Sstatsminister Thorbjørn Jagland

Med forbehold om endringer

AUFs utdanningspolitiske konferanse

Oslo, 6. august 1997

AUF har i sitt arbeidsprogram en visjon for hvordan samfunnet bør være. Den starter slik:
"AUFs visjon er at enkeltmennesker sammen skal skape et fritt og rettferdig samfunn....."

Med dette utgangspunkt er det dere setter utdanning på dagsorden ved innledningen til denne valgkampen.

Dersom vi som enkeltmennesker sammen skal kunne skape et samfunn som er fritt for alle - og som bygger på likeverd og rettferd - er utdanning helt grunnleggende.

Kunnskap er makt - heter det i en av arbeiderbevegelsens grunnsetninger.Den innsikten er sannere enn noensinne.

Fordelingen av kapital er fortsatt viktig. Men i informasjons- og kunnskapssamfunnet står likeverdige muligheter til å erverve kunnskap øverst på oppgavelisten.

Informasjon i store mengder er et kjennetegn ved samfunnet vårt. Fra vi våkner om morgenen til seine kveld overdynges vi med informasjon. Nordmenn er et avis- og boklesende folk. Vi har en rekke radio- og TV-kanaler å velge mellom. De siste årene har betydd ytterligere tilskudd i så måte. Vi har P4 og P3 på radio. Vi har TV2 og NRK-TO, og en utviding i NRKs distriktssendinger. Mange av oss har mulighet til å ta inn flere titalls nye kommersielle tv-kanaler. Og vi har Internett - en noe nær uendelig informasjonsbase.

Ingen makter å ta til seg en gang en brøkdel av alt dette. Dersom vi ikke skal bli passive mottakere i informasjonssamfunnet, må hver enkelt ha kunnskap som gjør det mulig å sortere og velge. Hvis ikke blir informasjon til støy og forvirring. I et slik informasjonsmarked omskapes fort ethvert budskap til underholdning i form av store overskrifter og spektakulære bilder - der formålet er å selge, ikke å gjøre klokere.

Uten evne til å forholde seg kritisk til det som sies, skrives og vises fram - blir den enkelte ikke mektigere av mer informasjon men snarere mer avmektig. Å forholde seg kritisk og analytisk til informasjon er noe som må læres. Derfor er dette en vel så viktig oppgave for dagens skole, som det er å lære bort faktainformasjon gjennom pugging.

Det er ikke bare i TV-ruta, i eteren og på avissidene at tilgangen på informasjon er stor og omløpshastigheten høy. Slik er det også på enhver arbeidsplass. Vi har definitivt forlatt en situasjon der nyheter var nyheter lenge, og der yrkesutøvere utdannet seg en gang for alle i barne- og ungdomsårene.

En vaktmester som vil henge med i dag må kunne betjene avansert teknologisk utstyr. En buss-sjåfør bør kunne språk. En lærer skal stadig formidle ny innsikt til sine elever. Leger må fortløpende forholde seg til nyvinninger innen behandlingsmetoder og medisinering. Mange opplever at den arbeidsplassen de hadde forsvinner og at de må omstille seg til noe helt nytt, kanskje flere ganger i løpet av livet. Veien fra industriarbeider til hjelpepleier er lang, men det er noen som går den.

Disse raske skiftene gjør hver enkelts kunnskap til en stadig viktigere ressurs. Den bedriften som vil henge med i konkurransen - og det landet som vil være ledende i framtida, må evne å utvikle hvert enkelt menneskes kunnskap. Selv i et land som Norge er det den menneskelige energien som er mest verdt, ikke naturressursene våre. Det er menneskene med sine kunnskaper, ferdigheter og kreativitet som er vår viktigste økonomiske ressurs. Det anslås at de menneskelige ressursene utgjør omlag 2/3 av den norske nasjonalformuen.

I et samfunn der:

• informasjon gjøres stadig lettere tilgjengelig for flere
• den enkeltes kunnskap har stadig større betydning

- ligger det store muligheter til demokratisering og utjamning.

