Statssekretær Finn Grønseth, Sosial- og Helsedepartementet.

Hvorfor kan ikke de syke få være syke i fred?

Foredrag på Sosial Trygds SYMPOSIUM ´97

Folkets Hus, Oslo 21. og 22. mai.

Tema:

Sykefravær, rehabilitering og uførepensjonering i det norske hus

Videreføring av arbeidslinja

For ca. ett år siden satt en tilsvarende forsamling her i Folkets Hus. Tema da var arbeidslinja .

I dag og i morgen skal fokus være rettet mot sykefraværet.Det er bra- fordi alle typer tiltak som retter søkelyset på det å forebygge sykefravær og få ned langstidssykefraværet er sett fra mitt ståste blant de viktigste bidragene i realiseringa av arbeidslinja. Vårt mål er som kjent å bidra til at alle som har helse til det skal kunne ha inntektsgivende arbeid framfor varig trygdeordninger

Det stiller selvfølgelig krav i flere retninger; til den enkelte om egenaktivitet og egenansvar, til arbeidsgiverne, til helsevesentet og til at det offentlige legger forholdene til rette for at flest mulige arbeidsføre personer skal kunne delta i arbeidslivet.

Betegnelsen "arbeidslinja" er ennå forholdsvis ny, men målet om "hjelp til selvhjelp" er like gammelt som sosialforsikringens historie. Betegnelsen ble først brukt i attføringsmeldinga hvor regjeringen la opp til en samlet strategi for å hindre utstøting og få flere yrkeshemmede i arbeid. Til dette har vi flere virkemidler: forebyggende tiltak, rehabilitering, yrkesrettet attføring, innstramming i vilkårene for å få (varig) ytelse og nedkorting i stønadsperiodens lengde. Arbeidslinja omfatter med andre ord både gulrot og pisk

Men la meg raskt få si:Arbeidslinja innebærer ikke at folk med helsemessige problemer ikke skal få trygd. Mange trygdeytelser har et rehabiliterende og kvalifiserende formål. Uførepensjon derimot skal forbeholdes personer som på varig basis anses ute av stand til å forsørge seg selv ved eget arbeid på grunn av varig helsesvikt. Både i velferdsmeldinga og i regjeringens langtidsprogram for 1998-2001(St.melding nr.4,1996-1997) understrekes følgende: "Folketrygden skal fortsatt være hovedelementet i vårt sosiale sikkerhetsnett og gi økonomisk trygghet ved sykdom, arbeidsløshet, funksjonshemming, alderdom og tap av forsørger ".

Dette er dessuten nedfelt i formålsparagrafen i den nye folketrygdloven.

Økning i sykefravær og uføretrygd

På begynnelsen av 1990-tallet registrerte vi en markert nedgang både i sykefravær og antallet nye uførepensjonister. I 1994/95 snudde denne trenden. Når det gjelder uførepensjon henger økningen blant annet sammen med at perioden en kan motta rehabiliteringspenger er begrenset til ett år. Blant de som hadde gått på rehabiliteringspenger i mange år var det mange "opplagte" uførepensjonister.

Når det gjelder økningen i sykefraværet har vi imidlertid ingen fullgod forklaring. Man kan lage seg mange hypoteser som f.eks at oppmerksomhetseffekten har avtatt, at oppfølging og et bedre arbeidsmarked har ført til at svakere grupper forblir eller kommer inn i arbeidslivet, at sykelønnsordningen blir misbrukt osv. Dette er stort sett hypoteser som vi ikke har belegg for, men som vi er nødt til å få bedre kunnskap om.

Det blir ofte hevdet at det er en sammeneheng mellom økning i arbeidsledighet og nedgang i sykefravær. Sammenhengen blir forklart på to måter: En forklaring er at et vanskelig arbeidsmarked fører til at arbeidstakere er mer forsiktige med å være borte( Den såkalte disiplineringseffekten). En annen forklaring er; det er de friskeste som lettest får arbeid, og de med høyest fraværsrisiko som lettest støtes ut av arbeidslivet (såkalt seleksjonseffekt). Dermed blir de sysselsatte en "friskere" gruppe.Vi må derfor få bedre kunnskap. Departementet har derfor tatt initiativ til (to) forskningsprosjekter for å få bedre kunnskap om årsakssammenhenger mellom utviklingen på arbeidsmarkedet og utviklingen i sykefravær og om rekrutteringen til arbeidsmarkedet kan bidra til å forklare fraværsutviklingen.

