Statsminister Thorbjørn Jagland

17. mai-tale

Frogner kirke, Lier, 17. mai 1997

Gratulerer med dagen!

Jeg er stolt over å tale her i Lier 17.mai-dagen. Jeg er ikke minst stolt over å tale ved bautaen over de fra min egen hjembygd som ga sitt liv for Norge, under 2. verdenskrig. Når jeg står akkurat her i dag er det for å hedre deres minne. Uten deres innsats ville vi kanskje ikke kunnet stå her i et fritt Norge - i et land der vi selv kan velge hvilke vei vi vil gå videre.

Det var et samlet og styrket folk som kunne heise flagget og toge ut i gater og på landeveier i maidagene i 1945.

Men fellesskap har ikke alltid preget 17. mai. Grunnloven av 1814 var radikal for sin tid - men den ga ikke kvinner, fattige og eiendomsløse de samme borgerrettigheter som andre. Friheten gjaldt i mange år ikke for alle. De som falt utenfor syntes da selvfølgelig ikke at de hadde grunn til å feire 17. mai. Det ville de først gjøre når de fikk samme rettigheter som bønder og embedsfolk hadde.

Fra århundreskiftet vokste kravene om frihet, likeverd og solidaritet til en folkebevegelse. Byggingen av velferdsstaten tok til. Gradvis ble landet alles, gradvis ble 17. mai en folkefest for alle. En markering av og for hele nasjonen.

Motstandskampen i 1940-45 var en nasjonal felles kamp. Det var en bred front mot diktatur. Det var kamp mot det mest umenneskelige av alt, nemlig at en rase er overlegen en annen. Tanken om at menneskeheten var sammensatt av over- og undermennesker.

Landet sto i 1945 overfor en nesten ufattelig gjenreisingsoppgave. Men planene for hva som skulle gjøres hadde tatt form i fangeleirene under krigen. "Framtidas Norge" var et debatt-tema som holdt motet, håpet og fellesskapet oppe på Grini, i konsentrasjonsleirene, i eksilmiljøene i Stockholm, London og andre steder. Blant hjemme- og utefrontens kvinner og menn, uavhengig av hvor de befant seg. Uavhengig av hvilke byrder de hadde å bære.

Målet for Gerhardsen-regjeringen, som tok fatt på gjenreisingsoppgaven, var ikke å bringe alt tilbake slik det var i førkrigsårene. Tvert imot. Målet var å skape et nytt Norge bygget på økonomisk vekst, arbeid for alle og rettferdig fordeling.

Etterkrigstidens arkitekter og byggmestre lyktes med å realisere sin visjon. Fordi de hadde kompetanse, styrke og tålmodighet til å bære det igjennom. Til tross for angrep og latterliggjøring. Velferdsstaten ble en realitet. Fattig-Norge ble til Velferds-Norge. Almisser måtte vike plass for rettigheter. Velferdsstaten ga nye muligheter til frihet og sjølstendighet for alle.

Norge er, så vidt jeg vet, det eneste land i verden som feirer nasjonaldagen med barn i tog, og ikke soldater i militærparade. Vi er landet som Alfred Nobel ga oppgaven å dele ut fredsprisen. Til tross for at vi i Norge er få i antall- har vi vist at vi kan gjøre mye. Ved å balansere mellom de store. Ved å fylle tomrom mellom de store - har vi vist at det sammen er mulig å få til bragder som de store landene ikke får til alene. De siste årenes norske fredsmegling blant annet i Midt-Østen og Guatemala er et godt eksempel på det.

17. mai er en dag for frihet som er vunnet. Men ingen seire varer evig. Derfor må vi også evne å se hva som truer friheten i dagens samfunn, og hva som kan true den i morgendagens samfunn.

I Norge har vi levd i fred siden 1945. Så det er lett å tro at dette vil vare. Men det har ikke vært fred i verden en eneste dag etter at 2. verdenskrig tok slutt. Nye konfliktlinjer har vokst fram. Konflikter som næres av tvister om retten til land, etniske konflikter, religiøse og politiske motsetninger. Forhold som først og fremst bæres fram av ekstreme fundamentalister og ytterliggående religiøse og politiske bevegelser.

Denne fanatismen er like farlig og truende for frihet, menneskeverd og demokrati som mellomkrigstidens trusler var.

Slike holdninger har også nådd vårt land. De må bekjempes med konsekvens og styrke. Uansett hvor små og betydningsløse de kan virke i utgangspunktet. Dette gjelder også gryende nynazisme. Blandingen av kriminalitet, vold og politikk må møtes på en fast måte - uansett hvilke tankeretning den springer ut av. Det finnes grenser for toleranse. Vold kan ikke aksepteres som politisk virkemiddel.

