Planleggings- og samordningsminister Bendik Rugaas

Velferd for pensjonister i offentlig sektor

Foredrag for tillitsvalgte i Norsk pensjonistforbund, Ørland flystasjon 23.9.97

1. Innledning

Takk for invitasjonen til dette årlige seminaret for tillitsvalgte. Jeg håper at dette møtet mellom dere og Planleggings- og samordningsdepartementet kan gi svar på noen av de spørsmålene dere har stilt, og at jeg får mulighet til å lytte til deres erfaringer og synspunkter.

Vi er jo en erfaren forsamling som møtes her i dag, og i all beskjedenhet regner jeg meg selv med. Nå er det ikke alltid slik at vi stopper opp i ettertanke over hva vi oppsummerer våre erfaringer. Snarere kan hverdagen arte seg slik at tida - eller hva det nå er -ikke gir rom for det. Og det kan man jo si er dumt, for man kommer lett i den situasjonen som den svenske dikteren Stig Johansson beskrev slik:

«Alla dessa dagar som kom och gick, inte visste jag att de var livet».

Nå er det ikke hvilke som helst dager i livet vi skal dele erfaringer og synspunkter på. Jeg er invitert til å si noe om kring emnet «velferd for pensjonister i offentlig sektor». I presiseringen fra Norsk Pensjonistforbund nevnes spesielt

• Statens velferds- og personalpolitikk som arbeidsgiver.

  og

• Arbeidsgiveransvaret i staten når det gjelder en velferdspolitikk overfor de pensjonister som har vært ansatt i det offentlige.

Jeg vil avgrense dette til å snakke mest om

• vår velferdsordning i lys av vår samfunnsøkonomiske situasjon, og med hovedvekt på hva det vil si for våre pensjonister
• velferdstiltak som retter seg mot pensjonister som har arbeidet i det offentlige
• hvordan arbeidsgivers ansvar kommer inn på dette område, og da særlig i staten (jeg har ikke tenkt å bevege meg inn på politikken Norske kommuners sentralforbund)

2. Vår velferdsordning i lys av vår samfunnsøkonomiske situasjon - hva det vil si for våre pensjonister.

Overordnede mål for Regjeringens politikk er å sikre arbeid til alle, videreutvikle det norske velferdssamfunnet, og bidra til å legge om samfunnsutviklingen i en mer bærekraftig retning.

En langsiktig planlegging og samordning av samfunnets ressurser, og effektiv bruk av ressursene er helt nødvendig for at våre felles mål skal kunne nås.

Norsk økonomi er i dag i en svært god forfatning. Dette skyldes ikke bare at vi er så heldige at vårt hav er fullt av det svarte gull. Vår suksess skyldes også en bevisst og riktig anvendelse av de ressurser vi råder over, og en fornuftig prioritering av de oppgaver vi har ønsket å løse. Den økonomiske politikken som har vært ført de siste årene, basert på Solidaritetsalternativet, har gitt gode resultater. De siste årene har vi hatt en sterk vekst i produksjon og sysselsetting samtidig som pris- og kostnadsveksten har vært lav. Rentenivået er lavt, underskuddene på statsbudsjettet er snudd til overskudd og overskuddet på driftsbalansen overfor utlandet har økt.

Kapasitetsutnyttelsen i store deler av økonomien er nå meget høy og yrkesaktiviteten er nå høyere enn noen gang.

Det er et tankekors at det er i slike gode tider at også grunnlaget for økonomiske problemer legges.

Mye av den skjulte arbeidskraftreserven som kom til syne gjennom konjunkturoppgangen, er trolig i ferd med å bli uttømt. Dette har resultert i knapphet på flere typer arbeidskraft, bl.a. innen helsesektoren.

Den økonomiske politikken må i denne situasjonen bidra til å dempe veksten i innenlandsk etterspørsel. En for sterk etterspørselsvekst vil gi en tiltakende pris- og kostnadsvekst med alle de problemer dette vil medføre. De gode økonomiske resultatene som er oppnådd de siste årene vil kunne settes i fare. En ubalansert vekst vil i neste omgang kreve omfattende innstramminger med påfølgende økning i arbeidsledigheten og reduksjon i produksjonen. Dette opplevde vi senest på midten av 80-tallet. En jevn vekst hvor tilgang og bruk av ressurser er tilpasset vil gi den beste trygghet for sysselsetting og velferd.

