NELFOs generalforsamling 1997
Åpen temakonferanse
11.04.97
Radisson SAS Plaza Hotel Oslo
Innlegg - Statssekretær Finn Grønseth

Det norske hus: Forventninger til byggenæringen innen omsorg, helse og miljø

INNLEDNING

Kjære konferansedeltakere!

Jeg vil først og fremst takke for at jeg er blitt invitert hit til temakonferansen. Elektrobransjen er i det moderne samfunn en meget viktig leverandør av tjenester og utstyr som kommer hele samfunnet til nytte. Bransjens kunnskap har i stor grad bidratt til å muliggjøre nye og bedre løsninger innenfor omsorg, helse og miljø.

Mye av det bransjen arbeider med er regulert gjennom lover og forskrifter. Den teknologiske utviklingen i bransjen gjør i tillegg at bransjen kommer kontinuerlig med nye løsninger som legger forholdene til rette for et bedre samfunn for alle. Denne utviklingen åpner for nye løsninger innenfor det offentliges satsing på omsorg, helse og miljø. Jeg ser med glede på at NELFO her har vært en pådriver med forslag til nye og gode løsninger. Som eksempel kan her nevnes livsløpsboligen som er satt opp i Stavanger etter initiativ fra NELFO, samt informasjonsmateriell om emnet som er utarbeidet.

I dette innlegg vil jeg konsentrere meg spesielt om de forventninger jeg har til elektrobransjen, og hva bransjen kan bidra med for at vi kan utforme en best mulig livssituasjon for eldre og funksjonshemmede. Innefor de fleste områder vil disse bidrag også komme den øvrige befolkning til gode. Jeg vil i den forbindelse ta opp følgende tema:

1. Hvilke krav som regelverket allerede stiller til elektrobransjen.
2. Hvordan bransjen følger opp dagens regelverk.
3. Teknologiske muligheter for bedre bo- og arbeidsforhold, muligheter og utfordringer for bransjen og brukerne.
4. Teknologien bygger en ny hverdag for oss. Hvilke utfordringer gir det for utformingen av politikken?

1. Hvilke krav som regelverket allerede stiller til elektrobransjen.

Når det gjelder krav som stilles til elektrobransjen til tilgjengelighet og brukbarhet for eldre og funksjonshemmede, så reguleres dette gjennom flere lover/forskrifter. Her kan nevnes;

• Plan- og bygningsloven gjennom Byggforskriften
• Arbeidsmiljøloven gjennom §§ 8.1, 9.1, og 13
• Grunnskoleloven og forskrifter hertil
• Lov om videregående opplæring

Her velger jeg å ta utgangspunkt i Byggeforskriften som er den som mest omfattende og detaljert regulerer tilgjengelighet for funksjonshemmede. Byggeforskriften stiller krav til bygninger på områder som har betydning for alle de store gruppene funksjonshemmede. Her kan nevnes synshemmede, hørselshemmede, forståelseshemmede, bevegelseshemmede og personer som har astma/allergi plager.

Forskriften stiller bare noen få konkrete og detaljerte krav til bygninger angående elektroinstallasjoner, da forskriften er bygd opp som en funksjonsforskrift som stiller krav som er generelt formulert. Innenfor disse generelle krav stilles byggeherren relativt fritt til å velge funksjonelle løsninger for adkomst og opphold i bygg, slik at funksjonshemmede ikke møter hindringer.

En funksjonsforskrift åpner for fleksibilitet i valg av løsninger. Det kan være mange alternative løsninger og en rekke anbefalte løsninger. Presisering av forskriften er gitt i Veiledning til Byggeforskriften. Funksjonsforskrifter åpner også for nytenking, og dermed for muligheten til nye og bedre løsninger.

F.eks.: Forskriften sier om adkomstvegen til et bygg at "den skal være lett å finne, lett å ferdes på, uten hindre, og den skal ha slik bredde at rullestol kan snus". I veiledningen til denne forskriften nevnes blant annet at "Hele veibredden bør kunne holdes fri for snø og is". Verken i forskriften eller i veildeningen til denne er det angitt hvordan dette skal gjøres. Byggherren har her selv valget mellom varmekabler, overbygging eller mer tradisjonell snørydding og strøing.

