Folkets Hus, 14. februar 1997

Statsminister Thorbjørn Jagland:

Arbeiderpartiets landsstyremøte

Jeg ønsker velkommen til landsstyremøte. Vi skal behandle en meget stor og viktig helsereform på dette møtet. Nå lanserer vi reform 98. Denne gangen er det ikke skole det dreier seg om, der vi har tatt store løft. Nå tar vi tak i helsevesenet. Reform 98 er en reform for et mer effektivt pasientstyrt og solidarisk helsevesen. La meg sette denne reformen inn i en bredere sammenheng. For hele reformen er bare ett innslag i en rekke forslag og initiativ fra Regjeringen for en sosial og helsemessig opprustning av det norske samfunn.

I går la Regjeringen fram narkotikameldingen der vi åpner en bred front mot narkotikaen. Vi sier nei til liberalisering og nei til forslag som er blitt framført som vil gjøre Norge til det mest liberale landet i Europa når det gjelder narkotika. Alternativet er et bredt og kontinuerlig holdningsskapende arbeid for å sette mot i ungdommen til å si nei. Vi vil organisere et like sterkt og uavhengig forebyggingsarbeid som vi har hatt når det gjelder trafikk-sikkerhet. Trygg Trafikk har gjort en stor jobb i forhold til å skape holdninger hos folk, og også vært en uredd talsmann i forhold til myndighetene når det gjelder trafikkplanlegging. Vi vil at det arbeidet Johan Olav Koss har tatt på seg å lede skal ha samme funksjon når det gjelder narkotika. Vi vil ha bedre behandlingstilbud og kvalitetssikring av disse. Vi vil ta i bruk metadon for å hjelpe de heroinmisbrukere som ikke har noe annet valg. Alternativet er at de bruker hver dag til å skaffe penger på ulovlig måte for å kunne kjøpe heroin. Vi vil være med i et bredt internasjonalt politisamarbeid for å bekjempe en vare som er den mest internasjonale av alle varer - narkotikaen.

Snart kommer integreringsmeldingen der vi vil gå til angrep på arbeidsledigheten blant innvandrere og det utenforskapet mange innvandrere føler at de er i, og som gjør at mange har sin eneste inntekt fra sosialhjelp, med sterke virkemidler. Vi vil ikke lenger bøye nakken for argumentasjonen om at alle skal behandles likt. Sosialdemokrati har alltid vært å hjelpe fram de som har falt utenfor med spesielle og målrettede tiltak. Det gjør vi nå særlig knyttet til norskundervisning og barnehagetilbud for innvandrere. Vi kan ikke lenger sitte stille å se på at det utvikles ghettoer der barn og ungdom hverken har språk eller tilhørighet.

I langtidsprogrammet som presenteres 7. mars sier vi klart ifra om at neste stortingsperiode skal brukes til et løft for de eldre. Da kan vi ikke si ja til alt annet. Vi vil sette de eldre først. Dermed kan vi ikke overlesse kommunene med mange andre oppgaver. Jeg er blitt kalt råpopulist fordi jeg har sagt at vi ikke kan bygge både enerom og opera på samme tid. Det å innbille folk enda en gang at vi kan klare et løft for de eldre samtidig som vi setter alle andre oppgaver på dagsordenen, er råpopulisme. Nå er det enerom og andre varierte botilbud for eldre som er viktigst.

I dag presenterer Gudmund en stor helsereform, som har sammenheng med eldresatsingen.

· Organisering av landet i helseregioner med sterkere statlig styring for å bryte ned grenser mellom fylkene.

· Sette pasienten først med sterkere innsatsstyrt finansiering.

· En fastlegeordning for alle norske borgere.

Dette er trolig den største helsepolitiske reform vi har hatt i landet.

Partifeller,

De viktigste oppgavene for landet vårt nå er å gi de eldre den tryggheten i alderdommen de fortjener, det er å få orden på helsevesenet vårt, det er å bekjempe den utryggheten som narkotikaen sprer, det er å løfte grupper som har falt utenfor inn i arbeid og i utdanning.

Forskjellene er for store i Norge. Den beste måten å bekjempe økende forskjeller på, er å sikre arbeid og utdanning til stadig flere. Lav inntekt er nesten alltid forbundet med lite eller ikke noe arbeid. Derfor er kampen mot arbeidsledigheten fortsatt den viktigste. Sysselsettingen øker nå sterkt. Ledigheten går ned - også langtidsledigheten. Men ikke alle får jobb selv om det skapes mange nye jobber. De arbeidsledige mangler kvalifikasjoner. Derfor er arbeidsmarkedspolitikken fortsatt viktig. Og husk: Jo flere vi kan mobilisere inn på arbeidsmarkedet fra ledighetskøen, jo mere kan vi få gjort i helse og eldreomsorgen. For det er ikke penger som er begrensningen for hva Norge kan få gjort, det er hvor mye kvalifisert arbeidskraft vi har.