En bedrift som baserer seg på det hver enkelt arbeidstaker har av individuelle kunnskaper og erfaringer kan ikke styres fra toppen av et hierarki. En slik bedrift må fremme lagarbeid og bidra til at hver enkelt får rom og mulighet til å bruke sine kunnskaper. Arbeiderne eier sine egne produksjonsmidler. De kan ta dem med seg og gå et annet sted dersom de ikke er fornøyd med de arbeidsvilkårene, den medbestemmelse og de utviklingsmuligheter som tilbys.

Slik er det også i partier, i organisasjoner og i samfunnet som helhet. Ledelsesteori basert på gammeldagse kommandolinjer er lite verdt i et samfunn så mangfoldig og sammensatt som vårt. Hver og en må ha et ord med i laget. De hundrevis av kunnskaper og innsikter som finnes må få komme fram. Styring oppnås kun om man evner å ta hver enkelts kompetanse i bruk og sette alt sammen til et hele.

Men en slik demokratisering av arbeids- og samfunnsliv forutsetter: Likeverdig tilgang til kunnskap. Lik rett til utdanning.

Dersom vi ikke makter fordelingsjobben i en tid så preget av kunnskap, informasjon og teknologisk endring - risikerer vi større forskjeller og mindre demokrati, ikke det motsatte.

Kunnskap er ikke et gode som blir mindre når det deles. Tvert imot. Ved å gi likeverdige muligheter til viten, skaper vi også videre vekst og velstand i samfunnet vårt. Rikdom vil i framtida være knyttet til utdanning og kompetanse. Derfor må vi sørge for å ligge i front med å utvikle helt ny innsikt, og vi må framfor alt utvide læring og utdanning i bredden. Vi må gi muligheter til alle ved å løfte med oss de som fra før har minst formell utdanning å vise til.

Dette er bakgrunnen for den formidable satsingen på utdanning Arbeiderparti-regjeringene har stått i spissen for på 90-tallet. Vi har gitt alle mellom 16 og 19 år rett til å fullføre et tre- eller fireårig videregående løp. Reform-94 har endret unge menneskers situasjon.

Somrene ved begynnelsen av 90-tallet var preget av oppslag om lange køer til videregående skole. Mange av de som gikk ut av 9. klasse opplevde spennende uker før de fikk vite om de fikk en skoleplass. Og for de som fikk plass var det slett ingen selvfølge at de fikk fullføre. Mange nådde aldri fram til en fullverdig fagutdanning eller fullført allmennfag.

I stedet flyttet de seg fra grunnkurs til grunnkurs, uten å komme videre. Særlig var dette et problem for de som valgte yrkesfag. Der var grunnkursene tallrike, og problemene med å kvalifisere seg til videregående kurs 1 og 2 tilsvarende store. De yrkesfaglige utdanningsveiene i skolen var dårlig utbygget, og det manglet lærlingeplasser.

Denne virkeligheten var bakgrunnen for Reform-94. Fra og med høsten 1994 er usikkerhet byttet ut med rettigheter for landets 16-19-åringer. Innen yrkesfag er ikke lenger mangfoldet av grunnkurs like stort, men til gjengjeld er muligheten til å få fagbrev i faget du har valgt svært mye større. Yrkesfagene opplever da også et økende antall søkere. 57 prosent av 16-åringene søker om inntak til yrkesfag i høst. Det er en svært sterk økning.

Fjoråret var første år med reform-lærlinger i arbeidslivet. Det ble tegnet 16.100 nye lærlingekontrakter. Sammenlignet med året før var det en økning på 60 prosent. Slik sett var 1996 et godt lærlingeår. Men målet om lærlingekontrakt i arbeidslivet til alle som ville ha det, ble ikke nådd. Noen måtte ta videregående kurs 2 i skolen.

