Statsminister Thorbjørn Jagland

Med forbehold om endringer

Folkets Hus, Oslo, 3. oktober 1997

Arbeiderpartiets landsstyremøte

Aller først vil jeg be dere bære ut en takk til alle våre valgmedarbeidere som gjorde en fantastisk innsats i valgkampen. Dernest vil jeg takke alle i Landsstyret for den sterke støtten partiledelsen har fått i alle de valgene vi har måttet gjøre.

Arbeiderpartiet gjorde en god valgkamp og et godt valg. Det er bare to Stortingsvalg siden Arbeiderpartiet var lavere i oppslutning. Vi fikk fire prosent mer enn ved Kommunevalget for to år siden.

Likevel er mange skuffet. Det er en skuffelse jeg deler. Skuffelse over at vi ikke kan fortsette i regjering. Og skuffelse over at vi tapte 1,9 prosent i forhold til siste Stortingsvalg.

En dansk filmskaper sier til avisen Politiken: "Det er kommet en ironi, fordi folk er redde. Vi lever i en tid, hvor alt skal være så meningsløst som mulig, så tynt som mulig. Man skal helst ikke fordype seg så mye. Både aviser og TV er blitt meget overfladiske. Det var en taxisjåfør som sa til meg at alt skal være så ironisk, fordi folk ikke tør forholde seg til noe. Å ha et standpunkt - og si - det her mener jeg, det her tror jeg på, er noe mange mennesker frykter nå om dagen." Og han avslutter: "Men jeg tror det er meget viktig at man har et standpunkt og en mening. For det er jo det som gjør oss til mennesker."

Arbeiderpartiet tok et standpunkt og klargjorde situasjonen for velgerne. Og vi har gjort det vi sa vi ville gjøre. Men blir utsatt for massiv ironisering.

De som skal danne regjering har tydeligvis ikke tenkt å gjøre noe av det de sa de skulle gjøre.

• De krevde å få Arbeiderpartiet ut av regjeringskontorene og ba om tilslutning til en ny kurs. Nå vil de ha Arbeiderpartiets hjelp til å gjennomføre dette.
• KrF og Venstre understreket i hele valgkampen viktigheten av å få med Høyre i et borgerlig samarbeid. Sponheim sa til og med at han fra dag 1 ville arbeide for at Høyre skulle komme med i regjering. Nå sier de at Høyre er utelukket hele perioden og mener at Arbeiderpartiet skal være støtteparti for den nye regjeringen.
• I vår foreslo de påplussinger på statsbudsjettet som gir 8 milliarder kroner mer i utgift på årsbasis. Nå sier de at de kanskje ikke får tid til å innarbeide dette i sitt forslag til statsbudsjett for 1998.
• Schengen-avtalen er blitt beskrevet som en fare for folks liv og helse og dessuten grunnlovsstridig. Alle sentrumspartiene stemte mot den avtalen vi i dag har, som er en avtale med et mellomstatlig samarbeid. Nå er de villige til å forhandle fram og vil også stemme for en avtale med selve Unionen (fordi Schengen-samarbeidet er blitt en del av Unionen).
• Motstand mot gasskraftverkene er blitt beskrevet som et moralsk spørsmål. De er en trussel mot skaperverket. Men disse partiene er tydeligvis villige til å stå ansvarlig for at de bygges.

Mange tenker slik den danske filmskaper sier: Det er ikke hensiktsmessig å ta et standpunkt. Vil ikke dette bli enda verre hvis politikernes standpunkter aldri er til å stole på? Hvordan vil det bli hvis de som gjør det de har sagt, blir ironisert over, mens de som gjør det stikk motsatte av det de har sagt, skal lede landet og i tillegg snakke om verdier og moral?

Det var nødvendig å sette en grense for hvor stor oppslutning Arbeiderpartiet måtte ha for å kunne regjere videre i den nåværende situasjon. Jeg skal senere argumentere for hvorfor. Det viktigste av alt for meg, er at vi holder ord, at vi gjør det vi sa vi ville gjøre.

Det var riktig å ta et oppgjør med Fremskrittspartiet. Da kan vi ikke etter valget basere vår regjerings videre skjebne på dette partiet.

Vi hadde ikke noe annet valg enn å si i fra om, slik vi gjorde i vår, at sentrumspartienes overbud og den borgerlige blokks skattelettelser var uansvarlige. Da kan vi ikke ved budsjettbehandlingen i høst være med på å dekke inn de samme overbudene.

Hvis vår regjering hadde fortsatt etter valget, måtte vi ha forhandlet med sentrumspartiene om statsbudsjettet. De måtte ha krevd av oss at vi skulle være med å finne løsninger på deres påplussinger:

• 4 - 5 milliarder i økte pensjoner
• 3 milliarder til ulike andre formål

I tillegg har de i valgkampen forpliktet seg til å starte med kontantstøtte til småbarnsfamiliene. Jeg kjenner ingen i vår stortingsgruppe som ville være med å dekke denne regningen. Ingen vil være med på å bruke mer oljepenger. Ingen hos oss har forslag til kutt av en slik størrelsesorden andre steder i budsjettet som er sosialt forsvarlige. Ingen vil være med på så store skatteøkninger.

Ingen hadde villet forsvare det uforsvarlige når det kom til stykket. Dette var det best å si i fra om på forhånd og ta konsekvensen av det hvis vi ikke ble hørt.

Så får de som står ansvarlig for overbudene enten ta ansvar for å gjennomføre dem eller droppe dem - fra regjeringskontorene.

Det må være litt konsekvens i politikken ellers vil ingen til slutt tørre å ta et standpunkt.