Rekordhøy sysselsetting og fall i ledigheten er noe av det mest gledelige i norsk økonomi akkurat nå.Da stortinget vedtok statsbudsjette før jul i fjor var anslaget for veksten i sysselsettingen fra 1996 til 1997 ca. 30.000 personer. Basert på ferske tall fra SSB er anslaget nå justert opp med hele 15.000, til 45.000 personer for 1997. I den situasjon skulle en i følge "disiplineringshypotesen" forvente stigende fravær, særlig korttidsfravær. "Seleksjonshypotesen" skulle også tale for høyere sykefravær i perioder med lav arbeidsledighet.

Hva opplever vi - jo at langtidssykefraværet øker mer enn korttidsfraværet.

Er så dette en indikasjon på at arbeidslinja er vellykka ?

Statistikk fra RTV viser at vel 40 prosent av økningen i sykefraværet skyldes at en del arbeidstakere blir sykmeldt flere ganger i løpet av ett år. Ca 20 prosent skyldes at flere blir sykmeldt igjen etter å ha prøvd seg i arbeid eller attføring i mer enn 6 måneder.

Såvidt jeg kan se- betyr dette at flere forsøker å holde seg i arbeid med svekket helse og flere forsøker å komme tilbake til arbeid etter en lang sykeperiode..

En vellykket arbeidslinje hvor det i arbeidlivet er plass til personer som ikke fungerer hundre prosent helsemessig vil måtte innebære at vi aksepterer et høyere sykefravær for disse gruppene arbeidstakere enn andre arbeidstakere. Likevel må det være et mål å få ned sykefraværet generelt.F.eks når det gjelder gjengangersykmeldte, så er det viktig å gripe fatt i og vurdere om de har behov for andre tiltak enn ren medisinsk behandling.

SHD har gitt støtte til til flere FOU-prosjekter får å få belyst kjønnsforskjeller i sykefraværet. Vi vil bl. annet ha belyst dobbeltarbeidhypotesen som forklaring på hvorfor kvinner er hyppigere sykmeldt enn menn.

Hva så med Endringer i regelverket?

Nettopp for at aktivitet og arbeid skulle stimuleres framfor passiv mottaking av trygdeytelser ble det på begynnelsen av 1990-tallet foretatt flere endringer i folketrygdens regelverk.

De medisinske vilkårene for de sykdomsbetingede velferdsordningene som sykepenger, rehabiliteringspenger og uførepensjon ble innskjerpet. Disse presiseringene må sees på bakgrunn av en praksis som utviklet seg på 1980-tallet, og som førte til at ikke bare sykdom, men også andre problemer ble forsøkt "løst" gjennom å parkere folk forholdsvis raskt på passive og varige trygdeytelser. Gjennom hele denne perioden hadde vi en økning i antallet stønadsmottakere uten at det er mulig å påvise en tilsvarende økning i sykeligheten i befolkningen.

I 1991 ble det presisert at varig sykdom skal være årsaken til at arbeids- og inntektsevnen svikter for at det skal innvilges uførepensjon. Hva har blitt resultatet av denne presiseringen? En undersøkelse som det er referert til i velferdsmeldinga viser at i underkant av 40 prosent av de som fikk avslag på søknad om uførepensjon etter nye regler i 1991 og 1992, verken var i arbeid eller mottok annen trygdeytelse halvannet år etter avslaget. Dette er nokså likt for kvinner og menn. Rundt 8 prosent av dem uten arbeidsinntekt eller trygdeytelser, mottok sosialhjelp.

Dette er av enkelte blitt tolket dithen at mange, spesielt kvinner, er blitt tvunget inn i en situasjon der de er blitt forsørget av ektefrllen. Det mange kritikerne unnlater å nevne er at en nesten like stor andel heller ikke var i inntektsgivende arbeid da de søkte om uførepensjon. De fleste kvinnene hadde ved søknadstidspunktet og årene forut, kun lav eller ingen inntekt.