Både kommuner, næringslivet og staten må sørge for flere lærlingeplasser i år, og i årene som følger. I år er det f.eks. tilført lærlingeordningen 250 mill. kr. ekstra. Dette er midler som skal stimulere bedriftene til å ta inn lærlinger. Det burde virke positivt. Derfor er det om å gjøre at både private bedrifter og offentlig sektor tar et krafttak nå i høst, slik at vi i år kan klare å gi de som vil - en plass i arbeidslivet.

Å ta inn lærlinger er å tenke langsiktig. Det er å sørge for at bedriften har kvalifisert arbeidskraft i årene som kommer. Fagarbeidere behøves både i offentlig og privat sektor - enten de skal jobbe med omsorg eller innen bygningsfag.

Høyre-siden var i utgangspunktet motstandere av Reform-94. Slik de har vært motstandere av de fleste utdanningsreformer som er drevet gjennom. Motstanden var bygget på frykt for nivåsenking. Når så mange fikk mulighet til å ta videregående opplæring, hvordan ville det da gå med nivået blant elevene? En ting ble slått fast som absolutt av høyresiden: Yrkesfagelevene ville ikke klare de teoretiske fagene.

Arbeiderpartiets utgangspunkt har bestandig vært det motsatte av høyresidens. Muligheter til flere betyr ikke nivåsenking men nivåheving. Kunnskapen øker når den deles. Samfunnet som helhet tjener på at unge mennesker får kvalifisere seg for arbeidslivet.

Nå foreligger resultater som viser at det såvisst ikke har foregått noen nivåsenking. I skoleåret 1996-97 har 90 prosent av elevene på grunnkurs bestått alle fag. I videregående kurs 1 er det 93 prosent som har alle fag bestått.

Og yrkesfagelevene later til å mestre teorien med glans. Ett eksempel er at 96 prosent av disse elevene fikk bestått i engelsk.

Reform-94 har bidratt til likeverdige muligheter. Men det betyr ikke at alt i videregående opplæring nå er perfekt, og at ingenting skal endres. Alle reformer må endres underveis. Derfor er det så viktig å lytte - særlig til elever og lærere. De er i skolen til daglig - og de ser kanskje bedre enn noen andre hva som er bra, og hva som bør endres.

La meg bare peke på en utfordring - som vi også legger vekt på i Arbeiderpartiets program: Utgiftene forbundet med skolebøker er store i videregående skole. Mange opplever dette som en stor belastning. Derfor har vi i partiprogrammet lovet å sikre ordninger som gir mindre utgifter til bøker. En utlånsordning for skolebøker er en mulighet. Egne skolebokstipender er en annen mulig modell. Dette er noe vi vil arbeidere videre med, konkretisere og gjennomføre i løpet av fireårsperioden.

I tillegg til bedre mulighet til videregående opplæring - er adgangen til høyere utdanning forbedret radikalt. 54.000 plasser har kommet til siden 1990. Det tilsvarer en økning på 47 prosent. Resultatet er at det for skoleåret 1997-98 er en opptakskapasitet i høyere utdanning som tilsvarer 70 prosent av årets 19-åringer. Samtidig er Norgesnettet etablert - et samarbeid høyskoler og universitet imellom som gir bedre arbeidsfordeling, bedre samordning og bedre utnyttelse av felles ressurser.

De økonomiske mulighetene til å ta utdanning er også forbedret. Stipendandelen har økt fra 14 prosent i 1993 til 28 prosent i 1997. Rentenivået har gått ned fra 9 og 10 prosent pr. 1. juli 1993 til 5,5 prosent våren 1997.

Endringene som ble gjort i forhold til studielånsrenten før sommerferien innebærer ikke at markedet nå skal bestemme studielånsrenta. Men det innebærer at vi ikke vil ha en studielånsrente som er mye høyere enn markedsrenta. Det er ikke slik at politikerne heretter ikke skal ha noen innflytelse på rentenivået. Det er politikerne som vedtar statsbudsjettet, og i budsjettet skal det fortsatt være en post for rentestøtte. Hvor stor denne skal være vil det fortsatt være opptil politikerne å bestemme. Det er ikke markedet som skal styre studiefinansieringen i Norge. Å sikre likeverdige økonomiske muligheter til utdanning er politikernes jobb. Og da i særdeleshet sosialdemokraters jobb.