Vi har ført en valgkamp der folk har tatt standpunkt. Vi fikk engasjert mange på vår side fordi vi stilte folk overfor klare valg. Folk følte at det også var et verdivalg. Da kan vi ikke si etterpå, sorry folkens det var ikke alvorlig ment.

Mange av de som tok standpunkt ble ironisert over. Men de lot seg ikke bøye. Velgeraksjonen f.eks. I spissen for den sto et menneske som var kjørt ut på et sidespor tidligere i livet. Men han har reist seg som menneske og gjør en fantastisk innsats mot narkotika og kriminalitet. Velgeraksjonen ble møtt av massiv ironisering. Men de sto oppreist og krevde retten til å ta et standpunkt. Yngve Hågensen ble ironisert over. Gutten. Uttrykket ble brukt av et menneske som gjennom livet har lært seg å være menneske, fra barndommen i nord, reisen over fjellet, kampen for tilværelsen i sør.

Eller Nils Aslak Valkeapää som var med på oppropet dagen før valget. Han ble også ironisert over - ikke nå, men den gangen han krysset grensen fra Finland og kom til Kautokeino på slutten av 60-tallet. Han ville arrangere konserter med samisk joik. Men mange mente det var synd og skam, og han ble forsøkt jaget. Valkeapää holdt ut og var med på en reisning i samisk kultur på 70- og 80-tallet. Landet vårt har siden bidratt til å lage et samisk teater i Kautokeino, vi har startet oppbygging av samisk utdanning, slik at den samiske ungdommen kan finne sin identitet innenfor nasjonen Norge. Norge skal være stolt av dette. Men, 30 år etter at Valkeapää krysset den finske grense kommer det en annen mann til Kautokeino - fra sør. Han tilhører Frp. For denne gangen var det samene som skulle henges ut i valgkampen.

Jeg traff Valkeapää i påsken. Da Frp kom til Kautokeino i august visste jeg derfor at Valkeapää ville ta et standpunkt. For det dreide seg om noe mer enn samene, nemlig alles rett til å delta i fellesskapet.

Jeg har sett at noen synsere mener at vårt oppgjør med Fremskrittspartiet ikke var moralsk høyverdig. Vi var de eneste som sto opp mot det nye høyre, konsekvent i hele valgkampen. Og vi skal fortsette å gjøre det.

Så, Trond Henriksen, Velgeraksjonen, fagbevegelsen, Nils Aslak Valkeapää og andre, ungdommen som var med oss, alle dere skal kunne stole på Arbeiderpartiet. Vi sier det vi mener og gjør det vi sier.

Jeg har sett at noen i SV beklager at Arbeiderpartiet går av. Det var ikke mye å høre fra dem i valgkampen til vår fordel. Jeg tror situasjonen er den at Arbeiderpartiet nå må ta mål av seg til å skape en bred venstreside bygd på vår egen organisasjon, de mange vi fikk med i Velgeraksjonen, fagbevegelsen og ungdommene - som vil kjempe for sosialdemokratiske verdier og skape ny sosialdemokratisk politikk. Det er Arbeiderpartiet som må ta ansvar for dette.

Jeg skal seinere begrunne hvorfor, men jeg mener at denne offensiven må bygges rundt følgende begreper:

• ansvarlighet
• modernisering
• internasjonal orientering

Noen har sagt at med den gode økonomien Norge nå har, og med de resultatene vi har å vise til, burde valget ha vært lett match. Men vi ble møtt av en bred koalisjon - fra SV til Frp - som hadde en ting felles: Arbeiderpartiet skulle bekjempes, og til det formålet tok de alle statskassa i bruk. Alle kunne hver på sin kant love mer, dvs bruke mer oljepenger. Ja, de ikke bare lovte det. De foreslo det på det siste møtet i Stortinget i juni. Og de hadde følgende budskap; stem på oss, så får dere mer. Arbeiderpartiet tar nok ansvar også i fortsettelsen. Derfor måtte vi sette en grense. Hadde vi ikke gjort det, ville valget blitt langt dårligere.

• Gudmund Restad i Senterpartiet benekter at de foreslo påplussinger på statsbudsjettet tilsvarende 8 milliarder på årsbasis. Jeg har lista over hva de foreslo her. Når de kommer inn i regjeringskontorene, må de slutte med å få 2 + 2 til å bli bare 1.
• Frp omskrev Anders Langes slagord fra 70-tallet om at oljeskattene skal betale folkets skatter, til å bli; oljemilliardene skal straks løse alle problemer som folk irriterer seg over.
• SV har i hver valgkamp snakket om mer til de eldre. Og midt i valgkampen denne gangen fant partiet ut at det kunne være noe å hente på å tilby ungdommen og barna mer. Mye mer.
• Vedtakene om skattelettelser og skatteprivilegier haglet i Stortinget i vinter og vår. 1,9 milliarder til rederiene. Høyre fikk sentrumspartiene med på sitt gamle krav om å senke taket i delingsmodellen til 680.000 som innebærer at selvstendig næringsdrivende nå bare skal betale 28 prosent skatt på inntekt over dette.
• Noen få måneder tidligere hadde de gått inn for å oppheve all inntektsskatt på bolig - en skatt vi har hatt siden 1911, og som de borgerlige regjeringer har vært flinkere til å oppjustere enn oss. Men vips, vi avskaffer den.

Situasjonen for Arbeiderpartiet ble etterhvert helt umulig. Det parlamentariske grunnlaget forsvant gradvis og definitivt ved behandlingen av langtidsprogrammet. Alle de andre partiene skrev i sine innstillinger at den politiske kursen måtte legges om. Senterpartiet som dannet grunnlaget for at Arbeiderpartiet kom i regjeringsposisjon i 1990 var med på å forme et nytt regjeringsgrunnlag sammen med de to andre sentrumspartiene.

