STATSMINISTER THORBJØRN JAGLAND

Diabetesforum

Folkets Hus, 18. april 1997

Glad for å være her hos mennesker som har betydd så mye for meg personlig fordi Norges Diabetesforbundet har gjort så mye for min sønn, som fikk diabetes da han var 1 1/2 år. Og Diabetesforum som setter festtaler ut i livet. Her hos dere samarbeides det virkelig på tvers av profesjoner - og mellom ansatte i helsevesenet og brukerne av helsetjenester til beste for de som har diabetes.

I want to greet the president-elect of IDF and highlight that this forum has been a primer in health care in Norway and, I think, world-wide in the way that people have put people first in health care. Historically, diabetes was a disease which should be treated solely by a doctor. Diabetesforum has turned it the other way around. Diabetes is now something which shall be treated by the man or woman who has diabetes in cooperation with the doctor.

Diabetesforbundet skal ha honnør for initiativet til diabetesforum. Sykepleiere, leger, psykologer, ernæringsfysiologer, legesekretærer, bioingeniører, fotterapauter, apotekpersonell - og andre faggrupper som tok imot invitasjonen fortjener like mye honnør.

Vi har en helseminister som har en rekke bud - ett av dem lyder slik:

"Pasienten er ikke noe du gjør noe med, det er noen du gjør noe sammen med".

Diabetesforum er virkelig et opplegg i en slik ånd.

Sammen har dere mye kompetanse og de beste forutsetninger for å jobbe fram forbedringer i omsorgen for de som rammes av diabetes. De ulike faggruppene ser omsorgen fra sitt falige ståsted. Og de som er blitt syke er de fremste ekspertene på sin egen helse, de er - som dere sier - hverdagsprofesjonelle. Det synes jeg er et godt ord - for det finnes ingen eksperter som kan mer om egen helse enn det du selv kan. Sykdom er et tema med variasjoner. Det kan slå så ulikt ut alt avhengig av den enkelte.

Derfor vet jeg at dere har vært opptatt av at den enkelte også skal være sin egen lege.For kronikere er dette helt avgjørende. For han eller henne er det ingen overskuelig ende på sykdommen, den kan ikke rømmes fra - men må leves med. Kunnskap som gjør den enkelte i stand til å vite hva ulike symptomer betyr - er bedre enn å måtte leve i stadig redsel fordi man ikke vet. En kroniker som gjør sykdommen til livets erkefiende blir fort mye sykere, enn den som gjør den til sin tålbare livsledsager.

Meldingen om at man har en kronisk sykdom er en tung beskjed å få, både for den som er syk og for de nærmeste. Jeg vet det, siden jeg selv har en sønn som i dag er 19 år - og som har levd med diabetes siden han var ett og et halvt år. Han har klart seg riktig bra, takket være godt helsepersonell, et diabetssenter han går til, lærere på skoler, venner og naboer. Framfor alt er det viktig ikke å skjule den. De beste hjelpere finnes i din nærhet. Fotball-laget, skolen og naboene er blitt fortalt hva diabetes er, noe som gjør at de ikke ser på dette som rart eller farlig.

En ting har vi oppdaget. Der er et enormt behov for informasjon - til samfunnet og informasjon til foreldre om hvordan takle sykdommen.

Men det var ikke lett å akseptere at ens lille sønn har en slik lidelse. Følelsesmessige problemer er mye vanskeligere enn de praktiske problemene. Hva vet barn om diabetes? Hva skal vi fortelle dem om senkomplikasjoner - og hvor gamle skal de være når vi forteller om det? Og framfor alt, vil han noen gang bli kvitt sykdommen? Framskrittene som gjøres innen forskningen på området er veldig gledelige, men resultater som kan gi virkelig håp om forandring ligger fortsatt noen år fram i tid. 5-10 år er en ganske kort stund for den som forsker, men det kan det virke som 200 år for en som er ung og har en sykdom han helst ville vært foruten.

