Sosialminister Hill-Marta Solberg.

Velferdsmeldinga

Foredrag på konferanse i regi av Troms og Nordland fylkeslag av NHSL
6. desember 1996

Hovedbudskap

St meld nr 35 (1994-95) ble lagt fram våren 1995 og behandlet i Stortinget våren 1996.

Regjeringen slår fast at den vil sikre og videreutvikle trygde- og velferdsordningene . Dette er meldingas hovedbudskap.

De overordnede målene er at alle arbeidsføre personer skal ha arbeid, og at goder og byrder skal være rettferdig fordelt. Velferd og gode levekår skal komme både nåværende og framtidige generasjoner til gode. Dette innebærer at en ikke velter urimelige byrder på framtidige generasjoner.

Det legges ikke skjul på at vi står foran store utfordringer mht framtidig finansiering av pensjons- og tjenestebehov. Befolkningsutviklingen tilsier at antallet alderspensjonister vil øke etter år 2010 når de store etterkrigskullene når pensjonsalderen. Disse vil ha opptjent høyere rettigheter i og utenom folketrygden enn dagens pensjonister. Flere eldre vil i tillegg gi økt behov for helse- og omsorgstjenester. Antallet personer over 80 år øker sterkt de nærmeste årene, mens antallet personer i yrkesaktiv alder forventes å endre seg lite. Finansieringsbyrden for framtidens yrkesaktive vil således kunne bli betydelig større enn for dagens yrkesaktive. Det er nødvendig med betydelige overskudd i offentlige budsjetter i tida framover for å hindre at dagens barn og unge skal få for høye skattebyrder i framtida.

Meldinga viser at det vil være mulig å skaffe økonomisk rom for å videreføre pensjonsforpliktelsene og nødvendige pleie- og omsorgstjenester. Ytelser basert på dagens regler og standarder vil kunne videreføres uten å fortrenge andre viktige oppgaver dersom vi fører en politikk som styrker konkurranseevnen og øker produksjonen og sysselsettingen.

Økonomisk vekst er nødvendig for å kunne innfri de stigende offentlige utgiftsbehov på sikt, og for å kunne få til en rettferdig fordeling av velferdsgodene. Det legges stor vekt på å oppnå en varig, høy sysselsetting og verdiskapning. Dette er nødvendig for å sikre både privat og offentlig velferd. Videreføring av arbeidslinja står derfor helt sentralt i Velferdsmeldinga.

Videreføring av arbeidslinja

Den norske velferdsmodellen bygger på prinsippet om hjelp til selvhjelp og målet om at den enkelte skal kunne forsørge seg selv gjennom eget arbeid. Det er en sterk gjensidighet mellom arbeid og velferd. Arbeid gir nødvendig grunnlag for økonomisk trygghet, selvstendighet og velferd både for den enkelte og for samfunnet. Målet om arbeid for alle er derfor fundamentalt for å sikre velferden. Arbeidsledighet er en av de viktigste grunnene til lav inntekt, ulikhet og sosiale problemer.

I attføringsmeldinga (St.meld. nr. 39 for 1991-92) la Regjeringen opp til en samlet strategi for å hindre utstøting og få flere yrkeshemmede i arbeid. Målet var at personer med helsemessige eller sosiale problemer skulle slippe til på arbeidsmarkedet i større grad. Bakgrunnen var den sterke økningen i antallet stønadsmottakere med sykdomsrelaterte trygdeytelser på 1980 tallet.

Arbeidslinja er den viktigste strategien for å motvirke en uønsket strøm av personer inn i offentlige stønadsordninger ved å lede stønadsmottakere og risikopersoner over i inntektsgivende arbeid. Til dette har vi flere virkemidler: forebyggende tiltak, reaktivisering, rehabilitering, yrkesrettet attføring, innstramming i vilkårene for å få (varig) ytelse og nedkorting i stønadsperiodens lengde. Arbeidslinja omfatter med andre ord både gulrot og pisk.