Blant menn er mønsteret noe annerledes. Mange har gått fra å være i inntektsgivende arbeid til å være uten inntekt da søknad om uførepensjon ble fremmet. Med andre ord: avgangen fra arbeidslivet er en prosess som for mange starter lenge før søknad om uførepensjon blir fremmet.

Det viser seg imidlertid at 40 prosent av de som anker avslag på søknad om uførepensjon av fylkestrygdekontoret får omgjort vedtaket , altså før saken går til Trygderetten. Den reelle omgjøringsprosenten er derfor høyere. Undersøkelser i trygdeetaten tyder på at den viktigste årsaken til omgjøring etter anke i uførepensjonssaker er at det foreligger nye medisinske opplysninger, bl.a nye legeerklæringer fra pasientens lege som inneholder bedre og mer utfyllende beskrivelser av årsakssammenhengen mellom sykdommen og nedsatt inntektsevne. I noen tilfeller foreligger også ny diagnose.

Dette reiser naturligvis spørsmål om avslagene er fattet på for tynt grunnlag. Endringen i diagnosegrunnlaget kan imidlertid også være uttrykk for sammensatte og langvarige sykehistorier. Legene er premissleverandører med avgjørende innflytelse på utfallet av uførepensjonssaker. For å bedre den medisinske diagnostikken og gi sikrere vurderinger i uførepensjonssaker, har den medisinske rådgivningstjenesten i trygdeetaten vært styrket.

Det har vært satt inn betydelige ressurser på å få ned saksbehandlingstiden i uførepensjonssaker. Det er en belastning å vente i nærmere ett år for å få sin søknad behandlet. Mye tyder imidlertid på at en del søknader kan være fremmet for tidlig. Det vil som regel være for sent å sette i gang tiltak med sikte på tilbakeføring til arbeidslivet når det foreligger avslag på søknad om uførepensjon.

Når det gjelder rehabiliteringspenger ble det i 1993 presisert at slik stønad bare skal gis så lenge stønadsmottakeren er under aktiv behandling med utsikt til bedring av arbeidsevnen og at stønadsperioden som hovedregel skal begrenses til 52 uker. Evalueringer viser at endringene i reglene for rehabiliteringspenger har medvirket til tettere oppfølging av mottakere med rehabiliteringspenger, men det er fortsatt bare mellom 15- 20 prosent som går direkte tilbake i lønnet arbeid. For personer som har vært på yrkesrettet attføringstiltak for så å gå over på rehabiliteringspenger er det stor sannsynlighet for at disse skal ende med uførepensjon. En undersøkelse foretatt av SINTEF-IFIM viser at den enkelte innstiller seg på varig trygd senest etter 2 års fravær fra arbeid, hvis det ikke er satt i gang tiltak for tilbakeføring. Da er troen på å kunne gjøre en innsats i arbeidslivet forsvunnet.

Hva så med forebygging og rehabilitering?

Ser vi på dagens sykdomspanorama, så preges bildet i stadig sterkere grad av lidelser vi ikke dør av, men lever med. Det er disse lidelsene som fullstendig dominerer både trygde- og utgiftsstatistikkene. Dette er ofte mindre synlige plager, som ofte går sterkt ut over funksjons- og arbeidsevnen. Jeg tenker på kroniske lungelidelser som f.eks astma, det kan være allergiplager, psykiske plager og smerteproblemer.

Og det er her, innenfor disse områdene vi har minst kunnskap, både når det gjelder utbredelse, årsaker og ikke minst om hva som er et hensiktsmessig og effektivt tjenestetilbud. Når det gjelder de "tradisjonelle" lidelsene, som hjerte/kar og kreft, er det gjennom en lang periode etablert både kunnskap og kunnskaps-miljøer. Dette er i liten grad tilfelle når det gjelder de mer komplekse, vanskelig avgrensbare lidelsene som nå dominerer blant langtidssykmeldte og andre på trygd. Her står vi overfor en utfordring som vil følge oss i stadig sterkere grad inn i neste århundre.

