Statsminister Thorbjørn Jagland

Med forbehold om endringer

Einar Gerhardsen - 100 år - hilsningstale

Samfunnssalen, 10. mai 1997

Han vi i dag markerer 100-års dagen for fødselen til preget min oppvekst. Han preget etterkrigs-Norge - som statsminister i 17 år, partileder, partisekretær, organisasjonsarbeider, som fagforeningsmann. Men framfor alt var det mennesket Einar Gerhardsen som preget tiden han levde i - og de han møtte. Han var et særskilt menneske.

Slik Haakon Lie ga uttrykk for i brevet han skrev etter det som av alle ble framstilt som en uforståelig retrett fra statsministervervet i 1951. Haakon Lie som på den tiden var i USA skriver:

"Ja, nyheten har nådd fram til California også. Her som i Oslo spør de: Hvorfor? Og her som i Oslo kan de ikke forstå at en statsminister går ned av taburetten, fordi han synes han nå har tatt sin tørn, og at han trenger en pust i bakken. Her mindre enn i Oslo. Noe slikt har de ikke hørt om. Men kanskje Norge er annerledes, legger de til. Det gir jeg dem medhold i. Men jeg forteller jo ikke at det er du som er annerledes. Det ville de ikke komme til å tro."

De hundre årene som har gått siden 10. mai 1897 har Norge gjennomgått en stille revolusjon fra fattigdoms- og klassesamfunn til velferdsstat.

Gerhardsen selv tok steget fra opprører mot urettferdighetene og forskjellene - til landsfader for velferdsstaten Norge. Hans oppgave var ikke bare etter krigen å spa igjen grensegrøftene mellom folk. Det var en livslang gjerning.

Resultatet er velferdsstaten. Det norske samfunnet som forfatteren Arthur Koestler etter et besøk i 1960-årene mente var uten klasseskiller. Nå var vel det å overdrive litt. Men drømmene og målene Gerhardsen hadde den gangen han ble med i arbeiderbevegelsen - de opplevde han selv å gjøre til virkelighet. Det var framfor alt drømmen om at hvert enkelt menneskes verdighet skulle respekteres. Han ville et samfunn hvor alle skulle ha arbeid, en god bolig, rett til utdanning etter anlegg og evner, en tilfredsstillende levestandard, økonomisk trygghet også under sykdom, uførhet og alderdom - og muligheter for en meningsfylt fritid.

Nå tror jeg han selv ville protestere på å kalle tiden hvor målene langt på vei ble realisert for Gerhardsen-epoken. For det som for meg mer enn noe annet kjennetegner Einar Gerhardsen var hans syn på seg selv som en tillitsmann blant flere andre. Han var opptatt av lagspillet, av kollektivet, av partiorganisasjonen.

Landet skulle ikke være delt, menneskene ikke splittet fra hverandre. Det skulle ikke være jeg - men vi. Verden skulle ikke være blokkdelt men samarbeidende. Folk måtte snakke sammen. Et kompromiss var bedre enn at noen vant og noen tapte.

Noen mener at dette fokuset på ro og samarbeid var et svakhetstegn ved landsfaderen. At han fryktet konfliktene og de tøffe avgjørelsene. Men er ikke evne til å lytte og samarbeide i større grad et tegn på styrke - enn evnen til å ture fram etter eget hode uavhengig av forholdene for øvrig.

Samfunnet har endret seg - utfordringer og rammebetingelser i politikken er andre enn i Gerhardsens tid. Men ideene arbeiderbevegelsen bygger på - de lever. De har også i dag både forklaringskraft for analyse av samfunnet - og de virker i den praktiske politikken.

Oppgaven Gerhardsen-regjeringen sto ovenfor i 1945 var nesten ufattelig. Men programmet for hva som måtte gjøres var på plass. "Framtidas Norge" var debatt-tema i fangeleirene under krigen. Målet var ikke å bringe landet tilbake til det normale. Målet var å skapet noe helt nytt og mye bedre. Skulle det bli virkelighet måtte det prioriteres. Alt kunne ikke gjøres på en gang. Landet manglet det meste. Industri og handelsflåte hadde vært gjennom store ødeleggelser. Hele nord- Troms og Finnmark var jevnet med jorden. Tusenvis av mennesker sto i boligkø i Oslo. De aller fleste forbruksvarer var det mangel på. Og landet var i beit for valuta.

Eksportindustrien og handelsflåten måtte prioriteres. Det var de som skulle skaffe inntekter til landet. Og som Brofoss sa "Vi kan ikke eksportere veier". Ønsker om nylonstrømper, sukker og bananer - sto langt nede på regjeringens prioriteringsliste. Det skulle være arbeid til alle og rettferdig fordeling. Ledighet innebar sløsing - med arbeidskraft og produksjonsmidler. Og det var i det enkelte menneskes kunnskap, i arbeidsinnsats og i produksjonsmidlene de egentlige verdiene lå. Ikke i pengene. Det var realressursene som var det avgjørende når landet skulle bygges.

Det kan høres rart ut - men i et Norge som er svært rikt, og der olje- og gassinntektene akkurat nå strømmer inn i statskassa - i en slik virkelighet er prinsippene om prioritering og realressurser viktigere enn noen sinne.

Penger kan ikke alene løse de utfordringene vi ser. Pøser vi inn mer penger enn det er arbeidskraft til å ta unna oppnår vi ikke økt velferd - bare dyrere velferd.