Når Byggforskriftens krav følges opp på en god måte av byggeherren og bransjen, så vil den nye byggemassen i landet ha god framkommelighet, og husene vil være gode å oppholde seg i for oss alle. Det er et klart behov for at denne kvaliteten også gjennomføres ved rehabilitering, selv om forskriften ikke dekker eksisterende bygg på samme måte som nybygg.

2. Hvordan bransjen følger opp dagens regelverk?

Byggforskriften gir stor frihet til byggeherre og byggebransjen generelt ved valg av løsninger. Dette er en frihet som også medfører ansvar.

For elektrobransjen spesielt stiller dette krav til at løsninger er grundig testet både i forhold til planlegging, utførelse, funksjonalitet og brukervennlighet.

Jeg er klar over at elektrobransjen arbeider under de økonomiske rammebetingelser som byggeherren har bestemt, men bransjen kan i liten grad skylde på byggeherren når brytere er montert for høyt eller for lavt, eller bak en dør slik at de blir vanskelig å nå.

Trykknappsystemer som ringeklokker og køsystemer som etterhvert er blitt populære i kontorbygg, butikker, posthus, banker, osv. har medført endel problemer for funksjonshemmede, enten ved at blinde ikke finner dem, eller at de er vanskelig å nå for f.eks. rullestolbrukere uten hjelp. Brukervennlighet for alle må her være målet for bransjen.

Jeg vet at bransjen gjør mye godt arbeide for å få til mest mulig funksjonelle løsninger for eldre og funksjonshemmede. Muligens bør NELFO sentralt arbeide for at mye av den kunnskap som allerede finnes om eldre og funksjonshemmedes behov blir bedre spredt ut til medlemsbedriftene.

Ny Byggforskrift trer i kraft 01.07.97. Denne forskrift er en skjerping av kravene i nåværende forskrift. Det vil her bli innført krav om teleslynger i "rom i publikumsbygning der kommunikasjon med publikum er forutsatt muliggjort ved hjelp av forsterker og høyttalersystem".

Videre ber jeg om at bransjen nøye går igjennom de nye forskrifter; gjerne i samarbeide med eldres og funksjonshemmedes organisasjoner. På denne måten kan bransjen på et tidlig tidspunkt komme med gode løsninger som tilfredsstiller de nye og skjerpede krav som stilles i den nye Byggforskriften. Forskriften angir minimumskrav. Bidrag som øker kvaliteten ytterligere vil være ønskelig.

Jeg vil spesielt be om at bransjen nøye går igjennom de nye skjerpede krav i kapitlene 7, 8 og 9. Disse kapittel omhandler krav til sikkerhet for montert utstyr, krav til inneklima og krav til innstallasjoner i bygg.

3. Teknologiske muligheter for bedre bo- og arbeidsforhold, muligheter og utfordringer for bransjen og brukerne.

Elektrobransjen har en meget viktig rolle i tilretteleggingen av informasjonssamfunnet både i hjemmet og på arbeidsplassen til den enkelte. Ny teknologi og innføringen av denne har gitt muligheter til mer fleksible boformer og den har gitt større muligheter for funksjonshemmede på arbeidsmarkedet.

Når jeg her snakker om teknologi så er det de muligheter som moderne "intelligent" elektroinnstallsjon gir. Her kan nevnes EIB (European Instalation Bus) som legges inn parallelt med vanlig elektroinnstallasjon. Dette gir boligen og arbeidsplassen en "teknologisk livsløpsstandard". Dette gir muligheter for forskjellige alarmer, omgivelsesstyring, ENØK-tiltak, varsling til relevant omsorgspersonale, osv. Fleksibiliteten i systemet gjør at det er bortimot uante muligheter for hva som kan kobles opp mot systemet. Fleksibiliteten gjør at dette integrerte system lett kan omprogrammeres og tilpasses den enkeltes behov, uten større nye installasjoner eller anskaffelser. Slike installasjoner gir hvis brukt rett innsparinger som forsvarer investeringen på sikt.

