Pressemelding

Nr. 39
10.06.97

Omsorg og kunnskap - grunnleggende forutsetninger for god kreftbehandling

Det viktigste kreftforebyggende tiltaket som kan virke på kort sikt er redusert tobakksbruk, fastslår utvalget som i dag overleverer Norsk kreftplan til helseminister Gudmund Hernes. Både kreftforebygging og -behandling må være kunnskapsbasert, mener utvalget. Det foreslås en rekke tiltak som skal styrke kreftomsorgen. Utvalget har vært ledet av professor dr. med. Odd Søreide.

Kreft er en hyppig sykdom som rundt 40 prosent av landets innbyggere rammes av i løpet av livet. 10 000 dør hvert år av sykdommen. Antallet øker, og sammenlignet med 1993 vil vi i år 2010 ha 19 prosent flere krefttilfeller og 14 prosent flere kreftdødsfall.

Vel to tredeler av kreftdødsfallene er knyttet til livsstil, og de kan av den grunn i teorien forebygges. Tobakk alene forårsaker 30% av alle kreftdødsfall. Dessuten er tobakksbruk en av de viktigste risiko- og årsaksfaktorer til hjerte- og karsykdommer og lunge- og luftveissykdommer. Hvert år dør omlag 7 500 mennesker av røykerelaterte sykdommer i Norge. Derfor har det forebyggende arbeidet et stort potensiale, og utvalget poengterer at redusert tobakksbruk og røykestopp vil være det forebyggende tiltak som i relativt nær framtid vil kunne ha størst forebyggende effekt .

Det foreligger i dag mange teorier og modeller som gir oss kunnskap om hvilke faktorer som er særlig viktige å ta fatt i når en vil påvirke helserelatert atferd. Det finnes forskning som viser hvilke effekter vi kan få av ulike typer forebyggende tiltak, og hvordan tiltakene kan gjøres mer effektive. Dette betyr ikke at vi vet nok om virkemidlene i det individrettede forebyggende arbeidet, men det betyr at vi vet nok til å kunne gjennomføre et mer effektivt forebyggende arbeid enn det som foregår i dag. Ved bruk av forholdsvis enkle helsepedagogiske prinsipper kan f.eks. opplysningsarbeidet i skolen gjøres langt mer slagkraftig. Forskningen om helseatferd gir et grunnlag for å handle, men beslutningen om å handle er først og fremst politisk. Utvalget påpeker derfor at bedre samordning og politisk vilje til å satse på forebygging er nødvendig.

Masseundersøkelser (screening) kan spare mange liv, men effekten er avhengig av strukturerte program og "riktig" målgruppe. Usystematiske "helsesjekker" eller undersøkelser med f.eks. røntgen anbefales ikke; de er ikke effektive.

Utvalget foreslår at screening for brystkreft hos kvinner over 50 år blir landsdekkende, og at det startes et prøveprosjekt for screening av kreft i tykk- og endetarm. "Gen-screening" med hensyn til arvelig kreft anbefales ikke.

All kreftbehandling baseres på undersøkelser av det syke vevet og utføres av leger med spesialutdannelse (patologer). Moderne behandling forutsetter ofte en presis karakteristikk av svulstvevet. Kapasiteten for denne type diagnostikk er foruroligende lav, og rekrutteringen til faget patologi er bekymringsfull. Derfor foreslår utvalget å styrke fagområdet patologi spesielt.

Primærlegen (allmennlegen) må ha en sentral posisjon i diagnostikk, behandling og oppfølging av kreftpasientene. Han/hun er den naturlige koordinator og tilrettelegger. Dette synes ikke å fungere etter hensikten. Utfordringen er å gi primærlegene bedre tilgang til den informasjon som fremskaffes på sykehusene. Med det menes ikke bare den skriftlige informasjonsutveksling, men også den billedbaserte informasjonen som står sentralt i vurderingen av sykdomsprosessen til en kreftpasient.

Diagnostisk og behandlingsmessig utstyr ved våre sykehus er hverken tilstrekkelig i antall eller fyller kravene til moderne diagnostikk og behandling. Derfor trenger vi et nasjonalt løft for anskaffelse og modernisering av utstyr. Dette vil komme alle pasientkategorier til gode.