Jeg vet at Frp sa at de foretrakk en Ap-regjering framfor en sentrumsregjering. Men det var bare et taktisk spill for å få Ap-velgere til å stemme på Frp ved stortingsvalget. Nå har vi fått bevist at det var et taktisk spill. For Hagen har etablert seg som støttespiller for en sentrumsregjering. Han sier nå at han ikke vil støtte en Ap-regjering før Arbeiderpartiet har fått en ny leder. Slik taler en mann som er fornærmet over at hans politikk ble avkledd, og fornærmet over at han ikke lenger kan herje med oss. Vi var nødt til å sette opp klare grenser i forhold til Fremskrittspartiet. Vi var nødt til å avsløre at julenissen ikke er noen julenisse. Arbeiderpartiet må stå oppreist på at arbeid og velferd til alle ikke kan nås på noen lettvint måte. Lettvinte løsninger undergraver den økonomiske stabiliteten. Økonomisk stabilitet er en forutsetning for arbeid og velferd.

Gradvis smuldret grunnlaget for vår økonomiske politikk opp. Det ble etterhvert et kappløp om hvem som kunne bruke mest penger hurtigst mulig. Og det i en høykonjunktur, der vi har måttet justere opp vekst-tallene nesten måned for måned.

Slik kunne det ikke fortsette. Vi kunne nok ha klamret oss til regjeringsmakten enda en tid, men da måtte vi ha gitt opp å føre det vi mener er en ansvarlig økonomisk politikk. Norge kan ikke ha en regjering som ikke er enig i den politikken som føres. Da står noe viktig på spill, nemlig respekten for regjeringsmakten.

At vi nå forlater regjeringskontorene, betyr ikke at vi ikke kan komme tilbake. Men da er det noe som må forandres. Da må det være et flertall i Stortinget som deler vårt syn, at svingninger i de økonomiske konjunkturene må møtes med en aktiv politikk. Når arbeidsledigheten øker, må vi trå på gassen. Når det er stor fart i økonomien, må vi trå på bremsen. Det kan være ulike oppfatninger om hvor mye vi skal gi på eller bremse. Men det kan ikke være tvil om når vi skal trå på hvilken pedal.

Alle de andre partiene ønsker nå å trå på gasspedalen - gi skattelettelser og øke de offentlige utgiftene - når økonomien er i ferd med å bli overopphetet. Det må de selv ta ansvaret for. De gjorde den samme feilen i 1985/86. Det gikk galt. Det vil gå galt igjen.

Arbeiderpartiet kan ikke ta ansvaret for det.

Derfor ba vi folket om tilslutning til å føre videre en ansvarlig linje. Med samme eller økt tilslutning kunne vi møtt Stortinget på en offensiv måte. Med mindre tilslutning vil opposisjonen være på offensiven.

Da er det bedre å ta konsekvensen av den parlamentariske situasjonen og valgresultatet. Med det gir vi også opposisjonen mulighet til å danne regjering på grunnlag av et valg, ikke på grunnlag av en politisk krise i Stortinget. Dette er mer ryddig og mer demokratisk. Den nye regjeringen får mulighet til å legge fram en tilleggsproposisjon til statsbudsjettet der den redegjør for hvordan den vil innpasse de 8 milliarder ekstra som disse partiene foreslo i vår og som bidro til at de vant valget. I tillegg må de innpasse kontantstøtte til småbarnsforeldre.

De som sitter på Voksenåsen har etter mitt skjønn tre valg:

• De kan velge å ta inn de 8 milliardene ekstra ved enten å foreslå kutt andre steder i budsjettet eller tilsvarende skatteøkninger.
• Eller de kan la være å ta inn de 8 milliardene, men da vil det bli klart for alle at påplussingene i vår og løftene i valgkampen ikke var alvorlig ment. Det vil for så vidt være avklarende, og jeg antar at det er siste gang på lenge at noen forsøker seg på noe slikt.
• Eller de kan plusse på de 8 milliardene uten noen form for inndekning, altså bruke mer oljepenger.

Sentrumspartiene sier nå at Arbeiderpartiet må være med å ta ansvar. Ja, vi vil være med å bære videre en ansvarlig økonomisk politikk. Men vi vil ikke være medansvarlige for en ny sprekk i økonomien.

Tre stikkord må være rettesnoren for Arbeiderpartiet også i framtida - tre stikkord for et moderne sosialdemokrati - et sosialdemokrati som skal være et bredt folkeparti:

• ansvarlighet
• modernisering
• internasjonal orientering

Det er her nøkkelen til Norges framtid ligger;

• ansvarlighet i den økonomiske politikken slik at nåværende og framtidige generasjoner kan sikres arbeid, velferd og et trygt miljø.
• fortsatt modernisering av politikken og de offentlige virkemidlene slik at vi hele tiden er på høyde med utviklingen - teknologisk, sosialt og økonomisk.
• fortsatt internasjonal orientering fordi Norge blir mer og mer avhengig av verden omkring og fordi de største problemene bare kan løses i en internasjonal sammenheng.

Ansvarlighet

Ansvarlighet er en viktigere verdi enn noen gang. For hvis vi ikke tenker og handler ansvarlig og langsiktig, kan den rikdommen vi har i dag bli et mareritt for fremtidige generasjoner. Eller sagt på en annen måte: Hvis vi bygger opp utgifter i dag basert på olje- og gassinntektene som ikke vil holde inn i framtida, vil framtidige generasjoner stå overfor nedskjæringer i velferden og pensjoner som blir svært smertefulle. Eller hvis vi pumper enda mer oljepenger inn i økonomien nå som fører til økte priser og valutakurser, som konkurrerer ut industrien, vil landet bli mer og mer oljeavhengig. Før eller siden vil også dette føre til smertefulle omstillinger.