Dette er muligheter som teknologien gir, og som brukt på rett måte vil kunne være til nytte for hele samfunnet gjennom f.eks. bedre inneklima, økt energisparing og bedret komfort. For eldre og funksjonshemmede spesielt, gir dette mulighet til å kunne bo lenger i egen bolig, økt trygghet og det gir bedre mulighet for funksjonshemmede til å være yrkesaktiv.

Jeg er kjent med NELFOSs positive arbeide som pådriver overfor byggeherrene til å få dem til å velge fleksible løsninger som er framtidsrettet. Sammen med offentlige støtteordninger til boliger med livsløpsstandard og omsorgsboliger vil dette kunne gi en bedre og mer hensitsmessig boligmasse tilpasset flest mulig gjennom livets stadier.

Som i alle andre situasjoner er det alltid et MEN når vi har med ny teknologi å gjøre. Selv om det fra leverandørers side blir understreket at det er brukernes behov som er i fokus, så er det klart at den teknologiske utviklingen i stor grad er drevet ut fra de fortjenestemarginer markedet gir, og at det utvikles og spres også nye produkter som verken er nødvendige eller ønskelige for brukerne. Bransjen har her et ansvar som den må være seg bevisst.

I omsorgssektoren kommer dilemmaet mellom grensene og fordelingene mellom teknologibasert og personbasert omsorg. Her er det meget viktig at vi alle er bevisst de etiske grenser som finns. Teknologiske løsninger i forbindelse med omsorgsarbeide skal ikke ha karakter av å være overvåkning. Varslings- og alarmsystemer skal kun brukes for å sikre en trygg tilværelse, og være et supplement til den personlige omsorgen. Ingen ønsker et samfunn slik som skissert i George Orwells bok "1984" .

I endel situasjoner vil noen personer ønske seg teknologi til å utføre visse oppgaver, andre ønsker mer personbasert omsorg. Dette er og bør være individuelle valg foretatt av brukeren selv. Her vil det naturligvis være aldersforskjeller. Noen unge funksjonshemmede vil antagelig ønske en selvstendig tilværelse heller enn personbasert omsorg. Eldre mennesker kan igjen føle seg mer komfortabel med den tradisjonelle omsorg slik vi kjenner den.

Som det her kommer fram så har den teknologiske utvikling åpnet for endel nye valg. Mange av disse valg er også av etisk og moralsk karakter, og kan ikke tas av industrien eller politikerne alene. For å velge en god løsning må brukerne tas med på råd. Regjeringen betrakter brukermedvirkning som et sentralt virkemiddel for et samfunn som tar tilfredsstillende hensyn til funksjonshemmedes og eldres behov. Brukermedvirkning er viktig for alle, men i første rekke for dem som trenger spesielle tiltak og tjenester over lang tid.

Større brukerinnflytelse har lenge vært en viktig del av strategien for bedre offentlige tjenester. Dette har blant annet kommet til uttrykk i Regjeringens nåværende og forrige Handlingsplan for funksjonshemmede, i Nasjonal Helseplan og i Velferdsmeldingen. Brukerorientering innebærer dialog med brukerorganisasjonene om tjenestens utforming, vektlegging av brukernes rettigheter og økt vekt på kvalitetssikring.

At jeg i dag er invitert hit for å holde innlegg om forventninger til byggenæringen innen omsorg, helse og miljø viser at også elektroentreprenørene ønsker medvirkning fra oss politikere. Jeg ser også med glede på at NELFO under utarbeidelse av egne retningslinjer for elektriske installasjoner i livsløpsboliger har tatt med brukerorganisasjonene.

Vi ser her at brukermedvirkning gjennom bransjens initiativ gir mulighet til bedre løsninger for eldre og funksjonshemmede, samtidig som det er med på å heve bransjens kompetanse og bransjens evne til å kommunisere med markedet. På denne måten vil vi i felleskap kunne utnytte den nye teknologien til beste for alle, og unngå de fallgruber som følger med ny teknologi.