Om et par uker legger alle landets 6-åringer ut på skolevei for første gang. De går til en grunnskole som er helt ny - til nye fag, nytt innhold i gamle fag, nye undervisningsopplegg og nye bøker. De går mot et tiårig løp.

I debatten om grunnskolereformen har fokus vært rettet mot penger og overføringer. Det forstår jeg. Vi ønsker alle at barna våre skal få et skoletilbud som er best mulig, både hva klasserom, utstyr og lærekrefter angår. Men vi har fra statens side bidratt godt. Det er bevilget i underkant av 5 milliarder kroner til investeringer i nybygg og tilpasninger av skolebygg. I tillegg kompenseres kommunene for ekstrautgifter til lærebøker med 532 mill. kr. - og det er bevilget ekstra til læremidler og til etterutdanning av lærekrefter.

Viktigst med grunnskolereformen er likevel at elevene møter helt nye læreplaner.

En 1. klassings timeplan vil blant annet inneholde:

• Engelsk. I begynnelsen blir det mye sang, rim, bilder og lek.
• Natur- og miljøfag. Lære om naturen og lære å bli glad i naturen. Noe av det viktigste for å sikre at de som kommer etter oss tar vare på naturen og miljøet
• Samfunnsfag - med historie, geografi og samfunnsfag.
• Kristendomskunnskap med religions- og livssynsorientering. Faget skal gi god kunnskap om kristendommen, men også om andre religioner, om livssyn og etikk.
• Kunst og håndverksfag - som blir en blanding av teori og praksis. I tillegg til praktisk arbeid skal det formidles kunnskap om kunsthistorie og kunstnere.
• Musikk - med dans og komponering
• Gym - norsk og matematikk.

I tillegg vil både skole og elev ha mulighet til å velge tilpasset de lokale forholdene, og den enkeltes ønsker. Og det skal være mye fri aktivitet - leik og moro på tvers av aldersskillene.

Undervisningsformer på hele småskoletrinnet fra 1.-4. klasse skal preges av tradisjoner både fra barnehagen og fra skolen. Både da seinere skal det være mye arbeid på tvers av fag, temaorganisering og prosjektarbeid. Når eleven i 8. klasse når ungdomstrinnet blir det mer faglig fordyping, men også her vekt på prosjekter og på praktisk arbeid. Analyse, utforsking og en kritisk tilnærming til stoffet skal være det som gjelder.

Jeg tror dette blir en inspirerende skole å være elev i. Jeg tror vi har funnet fag og måter å undervise på som matcher elevenes utgangspunkt - og kravene i samfunnet, godt.

Grunnskolen i informasjonssamfunnet må fremme nysgjerrighet, evne til å se sammenhenger, til å analysere og forholde seg til ord og bilder med kritisk sans - og med egen integritet. Grunnskolen i det flerkulturelle samfunnet må bidra til forståelse, innsikt og toleranse - på tvers av tros- og kulturretninger. Grunnskolen i kunnskapssamfunnet må bygges slik at den gir alle muligheter ut fra sine forutsetninger. Jeg tror grunnskolereformen bringer oss i riktig retning. Men igjen må vi ha øyne og ører åpne for innspill om forbedringer og forandringer.

Jeg får brev fra og snakker med foreldre som er bekymret for at vi ikke lenger skal klare å holde enhetsskolen i hevd. Bekymringene skyldes først og fremst at de opplever store forskjeller i mengden ressurser den enkelte kommune bruker til grunnskole. Dette gir varierende tilbud. La meg bare bruke situasjonen i to kommuner i Troms som eksempel - slik den er presentert gjennom avisoppslag.

