Sosialminister Hill Marta Solberg

"Fri hasj?"- Konferanse mot narkotika

21 - 22. april 1997, Kristiansand

Narkotikaproblemene angår alle. Utover de mange menneskelige tragedier og sosiale og helsemessige skadevirkningene av misbruket, skaper problemene også utrygghet for folk flest i hverdagen. De har også store omkostninger i form av narkotikarelatert kriminalitet og utgifter til rettshåndhevelse, andre forebyggende tiltak og sosial- og helsetjenester.

Vi erkjenner at årsakene til problemene er sammensatte. Det er en omfattende ulovlig produksjon og internasjonal handel med narkotiske stoffer. Det er individuelle og samfunnsmessige forhold som fører til at noen får behov for å ruse seg med ulovlige (og lovlige) stoffer. Det finnes derfor ingen enkel løsning på narkotikaproblemene.

Da Regjeringen bestemte seg for å starte arbeidet med Narkotikameldingen var det tre forhold som lå til grunn for beslutningen.

For det første var det den internasjonale situasjonen med økt produksjon av narkotika og en sterkere globalisering av narkotikaproblemene. Den ulovlige, internasjonale produksjonen og handelen med narkotiske stoffer har de siste år fått enorme dimensjoner. FN beregner at det årlig omsettes for mellom 300 og 500 milliarder amerikanske dollar. Dette gjør narkotika til verdens nest største handelsvare, bare overgått av våpenindustrien.

Det globale narkotikaproblemet er et dynamisk fenomen. Produksjonsmønstre, smulglingsruter og produksjonsmønstrre er i stadig endring, og påvirkes av både politiske, sosiale og teknologiske forhold. Viktigst for vår del av verden er trolig de politiske, økonomiske og sosiale omveltningene i den tidligere Sovjetunionen og landene i Sentral- og Øst-Europa.

På grunn av mangel på adekvat lovgivning, mangelfull rettshåndhevelse, et dårlig rustet behandlingsapparat og fravær av andre forebyggende tiltak, ser vi tendenser til økende misbruk og en oppblomstring av organisert kriminalitet som er tungt involvert i produksjon og handel med narkotiske stoffer.

En betydelig del av heroinet som når Vest-Europa transporteres fra land i Sørvest- og Sentral-Asia, gjennom land i Sentral- og Øst-Europa. Samtidig har konfliktene i det tidligere Jugoslavia ført til at den tidligere mye brukte "Balkan-ruten" gjennom Tyrkia og Balkan er blitt presset nordover.

Produksjonen av sentralstimulerende, narkotiske stoffer som amfetamin, og beroligende stoffer som benzodiazepiner(Rohypnol), har tradisjonelt funnet sted i Vest-Europa og USA. Mens man etterhvert har innsett den begrensede medisinske nytten av stoffene, og dermed redusert den lovlige produksjonen, har etterspørselen fortsatt å stige.

Gapet er dekket gjennom ulovlig produksjon. Den teknologiske utviklingen har ført til at framstillingen av basisstoffer til foredling av opium, og psykoaktive avhengighetsskapende stoffer ikke lenger er forbeholdt rike industriland. Økt teknologisk kunnskap og lettere tilgang på nødvendige kjemikalier og basisstoffer gjør det mulig å framstille "skreddersydde" stoffer, såkalte Designer-drugs, tilpasset ulike misbruksmarkeder. Dette leder meg inn på den andre hovedpillaren i stortingsmeldingen om narkotikapolitikken, nemlig de nye trendene.

Profesjonell markedsføring fanger opp ungdomskulturelle strømninger og tilpasser tilbudet deretter. Det har vi sett med reintroduksjonen av LSD og introduksjonen av Ecstasy i ungdomsmiljøer utenom de tradisjonelle misbruksmiljøene.

