Statsminister Thorbjørn Jagland

Med forbehold om endringer

50-årsjubiléet for Marshallhjelpen

Nobelinstituttet, Oslo, 5. juni 1997

Kjære forsamling,

I begynnelsen var Marshallhjelpen.....

Jeg tror det må være riktig å si at etterkrigstiden, slik vi kjenner den på vestlig side, begynte med Marshallhjelpen.

Det var først med Marshallhjelpen at det ble fart i gjenreisningen etter andre verdenskrig. Europa var i 1947 stadig både nedslitt og utmattet. Kontinentet trengte en blodoverføring - økonomisk, politisk og ikke minst psykologisk. Marshallhjelpen dekket dette behovet.

For Norge, som slet med en valutakrise i 1947-48, kom Marshallhjelpen som en stor gave. I alt mottok Norge nærmere tre milliarder kroner i økonomisk bistand fra USA i perioden 1948-51. Dette tilsvarte omlag 13 prosent av BNP i 1949. I dag er dette omtrent like mye som det ett års inntekter fra olje- og gassvirksomheten utgjør av den samlede verdi- skapning i norsk økonomi.

Marshallhjelpen bidro derfor i høy grad til å lette det økonomiske presset på Norge. Regjeringen kunne gjennomføre sine planer for gjenreisningen og holde investeringene oppe uten å måtte gå til nedskjæring av privat forbruk. Det gjorde at folk forholdsvis raskt og konkret fikk merke resultater av gjenreisingen. De opplevde selv at det gikk fremover. Dette bidro til å opprettholde den politiske stabiliteten i landet.

Marshallhjelpen styrket de personlige, økonomiske og politiske bånd mellom Norge og USA. De som administrerte hjelpeprogrammet på norsk side hadde et spesielt nært og givende samarbeid med den amerikanske "Marshall Mission" i Oslo. De klarte å vinne støtte for den norske gjen- reisningsstrategien blant de unge sosialøkonomene som USA hadde sendt til Oslo. Dette bidro til å skape forståelse for Norges sak både ved den amerikanske Marshall-delegasjonen i Paris og overfor Marshall- hovedkvarteret i Washington.

To av Marshallhjelpens norske administratorer er tilstede her idag - Eivind Erichsen og Maren Hertzberg Erichsen. Jeg vil få rette en spesiell takk til dem begge ved dette jubiléet. De representerer det beste fra den generasjonen som bygde landet. Sammen med sine politiske oppdrags- givere sørget de for at overføringene fra USA la grunnlaget for Norges vekst og velstand på femti- og seksti-tallet.

Marshallhjelpen la også grunnlaget for institusjoner som OECD, EU og NATO. Amerikanerne ville at de land som mottok støtte skulle samarbeide om gjenreisningen. Nasjonale økonomiske utviklingsplaner ble vurdert opp mot hverandre og sett i sammenheng. USA ville at Europa skulle bygge ned handelshindringer og søke økonomisk forening. Dette var formålet med opprettelsen av Organisasjonen for europeisk økonomisk samarbeid, dagens OECD, i 1948.

Marshallhjelpen omfattet også krigens "tapere". George C. Marshall visste bedre enn å ydmyke Tyskland med pålegg om helt umulige krigsskade- erstatninger. Han hadde lært av Versaillesfreden, og USA la derfor stor vekt på å få særlig Frankrike og Tyskland, de gamle erkerivaler, til å samarbeide om Europas gjenoppbygging. På ettårsdagen for Marshall- hjelpen kunne således den britiske finansminister konstatere at dette hjelpeprogrammet hadde gjort mer for europeisk enhet enn alt som var blitt oppnådd i de forgangne 500 år.

Europeiske ledere som Jean Monnet og Robert Schuman lot seg inspirere av Marshalls visjon og statsmannskunst. De satte seg som mål å ta nye skritt på veien mot økonomisk og politisk integrasjon. Første steg i realiseringen av deres europeiske drøm var opprettelsen av Kull- og stålunionen i 1951. Andre steg var inngåelsen av Romatraktaten i 1957 og dannelsen av Det europeiske økonomiske fellesskap (EF). Land med ulik forankring søkte i samme retning. Vi fikk EFTA i 1960. Senere ble EF utvidet og fordypet. Inn i et nytt århundre vil EU kanskje favne mellom 20 og 30 land og være selve navet i europeisk samarbeid.