Regjeringen har i sitt langtidsprogram redegjort for hva som vil skje; i det såkalte sprekkalternativet. Med økt bruk av oljepenger nå er det sannsynlig at vi får en enda sterkere vekst i sysselsettingen på kort sikt. Men på mellomlang og lengre sikt vil det sprekke. For etter hvert vil eksport- industrien bli slått ut som følge av økte priser og høyere valutakurser. Jeg må minne om at den sterke økningen i arbeidsledigheten ikke kom før i 1988 - to år etter at det sprakk i 1986. I 1984 - 85 hadde landet like høye oljeinntekter som nå - og sysselsettingen økte sterkt som følge av regjeringens slepphendte økonomiske politikk. Willoch-regjeringen klarte ikke å bli enige om å gjøre det alle mente var nødvendig, sette på bremsene. I stedet ble kompromisset at alle tre partier i regjeringen fikk sine ønsker oppfylt: Høyre sine skattelettelser, og KrF og SP økte utgifter. Dette var nødvendig for å holde regjeringen sammen, men landet ble revet fra hverandre.

Sprekkalternativet har vi prøvd en gang tidligere. La oss ikke få det en gang til.

Grunnlaget for solidaritetsalternativet har vært og er stabile valutakurser, lave renter og priser slik at næringslivet kan klare seg i den internasjonale konkurransen. I den nye internasjonale virkeligheten vil høyere renter og priser i Norge enn det utlandet har, straks slå ut i tap av arbeidsplasser. Norge er også avhengig av å holde stabile valutakurser fordi en så stor del av våre inntekter kommer fra eksport.

Hvis vi øker de offentlige utgiftene eller den private etterspørselen mer enn det er kapasitet til i økonomien, vil resultatet lett bli at vi må oppgi stabile valutakurser. Da vil markedet presse kursene oppover. Deler av næringslivet vil bli slått ut. Denne virkelighet kan ingen melde seg ut av. Hvis politikerne oppgir å holde det offentlige og private forbruket innenfor ansvarlige rammer vil markedet ta over styringen.

Senterpartiet vil kanskje si at dette er å kapitulere overfor markedskreftene, underforstått vi må da kunne gjøre hva vi vil her i Norge. Fra regjeringsposisjon ser dette helt annerledes ut. Da må man nemlig forholde seg til virkeligheten slik den er - ikke slik man ønsker at den skal være.

Jeg må minne om følgende:

Det finnes ikke mange - om noen - eksempler fra historien på land som har opplevd raskt økende rikdom og som har klart å forvalte den på en ansvarlig og langsiktig måte. De har undergravd seg selv med å tenke kortsiktig og handle egoistisk. I den globale økonomien vi nå er en del av, er dette viktigere å være klar over enn noen gang tidligere.

For en uansvarlig og kortsiktig økonomisk politikk vil føre til en sprekk mye raskere enn før. Og det blir mye vanskeligere å gjenvinne det tapte. Fordi den teknologiske utviklingen går så raskt at to års krise vil gi andre land et kjempestort forsprang.

Noen vil si at dette er å gi seg den internasjonale konkurransen i vold. Ja, vi må begynne å si sannheten. Ingen kommer seg unna denne virkeligheten. De øst-europeiske landene prøvde det lenge. Ingen har så stor skjult og åpen arbeidsledighet som dem, ingen har så store fordelingsproblemer som dem, ingen har så store miljøproblemer som dem.

Modernisering

Vi må klare å være en del av de sterke endringene som nå pågår på praktisk talt alle områder. Verdensøkonomien er i endring som jeg har vært inne på. Den teknologiske utvikling gir oss et nytt næringsliv med nye eierformer og nye samarbeidsformer. De industrialiserte landene opplever en dramatisk endring i befolkningssammensetningen. Familiene stiller nye krav til sin hverdag - mer tid og flere opplevelser. Helseproblemene løses i et tempo som aldri tidligere, men ingen land har noen løsning på de økte helsekøene som den nye teknologien og de nye behandlingsmetodene skaper. Miljøet setter nye grenser for økonomien. Markedsøkonomien skaper nye forutsetninger for politisk styring. De statlige bedriftene opplever en helt ny virkelighet.

I forrige nummer av European står det et referat fra en konferanse i Genève om teleindustriens framtid. En stand på konferansen viste hvordan et nystartet amerikansk firma har planer om å bruke Internett til å formidle telefonsamtaler og kutte prisen på en telefonsamtale fra Genève til New York fra 10 kroner til 1 krone. Internett kan nemlig brukes til å overføre både data og telefoni. I dag er om lag 60 millioner knyttet til Internett. Og dette øker voldsomt. Hvis den nåværende prosentveksten i Internett-tilknytning fortsetter, vil alle i hele verden være knyttet til Internett i 2003. Vi vet at det ikke vil skje. Men det kan godt tenkes at innen en 10-årsperiode vil 1 milliard mennesker være knyttet til Internett.

Jeg nevner dette som eksempel på hva som foregår. Hvilken utfordring Telenor fortsatt står overfor, og at framveksten av informasjonssamfunnet fortsatt vil skape grunnleggende endringer i vår hverdag.

Det nytter ikke å la museumsvaktene lede oss inn i framtida. Vi må fortsette å modernisere oss.

Alle disse faktorene til sammen: Den nye virkeligheten som teknologien skaper hver dag, den nye alderssammensetningen i befolkningen, miljøet som setter nye rammer og familiene og enkeltmenneskene som stiller nye krav til hverdagen, sosiale forskjeller som oppstår i kjølevannet av kunnskapssamfunnets utvikling, kan bare lede til en konklusjon: Vi må lage en ny visjon, en ny måte å måle velstand på, vi må modernisere vår politikk på en rekke områder.