Det fremgår av analysen fra UNGforsk, som er et av vedleggene til meldingen, at det store flertallet av norsk ungdom er opptatt av å utvikle en sunn livsstil. Rundt 90 prosent av norsk ungdom oppgir aldri å ha prøvd narkotiske stoffer. Det er likevel urovekkende trekk å spore. Blant annet er det bekymringsverdig at 1 av 5 Oslo-ungdommer oppgir å ha prøvd Hasj eller Marihuana det siste året.

Det er slett ikke slik at vi her kun snakker om sosialt utslåtte ungdommer, og ungdomsgrupper man tradisjonelt har forbundet med stoffmisbruk. Stoffmisbruk i dag synes å befinne seg på en skala med glidende overganger i spenningen mellom to ytterpunkter. På den ene siden finner vi miljøer hvor misbruket er koblet til kriminalitet og store psykososiale problemer. Det som ikke kommer like godt frem bestandig er at vi på den andre siden finner ressurssterke ungdomsgrupper hvor bruk av rusmidler er en del av en mer kulturbevisst livsstil.

Når noen ressurssterke mennesker som har klart seg fint gjennom en periode med flørting med narkotiske stoffer, tar til orde for en mer liberal politikk, nettopp fordi de selv ikke opplevde noen problemer med denne flørtingen, ser de totalt bort fra dette forholdet. At enkelte langt ut på Høyresida, som legger til grunn i sin politiske filosofi at alle skal være sin egen lykkes smed, eksponerer slike holdninger overrasker ingen. Men ønsket om en mer liberal narkotikapolitikk fremmes også av noen som hevder at liberalisering er solidarisk, - det er i det minste misforstått solidaritet.

Solidaritet gjelder ikke bare urskog og torturofre, men også mennesker her hjemme som kommer skjevt ut - blant annet fordi de følger falske forbilder.

På slutten av femtitallet kaltes Karl Johan for Stripa. Raggare -"opprørere uten en sak" - ruste sine store amerikanske biler aggressivt oppover Stripa. De var nok skremmende, men de var samtidig omgitt av materielle symboler som var godt forståelig ut fra vanlig norsk etterkrigsoptimisme.

Ungdommene som for tretti år siden begynte å samle seg i Slottsparken opplevdes også truende. De hadde langt hår og afghanpelser, de ruslet rundt med gitarer, ranglende bjeller og bleke, milde ansikter. "Flower power" var stikkordet. Noen var politisk radikale og mange hadde tro på en "sak", oftest uklar.

Disse ungdommene opplevdes truende fordi de var umulige å forstå. De var i ubegripelig utakt med det verdigrunnlaget som hadde samlet seg i befolkningen under oppbyggingen av landet etter krigen. Dessuten var hasj rusmidlet de foretrakk - en psykoaktiv substans uten tradisjoner i Norge.

Hvilke mønstre ser vi så i dag når det gjelder misbruk av hasj?

I UNGforsks analyse gjøres det rede for to mønstre . Bruken av hasj faller for det første sammen med bruk av andre rusmidler.

Tidlig debut på sigaretter og alkohol er den sterkeste indikatoren på at ungdom vil begynne med hasj. Halvparten av dem som røyker mer enn tjue sigaretter om dagen ved inngangen til tenårene, har også debutert på hasj. Blant ikke-røykerne er det så å si ingen. Det samme mønsteret gjelder dem som tidlig har høyt alkoholforbruk. Mer regelmessig bruk av hasj i slutten av tenårene er knyttet til dramatisk økt sannsynlighet for begynnende alkoholisme, og også for bruk av andre illegale stoffer.

Blant dem som har brukt hasj mer enn ti ganger siste år, har halvparten også brukt ecstacy, LSD, amfetamin, morfin eller heroin. Blant promillemistenkte - en gruppe som ofte sliter med alvorlige alkoholproblemer, finner en stadig oftere spor av cannabis i blodet.