Fra Balsfjord melder avisen Nordlys at det er: "Supert å være seks når du bor i Balsfjord". Her står kjempeflotte skolelokaler klare over hele kommunen. Utearealene legges til rette for aking, skihopp og klatring i trær. Skolebøker og annet materiell er på plass. Til og med toalettene er tilpasset størrelse 6 år. Det er lagt vekt på å bruke pengene staten overførte til skolebygg og til lærebøker slik de var ment brukt.
Fra Tromsø har avisene i vår meldt om at både budsjettrot og mangel på penger har satt foreldre, elever og lærere i en usikker og vanskelig situasjon.

Delvis skyldes dette ulik mengde ressurser. Tromsø er en presskommune som har opplevd sterk økning i folketallet de siste årene. Men forskjellene skyldes også ulike politiske prioriteringer i kommunene. Det er ikke likegyldige hvem som har ansvaret i en kommune.
Igjen blir dette en balansegang mellom lokal selvstyre på den ene siden - og nasjonal enhet på den andre. Likevel er bekymrede foreldre, elever og lærere noe vi må ha ørene åpne for. Det skal være like god kvalitet på undervisningen over hele landet.

Høyere utdanning, Reform-94 og Reform-97 skal følges opp de neste fire årene. Samtidig må vi gå videre. Nå er det først og fremst de voksnes tur. Det er beregnet at om ti år kan 80 prosent av teknologien vi i dag bruker være skiftet ut, mens 75 prosent av dagens arbeidskraft fortsatt vil være i arbeidslivet. Alle har behov for etter- og videreutdanning. Men i dag er mulighetene til det svært skjevt fordelt. Her kan vi virkelig snakke om klasseskiller.

Etter- og videreutdanning slik den er organisert nå fordeles etter Matteus-prinsippet: De som har mye utdanning fra før, får mer. De som har lite utdanning, får ikke mer. FAFO og SSB har påvist at det blant arbeidstakere som ikke har allmennutdanning ut over ungdomsskolen, var 10,5 prosent som hadde deltatt på kurs i løpet av ett år. For de som hadde mye utdanning var det over 45 prosent som hadde vært med på kurs og opplæringstiltak.

Dersom vi også i framtida overlater etter- og videreutdanning til bedrifter og markedet alene, vil denne utviklingen fortsette.

Derfor blir det en svært viktig oppgave å gjennomføre en etter- og videreutdanningsreform som kan omfatte alle voksne mennesker. Den må først og fremst gi rettigheter og nye muligheter til de som har minst utdanning fra før. Reformen må nå de som trenger det mest. Det gjelder særlig de som mangler en fullverdig grunnutdanning. De stiller i dag svakt i et arbeidsmarked der de skal konkurrere med unge mennesker som har hatt utdanningsmuligheter de voksne aldri fikk.

De som har passert 19 år må også ha en mulighet til å ta videregående opplæring. I mange fylker er mulighetene til å gjøre dette gode. I andre fylker er det trangt om plassen. Samtidig er det mange voksne som forteller at de ikke kan tenke seg å sitte på skolebenken i tre lange år for å skaffe seg papirer på at de "kan noe". De etterlyser andre og bedre muligheter til kvalifisering som bygger på den yrkeserfaring de har fra før. Dette blir en viktig oppgave å ta tak i når etter- og videreutdanningsreformen skal utformes.

Voksenopplæring må kjennetegnes ved korte men intensive utdanningsløp, og tilrettelegging for arbeid i kombinasjon med utdanning. Kompetanse som er ervervet andre steder enn på skolebenken må verdsettes høyere, og godtgjøres for i den enkeltes "utdanningsregnskap". I brev til meg forteller en kvinne som har jobbet med en hjelpepleieres oppgaver i mange år, at hun nå ønsker "papirer" på at hun kan dette. Hun opplever veien fram mot dette som så kronglete at den tar motet fra henne. Og hun opplever at den kunnskapen hun mener å ha ervervet i yrkeslivet ikke er noe verdt i skolesystemet. Slik kan det ikke fortsette.

