Statsminister Thorbjørn Jagland

Med forbehold om endringer

Arbeiderpartiets landsstyremøte

Stjørdal, 30. - 31. mai 1997

Arbeidsledigheten går nå ned hver uke. Vi har den laveste ledigheten på ni år. Denne uka var den registrerte ledigheten nede i 3,2 prosent. Det er nå under 100 000 personer som enten er registrert ledige eller på tiltak. Antall personer utenfor det ordinære arbeidsmarkedet er redusert med nesten 1/4 siste året!

Det går den rette veien. Men det blir ingen pause i kampen mot arbeidsledigheten - for alle trengs!

Regjeringen har også sendt forslag til Stortinget om en dagpengereform som gir nytt håp til de langtidsledige. Ingen skal lenger miste inntekten selv om en er arbeidsledig, og de langtidsledige skal få tilbud om arbeidsmarkedstiltak med sikte på å komme inn i ordinært arbeid.

Vi har fått til avtaler med partene i arbeidslivet som sikrer at den positive utviklingen når det gjelder sysselsetting og reallønn kan fortsette. Regjeringen bidro til at lønnstakerne får avtalefestet pensjon fra 62 år. Vi har også fått til en avtale i landbruket for første gang på mange år.

Regjeringen har lagt fram forslag om tidenes største satsing innen eldreomsorgen. Vi har lagt fram forslag til en gjennomgripende reform av helsevesenet.

Mye går bra i Norge.

Skyldes dette bare oljeinntektene? Nei, vi hadde store oljeinntekter også på begynnelsen av 80-tallet. Da gikk det galt - fordi regjeringen ikke klarte å håndtere rikdommen.

Forutsetningen for denne regjeringens arbeid er å hindre at dette skal skje igjen.

Men det er overhengende fare for at historien skal gjenta seg. Jeg må som landets statsminister klart advare mot det. Når det borgerlige regjeringsalternativet vil gå til valg på å bruke mer oljepenger, må jeg si ifra. Vi bruker allerede mye oljepenger. Bruker vi enda mer er pris- og renteøkning uunngåelig. Overbudene som de borgerlige partiene nå strør om seg med, er så hemningsløse at de på nytt vil ødelegge landets økonomi.

Har de ingenting lært? Også på begynnelsen av 80-tallet bygget den borgerlige regjeringen opp et forbruk basert på oljepenger. Det viste det seg ikke å være grunnlag for. Da oljeprisene ble halvert i 1986 sprakk både økonomien og den borgerlige regjering. Når sentrumspartiene på nytt sier at vi kan bruke mer oljepenger, må jeg minne om at de oljepengene man snakker om å bruke i dag kan være borte i morgen som følge av fall i oljeprisene. Fra nå av vil jeg reise landet rundt med tre punkter:

• Holde lave priser og renter
• Sette eldre og helse først
• Omfordele fra de rike til de som har minst.

For meg er disse tre punktene et spørsmål om holdning og moral. Det vil være umoralsk å ødelegge samfunnsøkonomien en gang til ved å pumpe inn enda mer oljepenger.

• Vi må holde lave priser og renter:

Dette er en forutsetning for å kunne fortsette å bekjempe arbeidsledigheten. Det skal ikke bli noen pause i kampen mot ledigheten.

• Vi må sette eldre og helse først

De eldre som har bygget landet fortjener et løft, og jeg vil ha slutt på den uverdige tilstanden med korridorpasienter og uakseptable ventelister.

• Vi må omfordele fra de rike til de som har minst

Vi vil ikke se på at noen lever i overflod og andre på et minimum. Da må vi omfordele. De siste skal bli de første.

Det blir en kortvarig glede å bevilge mer og mer oljepenger. For bevilgningene vil raskt bli spist opp av økte priser, lønninger og renter. Taperne vil alltid være de som har minst når samfunnsøkonomien settes over styr.

Klarer vi derimot å holde priser og renter nede og dermed ta vare på arbeidsplassene, kan vi fortsette å få til gradvise forbedringer på de fleste viktige områder.

Det er en hårfin balansegang vi nå må gå. Ja, jeg vil si at vi balanserer på en knivsegg. På den ene siden skal vi ikke kjøre så stramt at det blir vanskelig å få arbeidsledigheten ytterligere ned. På den andre siden kan vi ikke stimulere økonomien ekstra over de offentlige budsjetter når det er i ferd med å koke i store deler av økonomien. Da ødelegger vi arbeidsplassene gjennom økte priser og renter.

