Sosialminister Hill-Marta Solberg

Velferdsutfordringer og kompetansebehov

Foredrag på Norsk Kommuneforbunds kommunalkonferanse i Kristiansand 3. juni 1997

Innledning -

Dere har bedt meg snakke om velferdsutfordringer og kompetansebehov. Begge er viktige tema, og de henger klart sammen. Aller først vil jeg slå fast at den store velferdsutfordringen vi står overfor nå er å ivareta velferdsstaten i oppgangstid. Det krever både politisk vilje og solidaritet, og ikke minst evne til å si nei til noe. For det er mange angrep på velferdsstatens løsninger nå. Bare merk dere hvor ofte dere hører argumenter som innledes med. "Rike Norge burde ha råd til..." Skulle alle disse oppfylles, ville vi snart miste kontrollen over en god og stabil økonomisk situasjon, og dermed også miste muligheten til å drive veldferdspolitikk. For velferdspolitikk er ikke det samme som velstandspolitikk. Uten vilje til solidarisk fordeling av velstanden, og uten økonomisk handlingsrom, er det ikke mulig å møte noen velferdsutfordringer.

Hva er så velferd? Jo, det handler om alt fra å ha en fortrolig venn, til å ha sikkerhet for liv og helse og innflytelse over eget liv. De senere år har det vært forsket svært mye i dette feltet, og det er etterhvert internasjonal enighet om at de viktigste levekårskomponentene omfatter:

• Helse og tilgang på medisinsk behandling
• Sysselsetting og arbeidsvilkår
• Økonomiske ressurser og forbruksvilkår
• Kompetanse og utdanningsmuligheter
• Familie og sosiale relasjoner
• Boligforhold og tilgang på tjenester i nærmiljøet
• Rekreasjon og kultur
• Sikkerhet for liv og eiendom
• Og et samfunn med demokratiske rettigheter

Og det er jo gledelig å merke seg at sammenholder vi dette med Arbeiderpartiets program, så stemmer våre politiske analyser meget godt med de vitenskapelige funnene.

Sammenliknet med andre land, er de sosial ulikhetene i Norge små, og den alminnelige velferden høy. Den velstandsveksten og bedringen i levekår vi har opplevd i etterkrigstiden, har fortsatt også de siste årene.

Selv om det offentlige i etterkrigstiden har tatt et stadig større ansvar for folks generelle velferd, har alle mennesker et grunnleggende ansvar for eget liv og helse og for å planlegge sitt liv med sikte på å være mest mulig selvhjulpen. Dette ansvaret gjelder bl.a. det å fremme egen helse gjennom livsstil, og i å tilrettelegge en hensiktsmessig bolig. Det offentliges ansvar kommer inn når det skal tilrettelegges for fellesgoder eller når enkeltmennesker av ulike årsaker har fått redusert mulighetene sine til å klare seg av økonomiske, helsemessige eller andre grunner. Fordi mennesker har ulike utgangspunkt, er det et fundament i den norske velferdsstaten at det offentlige tar ansvar, når evnen til egenomsorg reduseres.

Selv om vi er grunnleggende enige om hva velferd er, og tar mange av levekårselementene for gitt, viser det seg at for noen grupper i samfunnet er det slett ikke opplagt at elementær velferd er tilstede. I vår forskriftfestet SHD hva kvalitet i pleie- og omsorgstjenestene skal være. Disse forskriftene og retningslinjene er med på å sette helt sentrale og til dels forsømte velferdspolitiske problemer på dagsorden. Det har vi gjort for å sikre at pleie- og omsorgstilbudet faktisk gir elementær velferd til de som trenger det.

Noen av de rettigheter vi regner som mest grunnleggende, slik som å få tilstrekkelig ernæring, personlig hygiene og medisinsk behandling, trygghet, aktivitet og medbestemmelse, blir ikke alltid oppfylt for enkelte hjelpetrengende.