Hasj var noe nytt, som kom for å bli. Men den falt på plass i noe velkjent. Den ble en del av et bredere forbruksmønster. Flower-power-bevegelsens milde håp om et annerledes, bevissthetsutvidende stoff, brukt i stedet for alkohol, ble aldri noen realitet. Der du finner hasj, finner du alltid tobakk og alkohol. Der du finner mye hasj, finner du også amfetamin, morfin og heroin.

Instituttets andre hovedfunn har vel forundret forskerne mer: Det er forskjell på de som prøver, og de som blir faste brukere.

Eksperimentell bruk av hasj er forblitt noe for unge med engasjement og opposisjon. Særlig tydelig er forbindelsen til et bakgrunnsmiljø med det som går under navnet " kulturell kapital".

Foreldrene til de eksperimentelle hasjbrukerne har, i følge denne UNGforsk-studien, flere bøker i bokhylla enn andre, de liker krevende fjernsynsprogrammer og vedlikeholder et subkulturelt og intellektuelt image. Mye av motkulturen fra 1960-tallet finner en fortsatt, med nesten identiske uttrykksformer.

Også internasjonalt faller cannabis inn i et mønster av resurssterk motkultur. Om du prøver å surfe på Internett med søkeordene "pot" eller "marihuana", finner du legaliseringsbevegelsens uttrykk. Du blir kjent med hampdyrkere, du vil se pene heiagjengleder-aktige kvinner ved helseklinikker i California - som argumenterer for bruken av cannabis som medisin. Du vil se "børsnoteringer" over prisene og kvaliteten på cannabis verden over. Sigaretter er ut, marihuana er in. Cannabis har fått fotfeste i avantgarde-grupper verden over.

Forskerne fant også et mørkere bilde i denne Oslo-studien. Majoriteten av hasjdebutantene lar det bli med få gangers bruk, men en betydelig minoritet, særlig blant guttene, utvikler et mer omfattende bruksmønster.

Her finner en andre ungdommer. De har ikke noe politisk engasjement. De har svake bånd til skole og samfunn. De har dårlig mental helse, og de er oftere involvert i kriminalitet. Eksperimentbrukerne står for den subtile opposisjonen. Den faste brukeren er en annen og velkjent skikkelse: skadeskutt og blindt ruser hans seg på det han kommer over.

Det ser ut til å være et samspill mellom de to gruppene: de ressurssterke ungdommene danner rekrutteringsbasen for hasj på en skole eller i et lokalsamfunn. De kjenner det nyeste i musikk, de er opptatt av miljøvern og solidaritetsarbeid. De mynter de gangbare metaforene, de gir hasjbruken et engasjert og ressurssterkt ansikt og derved også legitimitet.

Selv flørter de med stoffet, før de legger bruken av seg. De som blir hengende fast, er fra tidligere kjent av sosiallærere og PP-tjeneste. De har lenge hatt det vanskelig. Med rusen fikk de et nytt alvorlig problem, i tillegg til de mange de hadde.

Det samme synes å være tilfelle med de nye "trendstoffene". Også her går noen foran. De fanger opp og eksponerer internasjonale ungdomskulturelle strømninger, knyttet til ulike musikktrender, som for eksempel "house". Nå vil ikke jeg sette et likhetstegn mellom "House-parties" og Ecstasy, for som jeg sa innledningsvis, de aller fleste ungdommer tar i dag avstand fra narkotiske stoffer, og det gjelder også i disse miljøene. Likevel skal vi ikke stikke under en stol at det var i tilknytning til House-kulturen at Ecstacy ble introdusert i ungdomskulturen. House-kulturen startet som en subkultur, med et idegrunnlag som i grunn ligner mye på Hippietiden på slutten av 60-tallet. I begge disse kulturene finner vi en sosial bevissthet med budskap om antirasisme, kjærlighet toleranse og en vennlig åpenhet overfor omverdenen.