Som mange av dere forhåpentligvis kjenner til arbeider Sosial- og helsedepartementet med en stortingsmelding om rehabilitering.Vårt mål er at den skal kunne legges fram mot slutten av dette året. Meldinga vil omhandle tilbud til mennesker i alle aldersgrupper med ulike funksjonshemninger eller fysiske og/eller psykiske funksjonsproblemer. Et viktig utgangspunkt for meldinga vil være være de lidelser som krever en kjede eller et spekter av tiltak, der det kurative inngår i et større hele, og må følges opp med rehabilitering.

Overfor de tidligere nevnte nye folkesykdommene - men selvfølgelig også overfor mer synlige eller tradisjonelle funksjonshemninger - er det behov for noe mer enn kun reparasjon på spesialisttjenestenivå. Det trengs ofte rehabilitering i videre forstand for å løfte folk ut av syke- og trygdesystemene, og tilbake i arbeid.

Det er generelt et behov for å utvikle klarere og mer presise begreper og retningslinjer for fagfeltet. Målformuleringene må bli mer samlende, og det er behov for en samlet strategi på tvers av målgrupper, profesjoner og sektorer. På denne måten skal vi oppnå en større samlet effekt av rehabiliteringsarbeidet.

Det vil derfor i stadig sterkere grad bli helt nødvendig å løfte blikket og se på tvers av nivåer og sektorer. Med utgangspunkt i et brukerperspektiv, er det behov for å sette det tverrfaglige og sektorovergripende perspektivet i sentrum. Tiltakene og det samlede bistandsapparatet må innrettes på en slik måte at en sammen med den enkelte tar utgangspunkt i brukerns behov, valg og ressurser.Og jeg sier- bommer vi på dette- bommer vi på målet!

Det er derfor i denne sammenhengen vesentlig å tydeliggjøre ansvars- og rolledelingen mellom forvaltningsnivåer og sektorer, og å peke ut egnede samarbeids- og organisasjonsmodeller. Det legges ikke minst opp til en presisering av det kommunale ansvaret for tverrgående og integrerte tjenester.

Meldingen vil for spesielt å nevne det - til en viss grad se på grenseflater mellom yrkesrettet attføring og medisinsk/sosial rehabilitering, med fokus på ansvarsdeling og samarbeidsspørsmål. Utover dette vil yrkesrettet attføring ikke bli fokusert.

Regjeringen vil legge opp til meget nøye å vurdere hvordan kanaliseringen av økonomiske midler til ulike deler av rehabiliteringsapparatet kan fremme en opp-prioritering av feltet, samt mer hensiktsmessige ansvars- og samarbeidsforhold. Dette gjelder f.eks:

• erfaringene med bruken av øremerkede statlige stimuleringstilskudd,
• trygdekontorenes rolle når det gjelder kjøp av rehabiliteringstjenester,
• hvordan folketrygdrefusjon og takster til involverte profesjoner påvirker utformingen av tilbudet
• og bidrag fra folketrygden til opphold i særskilte institusjoner, som opptreningsinstitusjoner og helsesportssentre.

Opptreningsinstitusjonene representerer uten tvil et supplement til behandlings- og rehabiliteringstilbudene innen kommune- og fylkeshelsetjenesten. Regjeringen vil i meldingen vurdere bl.a hvordan opptreningsinstitusjonene og andre tilsvarende i sterkere grad kan innpasses i det offentlige helsetilbudet.Vi vil fjerne ulikhetene i egenandelene mellom ulike diagnosegrupper for opphold på institusjoner, samt innrette institusjonene mot bredere sykdomsgrupper enn tilfeller er i dag.

Hva så med oppfølging av sykmeldte i trygdeetaten?

Oppfølging av sykmeldte og forebygging av langtidsfravær har lenge vært et prioritert arbeidsområde i trygdeetaten.Og som jeg var inne på litt tidligere , jo lenger en person har vært sykmeldt, desto større er sjansen for at vedkommende skal falle ut av arbeidslivet for godt.