Tysklands tidligere forbundskansler Helmut Schmidt skriver i tidsskriftet Foreign Affairs: "The emerging European Union is one of America's greatest achievements: It would never have happened without the Marshall Plan."

Marshallhjelpen ble i praksis også oppdemmingspolitikk - det amerikanerne kalte "containment" - og var således en forløper for Atlanterhavspakten. President Truman hadde allerede lansert doktrinen som bærer hans navn. At Stalin hadde til hensikt å "sovjetisere" så mye som mulig av Europa, syntes klart. At lokale kommunister kunne benyttes som en femtekolonne, viste kuppet i Tsjekkoslovakia. At kommunistene tjente på at det rådet sult, fattigdom, desperasjon og kaos, var en kjensgjerning. Det så demokratiske ledere over hele Europa, også Einar Gerhardsen her i Norge.

I 1953 fikk George C. Marshall Nobels fredspris. Allerede seks år etter at han hadde lansert sitt hjelpeprogram, kunne Nobelkomiteen konkludere med at det hadde vært en suksess. C.J. Hambro, Nobelkomitéens formann, sa det slik i sin tale ved prisutdelingen: "De år som er forløpt siden han la frem sitt program har godtgjort hvor konstruktivt det var. Og de organer som er vokst frem av Marshallhjelpen har som intet annet i disse vanskelige år gjort en innsats for det Alfred Nobel kalte tanken om en alminnelig fred i Europa."

Dette er også konklusjonen idag, 50 år etter at Marshall holdt sin berømte tale til avgangsstudentene ved Harvard University. Marshall- hjelpen bidro til å skape et økonomisk sterkt og demokratisk Vest- Europa. Dette var ikke altruisme, men opplyst egeninteresse. Istedet for å vende Europa ryggen, slik tilfellet hadde vært etter første verdenskrig, benyttet USA anledningen til å skaffe seg verdifulle handels- partnere og sikkerhetspolitiske allierte i kampen mot den nye totalitære trussel som var under oppseiling.

Marshallhjelpen representerte et internasjonalt nybrottsarbeid som brakte en "alminnelig fred", for å bruke Alfred Nobels uttrykk, til vår del av Europa. Men ikke alle fikk være med i det euro-atlantiske samarbeids- nettverk som vokste ut av det amerikanske hjelpeprogrammet. I Sentral- og Øst-Europa måtte folk se langt etter Marshallhjelpen. Stalin tvang både polakker og tsjekkere til å takke nei til bistand fra USA. Et jernteppe hadde senket seg over det europeiske kontinent. Den kalde krigen var en realitet.

Jernteppet ble liggende i mer enn fire tiår. Den kalde krigen ble først brakt til opphør med Berlinmurens fall og Sovjetunionens oppløsning. Vi befinner oss nå i en ny etterkrigstid. Historien har gitt oss en ny sjanse, den tredje i dette århundre, til å skape et helt og udelelig Europa. Vi har nå mulighet til å fullføre Marshalls nybrottsarbeid og realisere visjonene fra femti år tilbake.

Dagens utfordring består i å gjøre det samme for landene i Sentral- og Øst Europa som det Marshallhjelpen gjorde for landene i Vest-Europa: Vi må handle i den samme opplyste egeninteresse som det USA gjorde. Vi må bidra til økonomisk vekst og politisk stabilitet i de nye demokratiene ved å yte dem lån til investeringer og integrere dem i det internasjonale handelssystemet.

Men vi må også gå nye veier, tilpasset en ny tid. For det er betydelige forskjeller mellom Vest-Europa anno 1947 og Sentral- og Øst-Europa av idag.

Å skulle gjenreise en krigsherjet økonomi er noe annet enn å skulle gjennomføre en overgang fra plan- til markedsøkonomi. Det tok ikke mer enn drøyt fire år å få fart på gjenoppbyggingen av Vest-Europa etter krigen. Landene lå nede, men hadde politiske, institusjonelle og kulturelle forutsetninger for å få hjulene raskt igang igjen.

I øst er situasjonen på slutten av 90-tallet en annen. De tidligere kommuniststatene skal ikke bygges opp, de må bygges om. At en slik omstillingsprosess er både kostbar, tidkrevende og smertefull, selv under de gunstigste omstendigheter, viser erfaringene med tysk gjenforening. Forbundsregjeringen i Bonn skal allerede ha brukt mer penger i det tidligere DDR enn den samlede verdien av Marshallhjelpen, målt i dagens priser.

