Helseminister Gudmund Hernes

Innlegg ved åpningen av Nasjonalforeningens årlige hjerteaksjon

4. Februar 1997

Deres Majestet. Kjære venner.

For mer enn fire tiår siden så jeg min første teaterforestilling. Det var på Trøndelag Teater, et barnestykke, og tittelen var «Kongens hjerte». Plottet, slik jeg husker det, var at noen hadde røvet kongens egentlige hjerte, som var varmt, blødt og godt, og erstattet det med et som var kaldt, hardt og blått. Jeg behøver ikke å fortelle om at kongens rette hjerte til slutt kom på rett plass – slik jeg gjennom flere år i Konges råd har erfart at vår egen monark har det.

Men denne fortellingen har en moral. For dette barnestykket representerte en fantasiverden: det jo var tale om et hjertebytte, ja, bent frem en transplantasjon.

Hjertetransplantasjonen står blant moderne medisins ypperste bragder. Nå er dette innovative inngrepet nærmest blitt for rutine å regne. Det gjelder i enda større grad hjerteoperasjoner, inngrep i hjertets kransårer eller ved utblokkinger via fjernstyrte sonder. Enkelt sagt: Det som før kun eksisterte i fantasien, som var for mirakler å regne, er blitt så pass ordinært at det er gjenstand for klager når inngrepene ikke kan gjøres raskt nok.

Likevel: å skifte hjerte er forbeholdt spesielt utvalgte pasienter. Og selv om hjertekirurgien stadig er spektakulær, er det nok likevel rett å si at en annen del av medisinen, den forebyggende, har reddet vel så mange liv, ikke minst når det gjelder koronar hjertesykdom. Og slike sykdommer er blant de mest utbrredte alvorlige lidelser, hjertedød er stadig en stor utfordring i vårt land. Det er faktisk slik at 2/3 av oss vil dø av hjerte-karsykdommer og kreft. Begge disse folkesykdommene økte fra 1950 til 1980. Fra da av kan vi glede oss over en nedgang på grunn av det omfattende forebyggende arbeid, som har endret både hva vi vet og hva vi kan velge.

Når forebygging er så viktig, er det fordi særlig koronar hjertesykdom skyldes omgivelser og levevaner. Hjerteinfarkt er f.eks. langt på vei en moderne lidelse, som hos oss ble en stor folkesykdom fra 1920-årene, og mest for menn.

Hovedårsakene til sykdommen er sammenfattet i den medisinske variant av utsagnet: «Veien til mannens hjerte går gjennom magen». Fetere koshold gjorde oss fetere om hjerterøttene.

Men veien til mannens hjerte går ikke bare gjennom magen - den går også gjennom lungene. Røking som konserveringsmiddel, f.. eks. ved røkelaks, er en gammel teknikk. Så vidt jeg vet, er mennesket det eneste vesen som røker seg selv. Desverre virker det motsatt for laksen og for oss: røyking konserverer mennesket dårligere - ja, den bent frem øker dødeligheten, også hjertedødeligheten og hjertesykdommene.

Det er en tredje grunn til hjertesykdommene. Hjertet er en muskel som har dette til felles med andre muskler: den styrkes ved bruk. Sagt på en annen måte: Skal du sikre at hjertet skal slå, må du rett som det er sørge for at det banker. Altså mosjonere, forbrenne fett og få blodet til å strømme.

Mennesket har altså et viktig fortrinn sammenliknet med laksen eller andre vesener: Det kan studere seg selv. Etter at hjertesykdommene øket så sterkt, fant man fram ikke bare til årsaker: fettet, tobakken og sofaen, men også til botemidler, som lettere melk, magrere svin, råere kost, friskere frukt, kutting av tobakken, trim og stål i bein og armer.

Nasjonalforeningen – Det norske råd for hjerte- og karsykdommer – er en drivkraft og en krumtapp dette arbeidet, en første beveger som virker over det ganske land gjennom 1100 lokallag. Og som virker ikke bare til opplysning og forebygging, men også fremmer vår forskning og øker vår innsikt. Det viktigste vi alle kan gjøre, er å ta vare på vår egen helse – det er faktisk en solidarisk handling, fordi det da gir rom og tid for dem som virkelig trenger hjelp. Hovedmålet for helsepolitikken er flest mulig friske år.

Her er vi alle trygge fordi vi tilfeldigvis er omgitt tett og nært av så mye medisinsk ekspertise. Slik er det vanligvis ikke – legene er som oftest et annet sted enn der det skjer.

Derfor ønsker vi også at flest mulig skal bli i stand til å ta hånd om andre, til å handle med kyndighet når det blir krevet, med ferdighet til å trå til og stå bi når andre er kommet i akutt nød f.eks. på grunn av et hjerteattakk. Da må en selv ikke bli skremt og lammet når en er den første som møter ulykken, men kunne grepene slik at en ikke blir stående famlende og rådløs, men kan handle raskt og klokt – og kan sette andre i sving og gi også dem mot i brystet til å gyve løs eller skaffe hjelp. Det er det svakeste leddet som brister først – og derfor må vi sørge for at den første hjelpen holder – og holder mål.

Nasjonalforeningen, med sine ressurser, sine folk og sine kontakter er særs godt rustet til å ta oss alle i skole – altså lære oss både å ta hånd om oss selv og ta vare på hverandre. En nasjon er jo nettopp en fellesskap til å gjøre nettopp det – og denne organisasjonens navn, Nasjonalforeningen, understreker plikten som hviler på oss alle. Så lykke med fortsatt godt virke. Våre hjerter – og jeg er sikker på at jeg også kan ta med Kongens hjerte – banker for dere – det dere gjør og det dere får til!

Formålet med denne boken er altså å utvikle din handlekraft - kombinasjonen av fantasi, ferdighet, viten og mot som gjør at du uforferdet kan ta affære når andres liv og helse står på deg. Skal du utvikle disse egenskapene og være rustet og trenet må du

• leve deg inn i situasjoner slik at de ikke er nye og skremmende første gang du ser dem i virkeligheten,
• øve deg på det som må gjøres når ulykken er ute slik at du ikke opptrer klosset og dumt,
• vite hvordan kroppen fungerer og sinnet reagerer slik at du forstår hva andre er rammet av
• trene og repetere håndgrep og innsats slik at du ikke blir stående tafatt, famlende og rådløs når krisen rammer, men kan handle raskt og resolutt, klart og klokt - ja, til og med kan sette andre i sving og gi dem mot i brystet.