På samme måte som at hippiekulturen etterhvert ble "utvannet", og "alle" skulle være hippier, har House-kulturen blitt "main-stream", og til en viss grad har Ecstasy, amfetamin og LSD fulgt med på alminneliggjøringen, mens de opprinnelige ideene langt på vei er glemt . Og det er nettopp alminneliggjøringen som gir oss grunn til bekymring. For vi kan ikke i dag si at det er spesielle ungdomsgrupper som er spesielt eksponert for narkotiske stoffer. Vi snakker her om såkalt "vanlig" ungdom.

Solidariteten inn i morgendagens rusmiddelpolitikk

Rusmidler representerer først og fremst verdimessige, etiske og politiske utfordringer. Hasj er et typisk eksempel: et rusmiddel som legitimeres av velartikulerte grupper, men hvor kostnadene bæres av samfunnets evige tapere. Solidaritet skal være kjernebegrepet i morgendagens rusmiddelpolitikk.

Hvordan?

La meg slå fast: Noe av det viktigste som har skjedd i alkoholforskningen etter krigen, er at totalkonsumet og den kollektive drikkekulturen er blitt nøkkelbegrepene for å forstå alkoholskadene våre.

Enkelt sagt innebærer det at befolkningens drikkevaner kan ses som et floket nettverk, hvor gjensidige påvirkninger flyter. Øker det vanlige forbruket - målt for eksempel som gjennomsnittskonsumet av ren alkohol i befolkningen - blir det også flere alkoholikere. På samme måte øker omfanget av skader, vold og selvmord. Matematisk og krystallklart kan det vises hvordan hele befolkningen beveger seg sammen og i takt oppover eller nedover konsumskalaen. Begynner de moderate konsumentene å drikke mer, brer økningen seg til dem som på forhånd drikker mye. Grunnen er at vi er sammen med andre når vi drikker. Andre som vi påvirkes av og påvirker. Endringene brer seg, som ringer i vannet.

Dette er selvsagt et normativt poeng. Dine egne handlinger har konsekvenser for andre. Vil du derfor gjøre det lettere for deg å handle pilsen din på butikken seint på kvelden, flyter det også mer øl blant dem som er på vei inn i et misbruk.

Forebyggingsparadokset

Stortingsmeldingen om Utfordringer i helsefremmende og forebyggende arbeid (nr 37 for 1992-93) la vesentlig vekt på det såkalte Forebyggingsparadokset. Det sentrale i paradokset er at tiltak som tilsynelatende har beskjeden virkning, men er rettet mot mange, kan ha en langt større virkning enn tiltak som har stor og målbar virkning for noen få. Tiltak som rettes mot grupper med lav risiko, kan være viktigere enn de som rettes mot høyrisikogruppene.. Årsaken er at målgruppen blir stor og tiltakene vil få virkning for mange. Alkoholvanen er alminnelig utbredt, og nokså små reduksjoner i bruken gir stor reduksjon i totalkonsumet. Det er en gunstig strategi å arbeide for reduksjon av totalkonsumet selv når målet er problemkonsumet.

Særlig vil det ha betydning for de sidene av alkoholproblemene som spesielt har sammenheng med det allmenne forbruket, slik som sosiale problemer og akutte skader.

Dette peker i retning av at man bør følge paradoksets logikk og legge hovedvekten på tiltak med den alminnelige ungdomsbefolkning som målgruppe: Mye tyder nemlig på at bruken av tobakk og alkohol er viktige faktorer som øker sjansene for bruk av illegale midler. Langsiktig arbeid mot normalbefolkningen synes å gi gevinster i form av reduksjon av tobakk- og alkoholbruk blant ungdom. Siden dette har betydning for risikoen for at ungdom prøver hasj, har arbeidet derved indirekte også betydning i forhold til narkotikamisbruk. I enkelte miljøer er hasjmisbruk, i alle fall eksperimentering med cannabis, ikke noe egentlig avvik.

Paradoksets resonnement gjelder med andre ord for narkotika. De ressurssterke hasjbrukerne bør derfor innse at solidaritet ikke bare gjelder vern av det ytre miljøet.