Eldreomsorgen er et godt eksempel på en stor velferdspolitisk utfordring. Et resultat av god velferdspolitikk er at mange flere blir gamle nå enn før. Det er en ønsket og villet utvikling. Men det fører også med seg betydelige utfordringer fordi gamle mennesker har andre velferdsbehov enn unge. Regjeringens eldremelding viser hvordan vi har valgt å møte denne utfordringen. Gjennom statlig styring, bedre kommunal planlegging samt bruk av juridiske og finansielle virkemidler, går vi løs på en konkret handlingsplan. Ressursinnsatsen vil kreve et systematisk planarbeid i kommunene, og at staten gir penger gjennom øremerkede tilskudd. For å styrke det mer langsiktige og faglige planarbeidet, skal alle kommuner utarbeide fire-års planer for pleie- og omsorgssektoren.

Velferdsutfordringer

Før jeg går mer inn på disse sentrale velferdsutfordringer vi nå står overfor, vil jeg si noe om grunnleggende forutsetninger for vår tilgang på velferdsressurser:

Alle vet at folketrygden er et fundament i oppbyggingen av det norske velferdssamfunnet. Regjeringen legger opp til en langsiktig politikk med sikte på å bevare hovedtrekkene i dagens folketrygd, som bl.a. har sikkerhet og solidaritet gjennom omfordeling som hovedprinsipp.

En viktig politisk utfordring vil være å skape god inntekts- og byrdefordelingen mellom fremtidens yrkesaktive og yrkespassive. Antall alderspensjonister vil som kjent øke sterkt etter år 2010. Samtidig forventes en betydelig økning i gjennomsnittlig alderspensjon, blant annet som et resultat av økt yrkesaktivitet blant kvinner.

Så - selv om retten til arbeid og utdanning er velferdsgoder i seg selv, er vi samtidig helt avhengig av en betydelig yrkesaktivitet for å kunne bevare folketrygden som fundament i et sosialt sikkerhetssystem. Utdanning og arbeid er derfor ikke bare en grunnleggende rettighet, men en forutsetning for hele vår velferd.

Vi er med andre ord avhengige av å utnytte landets arbeidskraftressurser best mulig. Derfor har regjeringa valgt arbeidslinja som politisk virkemiddel i sosialpolitikken. Den har som mål å styrke den enkeltes arbeids- og funksjonsevne. Inntektsgivende arbeid skal så langt som mulig være førstevalget for personer i yrkesaktiv alder, mens varige trygdeytelser bør forbeholdes personer med varige helse- og funksjonsproblemer.

Det er også et mål å øke yrkesdeltakelsen i de eldre aldersklasser, noe som blir særlig viktig jo lavere pensjonsalderen blir. Derfor må arbeidslivet innrettes slik at det gir rom for mennesker i ulike livssituasjoner. Samfunnet har bruk for eldre arbeidstakeres kompetanse, og er samtidig avhengig av at forholdene legges til rette for at de samme arbeidstakerne får mulighet til å utvikle og vedlikeholde sin kompetanse på et arbeidsmarked som er i stadig endring. Det er ikke tvil om at livslang læring er en nødvendighet for å møte fremtidige kompetansebehov.

Fremtidens eldre vil sannsynligvis ha mindre slitsomt arbeid bak seg enn mange av dagens eldre. Derfor har vi funnet det riktig å stimulere til økt yrkesdeltakelse for eldre arbeidstakere gjennom endring av avkortingsreglene - samtidig som det er lagt tilrette for tidligere avgang for de som trenger det.

For min generasjon kvinner handlet en stor del av kvinnekampen om retten til arbeid. Og vi er i ferd med å lykkes. Aldri har så mange kvinner vært i arbeid utenfor hjemmet. Å legge grunnlaget for høy yrkesdeltakelse både for kvinner og menn er en av velferdsstatens viktigste oppgaver. Mens mange yngre mennesker hadde problemer med å få innpass på arbeidsmarkedet på slutten av 1980-tallet og begynnelsen av 1990-tallet, er arbeidsmarkedet nå i klar bedring. Og som dere vet, gikk Arbeiderpartiet til valg for fire år siden med parolen om at arbeid til alle var jobb nummer en. Og vi har langt på vei lyktes. Det nytter å søke politiske løsninger på velferdsutfordringer.

Jeg har så vidt berørt stortingsmeldingen om eldreomsorgen. I fortsettelsen vil jeg konsentrerer meg om dette området og hvilke kompetansebehov en slik storsatsing innebærer.