Det var det siste som skjedde før krisen i 1986. Den borgerlige koalisjonsregjeringen klarte ikke å holde igjen, fordi tre partiers ønsker skulle tilgodesees. Finansminister Presthus sa etterpå at han undertegnet et budsjett med påholden penn. Han visste at det riktige var å holde igjen, men klarte det ikke. I stedet ga regjeringen gass i en økonomi som var i ferd med å gå av hengslene.

Da jeg hørte de tre sentrumspartiene si på TV: "Vi vil bruke mer oljepenger" - kunne jeg ikke annet enn tenke; Har de ingenting lært?

Mange vil spørre: Er det noe lurt å komme med slike advarsler når det snart er valg? Er det ikke mer populært å love mer? Jeg vet ikke. Problemet er alltid at man ikke får bevist at man har rett før det er for seint. I mellomtiden kan det være populært med løfter. Men likevel må vi advare mot overbudspolitikken. Arbeiderpartiet har bestemt seg. Vi setter foten ned. Hvis landets økonomi skal ødelegges en gang til, skal det bli uten vår hjelp og mot våre advarsler. Det tok 10 år å rette opp det som skjedde i 1986. Vi vil kjempe for å bevare de resultatene som er oppnådd. Vi vil be velgerne om tilslutning til en politikk for en balansert vekst og en gradvis forbedring av velferden.

Det vil bli skapt 168.000 flere jobber i årene 1994-97. Er ikke det det beste bevis på at vår linje er riktig?

På to områder skal vi ta ekstra grep. Det gjelder

• eldre og helse
• de dårligst stillte i samfunnet

Regjeringen har lagt på bordet bevilgninger for tidenes største satsing på eldreomsorgen - 30 milliarder over en fireårsperiode. Alle ledd i eldreomsorgen skal rustes opp. Fra hjemmehjelpene til omsorgsboliger og syke- og aldershjemmene. Vi må ha 12.000 flere ansatte i eldreomsorgen. Satsingen er fullfinansiert fra staten. Kommunene får fullt ut kompensert for driften. Og de får frie inntekter som er tilstrekkelig til å dekke avdrag og renter på lån til investeringer i nye institusjoner.

Denne satsingen betyr også et gigantisk løft for distriktene. Sammen med den positive næringsutviklingen er velferdsbygging det viktigste vi kan gjøre for å opprettholde hovedtrekkene i bosettingsmønsteret.

Da Regjeringen la fram denne eldresatsingen så det ut som om opposisjonen var svimeslått. De hadde ikke tenkt seg at Regjeringen ville satse så stort. Fremskittspartiets Jon Alvheim sa at også han hadde tenkt at det var nødvendig med 30 milliarder. De andre partiene var fornøyde.

En uke seinere mente de at det var for lite. Men jeg kan si dere: Dette er overbud. Det er ikke mulig å bruke mer penger på en fornuftig måte over en fireårsperiode.

Partifeller,

I 1993 ga vi et løfte. Få arbeidsledigheten ned. Vi har holdt hva vi lovte. Nå lover vi et krafttak for de eldre. Vi skal holde også dette.

Og vi skal love å gjøre noe for de dårligst stilte. For det er her Arbeiderpartiets hjerte og sjel ligger. Partiet er opprettet for å hjelpe de som har minst. Da må vi ta fra de som har mest.

For noen uker siden brukte jeg en kveld og en halv natt på samråd hos Kirkens Bymisjon. Da traff jeg noen av de som har minst. Uføretrygdede på minstepensjon, bostedsløse, unge narkomane og prostituerte. Langtidsarbeidsledige, innvandrere uten norskkunnskaper, og dermed uten kontakt med samfunnet. Hadde Høyre og Fremskrittspartiet fått viljen sin i Oslo ville deres barn ikke lenger hatt råd til å være i skolefritidsordningen. Fordi Høyre og Fremskrittspartiet prioriterte lav eiendomsskatt framfor mulighet til skolefritidsordning også for de som har minst.