På tross av at norsk økonomi er god og sysselsettingen er høy, er det sektorer i vårt samfunn som ikke får de ressurser som er ønskelig og nødvendig for å kunne utføre de tjenester de burde. Det er fristende, men dessverre litt for enkelt å tro at det å bevilge mer penger vil løse alle problemene. Flere penger gir ikke uten videre flere leger eller sykepleiere. Denne typen arbeidskraft er en begrenset ressurs. Dette til tross for at antallet leger og sykepleiere har økt kraftig de siste årene.

Dersom vi tillater oss å se utviklingen i et lengre historisk perspektiv, så kan vi se at det ved inngangen til dette århundreskifte, altså i år 1900 var 2500 pasienter pr. lege og 11 000 pasienter pr. tannlege.

Går vi fram til år 1960, så var antallet pasienter pr. lege var 884 og antallet pasienter pr. tannlege var 1487.

I 1996 var tallene 284 pasienter pr. lege og 837 pasienter pr. tannlege.

Vi kan fastslå at utviklingen går raskt framover og at bruken av ressurser i helse- og omsorgstjenesten har økt betydelig helt fram til i dag.

I Langtidsprogrammet som jeg la fram våren 1997 er det en vurdering av utviklingen i ressursinnsatsen i helsetjenesten. Antallet sysselsatte i helse-tjenesten ble fordoblet fra 100 000 i 1972 til over 200 000 i løpet av 20 år. I samme periode er det blitt en økning på 12-15 000 plasser i institusjoner for eldre og funksjonshemmede. Det må igjen sees i forhold til det økende antallet eldre i samfunnet.

Økningen i de eldste aldersgruppene vil innebære en vekst i behovet for pleie- og omsorgstjenester. I Velferdsmeldingen er det gjort beregninger som tilsier at den demografiske utvikling alene vil kunne medføre at tallet på brukere av pleie- og omsorgstjenester øker fra ca. 160 000 i 1993 til i underkant av 300 000 i 2030.

I tillegg til befolkningsøkningen virker andre forhold inn på behovet for pleie- og omsorgstjenester. Pleietrengende som bor alene forbruker mer tjenester enn personer i felleshusholdning. I perioden 1990-2020 kan antallet aleneboende over 75 øke med omlag 120 000, noe som er en nær fordobling.

Utdanningskapasiteten i helsesektoren er økt, men det vil ta tid før disse er ferdige utdannede legene og sykepleierne kan starte sitt arbeid i helsetjenesten. I tillegg til å øke utdannelseskapasiteten er det viktig at arbeidet utføres smidig og effektivt. Arbeidsforholdene og arbeidsorganiseringen er således særdeles viktig.

Så litt om kostnader:

Overføringene gjennom folketrygdens alderspensjon utgjorde i 1995 i alt 5,2 prosent av bruttonasjonalproduktet. Dette tilsvarer om lag 45 milliarder kroner. I Langtidsprogrammet er det beregnet at i år 2050 vil overføringene gjennom folketrygdens alderspensjon utgjøre 12,4 prosent av BNP. Langsiktige vurderinger tilsier at en står overfor store økonomiske utfordringer i neste århundre. Inntektene fra petroleumssektoren ventes å gå noe ned etter århundreskiftet, pensjonsutgiftene vil øke samtidig som veksten i arbeidsstyrken antas å avta. Dette innebærer at økt innsats på prioriterte områder av offentlig tjenesteyting i det alt vesentlige må dekkes inn ved redusert innsats på andre områder eller ved økt effektivitet i offentlig sektor, eller ved økte brukerandeler på noen områder. For å møte de framtidige forsørgelsesbyrdene må de offentlige budsjettoverskuddene være betydelige de nærmeste årene.