Utfordringene på denne sektoren er ikke nye, det kan illustreres med at tallet på sysselsatte i helse- og sosialtjenesten økte med 43000 personer i perioden 1990-95, den samlede sysselsettingen i landet økte med 49000 personer i samme periode. Den klart største delen av tjenestene går nettopp til eldre.

Helse- og sosialtjenesten tok altså omtrent hele sysselsettingsveksten i denne perioden. Sysselsettingen i helse- og sosialtjenesten vokste med 14% i løpet av de fem årene, og det er seks ganger så kraftig som den generelle sysselsettingsveksten i landet.

Likevel må vi nå gjøre et løft fordi tjenesteomfanget ikke har holdt tritt med befolkningsutviklingen de siste årene, og fordi vi trenger å videreutvikle tjenestenes innhold og kvalitet.

For å oppnå tilfredsstillende velferd for eldre, ser vi det som et hovedmål å få mulighet til å bo i eget hjem så lenge som mulig. Dette er i overensstemmelse med hva de eldre selv også ønsker. Den enkelte skal så langt det lar seg gjøre ha en reell mulighet til å velge å bo hjemme eller få et tilpasset botilbud selv om funksjonsevnen er redusert.

Dette forutsetter at tjenester både kapasitets- og kvalitetsmessig er så godt utbygd slik at eldre føler seg trygge på at de får et godt tjenestetilbud når de trenger det.

Til tross for den store økningen av personer som arbeider i pleie- og omsorgsyrker er dekningsgraden av plasser med heldøgns omsorg og pleie synkende. Det samme gjelder hjemmetjenester. I klartekst betyr det at

tjenestetilbudet til eldre på 1990-tallet ikke har holdt tritt med den reelle behovsutviklingen.

Vi finner også at det er store forskjeller mellom kommunene. Hovedårsaken til dette viser seg ikke overraskende å være ulikheter i kommunens inntekter. Bl.a. er det flere kraftkommuner med høye inntekter i den gruppen som anvender mest penger til pleie- og omsorgstjenestene.

I handlingsplanen har vi beregnet hva som skal til for å møte denne velferdsutfordringen.

• Vi må styrke hjemmetjenestene for at flest mulig skal kunne bo hjemme eller i tilrettelagt omsorgsbolig. Det anslåtte behovet for antall årsverk er 6000 i perioden 1998 til 2001.
• Vi skal holde tritt med dagens utbyggingstakt for omsorgsboliger. Det tilsvarer 1 800 boliger i året, som og 7200 i løpet av planperioden
• For å innfri målsettingen om ensengsrom til alle sykehjemsbeboere trengs det 6000 flere ensengsrom. det anslås at det trengs 280 årsverk i forbindelse med dette
• Likeledes er det behov for 5000 flere plasser med heldøgns pleie og omsorg i perioden. Til dette kreves det videre 4500 flere årsverk i perioden
• For å styrke eldreomsorgeni kommuner med det dårligste tilbudet trengs det i tillegg 1400 flere plasser med heldøgns pleie og omsorg. 1250 nye årsverk anslås å måtte opprettes i forbindelse med dette.
• Nedslitte syke- og aldershjem må skiftes ut I den aktuelle perioden fra 1998-2001 er behovet beregnet å tilsvare 4800 plasser.

Samlet er behovet på personellsiden anslått å tilsvare vel 12000 nye årsverk, - 6000 i hjemmetjenester og 6030 til heldøgns pleie og omsorg. Til dette formålet må det bevilges 10 mrd kroner til drift over hele perioden. Samlede investeringskostnader til sykehjem/omsorgsboliger er anslått til nærmere 20 mrd kroner. Samlet innebærer dermed handlingsplanen et løft på nærmere 30 mrd kroner.

Slik jeg har snakket til nå, kan jeg ha gitt inntrykk av at eldreomsorgen bare har vært i tilbakegang de siste årene. Men bildet er ikke entydig svart, slett ikke! Kommunene har arbeidet mye med å utvikle innholdet, organiseringen og fleksibiliteten i tjenestene. Viktige stikkord her er økt satsing på ulike boformer som alternativ til institusjon, døgntjeneste, tilbud til aldersdemente og utvikling av en mer helhetlig og integrert tjeneste. Derfor ligger forholdene når vel til rette for å klare det store løftet vi står overfor.