Det er større innbyrdes forskjeller mellom landene i Sentral- og Øst-Europa idag enn det var mellom de vest- europeiske landene etter 1945. Noen, som Polen og Estland, har allerede maktet å gjennomføre betydelige omstillinger og legge grunnlaget for ny vekst, mens andre av ulike årsaker henger etter. Omformingen av Russland må betraktes som et generasjonsprosjekt, når vi tar i betraktning landets historie og veldige geografiske utstrekning.

De viktigste bidragene vi på vestlig side idag kan komme med, er for det første å yte lån og bistand gjennom internasjonale finansinstitusjoner som Verdensbanken, Pengefondet og EBRD, Den europeiske banken for gjenoppbygging og utvikling.

For det andre må vi sørge for å integrere disse landene handelsmessig med resten av Europa. De Europa-avtalene som EU har inngått, supplert med EFTA-landenes frihandelsavtaler, er et viktig første skritt.

Neste fase i integrasjonsprosessen er EU-medlemskap for landene i Sentral- og Øst-Europa. Det vil kreve politisk mot å åpne EUs indre marked for SØE-landene. Det lave kostnadsnivået i øst kan gi produsenter i vest betydelig konkurranse, ikke minst på landbrukssektoren. Dette blir en utfordring også for EØS-landet Norge. For når EU utvides, vil også EØS-avtalens virkeområde bli utvidet. Men den utfordringen må vi kunne møte.

Om kort tid kan trolig forhandlinger om EU-medlemskap for disse landene innledes. Dette skal etter planen skje ved nyttår, og på nordisk side forventer vi at de baltiske stater da vil være å finne på startstreken.

Dagens OECD spiller også en nyttig støtterolle i utviklingen av de øst- europeiske markedsøkonomiene. Derfor er det viktig og riktig at Polen, Ungarn og Tsjekkia allerede er blitt medlemmer. Fra norsk side ser vi gjerne at medlemskretsen utvides til også å omfatte de baltiske stater. Og vi er opptatt av at OECD øker sitt engasjement i forhold til Russland.

For det tredje må vi videreutvikle euro-atlantiske sikkerhetsstrukturer og gi Russland og landene i Sentral- og Øst-Europa deres rettmessige plass i disse.

Europarådets medlemsmasse er også blitt utvidet østover i løpet av de siste årene. Dette har vært en bevisst politikk for å styrke demokrati, menneskerettigheter og rettsstats- prinsipper i de tidligere kommunist- statene. Det har også vært et ledd i å øke Europas følelse av identitet og samhørighet, et signal om at vi alle tilhører det samme verdifellesskap og måles opp mot de samme standarder. Her spiller Europarådet en nøkkel- rolle, og dette må også bli en en hovedsak på toppmøtet i oktober.

OSSE - Organisasjonen for sikkerhet og samarbeid i Europa - er kanskje den mest inkluderende av de alleuropeiske samarbeidsstrukturer. Norge legger stor vekt på å utvikle OSSEs potensiale som konfliktforebyggende redskap i et Europa med nye sikkerhetsutfordringer. Derfor har vi sagt oss rede til å overta formannskapet i OSSE i 1999.

OSSE - tidligere KSSE - er et produkt av tøværet under den kalde krigens siste tiår. OSSE bidro til å gi menneskerettighetsforkjemperne bak jernteppet den anerkjennelse og legitimitet som skulle vise seg å bli så avgjørende i oppløpet til revolusjonsåret 1989.

Endelig har vi NATO. Ingen av de organisasjoner eller institusjoner som så dagens lys under den kalde krigen, har tilpasset seg det nye Europa på en mer grunnleggende måte enn NATO. Alliansen har lagt til side det gamle fiendebildet. Gårsdagens motstandere fra Warszawapakten er blitt dagens partnere for fred.

NATO har strukket ut hånden på tvers av tidligere skillelinjer for å møte nye sikkerhetsutfordringer som etniske konflikter, humanitære katastrofer, flyktningebølger og spredning av masseødeleggelsesvåpen. I SFOR i Bosnia finnes tropper fra til sammen 34 land. Amerikanere og russere patruljerer sammen. Det gjør også nordmenn og polakker. NATO har møtt de nye utfordringene i Marshalls ånd.

Omformingen av Alliansen løper parallelt langs tre spor. Det ene er utviklingen av et nytt samarbeidsforhold til Russland. Undertegningen av Grunnakten mellom NATO og Russland viser at vi her har lykkes. Det som skjedde i Paris 27. mai, var at vi overskred en historisk terskel som vi knapt nok turde drømme om for bare få år tilbake.