Petroleumsfondet er et viktig instrument for å gjøre oss i bedre stand til å møte denne utfordringen i framtida. Når oljeformuen tappes, motsvares det av eksportinntekter som for en stor del går inn i statskassen som skatteinntekter, og som inntekter knyttet til statene eierandeler på sokkelen. En del av disse inntektene avsettes på dette fondet for å kunne dekke de forventede utgiftsøkninger vi vil få som følge av den økende andelen av eldre i befolkningen etter århundreskiftet.

Verdien av vår oljeformue ble i Langtidsprogrammet 1998-2001 oppjustert. Med de forutsetninger som er lagt til grunn i Langtidsprogrammet anslås nå Statsbudsjettet 1997 å være om lag i generasjonsmessig balanse. Det betyr at dagens overføringsordninger og trygdesystemer kan videreføres uten at framtidige generasjoner får et høyere skatte- og avgiftsnivå. De langsiktige kravene til finanspolitikken tilsier derfor en moderat vekst i offentlige utgifter i årene framover. Nye større satsinger må dekkes innenfor en slik vekst eller ved omprioriteringer.

Forhandlinger og alderspensjonistenes inntektsutvikling

Alderspensjonistenes samlede inntekter økte reelt med 28 prosent fra 1984 til 1994 (Inntekt etter skatt pr forbruksenhet). Den gjennomsnittlige inntektsveksten for alle grupper sett under ett var til sammenlikning 14 prosent. Inntektene blant pensjonistene har altså økt prosentvis sterkere enn blant befolkningen ellers. Denne utviklingen vil fortsette.

Pensjonistenes inntekter kommer i stadig sterkere grad fra andre kilder enn folketrygden. Folketrygdens andel av pensjonisters samlet inntekt sank fra 69 prosent i 1986 til 64 prosent i 1995. Dette skyldes først og fremst en sterk økning i andre inntekter, særlig tjenestepensjoner og kapitalinntekter. Folketrygden er allikevel fortsatt den største og viktigste inntektskilden til pensjonistene.

System

Grunnbeløpet i folketrygden reguleres normalt pr 1 mai hvert år. Reguleringen fastsettes av Stortinget etter forslag fra Regjeringen. I retningslinjene som Stortinget har vedtatt, heter det bl. a. at siktemålet skal være å gi pensjonister en inntektsutvikling om lag på linje med de yrkesaktive.

Forut for proposisjonen er det drøftinger mellom Regjeringen og pensjonist-organisasjonene representert ved Norsk Pensjonistforbund, Funksjonshemmedes Fellesorganisasjon og Landsorganisasjonen i Norge.

De årlige oppgjør

Det er, og bør alltid være, et mål å komme fram til enighet med organisasjonene, og det gleder meg at vi i de aller fleste år har greidd det. Det krever realisme hos de parter som er involvert, og jeg vil berømme pensjonistenes organisasjoner for den innstilling de legger til grunn.

Det gleder meg at vi også i år kom fram til enighet. Årets drøftinger ga som resultat en vekst i grunnbeløpet på 3,9 prosent fra 1996 til 1997. Så langt ser dette ut til å gi pensjonistene en inntektsutvikling om lag på linje med de yrkesaktive og i samsvar med Stortingets retningslinjer.

Grunnbeløpet har i perioden 1991-1996 hatt en årlig gjennomsnittlig vekst på 2,9 prosent. Sammenlikningsgruppa hadde i samme periode en vekst på 3,1 prosent. For noen år siden var andre inntektshevende tiltak som særtillegg og bostøtte en del av oppgjøret. Dette er en medvirkende årsak til at veksten i grunnbeløpet i enkelte år ble svakere enn lønnsveksten. Siden 1994 har de årlige drøftingene med organisasjonene vært konsentrert til regulering av grunnbeløpet. Det er viktig å holde fast ved dette.

Jeg synes likevel det er verdt å merke seg at realverdien av grunnbeløpet har økt hvert år i 1990-årene - veksten i grunnbeløpet har altså hvert år vært sterkere enn prisveksten.