Dette har vi lagt grunnlaget for i partiprogrammet og Regjeringens langtidsprogram. Vi skal ikke ta noe brudd med det vi har gjort, men videreutvikle, eller modernisere, politikken på grunnlag av der vi står nå.

Dette hadde vi gjort fra regjeringsposisjon. Nå må vi gjøre det fra opposisjon.

La meg konkretisere hva vi kan ta tak i på grunnlag av de fire punktene som jeg i valgkampen presenterte som Arbeiderpartiets viktigste inn i et nytt århundre:

• eldre og helse først
• kunnskapsløft for hele folket
• omskape energi- og industrinasjonen Norge til også å bli en miljønasjon
• løft for kultur og frivillig arbeid.

Hvorfor har vi fått igjennom tidenes største satsing på eldreomsorg - 30 milliarder kroner over en fireårsperiode? Fordi alderssammensetningen i befolkningen endrer seg i raskt tempo. Satser vi ikke stort de kommende år, vil det bli krise - virkelig krise.

Men vi må gjøre noe mer enn å investere i eldreomsorg. Når alderssammensetningen endrer seg så grunnleggende, må hele samfunnet endre sin holdning til alderdom. For det vil ikke være ønskelig, og heller ikke mulig, at en økende andel av befolkningen skal være passive og generelt sett bli parkert på et sidespor, mens de yrkesaktive, som det blir relativt færre av, skal ha eneansvar for å opprettholde hele samfunnets velferd. Vi må kort og godt modernisere vårt syn på det som har vært minst moderne av alt; å bli gammel og nå sjels år og alder.

I andre kulturer og i "gamle dager" her hjemme lyttet man mest til de gamle. De satt på erfaring og kunnskap som kunne hjelpe oss inn i framtida. Nå blåser vi ofte av de eldste og overhører dem fordi de er gammeldagse. Da glemmer vi det som heter livserfaring.

Skal vi klare å snu holdningene her, må våre gamle selv også innta et moderne syn på alderdommen.

Det går kort og godt ikke lenger an at de unge og vi som er midt i livet snakker om "de eldre" som noen som skal hjelpes og parkeres, og de eldre snakker om seg selv på samme måten - en ensartet og underprivilegert gruppe som bare har krav å stille.

• Også blant pensjonistene er det folk med høye og lave inntekter, og de må derfor bli omfattet av fordelingspolitikken. Ingen regjering som ønsker å ta ansvar for Folketrygden inn i neste årtusen, kan unnlate å gjøre dette.
• Vi må legge til rette for at folk som vil, skal kunne stå i arbeidslivet. Fleksibilitet nedover må følges av fleksibilitet oppover.
• Vi må trekke de eldre med i kunnskapssamfunnets utvikling. Læring hele livet må ikke stoppe ved de 67 år. Vi må tvert imot ta vare på de eldres kunnskaper og erfaringer og foredle dem videre ved at også de får bli med i etter- og videreutdanningssamfunnet.
• Vi må ta vare på de eldres mulighet til å bidra innen skole og barnehager. Ofte er det mangel på eldre personer i slike sammenhenger. Gamle mennesker har tid og omsorg å vise.

Vi sa ikke bare eldre først i valgkampen, men også helse først. Eldre og helse først. Slik utviklingen i alderssammensetningen er, og slik den medisinske og teknologiske utviklingen går, er det ingen tvil om at tilliten og troverdigheten til velferdsstaten står på spill hvis vi ikke satser på begge disse områdene.

Det må mer penger inn i helsevesenet hvert år framover. Men også her må vi fortsette å modernisere vår politikk. For det er ingen tvil om at det stadige økende behov for helseressurser ikke bare skyldes den medisinske utvikling. Den skyldes også økende sykelighet som følge av livsstil og stressproblemer i samfunnet.

Det er særlig kvinner som rammes. De jobber i større grad enn menn i harde lavtlønnsyrker, er dobbeltarbeidende og føler ofte større ansvar og større engstelse for sine barns oppvekstvilkår - enn det menn gjør. Derfor må vi fokusere mer på arbeidsmiljøet og fortsette reformarbeidet for å gjøre arbeidsdagen lettere og mer fleksibel.

Det eneste alternativet høyresiden har er å endre sykelønnsordningen. Dette vil gå ut over de med lavest lønn og hardest arbeid. Mange av dem vil da hangle seg på jobb og bli enda sykere. Før eller siden vil de komme i sykehuskøen. Dette alternativet vil ikke Arbeiderpartiet være med på.

Vi må i stedet arbeide for å snu utviklingen ved å gjøre arbeidsdagen bedre for folk - ikke verre. Arbeidsgiver må få et valg mellom å gjøre noe med sitt arbeidsmiljø og holde sykefraværet nede, eller å bære økte kostnader. Vår bevegelse må få større kraft i arbeidet for et bedre arbeidsmiljø. Og vi må gjøre hverdagen mindre stressende, særlig for småbarnsfamiliene.

Her er de borgerlige partienes forslag om kontantstøtte ikke noen løsning. Forslaget blir aldri noe annet enn en urettferdig ordning som ikke lar seg finansiere og heller ikke praktisere. Vi har fått vite at kontantstøtten skal tilsvare statsstøtten til barnehager. Vel 30.000 kroner i året til de minste barna. Men hvem skal få kontantstøtte? Så vidt jeg har forstått skal det eneste vilkår for å motta kontantstøtte være at barnet ikke har barnehageplass. Men at barna ikke har barnehageplass er jo ikke det samme som at en av foreldrene og da oftest moren er hjemme og passer sine barn. Skal de familiene som har råd til å ha praktikant eller andre private ordninger i eget hjem få en påskjønnelse som de ikke behøver?