Solidariteten bør også gjelde ham på bakerste pult i klassen - han som er nysgjerrig og søkende, og som så tidlig kom skjevt ut. Det har dessuten stor betydning hva idoler som Sting og andre artister gjør og sier, når det gjelder rusmidler.

Regjeringen ser derfor stortingsmeldingen om narkotikapolitikken som en god sjanse til generell vitalisering på dette politisk viktige delfeltet. Ordet solidaritet blir brukt uten forlegenhet.

Det økende misbruket av cannabis og ecstasy, og den negative utviklingen som synes å finne sted når det gjelder liberalisering av stoffmisbruk, stiller både kommunale og sentrale myndigheter overfor nye utfordringer. Det er viktig å videreføre og styrke de tradisjonelt virksomme tiltakene på forebyggingsområdet, herunder undervisning og holdningsskapende arbeid i og utenfor skolen, oppsøkende ungdomsarbeid, og et nært samarbeid og støtte til et bredt spekter av frivillige organisasjoner.

Samtidig er det tegn som tyder på at de mer narkoliberale ungdomsgruppene er lite tilgjengelige for de formanende, om enn velmente, budskapene fra voksenverdene. Det er derfor viktig å tilstrebe en reell troverdighet og saklighet i opplysningsarbeidet. Som et supplement til de tradisjonelle tiltakene er det behov for nye tilnærminger og metoder i det forebyggende arbeidet. Regjeringen legger til grunn følgende strategiske prinsipper for det forebyggende arbeidet.

For det første må den forebyggende innsatsen rettes både mot befolkningen som helhet og mot risikogrupper.

Vi vil på grunn av narkotikasituasjonen, som jeg redegjorde for innledningsvis, måtte leve med at narkotiske stoffer i større eller mindre grad er tilgjengelige. Av den grunn vil det være folks egne holdninger og evne til grensesetting som best kan hindre utbredelse av rusmidler.

Det er særlig viktig at barn og unge har kunnskaper og verdier som gjør at de avviser rusmiddelmisbruk. Ungdoms handlinger påvirkes daglig i alle miljøer hvor de ferdes. regjeringen har i meldingen slått fast at det er et viktig velferdsgode, på linje med skolegang og helsetilbud, at folk kan føle seg trygge i sine nærmiljøer. Denne tryggheten kan ikke skapes av offentlige myndigheter alene. Her kreves en bred nasjonal mobilisering hvor alle føler sitt ansvar for å bidra til trygge oppvekstmiljøer for barn og unge. det holdningsskapende arbeidet må derfor rette seg mot befolkningen som helhet, med sikte på å redusere totalforbruket av rusmidler. Samtidig må informasjon målrettes og gis innhold overfor risikogrupper.

Det andre prinsippet vi vil følge er at det forebyggende arbeidet skal ha et langsiktig perspektiv. Vi må ikke la de kortsiktige aksjonene og kampanjene råde det forebyggende arbeidet. Holdningsendringer skjer i liten grad gjennom kortsiktige satsinger, men er et møysommelig arbeid som krever bred innsats over tid.

Som eksempel på tiltak her kan nevnes at vi vil bedre integreringen av den holdningsskapende undervisningen om rusmidler i skolene og i lærerutdanningen. Det betyr mindre vekt på ANT-dag eller "aksjonsuke mot rus", og mer vekt på det ukentlige arbeidet i skolen.

Vår tredje strategi er at kommuner og lokalmiljøer skal spille en sentral rolle i det forebyggende arbeidet. En av de største hemskoene for det forebyggende arbeidet er mangel på koordinering og samordning. Blant annet er det mange kommuner som ikke har helhetlige planer for rusmiddelpolitikken. Stortinget har gjennom behandlingen av ny alkohollov vedtatt å pålegge kommunene å utarbeide slike planer. Departementet vil legge forholdene til rette for at kommunene skal kunne utarbeide slike planer, slik at det tverrsektorielle arbeidet kan styrkes. Vi vil også bidra til å styrke førstelinjens kompetanse på området, og Sosial- og helsedepartementet vil i samarbeid med andre berørte departementer iverksette en tverrsektoriell handlingsplan om forebyggende arbeid rettet mot ungdom.