Eldre er en stor og uensartet gruppe. For å skape et helhetlig og fleksibelt tjenestetilbud må kommunene etablerer en tiltakskjede som både kan dekke eldres behov for heldøgns pleie og omsorg, og som samtidig tar høyde for at det vil bli et betydelig antall eldre som kan klare seg selv hvis de får noe hjelp.

Når det blir flere av de eldste eldre vil antall aldersdemente øke. På dette feltet står vi overfor både kunnskaps- og kompetansemangel. Derfor har regjeringen satt i gang tiltak som skal bidra til å øke kunnskapen i geriatri og om aldersdemens, gjennom et Nasjonalt Geriatriprogram og ved etablering av et Nasjonalt kompetansesenter for aldersdemens. Jeg nevner også INFO-banken ved Granli senter i Vestfold , og det foreligger også planer om å etablere et kompetansesenter i eldreomsorg i Tromsø.

Hittil har jeg snakket om velferdsutfordringer som skaper kompetansebehov. Men vi ser også at det motsatte skjer. Den teknologiske utviklingen innen medisin har vært særlig stor når det gjelder livreddende akuttinsats. Derfor overlever stadig flere mennesker videre med sine kroniske lidelser. Det hevdes at pasienter på geriatriske avdelinger har gjennomsnittlig seks ulike lidelser. Det sier seg selv at dette krever særlige kompetente fagfolk.

Flere kronisk syke vil ikke bare være en følge av alderssammensetningen i befolkningen sammen med bedret akuttmedisin, men vil også være et resultat av økte behandlingstilbud, uheldige miljøfaktorer og usunne levevaner. Nye kunnskaper om årsaker og konsekvenser av sykdommer og bedrede behandlingstilbud, vil øke presset på etterspørselen etter helsetjenester. Et økt kunnskapsnivå i befolkningen, økte krav til tilgjengelighet og kvalitet vil stille høye krav til helse- og sosialpersonell. Et annen kompetanseutfordring som bør nevnes i denne forbindelse er hvordan vi kan øke befolkningens evne til egenomsorg, i stedet for at mer ensidig kunnskap fører til økte hjelpebehov.

Vi har de siste årene valgt å satse på 1. linje tjenesten i større grad enn før for at tjenestene skal være tilgjengelige for flest mulig og så nærme folks dagligliv som mulig. I tillegg vil vi prioritere forebyggende og helsefremmende arbeid. Det stiller krav til en ny helse- og sosialfaglig kompetanse, og ikke minst til tverrfaglig samarbeid. Som vi alle vet kan være vanskelig nok, enten det gjelder å arbeide på tvers av faggrupper, sektorer eller forvaltningsnivåer.

Skal dette arbeidet lykkes, må helse- og sosialarbeiderne kunne arbeide i grupper og skape godt samarbeidsklima til annet fagpersonell, frivillige organisasjoner, det være seg veldedige organisasjoner eller pasientorganisasjoner. De skal også forholde seg til nabolag og lokalsamfunn. I sentrum for all innsatsen skal likevel brukeren stå. Dette kan komme i konflikt med behovet for effektivisering av tjenestene, noe som igjen gir behov for både samfunnsfaglig og etisk kunnskap. Det er et viktig mål for regjeringen at brukernes interesser skal settes foran profesjonsinteresser der det er konflikt mellom dem.

Helse- og omsorgspersonell skal møte pasienter og brukere med respekt og ta deres problemer og beskrivelser av sine lidelser på alvor. Pasienter og brukere bør møtes med respekt og innlevelse, som hele mennesker - ikke som et kasus. Deres verdighet må ivaretas og integritet respekteres.

Dersom pasienter og brukere skal kunne møtes på denne respektfulle måten, må helse- og omsorgspersonellet ha tid til å bli kjent med dem og kompetanse til å forstå deres situasjon. Dårlig organisering som skaper knapphet på tid og kompetanse er en stor utfordringen for personalpolitikken i helse- og omsorgsektoren.