Fra 1993 har trygdeetaten, etter forslag i attføringsmeldinga, fått flere virkemidler i oppfølgingsarbeidet. Trygdekontoret er som mange av dere kjenner til pålagt å treffe et særskilt vedtak etter 12-ukers sykmelding. I tilknytning til dette vedtaket skal trygdekontoret vurdere om de medisinske vilkårene om fortsatt rett til sykepenger er oppfylt og om det er behov for spesielle tiltak for at den sykmeldte skal kunne komme tilbake i arbeid.

Trygdekontorenes rolle er tosidig. På den ene siden har de en "kontrollørrolle". De skal påse at lovens vilkår er oppfylt. Dette skjer allerede ved førstegangs sykmelding. På den annen side skal trygdefunksjonæren fungere som en "veriviser". Trygdefunksjonærens rolle er å være tilrettelegger, pådriver og koordinator ut fra kjennskapet til den sykmeldte og de virkemidlene etaten rår over. Samarbeid med den sykmeldte og andre instanser som arbeidsgiver og behandlende lege er sentralt i denne sammenheng.

En evaluering av oppfølgingen viser at det har vært en merkbar aktivitetsøkning selv om det i den siste tida har vært og er en relativ sterk økning i sykefraværet. At en høy andel av økningen i sykefraværet skyldes gjengangere i trygdesystemet tyder på at disse personene blir fulgt opp tidligere enn før og derfor har opprettholdt kontakten med arbeidslivet. På den annen side er det vel også slik at det er blitt vanskeligere å komme inn i andre trygdeordninger, særlig uførepensjon.Den enkelte må derfor i større grad enn tidligere prøve å holde seg i arbeid.

Rapporter fra trygderevisjonen har pekt på at oppfølgingsarbeidet i trygdekontorene fortsatt har mangler og at trygdeetaten i liten grad benytter aktive virkemidler som den har til rådighet.. Dette skyldes blant annet at oppfølgingen stiller nye krav til trygdefunksjonærene om betydelig utadrettet virksomhet.

Selv om det er store variasjoner mellom trygdekontorene mht tid og ressurser til oppfølgingen av sykmeldte, viser Rikstrygdeverkets evaluering at de fleste 12 ukers-vedtakene er "kurantvedtak" som bekrefter behandlende leges opplysninger om at vanlig medisinsk behandling er tilstrekkelig for å få den sykmeldte tilbake i arbeid. Bare 10 prosent av de som er sykmeldt i mer enn 12 uker er gjenstand for aktiv oppfølging fra trygdeetatens side. Dette tyder på at det er et betydelig forbedringspotensiale.

Rikstrygdeverket arbeider med flere tiltak for å øke innsatsen overfor sykmeldte. Tiltakene omfatter blant annet kompetanseutvikling, utvikling av edb-oppfølgingsrutiner og en handlingsplan med minimumskrav til oppfølgingsarbeidet.

Erfaringene tyder på at trygdeetaten vil kunne oppnå bedre resultater i sitt individrettede oppfølgingsarbeid dersom dette arbeidet i større grad kombineres med tiltak på den sykmeldtes arbeidsplass.

Samarbeidet mellom partene i arbeidslivet er derfor svært viktig.

Hvorfor?

Fordi partene i arbeidslivet må ha et vesentlig ansvar for at arbeidslinja skal kunne videreføres. Samarbeidsprosjektet mellom LO og NHO vil målrette arbeidet de nærmeste årene i forhold til sykefravær som skyldes ensidig gjentakelsesarbeid. Dette arbeidet skal organiseres som et treårig prosjekt, og baseres på samarbeidsavtaler med aktuelle bransjer innenfor LO-NHO området. Dette omfatter rundt 3 500 bedrifter og 134 000 arbeidstakere. Sosial- og helsedepartementet støtter prosjektet økonomisk. Våre forventninger er at prosjektet vil gi viktig informasjon om forholdet mellom fysisk og organisatorisk arbeidsmiljø og sykefravær, med spesiell fokus på kvinner og sykefravær.

Departementet vil i disse dager ta kontakt med partene i offentlig sektor (PSD og KS) og diskutert muligheten for forsterket og mer målrettet innsats i offentlig sektor. Sykefraværet er høyt i statsbedrifter som Posten og NSB. Disse bedriftene /etatene er interessert i å delta i et prosjekt i samarbeid med arbeidstakersida. I kommunesektoren peker pleie- og omsorgssektoren seg ut.