Vår fjerde og siste strategi er en bred mobilisering av frivillige krefter og ungdomskulturelle miljøer. Det arbeidet som gjøres av frivillige krefter gjennom idrettslag, foreninger og organisasjoner som jobber for barn og unge utgjør en uvurderlig ressurs i arbeidet for trygge oppvekstmiljøer.

Regjeringen vil bidra til å bedre vilkårene for lag og foreninger som arbeider for barn og unge bla ved å endre skattereglene slik at idrettslag, musikkorps og andre grupper lettere kan tjene egne penger og engasjere instruktører. I tillegg er det foreslått å gi de frivillige organisasjonene noe mer av inntektene fra de statlige spillene.

Det er et stort behov for å tenke nytt på forebyggingssiden. Sosial- og helsedepartementet vil ta initiativ til etablering av et bredt sammensatt forebyggingsforum. Forumets oppgaver vil være å videreutvikle forebyggende strategier og tiltak.

Det er oppmuntrende å registrere tendenser til at ungdom selv stiller opp og formidler negative holdninger til rus, vold og kriminalitet, og danner alternative "motkulturer". Eksempler på slike initiativ er kampanjen "Stopp dopet, ikke dansinga", Ungdom mot vold og Non Fighting Generation. Sosial- og helsedepartementet vil bidra til å stimulere slik innsats, og vil trekke på disse kreftene når det gjelder å informere ungdom om konsekvensene av misbruk av rusmidler. Departementet vil samtidig invitere til et bredt samarbeid med ulike frivillige organisasjoner.

Ved siden av det holdningsskapende arbeidet har selvsagt graden av tilgjengelighet til rusmidler stor effekt på det forebyggende rusmiddelarbeidet. Andre innledere på denne konferansen vil komme nærmere inn på kontroll- og straffeaspektet i narkotikapolitikken. La meg likevel understreke at Regjeringen vil holde fast ved en restriktiv narkotikapolitikk, og vil ikke gå inn for en senking av strafferammene for narkotikaforbrytelser nå.

Liberaliseringsdebatten er viet stor oppmerksomhet i stortingsmeldingen om narkotikapolitikken. Ingen som har lest meldingen kan påstå at denne debatten feies under teppet, eller at Regjeringens standpunkt når det gjelder legalisering av narkotiske stoffer bygger på vanetenking. Grunnlaget for Regjeringens negative standpunkt til liberalisering av narkotikalovgivningen er solid og grundig gjennomarbeidet.

En mer liberal politikk vil, etter Regjeringens syn, føre til en økt tilgjengelighet, som i sin tur vil føre til økt misbruk og flere problemer. I tillegg vil det ha en negativ signaleffekt som vil undergrave alt det viktige forebyggende arbeid som foregår i familier, på skolen på arbeidsplassen, gjennom organisasjoner osv.

Den tredje hovedpillaren stortingsmeldingen om narkotikapolitikken hviler på er behandlingstilbudet for de tyngste misbrukerne. Det er forbundet med store problemer og feilkilder å skulle kartlegge ulovlig atferd som misbruk av narkotika, blant annet fordi misbrukerne selv i stor grad vil forsøke å holde misbruket skjult. Ut fra de undersøkelser og analyser som er gjort av misbrukssituasjonen, kan man anslå at det er omlag 4-5 000 tunge sprøytenarkomane i Norge. Nyrekrutteringen til gruppen er lav, noe som bekreftes ved at gjennomsnittsalderen i gruppen synes å stige med ett år hvert år. Det har imidlertid vært en bekymringsfull økning av antall dødsfall blant de tyngste misbrukere.

