Statsminister Thorbjørn Jagland

Med forbehold om endringer

Dokument 8-forslag fra representantene Chaffey og Solheim om utsettelse av bygging av gasskraftverk

Stortinget, 12. mai 1997

Stortinget har fastsatt at to gasskraftverk skal bygges. Med hensyn til miljø- og klimaforhold er dette fornuftig. I følge NVEs beregninger vil gasskraftverkene redusere CO2-utslippene i Norden med inntil 2 millioner tonn.

Beslutningen om å bygge gasskraftverk er anket. Noen av ankene angår om konsesjon overhode bør gis. Men de angår også valg av teknologi i gasskraftverket, og de lokale utslippene av NOx og svovel. Olje- og energidepartementet går nå grundig igjennom disse ankene. Når Regjeringen på visse vilkår gir endelig konsesjon kan Naturkraft, som utbygger, i henhold til normal prosedyre starte bygging.

Men det er et viktig steg til i prosessen. Det skal også gis utslippstillatelse for blant annet svovel og NOx. Det vil komme en ny internasjonal NOx-protokoll som forplikter Norge - og som vil være strengere enn før. Regjeringen vil forsikre seg om at NOx-utslippene blir lavest mulig fra de planlagte gasskraftverkene. Endelig søknad om utslippstillatelse utformes i dialog mellom Naturkraft og SFT. En slik søknad vil trolig foreligge i desember, og da vil forhold omkring utslippene være klarlagt. Regjeringen mener at byggestart bør vente til dette har skjedd.

I desember vil vi også vite hva som blir resultatet av klimaforhandlingene i Kyoto. På dette tidspunktet vil vi med andre ord ha bedre oversikt over alle forhold. Skulle vi få en klimaavtale som bygger på byrdefordeling, differensierte forpliktelser og kostnadseffektivitet, vil grunnlaget for å være mot gasskraftverket falle bort for manges vedkommende.

Uansett resultat vil Regjeringen på dette tidspunktet kunne legge fram hvordan man har tenkt å oppfylle avtalens mål. Så får folk i Norge mulighet til å ta standpunkt.

Det ville være uansvarlig av meg å la være å forsøke å unngå konfrontasjoner og sivil ulydighet som bare vil skade Norge som gassnasjon. Vi kan og bør ta de to-tre månedene ekstra for å skaffe oss bedre oversikt.

Ofte er det slik at to parter manøvrerer seg inn i en konflikt i kraft av utviklingens egen dynamikk uten at noen har mot eller vilje til å gjøre noe før det er for sent. Jeg bestemte meg tidlig for at jeg ikke bare ville være en slik tilskuer. Jeg vil forsøke å få til dialog. Det er nå en gang min stil og mitt credo. Jeg er klar over at jeg da pådrar meg vrede i avisredaksjoner som har ventet på å bringe bildene og reportasjene og hos de som skulle være aktører, men jeg har et større ansvar enn å ta slike hensyn.

Jeg har allerede tatt skritt for å få til dialog med miljøorganisasjonene. Regjeringen vil også ha samarbeid med industrien om teknologiske løsninger og la i går fram et program for dette.

I virkeligheten dreier dette seg om Norge vil være i stand til å forvalte en viktig del av sin nasjonalformue på en forsvarlig måte og være en miljø- og energinasjon i framtida.

Regjeringen mener at bygging av gasskraftverk er forsvarlig ut fra en miljøpolitisk synsvinkel. Utslippene av CO2 i Norden vil bli redusert. I Norden har vi pr. i dag overføringsledninger for el landene imellom - men ingen mulighet til å frakte gassen i rør. I Norden er det behov for mer elektrisitet. Et nedbørsfattig fjorår gjorde at Norge måtte importere elektrisitet fra danske kullkraftverk. Noe som gjorde at Danmark hadde rekordstore utslipp av CO2 i fjor. Derfor ville det ikke være riktig av oss å utsette behandlingen av ankene på konsesjonen.

Gass er nødvendig - enten den skal eksporteres i rør til Europa eller benyttes i et gasskraftverk som skal produsere el til bruk i en nordisk sammenheng. Men vi har samtidig et ansvar for å sørge for at produksjonen av el. i gasskraftverkene blir så ren som mulig. Derfor er det viktig hva slags utslippskrav som stilles til kraftverkene - og det er viktig hva slags teknologiske løsninger for rensing av CO2 det over tid kan være mulig å få til.