De pengene fellesskapet setter inn mot denne sykdommen går i stor grad til å behandle senkomplikasjoner. Det er svært bakvendt når vi vet at det finnes forebyggende tiltak som kan redusere antall tilfeller av senkomplikasjoner. Problemet er den onde sirkelen man kommer inn i. De pengene som bevilges til behandling behøvers til behandling, det er vanskelig å ta av dem for å drive forebyggende arbeide.

Men en endring som gir økt oppmerksomhet og innsats mot det forebyggende vil over tid måtte vokse fram. Enten det er diabetsteam på sykehusene, opplæring av helsepersonell eller forskning.

Vi har en god helsesektor i Norge. De "gamle" sykdommene er avskaffet eller kan behandles. Den medisinske utviklingen tar stadig nye skitt framover, kunnskapen øker og vi kan behandle stadig flere sykdommer på en stadig bedre måte. Dersom du i dag får grå stær er det mulig å få satt inn en ny linse, oppstår nyresvikt kan det foretas nyretransplantasjon, dersom hoftene svikter kan protese settes inn.

Samtidig har vi i vår rikdom, velferd og forurensing klart å erstatte de gamle sykdommene med nye: Allergier, belastningslidelser og kreft øker i hyppighet. Og vi blir stadig flere kronikere. Det skyldes delvis at vi blir flere eldre som har lettere for å pådra seg slike lidelser, delvis at sykdommer som øker i hyppighet er kroniske. Nye behandlingsmøter, nye sykdommer og flere kronikere avstedkommer behov for mere ressurser. Men veksten i ressurser i form av penger og helsepersonell har hittil ikke klart å holde tritt med den rivende utviklingen i kunnskap og i muligheter. Det er absolutt dekning for å si at helsevesenet er offer for sin egen suksess.

Dersom det finnes en måte å helbrede diabetes på er det klart vi vil gjøre det vi kan for å ta den i bruk. Men et slik nytt håp til tusenvis av mennesker, vil samtidig avstedkomme en ny helsekø. Å si at man antakelig aldri vil bli kvitt køene er ingen falitterklæringen. Det er en konstantering av at vi stadig er i stand til å ta nye skritt for å frigjøre folk - ved at vi identifiserer problemer og finner løsninger på dem.

Helsepolitikk er blitt en konkurranse mellom partiene om hvem som byr mest penger. Og penger er det behov for. Men det er ikke nok alene. Når Regjeringen presenterer sine helsereformer er det derfor ikke bare et spørsmål om penger - det er også et spørsmål om organisering. Våre forslag gir pasientene sterkere rettigheter, de har som mål å få mer ut av helseressursene, og de er positive for kronikere. Alt fra fastlegeordning til organisering i helseregion.

For å få mest mulig ut av ressursene vil vi sette pasienten først og få til en organisering som fremmer samarbeid - men det forutsetter at også finansieringen legges opp slik. Gjennom innsatsstyrt finansiering legger vi inn en bonus for det man gjør for å redusere behandlingskøene. Des flere som behandles - des flere penger får sykehuset. Men samtidig er vi fullt klar over at et rent stykkprissystem, det kan vi ikke innføre. Grunnen er enkel: Ikke alle sykdommer lar seg oppstykke.En gallestein som må fjernes er avgrensbar, et standard beinbrudd likeså. Men kronikere har ikke lidelser som kan oppstykkes. Derfor må vi i helsesektoren - som i samfunnet som helhet - ha en blandingsøkonomi, slik at de som trenger lang pleie, omsorg eller oppfølging er sikret en finansiering som gir et likeverdig tilbud.

Jeg har stor tro på at det arbeidet vi nå er i gang med - vil gi behandling til flere og kortere køer. Men samtidig er jeg opptatt av at vi skal ha en debatt om helse og et helsetilbud- som er demokratisk. Helse kan ikke, i kunnskapssamfunnet, gjøres til et spørsmål om faglig ekspertise. I stedet må vi ha et opplegg som setter den som behøver omsorg og pleie i fokus - både når det gjelder finansiering, organisering og i diskusjonene.

Det er akkurat det dere gjør. Jeg ønsker dere lykke til videre med Diabetesforum - og i det andre arbeidet dere gjør.

Lagt inn 18 april 1997 av Statens forvaltningstjeneste, ODIN-redaksjonen