Jeg vet hvor jeg skulle brukt milliarden i skattelettelse til rederne som de borgerlige partiene tvang igjennom i Stortinget. Jeg vet hva det går på bekostning av når det nå synes å være et flertall på Stortinget for å forandre delingsmodellen. Dvs at skatteprosenten for selvstendige næringsdrivende skal senkes fra 50 prosent til 28 prosent for inntekter over 500.000 kroner. Hvorfor skal en selvstendig næringsdrivende som tjener 900.000 kroner få 100.000 kroner i skattelettelse, når noen fortsatt ikke har råd til å spise middag hver dag eller ta barna sine med på ferie?

Jacobsen og Bondevik sier at det de forslår ikke er skattelettelse, men bare en teknisk justering. Derfor har det ikke noe med fordelingspolitikk å gjøre, mener de. Det er den dårligste unnskyldning jeg noen gang har hørt. Det går ikke an å bortforklare at de gir 100 000 kroner i skattelette til folk som tjener svært godt.

Hvis vi ser på statistikk over inntektsfordelingen så viser den at det har skjedd en utjamning blant lønnstakerne. De som har falt utenfor er arbeidsledige og visse grupper på minstepensjon. Inntektene på toppen har økt bl.a. som følge av økte aksjeinntekter.

Seinere i dag vil landsstyret blir rådført om hva vi kan og bør gjøre for å rette opp skjevhetene. Det skal gi Regjeringen marsjordre om å komme tilbake med konkrete forslag.

La meg her nevne noen grep som vi bør ta. Vi vil:

• Øke kontantutbetalingen for eneforsørgere.
• Følge opp dagpengereformen.
• Bedre de økonomiske vilkårene for uføre som forsørger barn.
• Rette opp utilsiktede utslag ved omleggingen som har skjedd av bostøtteordningen. Og på den måten også bedre forholdene for de minstepensjonistene som har høyest boligutgifter.
• Følge opp og sikre uføretrygdedes mulighet til å prøve seg i arbeidslivet igjen, uten å miste retten til trygd.
• Styrke norskopplæringen for innvandrere.
• Sikre voksne (eldre enn 19 år) reell mulighet til videregående opplæring.
• Øke byggingen av utleieboliger for unge.
• Gjøre overgangen fra fengsel til frihet mer organisert, slik at tidligere innsatte kommer i utdanning og jobb - i stedet for å falle tilbake til ny kriminalitet.
• Og sist, men ikke minst: Samordne innsatsen mellom ulike offentlige instanser slik at folk med problemer kan henvende seg ett sted. I dag er folk kasteballer på en helt uakseptabel måte og får ofte ikke den hjelp de har krav på. I Grimstad etablerte de en "alt i ett løsning" for ungdom. Arbeidskontor, sosialkontor, trygdekontor i en løsning. Dette gir bedre service for og tettere oppfølging av de som trenger hjelp.

Partifeller,

De siste skal bli de første. Dette er en æressak for oss. Derfor vil vi holde orden på økonomien fordi det alltid er de som har det dårligst fra før som rammes av økende priser og renter. Det er de som først slås ut i arbeidsledighet. Med en jevn og stabil vekst og en aktiv fordelingspolitikk kan vi gjøre noe for dem. Og vi kan ta et løft for eldre og helse.

Vi vil løfte. De andre vil forløfte seg. En gang til. De orker ikke å gjøre valg. De tror det er mulig både å øke bevilgningene til alle formål og samtidig gi skattelettelser til de som har mest.

• Senke skatteprosenten fra 50 til 28 prosent for inntekter over 500.000 kroner kommer ikke Arbeiderpartiet til å gå med på.

Vi skal ha disse pengene til de som har det vanskelig og vi skal omfordele flere penger til dette formålet.

Her kommer vi dessuten tilbake til den gamle forskjellen mellom Arbeiderparti-politikk og borgerlig politikk med hensyn til utvikling av næringslivet. De borgerlige har alltid trodd på skatteprivilegier for eierne. Vi har alltid ment at en stabil økonomisk politikk for lave priser og renter er uendelig mye mer verdt for bedriftene enn muligheter for eierne til å slippe unna med mindre skatt enn andre. Vi har trodd på aktive tiltak for bedriftene.