Forebygging - rehabilitering

På området medisinsk rehabilitering står vi overfor en rekke problemer og utfordringer. Det er uklarhet om begreper, tilnærminger og metoder. Det er i dag ikke tilfredsstillende kommunikasjon og samarbeid mellom forvaltningsnivåer, etater og yrkesgrupper. Regjeringen vil derfor i løpet av 1997 legge fram en stortingsmelding om rehabilitering.

Brukerperspektivet vil stå sentralt i denne meldinga, dvs. at tiltak og hjelpeapparatet innrettes i forhold til brukerens behov. En viktig målsetting med meldinga er å få til en klarere rolledeling mellom nivåer og sektorer. Lovverk og finansieringsformer skal i større grad sikre at rehabilitering blir prioritert. Tverrfaglig og sektorovergripende samarbeid vil stå sentralt. Grenseflater mellom yrkesrettet attføring og medisinsk/sosial rehabilitering vil bli vurdert.

Sosial- og helsedepartementet har de senere årene avsatt betydelige midler til forskning og forsøksvirksomhet på rehabiliteringsområdet, blant annet for å finne fram til behandlings- og rehabiliteringstiltak for personer med muskel- og skjelettlidelser.

Yrkesrettet attføring

Arbeidsgivers ansvar for å forebygge sykefravær og hindre utstøting understrekes i Velferdsmeldinga. Attføring av egne ansatte er arbeidsgivers ansvar. Når det gjelder attføring til nytt arbeid, er ansvaret lagt til arbeidsmarkedsetaten. Fra 1.1.1994 har arbeidsmarkedsetaten (etter forslag i Attføringsmeldinga) hatt et helhetlig ansvar for tiltak under yrkesrettet attføring. Arbeidsmarkedsetaten skal i samarbeid med brukeren lage en attføringsplan og følge opp tiltaket. Arbeidsmarkedsetaten er blitt styrket med flere stillinger.

Satsingen har gitt positive resultater. Flere yrkeshemmede har fått tilbud om yrkesrettet attføring, og det ser også ut til at stadig flere av dem som avslutter et yrkesrettet attføringstiltak kommer i arbeid enn tidligere. Det er også en tendens til at flere av dem som søker om uføretrygd har vært gjennom et attføringsprosess eller har vært vurdert i forhold til attføring sammenlignet med et par år tilbake.

Ikke minst i tider med arbeidsløshet er kvalifisering av yrkeshemmede/funksjonshemmede i form av utdanning, arbeidstrening viktig for at disse skal kunne klare seg på arbeidsmarkedet.

Sterkt funksjonshemmet vil ofte ha behov for spesielt tilrettelagte tiltak for a få innpass i arbeidslivet. I forbindelse med behandlingen av Velferdsmeldinga ba Stortinget Regjeringen om å ta initiativ til en handlingsplan for å øke yrkesaktiviteten blant funksjonshemmede i løpet av en 5 års periode. Sosial- og helsedepartementet og kommunal- og arbeidsdepartementet, vil samarbeide om å følge opp dette initiativet.

Sosial- og helsedepartementet har allerede en handlingsplan for funksjonshemmede. Erfaringene med denne arbeidsformen er god. Mange av forsøkene i regi av handlingsplanen er blitt varige tiltak/ordninger. Departementet arbeider med en videreføring av handlingsplanen for perioden 1998-2001.. Tiltak for å øke yrkesaktivitet blant funksjonshemmede vil inngå i planen og være et prioritert satsingsområde.

Oppfølging av sykmeldte - samarbeidet mellom partene i arbeidslivet

Oppfølging av sykmeldte og forebygging av langtidsfravær har lenge vært et prioritert område i trygdeetaten. Det legges i Velferdsmeldinga opp til at dette arbeidet skal videreføres og intensiveres. Jo lenger en person har vært sykmeldt, desto større er sjansen for at han/hun skal falle ut av arbeidslivet for godt.

