Statsminister Thorbjørn Jagland

Med forbehold om endringer

Åpningen av årets utstilling på Lauvlia

Sigdal, 14. juni 1997

Jeg er glad for å være her - og ha fått det ærefulle oppdraget det er å åpne årets utstilling på Lauvlia, Theodor Kittelsens hjem.

En utstilling som viser fram mye av det han skapte mens han bodde på Lauvlia.

Hit kom Kittelsen fra Hvitsten. En plass han slett ikke kunne like. Derfor skrev han til Christian Skredsvig, som jo holdt til her i bygda: - Det er sørgerlig at jeg som er så glad i Leven og Liv og Natur skal tristne bort mellom Skipperhyttene her, indeklemt av ophobet konservatisme.

Skredsvig mente vel det var på tide at Kittelsen kom seg vekk fra Hvitsten. Og han skrev derfor til han om dette vidunderlige Eggedal: - Nei, her i Eggedal er verden større - og riktig fattigdom forstår vi ei.

Det lokket - og Kittelsen tok med seg kone og barn til Eggedal i 1896, til den gamle lensmannsgården Sole. Der var naturen så eventyrlig deilig - den betalte for alt det vonde vi mennesker ellers kommer borti, mente Kittelsen.

Så kom de hit, til stedet som fikk navnet Lauvlia. I boka "Tirilil Tove" som eldstedatteren Ingrid Kittelsen Treider har skrevet, forteller hun om hvordan de fant denne plassen. På vei hjem igjen til Eggedal med ei skranglekjerre langs Soneren kom de forbi ei vakker bjerkeli. De stanset hesten og så seg om. Den som kunne eie en slik liten flekk, bygge hus og slå seg ned. Om det var mulig å få kjøpt den? Jo - eieren var slett ikke uvillig. Det var ikke stort han skulle ha, for det var nå mest stein og maur der. Stein og maur ble ryddet bort. I stedet kom et hus det ble stadig flere barn i, et fjøs med kuer, et lite hus med høner, og ett med hjerte i døra, stikkelsbærbusker og potetåker.

Ingrid Kittelsen Treider beskriver sommerene på Lauvlia slik:

"To gule sommerfugler møter hverandre i luften - flyr fra hverandre og møtes igjen oppe i det blå. Soneren ligger blikkstille - Andersnatten og Båneberget speiler seg i den klare vannflaten. Bak ligger de andre fjellene og Norefjellet - Noranfjell - og bakenfor det igjen blåner - bak alt er den store verden. Dit skulle jeg når jeg ble stor en gang, men jeg var ikke helt sikker på at jeg ville."

Hadde Kittelsen fått velge hadde vel heller ikke han noengang reist herfra.

På Lauvlia hadde han sitt eget atelier. Her ville han helst sitte alene og fabulere ned det han hadde sett. For Kittelsen hadde sett trollet som grunnet på hvor gammelt det var, huldra som lokket, nøkken som fisket, draugen, trollkjerringene som sloss.

Han hadde møtt bjørn, og sett at tussen løste klavene på kuene slik at de gikk om hverandre der inne i fjøset. En mørk kveld hadde han sett lysalvene som fanget skyggetussen.

Tiuren leikte oppe i den mørke Granskogen, det luktet av bjørnen derinne - og nede i det svarte vannet lå Nøkken og tittet om kvelden.

Også etter at han måtte selge Lauvlia og flytte - var Kittelsen her i tankene. Hadde han ikke naturen rundt seg - ja så hadde han den likevel, i hodet og i hendene.

Kittelsen levde med naturen og alt som finnes i den. Han fikk øye på det også vi andre kan fornemme at er der. Soria Moria slott i soloppgangen når du kommer over fjellet en tidlig morgen. De mørke bølgene som slår - og draugen som rir på båthvelvet i det store opprørte havet. Myra med den våte snøen på, skodda som siger innover, og midt ute på myra - den svarte Sorgen som bøyer hodet og forsvinner i tåkehavet. Fjøset der den svarte katten stryker seg mot båsene - men ikke er alene, for inne i kroken der det er mørkest ser du ei rød topplue. Det er nissen som sitter der - og passer på folk og fe.

En prest spurte en gang Kittelsen hvorfor han ikke søkte kirken. Han svarte at; - Det er høyt under taket i min kirke. jeg behøver ikke sitte inneklemt av kalde, blåhvite vegger og tak for å søke Gud - når jeg har hele den vidunderlige naturen utenfor og selve himmelen som tak over meg.

Årets utstilling på Lauvlia viser bredden i det Kittelsen laget mens han bodde på Lauvlia. Her er huldra som gjeter kuer, pesta som soper hver krok i en tåkete fjellheim, fargelagte eventyrillustrasjoner fra Asbjørnsen og Moes eventyrutgaver og vakre landskapssymfonier.

Jeg gleder meg til å se og oppleve alt sammen.

Kittelsen har mye å si til oss - nesten hundre år etter at han flyttet inn på Lauvlia. For meg er det som han ber oss om å ta vare på alt som lever, om å lytte til naturen, om å bruke mot, evner og fantasi til å tørre å se også det andre ikke får øye på.

Jeg tror det igjen blir en fin sommer - på Lauvlia.

Lagt inn 23 juni 1997 av Statens forvaltningstjeneste, ODIN-redaksjonen