Inntektsulikheter

Det er betydelige inntektsforskjeller blant alderspensjonister. Inntektsulikheten er større i aldersgruppen 67-79 år enn blant de over 80 år. Inntektsulikheten skyldes i stor grad inntekter utenom folketrygden - spesielt utviklingen i tjenestepensjonene og kapitalinntektene.

Pensjonssystemet i folketrygden har klare inntektsutjevnende elementer innebygd og bidrar til en utjevning av inntekt mellom pensjonister. Dette skjer ved en garantert minstepensjon og ved beregningen av tilleggspensjonen som følge av opptjeningstak og «knekkpunkt».

Minstepensjonister

Vi definerer minstepensjonister som pensjonister som mottar særtillegg. Antallet minstepensjonister går stadig nedover. Ved utgangen av 1996 var det om lag 300 000 minstepensjonister av i alt 900 000 pensjonister. I 1986 var om lag halvparten av pensjonistene minstepensjonister og i 1976 var andelen om lag 70 prosent.

Minstepensjonister er som kjent en uensartet gruppe. Noen kan ha betydelige inntekter utover inntekten fra folketrygden,og andre kan ha en livsledsager med god inntekt.

I 1995 var det bare 24 000 minstepensjonister som ikke hadde registrert inntekter i tillegg til folketrygden. De utgjorde 8 prosent av alle minstepensjonistene og 2,7 prosent av alle pensjonister i folketrygden.

Totalt sett er det 9000 ektepar der begge er minstepensjonister. Om lag 6 av 10 slike par hadde tilleggsinntekter over 10 000 kroner.

Noen har bare minstepensjon og må klare seg med den. Det kan være knapt for mange. Derfor må vi komme med målrettede tiltak (eksempelvis bostøtten) for å kunne nå dem som trenger det mest.

Det er verdt å merke seg at minstepensjonistene har hatt en klar økning i realverdien av pensjonen fra folketrygden i 1990-årene. Fra1990 til 1996 økte realverdien med 7,4 prosent for enslige og 11,9 prosent for ektepar.

Pensjonistene betaler i dag lavere skatt enn yrkesaktive på samme inntektsnivå som følge av særskilte skatteregler. De viktigste særreglene er lavere trygdeavgift, særfradrag for alder og uførhet og en særskilt skatte-begrensingsregel for pensjonister med lave eller midlere inntekt. Den økonomiske fordelen av disse særskilte skattereglene er anslått til om lag 10 milliarder kroner i 1995.

Det ble en god del økonomi og tall. Så langt har vi ikke sett på de mer spesifikke velferdstiltakene i statlig sektor som Norsk pensjonistforbund har bedt meg om å omtale.

3. Velferdstiltak for statens pensjonister

Pensjonister er ikke noen ensartet gruppe. Tvert i mot vet forskere å fortelle at vi blir mer forskjellige med årene: både fysisk, mentalt og når det gjelder overskudd og kapasitet til å gi av seg selv.

Velferdstiltak for en person er derfor ikke nødvendigvis velferd for en annen. Du er selv nærmest til å fortelle om hva som vil gi deg velferd når det kommer til stykke. Ressurssterke overskuddsmennesker, enslige pensjonister, besteforeldre med familie rundt seg og de som har en skrantende helse oppnår ikke velferd ved de samme virkemidlene.

Hva mener vi da med dette ordet « velferdstiltak»?

Slik jeg bruker begrepet her, kan det omfatte flere ting som tar sikte på å fremme livsstandarden for pensjonister, eksempelvis:

• Økonomiske midler som de såkalte velferdsmidlene som alle statlige virksomheter disponerer
• Andre ressurser som f.eks. kontorplass og materiell som stilles til disposisjon
• Informasjonstiltak som fastslår mål og ambisjoner, og gir pensjonister viktig informasjon i deres hverdag slik at det fremmer livsstandarden .

Her er det ikke meningen å komme inn på velferdsordningene i samfunnet generelt. Det må overlates til sosialministeren. Derimot er det naturlig å berøre spørsmålet om

«behovet for velferdstiltak for statlige pensjonister».