I forbindelse med behandlingen av velferdsmeldinga ba Stortinget om at Regjeringen medvirker til at det opprettes et forum for integrering av yrkeshemmede i arbeidslivet. Dette er en klar markering av at arbeidsgiver har et sosialt ansvar. Opprettelsen av et slikt forum er viktig for å avkrefte den oppfatningen vi av og til møter om at arbeidslinja er feilslått politikk så lenge vi også har arbeidsledighet. Gjennom å påvirke holdninger og rette oppmerksomheten på hva mennesker er i stand til å yte, framfor å fokusere på arbeidsuførheten, vil vi kunne øke sysselsettingen blant funksjonshemmede og yrkeshemmede. En viktig forutsetning for å realisere arbeidslinja fullt ut er etter min oppfatning at partene i arbeidslivet engasjerer seg mer aktivt for å finne plass i arbeidslivet for funksjonshemmede og andre yrkeshemmede som har falt ut av arbeidslivet. Departementet har avsatt midler på 1997-budsjettet til oppretting av et slikt forum.Det første innledende møtet fant sted for få dager siden. Selvfølgelig skal forumet i tillegg til partene i arbeidslivet også ha med representanter fra brukerenes organisassjoner.Vi forutsetter å komme ganske raskt igang.

Forsøksordninger

Det har siden 1994 vært bevilget midler til forsøksvirksomhet hvor trygdeetaten samarbeider med partene om prosjekter hvor målet er å finne fram til tiltak for å redusere sykefraværet generelt og blant personer med muskel- og skjelettsykdommer spesielt. Tilsammen 31 prosjekter har fått midler. 4 prosjekter er avsluttet.

NBI står for evaluering av programmet. Evalueringsrapporten vil foreligge i 1998.

Prosjektene har ulik karakter mht problemområde, organisering og gjennomføring. De kan deles inn i 5 hovedgrupper:

• Prosjekter med fokus på forebygging
• Oppfølging av sykmeldte, herunder treningsgrupper
• Utprøving av rehabiliteringstiltak
• Bedriftsintern attføring
• Reaktivisering av uførepensjonister

I de fleste prosjektene er det en kombinasjon av tiltak.

Målet med prosjektene er å få til et bedre samarbeid om sykefraværsoppfølgingen. I de fleste prosjektene er initiativet kommet fra trygdeetaten. Samarbeidspartnerne varierer fra prosjekt til prosjekt. Relativt mange av prosjektene er knyttet til offentlig virksomhet (ansatte i pleie- og omsorgsetaten, sykehus m,v), men det deltar også en del private arbeidsgivere, selv om det har vært noe vanskeligere å få disse med.

Erfaringene så langt viser at det å delta i prosjekt har en positiv effekt på deltakende etaters og bedrifters engasjement. Mange av de tiltakene som er iverksatt er imidlertid tiltak/oppgaver som etatene er pålagt å gjøre gjennom lover og retningslinjer.

Formidling av erfaringene blir viktig. Det er spesielt viktig å få fram hvordan gode former/rutiner for samarbeid kan implementeres i saksbehandlingen generelt og for oppfølging av sykmeldte spesielt.

Fra 1997 er det avsatt midler til forsøk med kjøp av helsetjenester i trygdeetaten og til forsøk med gruppebehandling. Ansvaret for gjennomføringen av disse forsøksordningene er lagt til Rikstrygdeverket.

Samarbeid - personer med sammensatte problemer

Velferdsmeldinga pekte på betydningen av et godt samarbeid mellom etatene (sosialetat, arbeidsmarkedsetat og trygdeetat) for å styrke og videreføre arbeidslinja og få til en bedre samordning av den offentlige innsatsen overfor personer med sammensatte hjelpebehov. Forutsetningen for et godt samarbeid er at etatene har en felles problemforståelse, at de kjenner hverandres rammebetingelser, regler og arbeidsmetoder og respekterer hverandres ansvarsområder.

Det ble ikke foreslått endringer i eksisterende forvaltningsstruktur. I dag er som kjent ansvaret for den enkeltes velferd delt mellom ulike etater på ulike forvaltningsnivåer. Dette stiller store krav til samarbeid. Det er viktig å hindre ansvarsfraskrivelse/ansvarsomveltning.