Her vil jeg nevne noen av dem:

En offensiv statlig eierskapspolitikk. Næringslivet trenger stabil og langsiktig kapital. Det har staten og den finnes også i det private markedet. Vi vil ha et konstruktivt partnerskap mellom privat og offentlig kapital. På den måten blir vår felles kapital brukt til å skape nye investeringer og arbeidsplasser som landet trenger. Vi har i dag Folketrygdfondet som investerer i norsk næringsliv. Regjeringen vil opprette flere slike eiermiljøer som kan forvalte statlige penger til beste for næringslivet og fellesskapet. Vi er opptatt av å unngå maktkonsentrasjon, derfor skal kapital forvaltes i uavhengige miljøer.

I årene som kommer er vi helt avhengig av å ta all den arbeidskraften vi har, i bruk. Det er nødvendig for å klare velferdsløftene. Og det er nødvendig for å sikre økonomien i velferdsstaten. Alle som vil jobbe - må ha mulighet til det. Full barnehagedekning er helt avgjørende for å sikre hver enkelts valgmulighet - og for å sikre tilgang på den nødvendige arbeidskraften. Full barnehagedekning innen år 2000 vil kreve 40.000 nye barnehageplasser. Dette legger Regjeringen opp til å klare.

Så er det etterutdanningen. Dette er en reform for å øke livskvaliteten til hver enkelt arbeidstaker. Men den er også nødvendig for å skape et sterkt næringsliv. Vi er nå inne i raske teknologiske omstillinger, kravet til kunnskap og fagopplæring øker i alle jobbsammenhenger. Kunnskaper vil i økende grad forme framtida. Dette er grunnen til at vi har satset så sterkt på utdanning fra bunn til topp. Reform-94, reform-97 og en sterk økning i antall studieplasser i høyere utdanning. Nå kommer turen til de voksne.

Da må vi igjen løfte fra bunnen og utvide i bredden. De som har lite utdanning må komme først. Staten må påta seg et ansvar for å sikre de uten grunnutdanning en slik utdanning. Dette er forutsetningen for å kunne delta i etterutdanning senere i livet. Gjør vi ikke dette, vil kunnskaper i økende grad bli kilde til ulikhet og klasseskiller. Vi har garantert all ungdom rett til videregående opplæring. De voksne som ønsker det må få tilsvarende mulighet.

Retten til etterutdanning må lovfestes. Vi kan ikke overlate til bedriftene alene å organisere utdanningen, slik Høyre vil. Da vil de som har mest utdanning få det meste av etterutdanningen, slik tilfelle er nå.

Mitt viktigste budskap er at vi også her tenker fordeling og at vi ikke kan overlate dette til det private initiativ alene. Hvis det er noe som er viktig for å heve kunnskapsnivået i samfunnet, så er det å gi de som har lite utdanning nye muligheter.

Jeg ser at man på borgerlig side skremmer med at en etterutdanningsreform blir for dyr. Da blir mitt spørsmål: Når har utdanning vært en kostnad for samfunnet?

• Førte innføring av folkeskole for alle til at Norge gikk konkurs?
• Hva med innføringen av ni-årig grunnskole?
• Eller reform 94?

Har dere tenkt over hvorfor det ikke lenger er snakk om ungdomsarbeidsledighet? Grunnen er at ungdomsgarantien er oppfylt. Ungdommen går på skole og den tilegner seg kunnskaper som samfunnet har bruk for.

Slik vil det være med etterutdanning også. Voksne mennesker får kunnskaper som de trenger og som er avgjørende for Norges framtid.

Så vil jeg som et fjerde element i en offensiv næringspolitikk, nevne utvikling av miljøteknologi. Mye av det vi har her i landet, er bygget opp på energi - enten det er fra vannkraften eller fra olje og gass. Det er ikke bare at en stor del av våre eksportinntekter kommer fra denne industrien. Også mye av våre kunnskaper er skapt i oppbyggingen av denne industrien, som gir svært viktige arbeidsplasser i distrikts-Norge.

Derfor må vi ta vare på den. Og det må skje innenfor de rammer som de internasjonale klimaforhandlingene setter. Men vi må ikke se på dette som et problem. Vi må se på det som en utfordring og en sjanse. For det presser oss til å finne fram til teknologi som gjør produksjon av aluminium, ferrolegering, olje og gass forenlig med miljøet. Da når vi enda lenger enn bare ved å opprettholde produksjon og sysselsetting. Vi utvikler også teknologi som kan eksporteres til hele verden.