Vi må i stedet betale for at folk skal kunne arbeide - sette inn tiltak for at arbeidsdagen skal bli lettere og bedre. En slik familiepolitikk har vært vellykket til nå. To enkle tall viser det: Vi har blant Europas høyeste yrkesdeltakelse blant kvinner. Og vi har Europas høyeste fødselshyppighet. Vår familiepolitikk fører til at norske kvinner velger både arbeid og barn.

Men vi skal videre langs den veien vi har trukket opp:

• En bedre og mer menneskelig organisering av arbeidet på den enkelte bedrift.
• En mer fleksibel arbeidsdag.
• Utvidede permisjonsrettigheter.
• Trygge barnehager.
• Fleksibel betaling i barnehagene.
• Større mulighet for å jobbe hjemme, som datateknologien nå gjør mulig.

Dette er en moderne måte å møte folks rettmessige krav om å opprettholde arbeid og inntekt, samtidig som de får mulighet til å ta seg av sine barn, ha fritid, delta i det offentlige liv, lære og leve.

Alt dette dreier seg om å skape trygghet for menneskene, for familiene og ikke minst for barna.

Det er dette vi vil, ikke at de yrkesaktive skal betale for at flere skal få penger for ikke å være i lønnet arbeid. Dette vil til slutt ikke gå i hop samfunnsøkonomisk og blir heller ikke rettferdig.

Kunnskapsløft for hele nasjonen

Vi skal i opposisjon som i regjeringsposisjon arbeide for å ta vare på og forbedre de store skolereformene. Vi vil arbeide for ordninger som gjør skolebøkene billigere og det må bygges flere studentboliger.

Vi skal ta et spesielt ansvar for etterutdanningsreformen. Behovet for etter- og videreutdanning springer ut av det moderne næringslivs utvikling og det moderne menneskets trang til å være med og være i bevegelse, være interessert. Det er ikke slik som noen gir inntrykk av, at folk flest ser på den teknologiske utvikling med vantro og skepsis. Heller ikke den eldre generasjon gjør det. De fleste deltar i den og ser nye muligheter.

Det er her vi som parti også befinner oss. Men vi innser samtidig at det ikke gir seg selv at alle får ta del i mulighetene: Derfor må rett til etterutdanning for alle lovfestes, og vi må stille opp med finansiering slik at alle får mulighet.

Bedriftene og vi må ta den nye teknologien i bruk. Noen annen mulighet finnes ikke. Men vi må også se at mer utdanning ikke er svaret for alle. Hva skjer med de som ikke greier seg i utdanningssamfunnet? Hvilke valg har de? Flertallet havner i tilfeldige arbeidsforhold til svært lav lønn - de blir noe nær en klasse for seg. Andre går det enda verre med. Som Trond Henriksen i velgeraksjonen, som etter et sykdomsfravær ikke lengre hang med i engelsken på skolen. Det førte til at han droppa ut, og da var ikke veien lang til anerkjennelse et annet sted i rus- og krim-miljø.

Skal svaret være at de får fortsette å seile sin egen sjø fordi det ikke er noen som kjenner ansvar for å organisere et system som får dem på rett kjøl igjen. Det som har slått meg i mine mange samrådsmøter med folk som har havnet i grøfta, er at de alle klager over hvor dårlig organisert og hvor arrogant det offentlige hjelpeapparatet er.

Derfor har regjeringen gått inn for å se på en total omorganisering av de offentlige kontorene ute lokalt. Dette får vi ikke mulighet til å gjennomføre fra regjerings- posisjon, men vi bør som parti gjøre denne jobben. Og det er bare vi som kan få til noe, fordi vi kan få med oss de ansatte i et tillitsfullt samarbeid.

Vi trenger et hjelpeapparat for den moderne tids problemer, med den moderne tids hjelpemidler. Et hjelpeapparat som tar utgangspunkt i det enkelte menneske, ikke i etater og forvaltningsnivåers snevre rammer og begrensninger. Trond Henriksen fikk hjelp gjennom Stifinnerprosjektet som er et eksempel på at det går an å bryte ut av slike snevre grenser. Stifinnerprosjektet er et samarbeid mellom fengsel og en behandlingsinstitusjon, og samtidig et samarbeid mellom offentlig og frivillig sektor.

Utviklingen av utdanningssamfunnet har altså to sider. Den ene er at mange vil få mer kunnskap og mer interessante jobber. Men faren er også stor for at flere vil falle utenfor. Vi må ha grep om begge utfordringer.

Vi må også som arbeiderbevegelse med historiske røtter i det 20. århundres industrisamfunn der det var klare og greie skillelinjer mellom arbeid og kapital, se at mye av dette er i forandring. Mange av de nye teknologibedriftene som nå etableres, eies av de ansatte selv. Arbeidsorganisasjonen er mer demokratisk fordi samarbeid er nødvendig for å få brukt de ansattes kunnskaper. Også i tradisjonelle bedrifter har det vokst fram et tett partnerskap mellom lederne/eiere og ansatte. Dette danner igjen grunnlaget for det nye partnerskapet mellom offentlig og privat kapital. Det vil alltid være interessekonflikter, men vi kan ikke bygge politikk på konflikt når den underliggende og dominerende tendens er at gamle motsetninger bindes sammen i et nytt skjebnefellesskap.

Dette må være det ideologiske grunnlaget for et moderne sosialdemokrati i det 21. århundres kunnskaps- og teknologisamfunn.

Og det fører meg over til det tredje viktige punktet for oss:

Omskape Norge fra å være en industri- og energinasjon til også å bli en miljønasjon.