Modeller for samordning og samarbeid bør utvikles lokalt. Et av tiltakene i velferdsmeldinga var fylkesvise konferanser hvor målgruppa er ledere for sosialtjenesten, ledere for lokale arbeidskontorer og for trygdekontorene. De fleste fylkene har arrangert slike konferanser. Tilbakemeldingen til departementet er positiv.

Det er nå endelig også utarbeidet et rundskriv om samarbeidet mellom sosialetat og arbeidsmarkedsetat som legger opp til et mer formalisert samarbeid i form av rutiner for oppfølging og henvisning. Målgruppa er personer som har behov for samordnet bistand fra sosialtjenesten og arbeidsmarkedsetaten for å komme i utdanning eller arbeid.

Bakgrunnen for tiltakene er å sikre et helhetlig hjelpetilbud og hindre at personer blir kasteballer mellom etatene Den etaten hvor personen henvender seg først skal ha et første ansvar for vedkommendes behov og eventuelt ta kontakt med andre aktuelle samarbeidspartnere på lokalt nivå. Det er viktig å avklare om personen er reell arbeidssøker.

Motivering er spesielt viktig. Indivduelle oppfølgingsplaner er et virkemiddel.

Satsing på kvinnehelse

Som nevnt har både sykepenge- og uføretrygdutbetalingene økt. Kvinner er overrepresentert i begge disse gruppene. Økningen gjelder særlig aldersgruppa under 45 år. Mange har muskel- og skjelettlidelser. Forsøksvirksomheten i trygdeetaten og trygd- og rehabiliteringsprogrammet viser at det er spesielt viktig å sette inn tiltak tidlig overfor denne gruppa for å hindre at de faller ut av arbeidslivet. De kvinnene vi her snakker om har ofte akkumulerte belastninger gjennom langvarig dobbeltarbeid som slår ut i perioder med stort arbeidspress, sykdom i familien, skilsmisse eller annen belastning. Høyrisikogrupper er rengjøringsarbeidere, hjemmehjelper, hjelpepleiere og butikkpersonale.

Erfaringene fra forsøksvirksomheten viser betydningen av en aktiv forebyggende bedriftshelsetjeneste for å redusere sykefraværet og muligheter for attføring. Dette er en utfordring for tradisjonelle kvinnearbeidsgivere, ikke minst for kommunene som sysselsetter kvinner innenfor omsorgsyrkene.

Organisering av personalet i sykehjem og fleksible turnusordninger er eksempler på tiltak som har vist resultater.

I SHD planlegger vi nå en større utredning for å få mer kunnskap om kvinnersspesifikke helseproblemer og hvilke faktorer som påvirker kvinners helse. Det vil bli lagt vekt på hvordan helsetjenesten spesielt, men også sosailtjenesten og trygdeetaten møter og tolker kvinners symptomer. Vi vil dessuten ta intiativ til et omfattende prosjekt blant ansatte i pleie- og omsorgssektoren.

Avslutning

Sosial Trygd har som tittel for konferansen: "Hvorfor kan ikke de syke få være syke i fred?"

Etter min oppfatning er dette en altfor enkel problemstilling:

1. Arbeidslinja betyr ikke at folk ikke skal få være syke og få stønad i forbindelse med sykdom og uførhet.
2. På den annen side har vi alle et ansvar for egen helse. Helsevesenet har et ansvar for at den enkelte får et relevant behandlingstilbud, mens arbeidsgivere har ansvar for å legge til rette forholdene for at arbeidstakere med helsesvikt og funksjonshemminger skal kunne delta i arbeidslivet. Dersom det er behov for yrkesrettet attføringstiltak, er dette arbeidskontorets ansvar. Trygdekontorets rolle er å være pådriver og koordinator, spesielt i forholdet sykmeldt- arbeidsgiver - behandlende lege.

Det er omtrent aldre snakk om et enten eller, men stort sett hele tiden en kombinasjon av tiltak og virkemidler. Det er jeg sikker på denne konferansen vil understreke ytterliger.

Jeg ønsker lykke til med konferansen!