Det er slik den nye A-lags-treneren, Nils Arne Eggen, sier:- En vinner ser muligheten i alle problemer. Taperen ser problemer i alle muligheter.

Papirindustrien er et godt eksempel på dette. Den fikk strenge miljøkrav, men har vendt dette til en fordel. De har tjent på det. Papirindustrien er i dag en industri som praktisk talt baserer seg på resirkulasjonsprinsippet og den har utviklet teknologi som er blitt en eksportartikkel.

Regjeringens mål er at Norge skal være best i verden på teknologi knyttet til vannkraft, olje og gass og bioenergi samt andre fornybare energikilder. Derfor vil vi ha et stort nasjonalt forskningsprogram. Og vi vil opprette et Statens Miljøfond som skal hjelpe industrien til å ta i bruk den nye teknologien.

Filosofien er at det ikke nytter med bare avgifter for å tvinge industrien til å redusere forurensninger. Da vil den flytte ut av landet og gjenoppstå i land der den vil forurense enda mer. Nei, vi må bruke tradisjonell sosialdemokratisk filosofi: En kombinasjon av tvang og positive støttetiltak slik at målene nås uten at babyen kastes ut med badevannet.

Til slutt vil jeg komme inn på det som kanskje er det viktigste i en offensiv nærings- og arbeidslivspolitikk: Hvordan skaper vi et mer menneskelig arbeidsliv? Samarbeidskomiteen vil prøve å få alle grupper i arbeidslivet i tale om dette. Mange opplever stress, dårlig ledelse og gammeldags organisering. Noen har fremdeles dårlig inneklima. Igjen er dette et fordelingsspørsmål. De med lavest inntekt rammes hardest. Tenk bare på kvinnene med diffuse muskel og skjelettlidelser. Hvor er sykefraværet størst? Det er i bedrifter med lav lønn og hardt arbeid.

Vi vil innby alle til å finne fram til gode ideer og til handling. Hva kan gjøres? Trengs det reformer av arbeidsmiljølov eller bedriftsdemokratiet? Hva kan den enkelte bedrift gjøre?

Jeg vil, slik jeg har gjort noen ganger før, trekke fram bussjåførene i Stockholm som opplevde en stressende arbeidssituasjon. Mange hadde store mager, var i dårlig form, ble fort irriterte: En stressende hverdag. Sykefraværet var høyt, klagene fra publikum mange og ulykkesfrekvensen stor.

De satte igang et stort miljøprosjekt. De holdt studiesirkler i hvordan det er å leve. De fikk fysisk trening og undervisning i å puste. Det ble også tatt i bruk meditasjon. Resultatene var forbløffende. Magene ble mindre, sjåførene blidere, kundene mer fornøyde. Det ble færre kollisjoner og bussene bruker mindre diesel.

Gode venner,

Jeg tror det er tid for å gå nye veier i arbeidsmiljøarbeidet og vi må lede an. Vi må også lede an i å skape mer fleksible arbeidsmuligheter tilpasset den enkeltes behov og livssituasjon. Muligheter for å kombinere arbeid og trygd de siste arbeidsårene av yrkeskarrieren er viktig. Likedan muligheter til å veksle mellom arbeid og utdanning.

Ved slutten av dette århundret går det an å gjøre seg denne refleksjonen. Dette århundret begynte med at vi måtte kjempe for 8-timers arbeid, 8-timers hvile og 8-timers søvn. Vi fortsatte med å kjempe for at alle skulle få arbeid.

Nå ved inngangen til et nytt århundre må vi forene arbeid og miljø. Vi må skape en produksjon som er miljøvennlig. Den teknologiske utviklingen vil gi oss mulighet til å gjøre det. Men ikke bare det. Den teknologiske utvikling gir oss mulighet til å skape et mer interessant arbeid og en mer fleksibel arbeidsdag.

Vi står foran en ny epoke der vårt oppdrag er å utløse ny menneskelig energi gjennom å skape et mer menneskevennlig og et mer miljøvennlig arbeidsliv.