Det andre sporet er styrkingen av Partnerskap for fred og dialogen med partnerlandene, samt selve utvidelsen. I Sintra i forrige uke lanserte NATOs utenriksministre Det euro-atlantiske partnerskapsråd. EAPC erstatter NACC som forum for sikkerhetspolitisk dialog mellom Alliansen og partnerne. På toppmøtet i Madrid 8.-9. juli vil ett eller flere av de 11 land som har søkt om å få komme med i NATO, bli invitert til medlem- skapsforhandlinger. Det betyr ikke at døren til medlemskap i NATO vil bli lukket etter Madrid. Den første utvidelsesrunden kommer ikke til å bli den siste. Norge legger stor vekt på at NATO skal holde døren åpen for demokratiske stater som ønsker medlemskap.

Det tredje poret er NATOs interne tilpasning, med revisjon og forenkling av kommandostrukturen. Her håper vi å være i mål til toppmøtet i Madrid.

I Marshalls visjon var bistanden fra USA knyttet til krav om økonomisk samarbeid og økonomiske reformer. I NATOs visjon for det nye Europa stilles krav til såvel partnerland som mulige nye medlemmer.

Alliansen har utviklet et sett av kriterier for nye medlemsland. Vi stiller krav om demokrati, markedsøkonomi, demokratisk kontroll over de væpnede stryker, og bileggelse av regionale konflikter.

Vi ser allerede at utsiktene til NATO-medlemskap har bidratt til helt nødvendige reformer i de tidligere kommunistlandene, og til bedrede naborelasjoner dem i mellom. Se bare på normaliseringen av forholdet mellom Polen og Litauen, Ungarn og Romania, Ungarn og Slovakia, Romania og Ukraina. Det er utsiktene til medlemskap i NATO og EU som har bidratt til dette.

For å oppsummere: Vår strategi for det nye Europa må nå omfatte de land som ikke fikk nyte godt av Marshallhjelpen. Etter den kalde krigen kan vi utvide Marshalls perspektiv til også å gjelde politisk samarbeid, demokratisk utvikling og felles sikkerhet. Vi kan dra nytte av Marshalls tilnærming ved å tilrettelegge samarbeidet på en slik måte at de nye demokratiene i øst har klar egennytte av å delta. Og vi bør fortsatt være rede til å bruke Marshalls virkemidler, med materiell bistand der det er nødvendig og hensiktsmessig.

For Norges del er samarbeidet med Nordvest-Russland et område der alle sider av Marshallhjelpens erfaringer kommer til anvendelse. Her har vi en historisk mulighet til å spille en viktig brobyggerrolle. For det er i Nord at Russland møter Vesten. Jeg tror at nabosamarbeid med NATO-landet Norge på en konkret måte kan vise Russland hvilke muligheter som følger av åpenhet og samarbeid, ikke minst på et område som miljøvern og atomsikkerhet.

På denne bakgrunn kan vi bruke 50-årsmarkeringen av Marshallhjelpen til å signalisere at vi fortsatt vil være med på å bringe utviklingen et viktig og helt nødvendig skritt videre i retning av det Alfred Nobel kalte "en alminnelig fred i Europa".

La meg til slutt få rette en takk til Atlanterhavskomitéen og Nobelinstituttet for anledningen til å tale ved dette viktige jubileum.

Atlanterhavskomiteen har bidratt til å holde Norges transatlantiske bånd ved like. Den jobben er like viktig i dag som på Marshalls tid, ja kanskje blir den bare enda viktigere jo flere europeiske land som kommer med i det transatlantiske samarbeidet.

Atlanterhavskomitéens virksomhet er drevet frem av ildsjeler - folk med engasjement og ideer. Det er naturlig å fremheve den person som har vært selve inkarnasjonen på Atlanterhavskomitéens arbeid og visjoner - den person som planla og tilrettela dette arrangementet, men som i dag dessverre ikke lenger er blant oss. Ellmann Ellingsen vil bli dypt savnet. Vi kunne trengt hans kunnskaper og arbeidsinnsats i tiden som ligger foran oss. Det er mitt håp at de som skal bringe Atlanterhavskomitéens videre kan hente inspirasjon fra det nybrottsarbeid Ellmann Ellingsen gjennomførte.

Takk for oppmerksomheten.

Lagt inn 9 juni 1997 av Statens forvaltningstjeneste, ODIN-redaksjonen