4. Teknologien bygger en ny hverdag for oss. Hvilke utfordringer gir det for utformingen av politikken?

Tradisjonelt hører ikke teknologipolitikk inn under sosialpolitikkens område og virkemidler. Men ulike livsområder og samfunnsektorer synes å bli vevd stadig tettere sammen. Det blir stadig vanskelig å skille mellom det teknologiske og det sosiale, og dermed mellom teknologi- og sosialpolitikk. Som en følge av at teknologi inngår i stadig flere av de tingene vi omgir oss med, og i stadig flere aktiviteter og livsområder, representerer teknologi og teknologipolitikk også en utfordring for sosialpolitikken. Det krever oppfinnsomhet og nytenking med hensyn til hvordan vi behandler den nye sammenvevde virkeligheten. Omsorgssektoren som jeg tidligere har vist til er et eksempel på dette.

Under Regjeringens handlingsplan for funksjonshemmede, som er tverrdepartemental, skjer det i så måte noen interessante kombinasjoner og grenseoverskridelser i forhold til den etablerte sektorinndelingen i offentlig forvaltning. For eksempel har Sosial- og Helsedepartementet tatt initiativ til og finansiert en støtteordning rettet mot norske hjelpemiddelprodusenter. Formålet var å stimulere til utvikling av nye hjelpemidler som gir større funksjonsdyktighet til funksjonshemmede, samtidig som vi bidrar til utvikling og vekst i industrien. Sosialdepartementet initierte ordningen i 1990 og finansierte den fram til 1992, da Nærings- og Energidepartementet kom inn. Siden har Nærings- og Handelsdepartementet styrket sin innsats, mens SHD har redusert sin. Men samarbeid er fortsatt viktig for å sikre en teknologisk utvikling som samsvarer med sosialpolitiske mål.

Informasjonsteknologi for eldre og funksjonshemmede eksisterer i dilemmaet mellom det at noen utvilsomt får bedret sin livssituasjon ved hjelp av ny teknologi, samtidig som det blir skapt sterke argumenter for å erstatte personbasert omsorg med ny teknologi. Vi må også være våkne for at teknologiske løsninger kan utestenge noen funksjonshemmede helt, f.eks. datatekniske løsninger som er basert på grafikk og "push-panel" som blinde ikke kan forholde seg til.

Disse utfordringer bør vi kunne løse. Vårt mål, er å ta den effektiviseringsgevinst som ligger i ny teknologi ut i form av en bedre omsorg, og økte muligheter for deltakelse i samfunnet for funksjonshemmede. Det vil aldri bli snakk om at ny teknologi skal erstatte menneskelig omsorg. Teknologien skal komme som et supplement, samtidig som den øker brukernes valgmuligheter.

Ny teknologi gjør også at vi må se nye teknologier i sammenheng med de etablerte arbeids- og organisasjonsformer. Utfordringen her blir å ikke se på ny teknologi som en isolert "greie". Ny teknologi har vært med på å gi oss mer differensierte omsorgstjenester. For mange eldre og funksjonshemmede vil ikke de nye omsorgsboligene vært noe alternativ uten "intelligent" elektroinnstallasjon og kommuniksajonshjelpemidler.

Skal vi nyttegjøre oss den nye teknologien fullt ut, så må vi også samtidig som vi tar i bruk de nye muligheter også se på hvilke organisatoriske endringer vi må foreta i omsorgssektoren. Vi må her se på de strukturer vi har rundt teknologien, og tilpasse rutiner, organisasjons- og arbeidsmåter den nye virkelighet. Men vi må ikke bli så blendet av teknologien at vi glemmer å ta hensyn til brukernes rett til å velge hva slags miljø de ønsker i dagliglivet.

Generasjoner før oss har klart omstilling, og tilpasset seg en ny virkelighet. Det er tross alt ikke så lenge siden lyspæra og telefonen ble oppfunnet.

Takk for oppmerksomheten.