Dette gir perspektiv også i utenrikspolitikken. Samarbeid og dialog avløser konflikter og konfrontasjoner. Dette gir nytt håp og skaper en ny giv. På vårt eget kontinent fra Atlanterhavet til Ural. Overalt skapes det nye forbindelser og nytt initiativ. I 1990 krysset nesten ingen grensa mellom Norge og Russland. I år krysser 100.000 denne grensa.

Tirsdag skrev NATO-landene og Russland under på Grunndokumentet om samarbeid mellom NATO og Russland. Dette åpner for utvidelse av NATO østover og det gir Russland innflytelse over den sikkerhetspolitiske utviklingen i Europa. Dermed kan vi si at en ny epoke begynner i Europa. Den begynte egentlig med Berlin-murens fall. Tiden som har gått siden 1989 er blitt brukt til å finne fram til et samarbeidsmønster som ikke bringer oss tilbake til tidligere tiders motsetninger i Europa. Nå faller brikkene på plass.

NATO har klart dette på en overbevisende måte. Norge vil på toppmøtet i Madrid i juli arbeide for at døra skal stå åpen for alle demokratiske land. Alle kan ikke komme med i NATO i første runde. Men alle skal ha mulighet til å komme med i framtida.

I år vil også EU starte forhandlingene om opptak av nye medlemmer. Dette vil bl.a. bety at EØS blir utvidet slik at også Norge blir del av et enda større europeisk marked.

Det er ikke til å komme bort fra at EU og NATO sammen er i ferd med å skape et nytt Europa. Et Europa vi aldri tidligere har opplevd, fordi det blir et samarbeidende Europa.

Etterhvert vil Russland oppdage at demokratiene ikke truer noen. Når Russland får demokratiske land som naboer, vil dette også tjene det nye demokratiske Russland.

Det er et vakkert prosjekt som nå gjennomføres. Vi vil at Norge skal være med på det.

Det er nesten ikke til å tro at svaret fra SV er: Meld Norge ut av NATO og EØS. For det første gjør SV det tydelig at partiet ikke har klart å omstille seg til den nye tid. Dessuten er dette en farlig linje for Norge.

Når jeg nevner dette er det ikke fordi jeg tror SV vil komme i ledelsen av norsk utenrikspolitikk. Men hva er det med et parti som går inn for å melde Norge ut av NATO?

Dessuten finner vi islett av den samme tenkningen i det som er et mulig borgerlig regjeringsalternativ. I en eventuell regjeringserklæring fra en sentrumsregjering vil det stå at Norge skal meldes ut av Schengen-samarbeidet, og at regjeringen aktivt vil bruke veto mot EØS-lover. Det kan godt hende at også en Arbeiderparti-regjering blir nødt til å bruke veto. Men skal en regjering proklamere en slik linje overfor et samarbeid som snart vil omfatte 20 land?

I et samarbeid som alle er avhengige av og som alle vil ha, er hovedlinjen at man kommer fram til løsninger gjennom samarbeid. Bare unntaksvis velger man vetolinjen. Senterpartiet som er imot EØS har fått de to andre partiene til å gjøre vetolinjen til en hovedlinje.

Dette er et opplegg for å melde Norge ut. Vi vil melde Norge inn. For første gang på lenge må derfor stortingsvalget bli et valg av linje også i utenrikspolitikken.

Vi vil at Norge også skal delta i verdenshandelen. SV vil melde Norge ut av Verdens Handelsorganisasjon (WTO). Da havner vi i selskap med Nord-Korea og noen få til. Vi er ikke tilhenger av markedsliberalisme i verdenshandelen. Derfor vil vi arbeide for et stadig bedre regelverk for miljø og sosiale forhold. Men en ting er ubestridelig: De landene som har åpnet seg mest for verdenshandelen, har hatt sterkest vekst innen bl.a. den kunnskapsbaserte industrien. Derfor må Norge delta for fullt i verdenshandelen.

Norge må legge til grunn det som er den uavvendelige utvikling, nemlig at verden bindes tettere og tettere sammen politisk, økonomisk og med hensyn til informasjon og kultur. Vi bor i den globale landsby. Vi vil at Det norske hus skal stå der med vidåpne vinduer mot verden. Dette har Norge alltid tjent på fra vi var en sjøfartsnasjon via etterkrigstidas deltakelse i EFTA, valutasamarbeidet Bretton Woods, OECD og mye mer.