Det var en nedgang i sykefraværet fra 1989 til 1994, spesielt i det langvarige fraværet. Senere har sykefraværet igjen vist en økning. Det er etter 1993 også registrert en økning i nytilgangen av uførepensjonister. Dette gir grunn til bekymring.

Regjeringenser er derfor svært positiv til at samarbeidet mellom partene i arbeidslivet blir videreført. Sykefraværsprosjektet ønsker å målrette arbeidet de nærmeste årene mer mot sykefravær som skyldes ensidig gjentakelsesarbeid. Dette arbeidet skal organiseres som et treårig prosjekt, og baseres på samarbeidsavtaler med aktuelle bransjer innenfor LO-NHO området som omfatter rundt 3 500 bedrifter og 134 000 arbeidstakere. Sosial- og helsedepartementet vil støtte prosjektet. Departementet forventer at prosjektet vil gi viktig informasjon om forholdet mellom fysisk og organisatorisk arbeidsmiljø og sykefravær, med spesiell fokus på kvinner og sykefravær.

I forbindelse med behandlingen av Velferdsmeldinga ba Stortinget om at Regjeringen medvirker til at det opprettes et forum for integrering av yrkeshemmede i arbeidslivet. Departementet har avsatt midler på 1997-budsjettet til dette formålet. En viktig forutsetning for å realisere arbeidslinja fullt ut er etter min oppfatning at partene i arbeidslivet engasjerer seg mer aktivt for å finne plass i arbeidslivet for funksjonshemmede og andre yrkeshemmede som har falt ut av arbeidslivet.

Samarbeid - personer med sammensatte problemer

Velferdsmeldinga peker på betydningen av et godt samarbeid mellom etatene (sosialetat, arbeidsmarkedsetat og trygdeetat) for å styrke og videreføre arbeidslinja og få til en bedre samordning av den offentlige innsatsen overfor personer med sammensatte hjelpebehov. Forutsetningen for et godt samarbeid er at etatene har en felles problemforståelse, at de kjenner hverandres rammebetingelser, regler og arbeidsmetoder og respekterer hverandres ansvarsområder.

Det foreslås ingen endringer i eksisterende forvaltningsstruktur. I dag er som kjent ansvaret for den enkeltes velferd delt mellom ulike etater på ulike forvaltningsnivåer. Dette stiller store krav til samarbeid. Det er viktig å hindre ansvarsfraskrivelse/ansvarsomveltning.

Modeller for samordning og samarbeid bør utvikles lokalt. I Velferdsmeldinga pekes det på tiltak for å bedre samarbeidet på lokalt nivå:

• Fylkesvise konferanser
  Målgruppa er ledere for sosialtjenesten, ledere for lokale arbeidskontorer og for trygdekontorene. De fleste fylkene har arrangert slike konferanser. Tilbakemeldingen til departementet er positiv.
• Rundskriv om samarbeidet mellom sosialetat og arbeidsmarkedsetat
  Rundskrivsutkastet legger opp til et mer formalisert samarbeid i form av rutiner for oppfølging og henvisning. Målgruppa er personer som har behov for samordnet bistand fra sosialtjenesten og arbeidsmarkedsetaten for å komme i utdanning eller arbeid.
• Lokale samarbeidsfora i kommunene
  Merknad:utkast utarbeidet av SI og KAD har vært hos KS til uttalelse. KS er negativ. Den opprinnelige planen var å sende ut to rundskriv: ett om samarbeid mellom sosialetaten og arbeidsmarkedsetaten og ett om samarbeidsfora. KS foreslår at disse slås sammen til ett rundskriv

Bakgrunnen for tiltakene er å sikre et helhetlig hjelpetilbud og hindre at personer blir kasteballer mellom etatene Den etaten hvor personen henvender seg først skal ha et første ansvar for vedkommendes behov og eventuelt ta kontakt med andre aktuelle samarbeidspartnere på lokalt nivå. Det er viktig å avklare om personen er reell arbeidssøker.

Motivering er spesielt viktig. Indivduelle oppfølgingsplaner er et virkemiddel.