Det er ikke lett å peke på en enkeltfaktor som årsak for denne utviklingen. Mest sannsynlig er det flere faktorer som virker inn samtidig, for eksempel redusert almentilstand som følge av økt alder i kombinasjon av økt forbruk av heroin Rohypnol. Jeg vil understreke at det finnes ingen enkle løsninger på denne gruppens svært sammensatte problemer.

Mange har sikkert fått med seg at Regjeringen har foreslått å gjøre tilbudet om metadon permanent, som et supplement til annen behandling for de mest utslåtte misbrukerne. Vi har i vel to år gjennomført et prøveprosjekt med metadon til langtkomne stoffmisbrukere. En av grunnene til at vi ønsket et eget prøveprosjekt var at erfaringene i andre land langt fra er entydig positive. Metadon er et stoff som hindrer abstinens hos heroin-avhengige, det virker lengre enn heroin og det gir ingen rus i riktige doser. Men metadonbehandling krever tett oppfølging av den enkelte.

For folk som har levd på siden av samfunnet i mesteparten - for ikke å si hele sitt voksne liv, er det å skulle møte alle hverdagens gjøremål uten rus en meget stor utfordring. Det er fullt mulig å ruse seg på andre stoffer selv om man tar metadon, og sidemisbruk er et velkjent fenomen blant mottakere av metadon. Målet med metadon-behandling er å få folk rusfrie og tilbake til samfunnet. Derfor må det skje en tett oppfølging over tid. Utdeling av metadon - uten videre oppfølging - anser jeg som bortkastet.

Metadonbehandling i Norge vil bli et spesialisttilbud til en mindre gruppe narkomane, der annen behandling ikke har gitt resultater. Det skal derfor ikke bli en sovepute for vår øvrige innsats på dette feltet. Vi skal fortsatt basere oss på medikamentfri behandling av rusmiddelmisbrukere i Norge.

Jeg vil i den anledning vektlegge viktigheten av å bedre kvaliteten på behandlingen og oppfølgingen etter behandling, slik at vi får færre tilbakefall og færre "svingdørsklienter" i behandlingsapparatet.

Det er derfor viktig å bidra til fortsatt kompetanse- og kvalitetsutvikling i tiltaksapparatet. Vi har nå etablert 7 regionale kompetansesentra, med ansvar for å utvikle spesialkompetanse på hvert sitt fagfelt. I tillegg har vi etablert systemer som skal gi oss mer systematisk evaluering av behandlings- og rehabiliteringstiltak,

Behandlingstilbudet for rusmiddelmisbruket her til lands er mildt sagt variert. Det er forskjellige ideologier og tilnærmingsmåter, og slik må det også være. Det finnes ingen fasit for hvilke tiltak som virker eller ikke virker. Rusmiddelmisbrukere er like forskjellige som oss andre, og et tiltak som virker for en trenger ikke virke for en annen. Vi må derfor ta vare på og utvikle de ulike tilnærmingsmåtene. Noen krav må vi imidlertid sette for å sikre en viss kvalitet på det tilbudet som gis. De forskjellige fagmiljøene satte seg ned sammen noen dager i fjor, etter invitasjon fra Sosial- og helsedepartementet, for å forsøke å finne fram til noen samlende kriterier for god behandling. Det klarte de, og resultatet fra denne konferansen vil vi bruke som utgangspunkt for en forskrift for gode behandlings- og rehabiliteringstiltak.

Det er kommunene som har ansvaret for å sette iverk rehabiliteringstilbud for rusmiddelmisbrukere. Det er et mål at en større del av rehabiliteringsarbeidet skal skje utenfor institusjon, gjennom nettverksbygging i nærmiljø, arbeidstrening og lignende. Det faglige grunnlaget for en slik avinstitusjonalisering av rehabiliteringstilbudet for denne gruppen er imidlertid ennå for svakt i kommunesektoren. Jeg ser derfor ikke noe grunnlag for å "tvinge" mer av rehabiliteringen ut i kommunene gjennom for eksempel økt kommunal egenandel for institusjonsbehandling. Jeg tror det vil være å begynne i feil ende. Det er derfor foreslått i meldingen et eget program for å styrke førstelinjetjenestens kompetanse når det gjelder rehabilitering av rusmiddelmisbrukere.