Sitatet er fra en komiteinnstilling i Stortingets administrasjonkomite i 1993 (innstilling S. Nr. 63, 1992 / 93) der Regjeringen er anmodet om å vurdere dette. (1)

På møte mellom Planleggings- og samordningsdepartementet og Norsk pensjonistforbund 11. april i år ble en enig om at departementet skulle redegjøre nærmere for velferdstiltak som staten tilbyr sine pensjonister i et eget skriv.

Departementet redegjorde i juli i år for vurderinger som er gjort når det gjelder felles statlige velferdstiltak. Jeg vil i det følgende redegjøre for hovedmomentene i departementets svar.

Hva slags felles retningslinjer har da staten forøvrig for sine pensjonister? For Planleggings- og samordningsdepartementet er det i denne sammenhengen naturlig å snakke om forvaltningsdelen av staten (i hovedsak det statlige tariffområdet), og ikke f.eks. NAVO's område.

Statens personalhåndbok

I punkt 1.02. 01 i Statens personalhåndbok er velferdstiltakene og reglene for bruk av midler til velferdstiltak omtalt.

I underpunkt 2 er pensjonister nærmere omtalt:

«Selv om institusjonens pensjonister ikke regnes som tilsatte i forhold til velferdsbevilgningen, er dette ikke til hinder for at midlene kan komme pensjonister til gode ved eksempelvis felles sammenkomster og utflukter el. l.»

Her hjemler altså Personalhåndboka at velferdsmidler benyttes til tiltak for pensjonister. Dette er en av grunnene til at de fleste virksomheter har tiltak for sine pensjonister.

«Seniorer i staten»

Staten som arbeidsgiver har utarbeidet sitt eget seniorpolitiske dokument, «Seniorer i staten» fra mai 1996. Seniorbegrepet er i denne forbindelse brukt på yrkesaktive over 45 år. Det er altså ikke primært utformet med sikte på statens pensjonister. Dette veiledningsheftet for og om statlige arbeidsgivere og de yrkesaktive tar derfor ikke opp konkrete, målrettede velferdstiltak for pensjonister.

På to måter har dette dokumenter likevel implikasjoner for velferdstiltak for statens pensjonister:

1. For det første kan en legge grunnlaget for et godt, stimulerende liv som pensjonist i den yrkesaktive perioden. Ved at arbeidsgiver tilrettelegger utviklingsmuligheter, og de tilsattes erfaringer og bidrag verdsettes, legges også grunnlaget for en god kontakt mellom arbeidssted og arbeidstaker etter en yrkesaktiv periode.
2. Medarbeidere og ledere som avslutter sin yrkesaktive periode for å pensjoneres bør få tilbud fra arbeidsgiver om kurs i forberedelse til pensjonsalder (FTP-kurs). Det er også i arbeidsgivers interesse at medarbeidere får en god avslutning på yrkeskarrieren, og god støtte i å planlegge pensjonisttilværelsen.

Ansvar

Tiltak for pensjonister er i regelen et ansvar for den enkelte virksomhet. Derfor har de forskjellige virksomhetene noe ulikt innhold og aktivitetsnivå i sine tilbud til pensjonistene. Grunnene til dette er åpenbar.

For det første er velferdstiltak også for de yrkesaktive i hovedsak et ansvar for den enkelte virksomhet / enhet innenfor de regler Statens personalhåndbok trekker opp.

For det andre er statspensjonister en uensartet gruppe, noe som også gjenspeiles i forskjeller mellom virksomhetene når det gjelder tilbudet til pensjonistene fra etatene. Forskjellene har med flere forhold å gjøre, ikke minst tjenestens karakter, ulike aldersgrenser, med ulike etatskulturer og med geografisk spredning å gjøre. Ta f.eks. på eksempelvis politi, militære, flygeledere og andre som har s æraldersgrenser (57 til 60 år). Velferdstiltak for departements- og direktoratsansatte som går av ved 65 - 70 års alder vil sannsynligvis arte seg annerledes.