Større mulighet til å kombinere arbeid og trygd

I Velferdsmeldinga legges det opp til at uførepensjonister skal gis større mulighet til å prøve seg i arbeid uten at retten til uførepensjon faller bort.

Mange uførepensjonister har en restarbeidsevne som de kan utnytte i tidligere arbeid eller i annen bijobb. De er imidlertid ofte lite motiverte til å prøve seg i arbeid fordi de er redd for at arbeidsforholdet ikke skal være varig eller at helsen skal svikte. En ny søknadsprosedyre om uførepensjon vil være tidkrevende og vil kunne innebære at vedkommende ikke lenger fyller vilkårene etter nye og strengere inngangsvilkårene fra 1991.

På denne bakgrunn foreslås det bla at friinntekten heves fra ½ G til 1 G. Forslaget innebærer at uførepensjonister kan tjene inntil 41 000 kroner uten at uføregraden blir revurdert. Ved å heve friinntektsgrensen vil personer med gradert pensjon i kombinasjon med deltidsarbeid få større mulighet til å avansere til høyere lønnet stilling uten at de mister retten til gradert pensjon. Interessen for dette forlaget tyder på at det er mange uførepensjonister som har mulighet for inntektsgivende arbeid ved siden av pensjonen.

Det legges også opp til en forsøksordning hvor personer som er i konkrete arbeidsforhold skal kunne tilstås pensjon med uføregrad lavere enn 50 prosent.

I dag kan en uførepensjonist som begynner i lønnet arbeid eller i arbeidstrening få beholde retten til innvilget pensjon i inntil ett år. Denne perioden foreslås utvidet til 3 år. Dersom arbeidsforsøket ikke lykkes vil vedkommende få tilbake uførepensjonen uten ny søknadsprosedyre. Departementet har lagt fram en proposisjon som vil bli behandlet i Stortinget tidlig i vårsesjonen.

Enslige forsørgere - hjelp til selvhjelp

For gruppen eneforsørgere med små barn innebærer Arbeidslinja først og fremst hjelp til selvhjelp i en midlertidig overgangsperiode.

Stønadsordningene for enslig mor og far ble utformet i en tid da kvinner og barns situasjon var forskjellig fra i dag. Kvinner hadde gjennomgående mindre utdanning og færre muligheter på arbeidsmarkedet, og ble vanligvis forsørget av menn.

I dag er situasjonen en annen, og det er vanlig at kvinner er yrkesaktive uten hensyn til sivil status eller omsorg for barn. I de senere årene er det satset sterkt på å legge bedre til rette for at småbarnsforeldre kan være yrkeskative (forlenget foreldrepermisjon og tidskontoordning, økt barnehageutbygging, skolestart for seksåringer og etablering av skolefritidsordninger). Dette gjør det enklere å kombinere arbeid og utdanning med aleneomsorg for barn.

På denne bakgrunn har Regjeringen foreslått at stønadsordningen for enslige forsørgere legges om fra januar 1998. Hensikten med omleggingen er å stimulere aleneforeldrene til å bli selvforsørget så raskt som mulig.

I dag kan overgangsstønad ytes fram til det yngste barnet går ut 3. klasse, dvs er i tiårsalderen.

Overgangsstønad, barnetrygd og bidragsforskudd sikrer i dag eneforsørgeren en månedlig inntekt på 8 435 kroner, hvorav overgangsstønaden utgjør 5 520 kroner.

Omleggingen innebærer en omprioritering - med økte ytelser - men kortere stønadsperiode.

Overgangsstønaden økes med 800 - 900 kroner i måneden, eller nær 10 000 kroner i året. Satsene for barnetilsyn øker også betydelig, men avkortes for høyere inntekter.

Overgangsstønad skal etter omleggingen som hovedregel kunne gis i tre år - med adgang til ytterligere to år under nødvendig utdanning fram til det yngste barnet fyller åtte år.

Nytt blir at det skal stilles krav om yrkesrettet aktivitet når det yngste barnet er fylt tre år, dvs at forsørgeren da enten må være i arbeid, under utdanning eller å stå tilmeldt arbeidsformidlingen som reell arbeidssøker.