Selv om det offentlige hjelpeapparat har ansvar for de som ikke drar omsorg for seg selv, er det enkeltindivider og grupper som uansett faller utenfor det offentlige sikkerhetsnett. Til en viss grad kan dette skyldes manglende tilgjengelighet fra det sosiale hjelpeapparat, manglende kunnskap om hjelpetilbudene, eller motvilje mot kontakt med det offentlige hjelpeapparat. Men det er samtidig behov for noen som kan binde sammen den nødvendige profesjonelle innsats fra det offentlige hjelpeapparat og enkeltindividers behov for tilhørighet og sosial tilknytning. Positive resultater er som regel avhengig av at noen utenfor hjelpeapparatet kan påta seg en avgjørende støtte og omsorgsfunksjon overfor den enkelte klient i nærmiljøet. Bæreevnen i denne nødvendige nærmiljøforankring er en sentral arena for et aktivt samspill mellom det offentlige og de frivillige organisasjonene. Sosiale nettverkstiltak, egenorganisering, selvhjelpsgrupper og frivillighetsentraler og mobilisering av ulike frivillige organisasjoner er viktige virkemidler.

Kollektive løsninger oppfattes ofte som ensbetydende med offentlige tiltak, og et velferdssamfunn identifiseres lett med en velferdsstat. Tredjesektorbegrepet er derfor viktig for å peke på at kollektiv oppgaveløsning også kan foregå utenfor offentlig forvaltning. Noen ganger utføres arbeidet i tredje sektor i nært og intimt samarbeid med det offentlige, andre ganger preges samhandlingen av konflikt. Ikke alltid kan de ulike sektorer ses på som alternativer i den forstand at de kan erstatte hverandre og løse de samme samfunnsoppgaver. Imidlertid er disse sektorer ofte nødvendige som gjensidig utfyllende og supplerende, avhengig av og basert på hverandre.

I mange tilfeller synes jeg det er grunn til å betrakte frivillige organisasjoner og offentlige myndigheter som et nødvendig samvirke. Et samvirke som må utvikles og forsterkes, og dermed kan gi grunnlag for bedre sosial kontroll, sosial omsorg og solidaritet.

Dette gjelder ikke minst i omsorgen for rusmiddelmisbrukere hvor samspillet med den tredje sektor, uformelle sosiale prosesser og nettverk er nødvendige forutsetninger for å forebygge utvikling av rusmiddelmisbruk, såvel som rehabilitering av den enkelte rusmiddelmisbruker og hjelp til familie og nærmiljø.

For å gjøre en kort oppsummering:

Den alvorlige narkotikasituasjonen, med økende misbruk og produksjon i det internasjonale samfunn krever at vi legger stor vekt på det internasjonale samarbeidet mot narkotika. Dette vil vi gjøre blant annet ved fortsatt økonomisk støtte til prosjekter i FN`s og Europarådets regi, og integrere et rusmiddelperspektiv i norsk, bilateralt bistandsarbeide.

Nye trender kaller på nye forebyggingsstrategier. Derfor må vi i tillegg til å satse på de tradisjonelt virksomme tiltakene satse på nye tiltak. Spesielt er et viktig med troverdighet og saklighet i opplysningsarbeidet.

Forebyggingen må ha et langsiktig perspektiv og være mest mulig lokalt forankret. Vi må få til en bred mobilisering av frivillige krefter. Alle må føle sitt ansvar for å bidra til trygge oppvekstmiljøer for barn og ungdom.

For de som likevel er misbrukere må vi ha et variert, men kvalitativt bedre rehabiliteringstilbud. Kvalitets- og kompetanseheving er derfor viktige stikkord i denne sammenhengen. For de tyngste misbrukerne som alt annet kan metadon være et alternativ, men det må aldri bli noe annet enn et supplement til medikamentfri behandling.