Det er som kjent store forskjellene når det gjelder tjenestested og geografi og spesielle etaters interne kultur og tradisjoner. Forskjellene understrekes ytterligere når en tar for seg NSB, vegetaten, tolletaten, Posten, fengselsetaten, høgskole og universitetssystemet og skatteetaten

I og med at statlige pensjonister er geografisk spredt over hele landet, har de ulike pensjonist-gruppene har svært forskjellige behov og interesser. Dette bidrar til at departementet har lagt til grunn at det tilligger den enkelte virksomhet å få i stand og tilby sine pensjonister velferdstiltak i samarbeid med pensjonistforeningene lokalt.

Delpensjon

Nå er det ikke lett å trekke skillet mellom «rene» velferdstiltak og andre tiltak som fremmer livsstandarden. F.eks. har vi nå etter årets lønnsoppgjør lagt opp til en ordning der arbeidstakere i heltidsstilling kan ta ut delpensjon når arbeidsgiver gir sitt samtykke. Disse arbeidstakerne kan trappe ned sin yrkesaktivitet med en eller to hele arbeidsdager. Det svarer til 20 eller 40 % pensjon og 80 eller 60 % jobb. Dette gjelder de som fyller kravene i AFP-ordningen. Fra 1. oktober omfatter det de som er 63 år, og fra mars neste år de som er 62 år. (2)

Selv om alle detaljene i denne nye ordningen ikke er på plass, tror jeg at dette vil gi en mer fleksibel overgang mellom jobb- og pensjonist-tilværelsen på en god måte for arbeidstakerne.

En slik tilpasning av arbeidsmengden til den enkelte eldre arbeidstaker vil derfor innebære en bedre livsstandard.

I tillegg vil samfunnet kunne få glede av den store ressursen eldre, erfarne arbeidstakere er. Utgangspunktet for seniorpolitiske tiltak i en del statlige virksomheter har derfor vært at eldre ansatte er en ressurs, ikke et problem.

Og her er vi ved et viktig forhold som ofte blir borte i støyen omkring eldrepolitikk, enten de er pensjonister eller i jobb:

Den største gruppen av pensjonister er ikke syke og hjelpetrengende.

Den største gruppen er ressurssterke og har mye å bidra med i samfunnet. Og samfunnet trenger denne ressursen. Det ligger dessuten mye godt forebyggende helsearbeid og heving i livsstandard ved at en vet at en er til nytte - at noen trenger en.

Selvsagt er det også viktig at en ikke blir glemt og isolert når en selv ikke har overskudd eller helse til å bidra aktivt. Og da er det ikke nok bare å tenke på velferdsordninger, men også hvordan samfunnet er innrettet med sykehjemsplasser og helsetjenester forøvrig. Det er vel godt kjent i denne forsamlingen at den sittende regjering har lagt opp til en 30 milliarders ekstra bevilgning for å ruste opp helse- og omsorgstjenester for eldreomsorgen de neste årene.

4. Departementets holdning til spørsmålet om velferdstiltak for statspensjonister

Norsk pensjonistforbund har ytret ønske om å utforme nærmere retningslinjer om velferdstiltak for statens pensjonister. Planleggings- og samordningsdepartementet har vurdert behovet for dette og for eventuelle nye velferdsstiltak for statlige pensjonister.

Ansvaret på dette feltet bør fortsatt ligge i hovedsak i den enkelte virksomhet.

Planleggings- og samordningsdepartementet har vurdert dette og trukket følgende konklusjoner:

Departementet ønsker ikke å «harmonisere» velferdstiltakene i den forstand at alle skal tilby det samme til statens pensjonister. Men departementet er positiv til at statlige arbeidsgivere har et aktivt samarbeid med pensjonistenes organisasjoner.