Når det yngste barnet er tre år, kan forsørgeren således ikke lenger "velge" å være hjemmearbeidende. Kravene er da utdanning, arbeid eller å være arbeidssøker.

Enslige forsørgere som har vært alene med barnet siden fødselen, vil ha brukt opp sin ordinære stønadstid på tre år når barnet fyller tre år, og må da være innstilt på arbeid eller nødvendig utdanning. I særlige tilfelle - f.eks. hvor det tar tid før vedkommende får arbeid - skal overgangsstønad kunne ytes i 6 måneder ekstra.

Det gis unntaksregler både fra stønadstid og alder i visse situasjoner med sykdom. Videre sikres overgangsstønad i inntil ett år etter brudd mellom barnets foreldre før barnet er ti år.

Det vil bli en fleksibel overgangsperiode for løpende tilfeller hvor gjeldende regler om aldersgrenser og stønadstid vil gjelde i tre år.

Prøveprosjekter - såkalte nettverksprosjekter - viser at de aller fleste i gruppen enslige forsørgere har muligheter til å komme i utdanning og arbeid. Enkelte trenger motivasjon og bistand til å komme i gang. Det er derfor viktig med samarbeid mellom etatene.

I løpet av 1997 skal trygdeetaten etablere oppfølgingsvirksomhet etter modell av nettverksprosjektene i alle landets kommuner. Den administrative driften av virksomheten skal ledes av fylkestrygdekontoret, men med en representant for gruppen enslige forsørgere som brukerkontakt eller oppfølgingsleder på lokalplanet. Oppfølgingsordningene bør gi tilbud om

• sosial kontakt og aktiviteter med andre enslige forsørgere
• økonomisk råd og veiledning
• hjelp til arbeids- og utdanningssøking
• hjelp til å skaffe barnepass.

Omleggingen blir en stor utfordring for såvel trygdeetat, arbeidsmarkedsetat og sosialetat, og det forutsettes et forpliktende samarbeid etatene imellom.

Det er ikke til å skjule at det har vært - og er - vanskeligheter med å få gjennomslag for Arbeidslinja på uføre og attføringsområdet. Når det gjelder enslige forsørgere er det langt større grunn til optimisme. Ikke minst nå når situasjonen på arbeidsmarkedet er bedre.

Enslige forsørgere er stort sett en ung ressurssterk gruppe med gode muligheter både til utdanning og arbeid dersom det gis en hjelp i starten.

Vi må selvsagt være realistiske å innse at enkelte ikke vil lykkes - hverken med skole eller arbeid. I disse tilfellene blir det sosialkontoret som får ansvaret. Det er lite ønskelig, men problemet blir neppe mindre med noen flere år på overgangsstønad som i dag.

Arbeidslinja tilsier mindre valgadgang mellom hjemmearbeid og utearbeid, og større ansvar for å forsørge seg selv enn det gjeldende stønadsordning legger opp til. Omleggingen av stønadsordningen fra 1998 tar sikte på å oppnå dette for de fleste med barn over tre år. Etter denne alder vil det være både mulig og naturlig å kombinere arbeid med omsorg for barn.

Som for alle yrkesaktive småbarnsforeldre, blir mulighetene for barnehageplass eller annen tilfredsstillende barnepassordning viktig. For enslige forsørgere blir det avgjørende for om omleggingen skal lykkes.

Avslutningsvis vil jeg si at dere i helse- og sosialtjenesten i kommunene har store muligheter til å bidra til at arbeidslinja kan omsettes fra slagord til realitet. Det er til dere personer, som av ulike grunner har falt ut av eller ikke kommet inn på arbeidslivet, først henvender seg. Det er viktig at dere tar dere tid til å lytte, hjelpe dem med å sortere problemene og få dem til å se mulighetene i stedet for begrensningene. Å anbefale en person med økonomiske problemer å søke uførepensjon, er ikke alltid et "godt" råd.