Dette er fullt mulig hvis vi tar kunnskap og teknologi i bruk og hvis vi klarer å etablere det nødvendige partnerskap mellom statlig og privat kapital. Vi må få maksimalt ut av landets tilgjengelige kunnskaper og kapital.

For å få til en bærekraftig utvikling må vi legge om produksjon og forbruk. Da må vi ta tak i følgende misforhold: I det århundre vi nå har bak oss, har arbeidsproduktiviteten vokst enormt, dvs vi bruker mindre og mindre arbeidskraft til å produsere mere. Men energibruken vokser med omtrent den samme fart som den økonomiske veksten. Dvs at vi ikke har klart å effektivisere bruken av energi tilsvarende bruken av arbeidskraft.

Dette går ikke lenger. Derfor må vi gjøre to ting. Endre skattesystemet slik at det blir dyrere å forbruke energi og billigere å bruke arbeidskraft. Arbeiderbevegelsen må utforme en grønn skattereform på egne premisser som tar hensyn til fordeling, bosetting og sysselsetting. Derfor må vi ikke være med på å ta biter ut av en helhet nå. Vi må ikke være med på å øke skatten på arbeid eller øke miljøavgiften, for å dekke sentrumspartienes overbud. Da ødelegger vi for en helhetlig grønn skattereform til beste for miljøet.

I tillegg til en grønn skatteomlegging, må vi sette i verk positive tiltak for teknologiske endringer.

Vi har et stort potensiale for å legge om produksjonen ved bruk av ny teknologi i store deler av vårt næringsliv. Forutsetning for dette er som jeg har nevnt at vi kan ta landets tilgjengelige kapital i bruk på en riktig måte. Dessuten må bedriftene få muligheten til å være med i internasjonaliseringen slik at de bl.a. får tilgang på ny kunnskap og kapital.

Dette er bakgrunnen for at Regjeringen i eierskapsmeldingen foreslo å etablere nye virkemidler i næringspolitikken. Vi foreslo å etablere et investeringsselskap der staten skal skyte inn 49% og private resten. Selskapet skal hjelpe norske bedrifter til offensiv satsing både hjemme og ute.

Vi foreslo også å opprette et miljøfond som skal hjelpe fram ny teknologi særlig rettet mot klimaproblemer og utslipp av andre farlige miljøgifter. Og vi foreslo å opprette et teknologifond som skal hjelpe bedrifter - særlig små og mellomstore som ofte lever på marginalen - til å ta den nye teknologien i bruk så hurtig som mulig.

Regjeringen har med bakgrunn i dette foreslått å omplassere deler av statens bankaksjer til disse fondene. Dette er lagt fram for sentralstyret siden eierforholdene i bankene er en viktig programsak. Sentralstyret var enig. Med 1/3 statlig eierandel klarer vi å oppfylle målet i partiprogrammet om et stabilt og nasjonalt eierskap i bankene. Samtidig frigjør vi kapital til nye og fremtidsrettede tiltak for et bedre miljø.

Jeg ber om landsstyrets tilslutning til en slik offensiv omplassering av statens formue.

Løft for den frivillige sektor og kulturen

En viktig del av vår utviklingsmodell må være satsing på kulturen og den frivillige sektor.

Jeg nevnte tidligere at vi måtte modernisere vårt syn på alderdom. Her vil kulturen og frivilligheten kunne spille en stor rolle.

Samtidig må vi få grepet på hva som skjer ute blant ungdommen.

• Over 40 prosent av dem som siktes og straffes for forbrytelser er ungdom mellom 15 og 25 år, en aldersgruppe som ellers utgjør 14 prosent av befolkningen.
• Det har oppstått en debatt om vi skal tilby heroin og metadon til heroinmisbrukere. Jeg vil ikke være imot bruk av metadon, men dette må ikke bli noen sovepute i kampen mot stoffmisbruket.

Mange virkemidler må settes inn. Men til sjuende og sist er holdningskampen det viktigste. Den som ungdommen selv fører. Derfor må ungdommen få midler til å føre kampen med. Her må den frivillige sektor og kulturen spille en viktig rolle. Arbeiderpartiet sto i spissen for å gi penger til rocken. Det var en del av en moderne kulturpolitikk som mange var imot og ironiserte over. For noen dager siden deltok selve Paven på en rockekonsert. La oss gå videre langs denne veien og støtte ungdomskulturen på ungdommens egne premisser.

Det var vår regjering som engasjerte Johan Olav Koss i aksjonen MOT - idrettsfolk mot narkotika. Aksjonen skriver slik til meg: "Den støtte du har gitt MOT har betydd veldig mye for oss. Både møtet vi hadde i desember, nyttårstalen og bevilgningene fra Regjeringen har vært en stor motivasjonsfaktor.

Du har vært den mest betydningsfulle person for MOT i 1997.

Flotte idrettsfolk mobiliserer nå MOT narkotika på idrettsarenaer og i skoler over hele landet. Dette må vi være stolte av og støtte opp om i stedet for den oppgivelseslinje flere og flere gir seg inn på."

Flere slike nye tiltak må få offentlig støtte.

Organisasjonene må få det. Men ikke ved bare å gi mer penger til å bygge opp de sentrale apparatene. Vi vil at alle Flax-pengene etter hvert skal gå til idrett og frivillighet. La oss da tenke som Rolf Hofmo - pioneren som fikk i gang idretts-Norge etter krigen. Tippemidlene ble ikke satt inn i organisasjonsleddene primært. Men de fikk hjelp ved at det offentlige ga tilskudd til anleggene. På den måten gikk pengene til konkret aktivitet - ikke til oppbygging av byråkrati i organisasjonene.