I et overflodssamfunn som vårt skulle det være lett å forstå den måteholds- og planøkonomiske linje som Eriks Brofoss ga uttrykk for i l946. Men det ser ikke ut til å være tilfelle, derfor gjentar jeg hva han sa:

"Vi må fri oss fra innbilningen om pengene som grunnlag for levestandard og velstand. Hvor viktig pengene enn måtte være, må vi aldri glemme å se på realitetene bak tallene. La oss alltid ha for øye at vi lever av hverandres arbeid. Og jeg understreker hverandres, ikke andres."

Partifeller,

Jeg er tilhenger av plan og styring. Jeg er tilhenger av at vi i samfunnsbyggingen tar utgangspunkt i de virkelige ressursene landet har, først og fremst vår arbeidskraft. Hvis vi lar oss blende av pengene som vi får fra olje- og gassproduksjonen vil det gå galt igjen. "Hollandsk syke" er ikke som det kan høres ut navnet på en sykdom som hollandske sjøfolk fikk da de krysset havene med sine seilskuter. Hollandsk syke henspeiler på utviklingen i Nederland i l970-årene. Nederland fikk store inntekter fra gassutviklingen på slutten av 60-tallet. På 70-tallet vokste de offentlige utgiftene meget sterkt. Og store overføringsordninger bidro til at mange mennesker forlot arbeidslivet. Resultatet ble avindustrialisering. Etterhvert lot ikke de offentlige utgiftene seg betale. Det måtte skjæres ned og arbeidsledigheten økte sterkt.

LO-formannen Wim Koch måtte ta over som statsminister og hans regjering har kjempet i årevis for å lege den Hollandske syke.

Vi hadde våre grunner til å kjempe mot økt bruk av oljeinntektene under budsjettbehandlingen før jul.

Vi er i ferd med å bygge opp et oljefond. Men det er ikke større enn at det tilsvarer en måneds produksjon for hele landet. Som privatpersoner er det ikke uvanlig å ha en sparekapital som tilsvarer en månedslønn og vi føler ikke at det av den grunn er rom for store og varige utgiftsøkninger på familiebudsjettet.

Partifeller,

Jeg nevner dette fordi jeg føler at vi gjennomlever noen skjebnemåneder. For hvert problem - for hvert oppslag på Dagsrevyen - kappløper de andre partiene til kameraene for å foreslå økte bevilgninger. Da Regjeringen for noen dager siden la fram sin begrunnelse for ikke å bygge en jernbanetunnel gjennom Gamlebyen, tok man seg ikke en gang tid til å få stortingsdokumentet. Tunnelen skal bygges selv om ingen instanser kan anbefale at det gjøres. Prislappen er flere milliarder. Enerom og opera skal de også ha.

Jeg må minne om følgende: Det er i dag l5.000 eldre som deler rom med en eller flere på sykehjem. Mange mot sin vilje. Det er en skam. Derfor er hovedoppgaven å få gjort noe med dette. Det må bygges 6.000 nye rom for å sikre de som ønsker seg enerom. Investeringsutgiftene er 5 milliarder.

Samtidig må vi øke tilbudet fordi det blir flere eldre over 80 år i tida fram mot år 2000. For å dekke opp behovet fram mot år 2000 trenger vi 6.000 plasser i tillegg til de 6.000 som skal til for å gi enerom til alle. Dette koster også 5 milliarder.

Dette skal vi klare. Men pengene må skaffes tilveie og vi må ha bygningsarbeidere til å gjøre jobben og helsearbeidere til å gi omsorg. Da kan vi ikke si ja til alt annet. Det er dette som er plan og styring.

De som ikke vil gjøre valg, holder folk for narr. Ja til alt betyr at vi får tilbake prisstigning og renteoppgang. Da mister vi styringen og markedskreftene tar over.

Omvendt; Hvis vi gjør valg, klarer vi å holde priser og renter nede. Da kan vi klare mye. Vi har tatt store løft på denne måten, særlig innen skole og utdanning. Nå kommer turen til eldre og helse. Økt satsing hvert år i hele neste 4-års-periode må til. Bygging av enerom og satsing på varierte botilbud med omsorgsfunksjoner for eldre. Sterkere styring over helsevesenet. Fastlegeordning for alle landets innbyggere.

Partifeller,

Jeg gleder meg til dette samrådet som skal meisle ut retningslinjene og prinsippene for Reform 98.

Lagt inn 14 februar 1997 av Statens forvaltningstjeneste, ODIN-redaksjonen