Hvordan skal vi så gå fram for å få tak i alle disse kompetente menneskene? Hvordan dekke kompetansebehovet?

Personaleter helse- og omsorgsektorens viktigste ressurs. Dette er ingen floskel, men en realitet. Målet er å sikre tilgang på, geografisk fordeling av og stabilitet på helse- og omsorgspersonell med nødvendig kompetanse til å løse de oppgaver som helse- og omsorgstjenesten til enhver tid er satt til å løse.

La meg nevne noen tiltak:

For det første vil vi lage et helse- og omsorgspersonellregister for å få bedre oversikt over hvilke ressurser vi har, og for å kunne skape mer målretta tiltak.

For det andre er vi i ferd med å lage en handlingsplan for helse- og omsorgspersonell både for å sikre tilgangen på personell og for å utnytte eksisterende kompetanse bedre.

Jeg vil i det følgende skissere noen sider ved situasjonen slik vi kjenner den, både når det gjelder behovet for rekruttering av personell og kompetanseheving innen pleie- og omsorgsyrkene.

En voksende pleie- og omsorgssektor står overfor følgende utfordringer på personalområdet:

• det er behov for mer arbeidskraft
• det er knapphet på kvalifisert arbeidskraft
• en stor andel av personalet arbeider deltid
• det er stigende krav til kvalitet og standard i omsorgen

I 1994 var det registrert ca.4000 ledige stillinger for universitets- og høgskoleutdannet helse- og omsorgspersonell i kommunal, fylkeskommunal og statlig helse- og omsorgstjeneste. Dette tilsvarer en mangel på arbeidskraft (omregnet til årsverk) til 6% av disse stillingene.

Som nevnt tidligere vil befolkningsutvikling i form av bl.a. økende antall eldre føre til behov for ytterligere 12000 nye årsverk i løpet av de nærmeste 4 årene.

Kan det være mulig å komme i havn med eldresatsinga når situasjonen er slik? Ja! Riktignok tar det lang tid å utdanne personellet med høyest kompetanse, men regjeringen har allerede økt utdanningskapasiteten for helsepersonell ved universitet og høgskoler med over 60% på 90-tallet. Vi begynner allerede nå å kunne høste frukten av dette, selv om den fulle effekten av den økte utdanningskapasiteten først komme i neste årtusen.

Vi må i tillegg utvide perspektivet og finne fram til tiltak som kan gi bedre utnyttelse av personellet, særlig spesialutdannet personell.

I helsesektoren er det først og fremst stillinger for spesialutdannet personell som står ledige. Et sentralt satsningsområde for handlingsplanen vil derfor være å få flere utdannet til spesialsykepleier, legespesialist og andre videreutdanninger på høyere nivå.

Selv om det er overskudd på helsepersonell i andre europeiske land og EØS-avtalen har gjort det lettere for arbeidstakere å søke arbeid i andre EØS-land, beveger helsepersonell seg ikke uten videre over landegrensene. SHD vil derfor samarbeide med arbeidsmarkeds-myndighetene om rekruttering fra andre land med overskudd på helsepersonell. Økt tilgang på helsepersonell vil gjøre det lettere å sikre tilfredsstillende geografisk fordeling av personell.

En viktig kilde til mer pleie- og omsorgspersonell er eldreomsorgen selv. Svært mange innen pleie- og omsorgstjenesten arbeider deltid. Gjennomsnittstillingen er i overkant av 50%. Av hjemmehjelpere og pleieassistenter arbeider kun 14% full tid! En stor del av deltidsarbeidende hjelpepleiere uttaler i en spørreundersøkelse at de gjerne kan arbeide mer, dersom det opprettes flere stillinger. Eldreplanens satsing på økt personell, vil gi mange av disse kvinnene muligheter til å få utvidet sine stillinger.

Vet er en sammenheng mellom denne oppgaven og utbygging av barnehager. Skal vi få unge kvinner til å arbeide full tid innen pleie- og omsorg, må de ha gode tilsynsordninger for barna.