Innføring av nye behandlingstilbud må struktureres bedre fordi "ny" behandling nødvendigvis ikke betyr forbedring. Utvalget foreslår at det for hver krefttype defineres hva som til enhver tid er best mulig behandling. Ny behandling må tas i bruk basert på klare effektmål, og helsevesenet må ha et ansvar for å utrede effektene av nye behandlingstilbud ( utprøvende behandling). Utprøving av ny behandling må være et ansvar for helsevesenet og ikke noe som er forbeholdt universitetene og industrien. Dersom det offentlige ønsker forskning og utvikling som kommer flest mulig til gode, må stat og fylker også bidra finansielt. Av den grunn må utprøvende behandling integreres i det offentlige helsevesen og bli en del av "rutinen". Det er urimelig at "ikke-kommersielle" problemstillinger som pedagogiske tiltak til kreftrammede barn, kirurgiens plass i lindrende kreftbehandling, forbedring av strålebehandling, mer effektiv smertelindring, etc., bare skal være avhengig av finansiering fra innsamlingsaksjoner og annen frivillig innsats. Her må samfunnet ta større ansvar.

En bedre organisering av helsevesenet med klare retningslinjer for oppgavefordeling representerer også en økning av kvaliteten på behandlingen. For enkelte sykdomsgrupper kan dette alene resultere i en forbedring av overlevelsen på 5 til 10 prosent, og utgjør mange sparte leveår. Bedre organisering av den "vanlige" kreftomsorgen må grunnlegges på at formalisering av det faglige samarbeidet og aksept av felles retningslinjer for behandling gir kreftbehandling med god kvalitet. I den forbindelse understreker utvalget at retningslinjer er anbefalinger om valg av riktig tiltak basert på vitenskapelig analyse og klinisk erfaring, men dreier seg ikke om rigide regler som aldri kan fravikes.

Legemiddelpolitikken er i endring på grunn av EØS-avtalen og nye EU-direktiver for evaluering og godkjenning av nye medikamenter. Det stilles fortsatt krav til dokumentasjon for sikkerhet, kvalitet og effekt, men ansvaret for indikasjonsstillingen og praktisk bruk av medikamentet kan "flyttes" fra Statens legemiddelkontroll til den som har ansvar for behandlingen. Utvalget slår fast at godkjenningsordningen for legemidler medfører at legemidler for kreft blir tillatt brukt uten at god dokumentasjon mht. effekt foreligger, og ber Sosial- og helsedepartementet avklare dette nærmere.

De senere år er man for alvor blitt oppmerksom på at kreftbehandlingen kan gi alvorlige bivirkninger som først manifesterer seg som en alvorlig sykdom flere år senere. Vi trenger mer kunnskap for å forebygge langtidsskadene, men også kunnskap om hvordan man best kan behandle dem som er rammet. Rehabiliteringsoppgavene vil øke fordi moderne kreftbehandling nesten alltid gir funksjonstap.

Mange pasienter (omkring 10 000 nye pasienter hvert år) vil som følge av tilbakefall av sykdommen trenge lindrende kreftbehandling. Flere av disse pasientene vil kunne leve et "godt" liv hvis de får den best mulige lindrende behandling. Det kreves imidlertid god kompetanse for å gi lindrende behandling og for å gi god terminal omsorg . Kompetansen i lindrende medisin er mangelfull, bl.a. fordi den har vært nedprioritert over lang tid. Det gir utslag gjennom betydelige forskjeller i henvisningspraksis til lindrende behandling. Kompetanse og kapasitet må bygges opp som en integrert del av helsetilbudet. Utvalget foreslår at denne behandlingen skal skje i størst mulig utstrekning i pasientens nærmiljø med primærlegen som hovedansvarlig. I sykehusene må lindrende behandling integreres i det ordinære behandlingsapparatet. I hvert fylke må det dessuten opprettes en enhet for medisinsk kreftbehandling som også skal være kompetansesenter for lindrende kreftbehandling i fylket. Det må i tillegg opprettes et kompetansesenter for lindrende kreftbehandling i hver region.

Legen har ikke lenger "monopol" på medisinsk kunnskap. Flere pasienter tilegner seg kunnskap og informasjonen om medisinsk behandling, og kan selv komme med forslag til behandlingsopplegg som avviker fra etablerte metoder. Dialogen med den kunnskapsrike pasienten kan være meget verdifull. For helsevesenet representerer denne utviklingen en stor utfordring.

Utvalget har beregnet at den direkte kostnad av kreftomsorgen i dag er 5 milliarder kroner. Det antar at kreftomsorgen i tillegg må tilføres rundt 5,5 milliarder kroner i løpet av en 10-års periode.

Kontaktperson: Professor dr. med. Odd Søreide, tlf. 22 86 73 40

linkdoc030005-020013#docNOU 1997: 20 Omsorg og kunnskap! - Norsk kreftplan