Når vi nå skal hjelpe de frivillige ungdomsorganisasjonene kunne det være en idé å gi tilskudd til kommunene for å bygge aktivitetshus. Jeg besøkte et slikt i Fredrikstad, St. Croix-huset. Der var det plass til alle - rocken, politikken og speidern. Ungdommen har et sted å være. De trenger ikke å bruke all tid på å skaffe lokaler og penger til lokaler.

Igjen må vi modernisere oss: Møterommene på samfunnshuset eller i rådhuset trekker ikke de store ungdomsmassene. Det må være på ungdommens premisser. Carl I. Hagen vil sikkert si at dette blir å sy puter under armene på ungdommen. Det er i så fall gode puter, og det er bedre enn at mange ikke har noe sted å være annet enn på gaten eller ved kjøpesentrene der narkolangerne står.

Hva har jeg snakket om under disse fire punktene? Vi må skape et samfunn som gir et mer balansert liv for alle, der vi kan stille krav til alle og trekke på alles evner. Unge og gamle, kvinner og menn. Den periode i menneskenes historie, hvor livet var delt i tre; læring, arbeid og pensjonering er i ferd med å ta slutt. Ungdommen må bli tilbudt en annen modell som gir dem mulighet til å arbeide og leve aktivt hele livet.

Dette er også en modell som er mer i samsvar med de nye krav som miljøet setter. En ny form for vekst.

Men la oss slå fast følgende: Dette klarer vi ikke i et tomrom - Norge alene. Derfor var internasjonal orientering mitt tredje stikkord.

Dette dreier seg i virkeligheten om Norge skal være del av en internasjonal tendens, en internasjonal kultur. En historisk retning som vil være nært forbundet med det 21. århundre. Ja, som vil bli selve merkelappen på det 21. århundre: Internasjonalisering, dvs at verden veves tettere sammen og at de fleste utfordringer må løses av landene i fellesskap. Nasjonalstatene som ble skapt i det 19. og 20. århundre bindes nå sammen i det 21. århundres skjebnefellesskap.

Vi må se EØS-tilknytningen og Schengen-avtalen i en slik sammenheng. Derfor har vi ikke noe å gå på her. Tukler den nye regjeringen med dette, er det mye som står på spill.

Noen sier at det ikke er så farlig med vår Europa-tilknytning, for vi er jo medlemmer av FN, vi kan fortsatt være aktive i utviklingsbistand og fredsbevaring.

Nei. Uten forankring på vårt eget kontinent, vil vi miste innflytelse også globalt.

Dette dreier seg om vår identitet som nasjon, men også om vår tilgang til

• markeder
• teknologi
• kunnskaper
• påvirkningsmulighet
• og vår evne til å lære av andre.

Jeg gleder meg til å forsette moderniseringen av sosialdemokratiet. Den Ap-regjering som nå går av fikk gjort bemerkelsesverdig mye:

• Vi har fått igjennom i Stortinget tidenes største satsing på eldreomsorg. Den er fullfinansiert, og vi har ryddet plass til først års satsing på neste års statsbudsjett.
• Vi har fått vedtatt store helsereformer som nå må følges opp: Fastlege til alle, inndeling av landet i helseregioner, innsatsstyrt finansiering, pasienten skal ha rett til behandling der behandling finnes.
• En ny og offensiv næringspolitikk er lansert der det inngår en omplassering av statens formue for å gjøre bedriftene grønnere og satse på alternativ energi.
• Vi har lagt fram forslag til nye skatteregler for de frivillige organisasjonene og idretten og starter opptrapping av bevilgningene som vil gi hele denne sektoren et løft.
• Vi har startet opp 6-årsreformen og økt antall lærlingeplasser med mange tusen.
• Vi starter opptrappingen til full barnehagedekking innen år 2000 og har derfor gitt plass til en betydelig økning av tilskuddene til barnehager på neste års statsbudsjett. I statsbudsjettet kommer det dessuten en halv milliard mer til aleneforsørgere og en betydelig forbedring av bostøtten til pensjonistene.

Og sist, men ikke minst: Sysselsettingen har økt sterkt, og arbeidsledigheten har gått ned hver måned. Alle de store lønnsoppgjørene - inklusive landbruksoppgjøret - kom i havn uten streiker og innenfor forsvarlige rammer.

Vi har styrket grunnlaget på alle kjerneområdene. Derfor kan vi fortsette moderniseringen av politikken som jeg har snakket om. Vi skal bygge Det norske Hus med vidåpne vinduer mot verden.

Sentralstyret bør få i oppdrag å konkretisere hvordan dette skal skje i partiregi. Vi må se det i sammenheng med FAFO-prosjektet om velferdssamfunnets framtid som er partiets gave til LO's hundreårsjubileum i 1999.

Dette er ett år før tusenårsskiftet. Arbeiderbevegelsen løfter nå blikket. Vi skal skape Det norske Hus i det 21. århundre. I dette arbeidet skal vi lage en bred allianse - til venstre. En allianse som skal styrke troen på at det nytter å få mer enn om lag 35% oppslutning om sosialdemokratiet, slik vi har hatt de siste 15 årene. Vi vil noe mer enn å styre på andres nåde. Vi skal bygge allianser til gode krefter i Stortinget. Vi kan komme tilbake i denne perioden hvis det blir flertall for å føre en ansvarlig og langsiktig økonomisk politikk.

Vi skal trekke befolkningen nærmere inn i politikken gjennom samråd. Derfor vil vi at politikk skal være troverdig. Vi skal gjøre det vi sier. Da stiller mange opp for oss. Så får de andre velge å la være å gjøre det de sier.

I lengden kan ikke dette gå.

Hvor lenge det kan gå vil ikke jeg spå om. Men Arbeiderpartiet kommer igjen.

Lagt inn 3 oktober 1997 av Statens forvaltningstjeneste, ODIN-redaksjonen