For første gang i etterkrigstida kan vi få en regjering som mangler denne grunnleggende holdning, og som vil bli presset av Senterpartiet som er mot både EØS og deltakelse i verdenshandelen.

Noen vil kanskje si at Høyre og Arbeiderpartiet vil forhindre at noe slikt skjer. Det går ikke an å si det, når det eneste realistiske regjeringsalternativet som folk innbys til å stemme på, står for en slik isolerende linje.

Det kan ikke bli sagt mange nok ganger at vi lever i en foranderlig verden og i et foranderlig samfunn. Ny teknologi binder verden sammen og forandrer samfunnet og arbeidslivet i stort tempo. Den tyske sosialdemokratiske politiker Gerhard Schröder sa et sted at den som vil drive politikk i denne tid må hele tiden være i dialog, skaffe seg informasjon om hva som foregår og få til samarbeid. Hvis det eneste tilfang av informasjon man får går gjennom de tradisjonelle kanalene, vil man ikke være i stand til å forstå og styre, sier Schröder.

Jeg er helt enig. Derfor har jeg begynt med samråd. Regjeringen har etablert Råd knyttet til regionenes arbeids- og utdanningsliv. Regjeringen vil ta hele landets kunnskaper i bruk. Dette er i pakt med den nye tidsånd.

Og vi vil skape dialog mellom politikere og folket. Den teknologiske revolusjon gjør samarbeid til det bærende prinsippet i samfunnet. Fordi så mange kunnskaper og teknologier må dra sammen, skapes det nå nye strukturer og samarbeidsmodeller i bedriftene. Folk blir deltakere på en helt annen måte enn før.

De vil ikke være passive tilskuere. De vil bli hørt, tatt med på råd. De vet at deres kunnskap er viktig for styringen av landet.

Dette vet jeg også. Derfor samråd.

Noen har selvfølgelig ikke annet svar på dette enn latterliggjøring. De vil opprettholde den gamle måten å drive politikk på. De er avhengig av den, avhengig av at politikere fortsetter å hyle mot hverandre på fjernsynsskjermen. Hva skal de gjøre hvis dette blir tatt fra dem?

Men for de fleste - vil denne måten å drive politikk på framstå som mer og mer meningsløs og gammeldags.

Den nye tid tvinger seg fram. Vi er med den. Derfor blir vi hånt av de som helst vil drive politikk og journalistikk på den gamle måten. Det eneste svaret Høyre har på samråd er å kalle det noe annet, sette en merkelapp på det, karakterisere det.

Jeg er optimistisk på vegne av Arbeiderpartiet. Vi er på parti med framtida.

• Vi tar ansvar for å holde lave priser og renter. Dette er den eneste farbare vei i en internasjonal økonomi der bedriftene kan flytte hvor som helst.
• Vi tar ansvar for en samarbeidslinje overfor Europa. Vi vil ikke at Norge skal være en fotnote eller vetonasjon.
• Vi tar konsekvensen av det som er et av de viktigste trekkene; samfunnets utvikling - nemlig at det blir stadig flere og flere eldre som har krav på omsorg og trygghet. Derfor sier vi eldre og helse først.
• Vi tar ansvar for å bringe arbeids- og næringslivet inn i en ny teknologisk virkelighet ved hjelp av utdanning og etterutdanning og statlig satsing på eierskap, forskning og miljøteknologi.
• Vi bringer politikken over i en ny tid ved hjelp av samråd og dialog med folk i Norge.

Alt dette dreier seg om å skape et mer menneskevennlig og et mer miljøvennlig samfunn. Et varmere samfunn.

Det blir et hardt løp mot september. Nå tar Arbeiderpartiet opp kampen. En sa til meg forleden at hardkjøret fra media og opposisjonen vil fortsette fram mot valget. Det har jeg visst hele tiden.

Men jeg står her sammen med dere. Som det står i vår kjære sang: "Hån og spott har vi tålt, men når styrke ble målt var vi sterkest, vi kjempet i lag."

LO-kongressen har sagt klart ifra at fagbevegelsen vil kjempe. Vi vil kjempe. LO og Arbeiderpartiet sammen som så mange ganger før. Vi skal klare det - igjen.

Lagt inn 2 juni 1997 av Statens forvaltningstjeneste, ODIN-redaksjonen