Paragraf-20-ordningen er en mulighet til å få godtgjort kunnskap fra yrkeslivet - i tillegg til det du leser deg til seinere. Denne ordningen skal utvikles til å gjelde også på nye områder. I tillegg skal vi etablere et offentlig system for bedre dokumentasjon av relevant arbeidspraksis. Slike dokumentasjonsordninger vil gi bedre samlet bruk av den enkeltes og av samfunnets ressurser, enn om alle skal følge det samme formaliserte utdanningsløp.

Muligheter til grunnutdanning er det et særlig ansvar for fellesskapet å finansiere og organisere. Men det offentlige kan ikke være alene om ansvaret for en helhetlig etter- og videreutdanningsreform. Den enkelte har et ansvar. Arbeidsgiverne har et ansvar.

Arbeiderpartiets forslag er at alle arbeidstakere skal ha en individuell rett til etter - og videreutdanning. En rett de kan benytte til å videreutdanne seg innenfor eget fag, eller til å gå opp helt nye løp. Men for at dette skal være en reell mulighet for alle, må det også stilles penger til rådighet for den enkelte i utdanningsperioden. Vi kan skape rom for dette gjennom et trepartssamarbeid, ved lønnsoppgjørene. I stedet for å ta ut mer i lønn kan vi prioritere økonomiske muligheter til etter- og videreutdanning. Dette er valg jeg vet at mange arbeidstakere er villige til å gjøre. På direkte spørsmål er det et flertall som ønsker å velge tid til etterutdanning eller til omsorg, framfor mer penger i egen lommebok.

Vi må også ha et samarbeide om utdanningstilbudet for voksne. Her har både offentlige skolemyndigheter, voksenopplæringsorganisasjoner, arbeidsmarkedsetat og arbeidslivet mye å by på. I stedet for å stimulere til konkurranse og profesjonskamp disse tilbudene imellom - bør vi stimulere til samarbeid.

Voksne stiller andre krav til undervisningsformer og til organisering av tilbudene, enn det yngre elever og studenter gjør. Særlig må vi bygge bro over de fremste hindringene for å kunne ta utdanning i voksen alder, tids- og stedsavhengigheten.

Voksne er etablerte. De har familieforpliktelser, og de ønsker å gjøre utdanningen unna så fort som mulig. Mange er motiverte langt over gjennomsnittet.

Ny teknologi kan hjelpe oss over avhengigheten av tid og sted. Bildetelefon og datanettverk gir gode vilkår for fjernundervisning. Du kan sitte hjemme ved din egen datamaskin og følge forelesninger, delta i gruppearbeid, skrive oppgaver, få dem rettet og kommentert. Voksenlivets forpliktelser behøver ikke være et uoverstigelig hinder for å søke ny kunnskap og ny kvalifisering.

Likeverdig mulighet til utdanning - er Arbeiderpartiets varemerke. Slik var det, slik er det, og slik skal det være også de neste fire årene.

• Utdanning - fordi vi ikke klarer å skape demokrati i informasjons- og kunnskapssamfunnet uten det.
• Utdanning - fordi det forebygger og bekjemper ledighet i et arbeidsmarked der endringene skjer raskt. Det gir trygghet for arbeid og inntekt.
• Utdanning - fordi det gir sosial utjamning - og den enkelte mulighet til å utvikle sine evner.

Det er Arbeiderpartiet som driver gjennom utdanningsreformene. Høyresidens bidrag har stort sett vært bremseklossens. De har knapt vært for en eneste skolereform på 100 år.

• I 1920 var Høyre skeptiske til å utvide folkeskolen.
• I 1959 var Høyre imot å innføre 9-årig grunnskole med gutter og jenter i samme klasse.
• I 1974 var Høyre mot omleggingen av gymnas og yrkesskoler til videregående skoler.
• Vi kjenner alle godt den motvilje og motstand Reform-94 og Reform-97 møtes med - enda i dag.
• Etter- og videreutdanningsreformen er de selvsagt imot.