Norge har vært og er en energinasjon. Mye av vår industri er bygget opp på grunnlag av dette. Vi har mye fremragende teknologi og kunnskap som har energi som utgangspunkt. Det må være en nasjonal oppgave å gjennom forskning og utvikling sikre at Norge skal være en energinasjon også i framtida. Dette som alternativ til den oppgivelsespoltikk som deler av opposisjonen på Stortinget følger. Vi må altså ha et nasjonalt løft for kunnskap og teknologi. Vi skal være blant de fremst i verden når det gjelder miljøteknologi innen energisektoren

• knyttet til vannkraften
• til olje- og gassvirksomheten
• og til fornybar energi.
• Regjeringen vil derfor lage et nasjonalt forskningsprogram. Det brukes i dag omlag 2 milliarder kroner på forskjellige programmer som tar sikte på å utvikle og distribuere ny og mer miljøvennlig teknologi. Dette kan samordnes bedre og brukes på en mer målrettet måte. Nye midler kan legges til i et partnerskap mellom myndigheter og industri. I et nasjonalt forskningsprogram må innsatsen konsentreres om de områder der vi har best forutsetninger, som norsk industri kan få best nytte av og som kan gi grunnlag for eksport av ny teknologi til andre land. Dette programmet må være en del av det klimapolitiske teknologiprogrammet som de 23 OECD-landene ble enige om under klimaforhandlingene i Bonn i 1995.
• For det andre vil vi lage et miljøfond på i første omgang en halv milliard kroner - nye midler vil komme til etterhvert som vi ser behovet for å hjelpe industrien slik at den blir bedre i stand til å bruke den nye teknologien som forskningen frambringer.

Vi kan ikke få vekk alle forurensninger kun ved å satse på avgifter. SV-landsmøtet gikk inn for en CO2-avgift for hele industrien. Venstre vil fjerne alle statlige kraftkontrakter. Dette er hverken klok industripolitikk eller god miljøpolitikk. Vi oppnår kun at industrien flytter til land uten slike avgifter - og til land med lavere energipriser. Norske arbeidsplasser går tapt - og utslippene blir større. Da er det bedre å stille krav, inngå avtaler og blant annet gjennom et miljøfond hjelpe industrien til å klare kravene. Slik kan vi bruke oljeformuen på en framtidsrettet måte. I stedet for at det spres en nederlagsstemning om at ingenting går an, at det blir for dyrt og at alt må stenges.

Men tenk over følgende: Vi må begrense utslippene av CO2. Vi har ikke noe valg. Samtidig er det eventyr å tro at vi i global målestokk ikke vil oppleve en økende energibruk. Da må vi vurdere de samfunnsøkonomiske kostnadene ved fjerning og deponering av CO2 mot kostnadene ved alternative CO2-reduserende tiltak. I følge MIT (Massachusetts Institute of Technology) og IEA (Det internasjonale energibyrå) er de nåværende og framtidige kostnader ved teknologier for CO2-fjerning sammenliknbare med noen av dagens alternativ for CO2-reduksjon - som for eksempel utvikling av fornybare energikilder og ny kjernekraft.

Til de som mener vi må utsette alle bygginger til akkurat denne teknologien er på plass - vil jeg si: Vi har da aldri i Norge, sittet og ventet på at alt som går an å finne ut ble oppfunnet - før vi tok sjansen på å satse nytt. Tvert imot er det gjerne slik at næringers behov for nye teknologiske løsninger er det som setter fart og kraft i forskningen på området. Setter vi oss som mål at vi skal finne nye og gode miljøløsninger for våre gasskraftverk - tror jeg også vi ved å samarbeide, ta tid og ressurser til hjelp, vil nå målene.

I klimapolitikken kan det være fatalt å gjøre det beste til det godes fiende. Dessverre er det altfor mange som gjør nettopp det. Et bærekraftig samfunn kan vi ikke bygge gjennom å heise symboler og ville status quo på alle områder. I stedet må vi arbeide som vi gjorde da velferdsstaten tok form - sette oss ambisiøse mål som det settes inn penger og ressurser for å nå fram til.

Bærekraft-samfunnet kan bare skapes ved å løfte blikket og se fram - ikke ved å se seg tilbake og konsentrere seg om å finne argumenter for hvorfor ting ikke går.

Lagt inn 13 mai 1997 av Statens forvaltningstjeneste, ODIN-redaksjonen