• I veiledningsheftet «Seniorer i staten» fra mai 1996 har departementet anbefalt statlige virksomheter
• å legge grunnlaget for et godt, stimulerende liv som pensjonist i den yrkesaktive perioden
• å tilby aktuelle medarbeidere kurs av typen «Forberedelse til pensjonsalderen»
• å bidra til fleksible ordninger i overgangen mellom jobb og pensjon.
• Jeg har alt nevnt Personalhåndboken som trekker opp retningslinjer for bruk av velferdsmidler til tilsatte, og hjemler i dag også bruk av velferdsmidler for pensjonistene. Det er ikke vanskelig å finne eksempler på at dette gjøres i dag. Virksomhetene anbefales å benytte denne adgangen. Av de eksemplene som her nevnes er bl.a. -
• kostnader i forbindelse med felles sammenkomster
• ekskursjoner og utflukter
• Departementet har opprettet et eget IT -forum for eldre i samfunnet. Dette vil kunne bidra til at pensjonister får bedre forutsetninger for og tilgang til å benytte moderne datateknologi, noe som også forventes å gi velferdsvirkninger for en del eldre mennesker. Forskning bl.a. ved Tor Endestad, SINTEF viser at de fleste eldre er positive til informasjons-teknologien, men den er i for liten grad tatt i bruk.

Når enkelte later til å mene at de eldre er negativt innstilt til IT er det feil. Undersøkelsen viser at IT ofte er unødvendig komplisert og dårlig tilpasset eldre som brukergruppe. Det skulle forøvrig bare mangle at det er teknologien som må tilpasse seg mennesket, ikke omvendt.

Samtidig påpeker Endestad at eldre i større grad bør være en ressursgruppe i utviklingsfasen av utstyr og programmer. Utviklerne vet for lite om eldre brukeres behov og såkalt brukersentrert design. Kanskje er det slik at eldre er en uutnyttet ressurs for IT-bransjen som jo trenger å forbedre sine produkter. Kanskje det er slik disse nye hjelpemidlene i neste omgang kan bli mer nyttige for eldre?

Utover dette har departementet gjennom sin vurdering av spørsmålet ikke foreslått ytterligere velferdstiltak felles for statens pensjonister.

Men la meg til slutt understreke at departementet verdsetter høyt det arbeidet som pensjonistenes organisasjoner driver, og vil understreke betydningen av at velferdstiltakene utformes i nært samarbeid mellom den enkelte virksomhet og lokale, aktive pensjonistforeninger.

Nå etter valgkampen til tider nokså materialistiske ensidighet kan det være på sin plass å slutte med et hjertesukk, et sukk som de fleste av oss som har levd en stund vet å skrive under på. Arne Garborg har laget diktet «Om pengar»:

For pengar kan ein få alt, heiter det ..
Nei, ein kan ikkje det.
Ein kan kjøpa seg mat, men ikkje mathug.
Dropar, men ikkje helse.
Mjuke senger, men ikkje svevn.
Lærdom, men ikkje vit.
Stas, men ikkje venleik.
Moro, men ikkje glede.
Kameratar, men ikkje venskap.
Tenarar, men ikkje truskap.
Grå hår, men ikkje ære.
Rolege dagar, men ikkje fred.
Skalet av alle ting kan ein få for pengar, men ikkje kjernen.

Takk for meg

(1) Etter å ha forhørt meg ved statsministerens kontor er det klart at slik anmodninger ikke er å se som stortingsvedtak. I det tilfellet ville også SMK ha tatt dette spesielt opp og fulgt opp (evt. med tidsfrister). Slike anmodninger har status av ønsker som medlemmer av en komite peker på, og som derfor må vurderes pragmatisk. En annen ting er at det er ryddig og god skikk å ta tak i slike løsere innspill også, men det ble i dette tilfelle ikke gjort før nå i vår ( FBL, AGA).

(2) AFP omfatter arbeidstakere og undervisningspersonalet istillinger som går inn under lov om Statens pensjonskasse og har minst 10 års medlemsskap i off. tjenestepensjonsordniger etter fylte 50 år. Arbeidstaker må være i lønnet arbeid på pensjoneringstidspunktet på et visst nivå (over 1 G). Arbeidstaker må videre i de 10 beste årene etter 1967 ha hatt en pensjonsgivende inntekt på minst 2 x folketrygdens grunnbeløp for å komme inn under AFP-ordningen. Delpensjonsordningen kan benyttes uten tap av pensjonspoeng.