Voldstendensene i ytterliggående politiske miljø er en del av et større internasjonalt bilde: Enøyet fanatisme, fundamentalisme, fremmedhat og undertrykkelse møter vi like mye i Iran som i nazimiljøene her hjemme. Presteregimet i Iran og nynazisme hos oss er to sider av samme sak. De henter næring fra den samme hatets kilde. De bryter ned håp. De bruker vold og drap for å fremme sin sak. De utfordrer de grunnleggende verdiene verdenssamfunnet må bygge på. Derfor skal vi stå opp mot slike ødeleggende krefter.

Min Regjering vil ikke føre dialog med regimer som lar menneskeverd bestemmes etter religiøse skillelinjer. Jeg vil ikke føre dialog med regimer som forfølger, undertrykker og dreper forfattere og forleggere. Salman Rushdies sak er også vår sak.

Vårt samfunn skal bygge på likeverd og rettsstats-prinsipper. Rasisme og intoleranse skal ikke få gro. Det er ikke alene Regjeringens og statsmaktens ansvar å forhindre dette. Bare en felles, folkelig front mot disse tendensene kan knekke dem. Kampen for de verdiene 17. mai representerer - er et felles ansvar.

Vi må ta et oppgjør med likegyldigheten. I dag er det likegyldigheten som er vår fremste frihets-fiende. Dette får meg til å huske historien om en mann som hadde sine åkre tett ved konsentrasjonsleiren Treblinka under 2. verdenskrig. Han jobbet hver eneste dag nær piggtrådgjerdene - og hørte hver eneste dag fryktelige skrik i angst og smerte. Han fortalte at det i begynnelsen føltes nesten uutholdelig, men at han etterhvert vente seg til det - og ufortrødent arbeidet videre med sitt. Smerten skar ikke lenger i han - for hva kunne han gjøre? Han var lammet av likegyldigheten.

Vi har lett for å peke på andre, og kreve at andre skal handle. Vi har lett for å tro at det hver enkelt av oss gjør er nesten uten betydning. Det er lett å glemme at det er summen av hver enkelts handlinger som skaper virkeligheten vi skal leve i.

Jeg får mange brev. Noen av dem er fra arbeidsledige som har gode kvalifikasjoner og høy utdanning. Likevel lykkes de ikke med å skaffe seg jobb. Mange har et fremmedartet navn. De har en annen hudfarge.

Diskriminering truer den friheten som vi alle skal dele. Den ene dagen rammes den som har en annen hudfarge. Den neste rammes den som har funksjonshemming. Deretter den som har en annen seksuell legning. Så den som har en annen tro eller politisk oppfatning. Til slutt rammes vi alle.

Slik virker intoleransens spiral. Det var slik det var før krigen: Først ble jødene arrestert. Så fagforeningsledere og kirkeledere. Og så i tur og orden alle som ikke tenkte slik som Hitler.

Derfor er lærdommen: Hvis friheten ikke gjelder alle, gjelder den til slutt ingen. Hvis menneskeverdet ikke gjelder alle, gjelder det til slutt ingen.

På 1200-tallet skrev en persisk poet:

- Alle mennesker er medlemmer av den samme familie. De har et felles oppdrag i verden. Om ett familiemedlem rammes av smerte, kjenner også alle de andre uro. Dersom andre menneskers lidelser ikke gjør deg vondt, fortjener du ikke navnet menneske.

17.mai er en nasjonal dag. Men husk at Norge alltid blir rammet av internasjonale kriser. Derfor har vi sett oss tjent med internasjonalt samarbeid. Og vi har vært et foregangsland når det gjelder bistand til de fattige landene. Dette må være en æressak for Norge. På samme måte som vi må støtte arbeidet til De forente nasjoner.

Uten det internasjonale samarbeid som eksilregjeringen i London under 2. verdenskrig - inngikk i, uten det internasjonale militære samarbeid som motstandsbevegelsen var en del av - ville vi ikke ha evnet å knuse okkupasjonsmakten. Uten det internasjonale samarbeidet som ble bygget opp etter krigen, gjennom blant annet FN og NATO, ville gjenoppbyggingen av Europa og den lange vekst og fredsperiode vi har opplevd - vært umulig.

Frihet og fred skapes ikke av enkeltmennesker eller av enkeltnasjoner. Frihet og fred må skapes med utgangspunkt i det enkelte individ, med utgangspunkt i lokal deltakelse, med utgangspunkt i deltakelse nasjonalt. Men fred og frihet kan heller ikke skapes uten forpliktende internasjonalt samarbeid.

Jeg er Liergutt - og jeg er norsk. Min identitet er formet av tilhørigheten til vårt land. Men samtidig er vi alle medlemmer av verdenssamfunnet. Dersom vi ikke tar på alvor våre forpliktelser i global sammenheng - kan vi ikke trygge den friheten som 17. mai symboliserer for oss.

Frihet og fred kan vi bare skape sammen.

I dyp respekt minnes vi de som tok et standpunkt og som ofret sitt liv. De gjorde det som måtte gjøres.

(Kransenedleggelse)

Lagt inn 26 mai 1997 av Statens forvaltningstjeneste, ODIN-redaksjonen