Argumentene har hele tiden vært de samme: Det er for dyrt. Det går ut over enerne. Det er unødvendig. Det er dårlig planlagt. Det må utsettes.
- Enhetsskolen svekker de flinkes muligheter, er omkvedet.

I skolepolitikken er det gamle høyre med stor H, og det nye høyre, Fr.p. - helt på linje. I grunnskolen er de begge for et stykkprissystem og fritt skolevalg. Tilskuddet, eller stykkprisen, skal følge den enkelte elev til den skolen vedkommende velger. Store forskjeller vil fort oppstå. Skoler som i utgangspunktet har godt ry vil tiltrekke seg elever - og på den måten gis økte ressurser. Andre skoler risikerer å komme inn en motsatt spiral. Men noen elever må gå her også! Hvem blir det? Risikoen for et sosialt delt skolesystem er åpenbar.

Det er ikke så lenge siden det gamle Høyre så dette. Fr.p. fremmet nemlig et lignende forslag i 1988-89. Det ble nedstemt med Høyres stemmer. Ingrid Willoch uttrykte i debatten at "forslaget er kjekt, og kjapt og overfladisk lurt - som bilforsikringsmodellen for trygdevesenet. ...selv en god medisin blir gift i den dosering det her foreslås. Det er forskjell mellom å barbere seg og skjære av seg haka." Jeg synes Ingrid Willoch sin beskrivelse er god. Høyre burde konservativt holdt seg til den. Det ville vært en mer tidsriktig konservatisme - enn forslag de har holdt fast på - som straffelekser, gjensitting og tvang.

Høyresidens skolepolitikk er gammeldags - og den vil bryte over tvert med begreper som enhetsskole og likeverdige muligheter for alle. Vår oppgave i denne valgkampen er å sørge for at den ikke blir virkelighet.

Den hyppigst forekommende reaksjon på en mengde forandringer og en mengde informasjon, er å avvise det man ikke forstår. Det være seg nye ideer, nye sider ved samfunnet eller nye måter å gjøre ting på. En slik handlemåte er den sikreste oppskriften på stillstand og revers, for den enkelte og for samfunnet som helhet.

Vi må lage en strategi for det motsatte, for økt forståelse, økt innsikt, økt kunnskap for alle. Mangel på innsikt gir fremmedgjøring, frustrasjon og aggresjon. Innsikt gir trygghet. Mestring på noen områder gir mestring også på andre. Tilsidesetting og mangel på mulighet til å utvikle seg og sine evner, gir det motsatte.

Vi ser det i ledighetskøer og sosialstatistikker. Vi ser det når uro bryter løs, når rasisme og mistillit får vokse fritt. Vi ser evner som ikke fant den kanalen de skulle og mulighetene som ikke ble brukt.

Det er mulig å gi mer likeverdige muligheter for utdanning og opplæring gjennom hele livet enn det vi får til i dag. Vi har råd til å skape nye muligheter på dette området. Ja, vi har faktisk ikke noe valg dersom vi vil skape et solid fundament for vekst, arbeid og velferd i et samfunn preget av raske vekslinger i informasjon og teknologi. Vi kan selvfølgelig velge å overlate fordelingen av mulighetene til markedet og arbeidsgiverne. Det vil ikke gå ut over spisskompetansen og de som i dag allerede har alle de muligheter de ønsker. Men det vil definitivt gå ut over bredden, mangfoldet og mulighetene for alle. Dermed vil det også gå ut over tryggheten og kvaliteten i samfunnet som helhet.

Kunnskap er makt. Derfor må vi skape likeverdige muligheter til å erverve det. Dette er den fremste forutsetningen for å skape et rettferdig, solidarisk og trygt samfunn.

Lagt inn 27 august 1997 av Statens forvaltningstjeneste, ODIN-redaksjonen