Omsorgsarbeidsplassene er ikke bare konsumenter av fagfolk, de er også viktige læresteder. De ufaglærte innen pleie- og omsorgssektoren utgjør så mye som en tredel av årsverkene i omsorgstjenestene, dvs. ca. 25. 000 årsverk. En hovedoppgave er å stimulere flest mulig av dem til å gå opp til fagprøve og bli omsorgsarbeidere etter §20 i fagopplæringsloven. Det er også nødvendig å etablere et stort antall lærlingeplasser i omsorgsfaget for å sikre en stabil tilgang på faglært arbeidskraft til sektoren i fremtiden. Her må kommunene ta sitt ansvar, det er en sterk oppfordring om å skaffe flere lærlingeplasser. Inneværende år går 3000 omsorgsarbeidere i sitt siste år i videregående opplæring. 3500 er inne på VK! i år, de fleste av disse vil trenge lærlingeplasser neste år! Kommunene har et særlig ansvar for at nyansatte, og spesielt de ufaglærte, får innføringskurs og tilstrekkelig veiledning i arbeidssituasjonen.

Det er også nødvendig å gi hjelpepleiere som fikk sin opplæring før reform 94, tilbud om faglig oppgradering til dagens nivå. Den videre- og etterutdanningsreformen som allerede er varslet, vil bli svært viktig for denne sektorer, selv om kompetansebehovene her er så pass sterke at vi kan komme i skade for å tyvstarte litt på voksenopplæringsreformen.

Behovet for fagpersoner med kunnskap om aldring og eldre er som vi har sett stor i sektoren. Det er derfor nødvendig å styrke videre- og etterutdanningen av personell. Dette gjelder både personell med høyskoleutdanning (spesielt sykepleiere og vernepleiere) og personell med fagutdanning fra videregående skole. Ulike virkemidler vil i handlingsplanen for helse- og omsorgspersonell bli foreslått tatt i bruk.

Hjelpepleiere har langt høyere hyppighet av uførepensjonering i aldersgruppen 40-66 år enn mange andre yrkesgrupper. Både for å kunne rekruttere nyutdannede fra høyskoler og videregående skoler til pleie og omsorgssektoren , og for å kunne beholde dem i sektoren, er det avgjørende at arbeidsforholdene legges best mulig til rette. Vi arbeider spesielt med et større prosjekt som skal gi oss mer kunnskap om hvordan man kan finne fornuftige og praktisk løsninger når det gjelder å forebygge tidlige langtidssykemeldinger og uføretrygd innen sektoren. Dette prosjektet vil gå direkte inn i omsorgssektoren i et antall kommuner.

Vi er få her i landet. Med basis i årskull på vel 50 000 individer skal vi utdanne nok fagfolk for alle de varierte arbeidsoppgavene som skal utføres i et høyt utviklet samfunn. Etter at årskullene har gått ned med 20 % har vi mindre enn noen gang råd til å la talent gå til spille. Hverken hos de unge eller hos de voksne. Ingenting kan erstatte en høyt utdannet befolkning og det finnes ingen snarveier for å oppnå dette.

Den faglærte - enten det er innenfor akademiske eller praktiske yrker- møter et differensiert arbeidsmarked som er preget av krav til kompetanse på ulike felt. Men framfor alt kreves det evne til å møte et intens inovasjonstempo på det teknologiske og det organisasjonsmessige området. Veksten i informasjonsmengde fører blant annet til at nye systemer må læres. Framveksten av informasjonsteknologi har gitt oss nye kraftige hjelpemidler i informasjonsbehandlingen, men samtidig har den økt kravene til enkeltindividet dramatisk.

Arbeidslivet vil i fremtiden være preget av mer tverrfaglig samarbeid, mindre hierarki, nye løsninger på konflikter, mer fleksible arbeidstidsordninger og et klarere blikk for hva brukere eller tjenestemottakere ønsker.

Arbeid kan noen ganger oppleves som slit, men mer enn det. Velferdsutfordringer er i noen perioder å skape arbeidsplasser, i andre perioder skaper velferdsutfordringene flere arbeidsplasser enn vi klarer å fylle. Vi har et felles ansvar, særlig i denne perioden der den økonomiske veksten er sterk.. Vi må sørge for at vekst ikke bare blir velstand, men at vi deler den solidarisk og skaper velferd!