Den gangen i 1945 var det industrireising og handelsflåte det dreide seg om når investeringene i framtida skulle foretas. I dag er det først og fremst kunnskap - det må investeres i, og i ny teknologi. Norge har nå en enestående mulighet til å bli verdens fremste energi- industri- og miljønasjon hvis vi tar i bruk ny kunnskap og teknologi. Det slagsmålet som mange har håpet på og planlagt for rundt gasskraftverket i Øygarden, er slagsmålet om gårdsdagens problemer. La oss heller se framover. Til høsten skal det inngås en ny internasjonal klimaavtale som forhåpentligvis vil sette ambisiøse mål for klimautslippene innen 2010. Innen 2010 bør vi ha som mål å kunne produsere elektrisitet fra gassen nesten helt uten CO2 utslipp. Vi bør kunne rense olje/gassindustrien ellers fra begge klimagassene - CO2 og NOx.

Partivenner,

Einar Gerhardsen og hans regjering bygde landet på energi fra vannkraften. Vår oppgave er å ta vare på Norge som en energinasjon, men det må skje på en miljømessig måte. Arbeiderpartiet skal stå som en garantist for å skaffe landet energi.

Vi skal også føre videre en annen viktig tradisjon: Nemlig å ta i bruk den menneskelige energien.

Utdanningsreformene for større rettferdighet og like muligheter er det Arbeiderpartiet som har stått i spissen for. Hele tiden i kamp mot høyrekrefter - hvis argumentasjon hele veien har vært at å gi muligheter til alle betyr nivåsenking. Høyre var imot da 9-årig grunnskole ble vedtatt i 1959. De var imot at gymnas og yrkesskoler skulle legges om til videregående skoler i 1974. De var imot at alle mellom 16 og 19 år skulle ha lovfestet rett til treårig videregående utdanning da dette ble vedtatt i 1993 - og imot 10-årig grunnskole da det ble vedtatt. Nå går de mot vårt forslag om en etter- og videreutdanningsreform. Argumentet er at det koster for mye - og at dette får være opp til bedriftene og til den enkelte. Høyres melodi er gjenkjennelig - de har spilt den samme helt siden Gerhardsens dager i statsministerstolen.

Vi har hele tiden stått på at samfunnet som helhet løftes ved å gi alle, ikke bare de få, muligheter. Hvis vi nå ser til England synes jeg vi får det bekreftet. For hva har samfunnet som helhet tjent på årene med konservativt styre - som har gitt større forskjeller enn noensinne? Ingen tjener på forskjeller - heller ikke de som uansett klarer seg. Et forskjellssamfunn er et utrygt samfunn - preget av sosial nød og økende kriminalitet.

Kunnskap er makt. Slik var det - og slik er det mer enn noensinne i kunnskaps- og informasjonssamfunnet der den fremste kapitalen er det hver enkelt kan. I det ligger demokratiseringsmuligheter i arbeidsliv - og i samfunnsliv. Men i det ligger også mulighetene til økende sosiale kløfter - dersom vi ikke nå gjør fordelingsjobben vår også i forhold til etter- og videreutdanning.

Da Gerhardsen en gang ble spurt hva som var det fremste han oppnådde i sin tid - trakk han fram dette at menneskene i dagens samfunn ikke lenger behøvde å stå med lua i handa og be.

Velferdsstaten ga rettigheter - der bønner og almisser var det eneste som hjalp tidligere.

I dag ser vi igjen at høyrekreftene søker å spekkhogge på fellesskapet - og fellsskapsløsningene. Det snakkes om grenser for politikk og om at den enkelte skal være sin egen lykkes smed. Det loves skattelettelser og kontantstøtte som skal gi den enkelte mulighet til selv å velge.

Velferdsstaten vil aldri bli umoderne, fordi den dekker våre grunnleggende behov for trygghet den dagen sykdom rammer eller behovet for omsorg er der. Og fordi den sikrer likeverdige muligheter. Det ligger grunnfestet i den norske befolkningen at ingen skal behøve å stå med lua i handa. Derfor tror jeg at høyresiden heller ikke denne gangen vil få særlig oppslutning om sine lovnader om skattelettelser i gigantklassen - og privatisering av det vi bør løse i fellesskap.

Gerhardsens regjeringer satte evnen til å prioritere i høysetet. Det gjør vi også - men det er ikke lenger bare de økonomiske rammebetingelsene som gjelder. Det er også de økologiske.

Industrialiseringen har hatt en økologisk pris. Det samme har de enorme forskjellene mellom nord og sør - som gir overforbruk i en del av verden og rovdrift på ressursene for å sikre overlevelse - ander steder på kloden.

Framtida til de som kommer etter oss trues av klimaendringer, av utslipp av miljøgifter og av reduksjoner i det biologiske mangfoldet. Økologien legger absolutte rammer for hva vi kan gjøre globalt - og i hvert enkelt land. Miljøutfordringene binder kloden sammen, gjør oss avhengig av hverandre over landegrensene. Den reiser behovet for nye internasjonale avtaler - og for en styrking av internasjonale samarbeidsorganisasjoner.

Forandringer som kan gi oss et mer bærekraftig samfunn vil kreve omlegginger i vår politikk og vår måte og tenke på - i forhold til energiproduksjon, skatter og avgifter, gjenbruk og samferdselspolitikk. Omlegginger som vil være minst like krevende som de vi sto ovenfor når velferdsstaten ble bygget.

Hva blir sammenhengen mellom hans verk og vår gjerning inn i et nytt årtusen?

• Han bygget opp solidaritet, vi må ta vare på den i nye former nasjonalt og internasjonalt.
• Han sa at arbeidet skaper velferden. Vi sier det samme, men må putte stadig mer kunnskap inn i arbeidet for at det skal få en større mening for alle og dermed større betydning for samfunnet.
• Han satset på statlig industrireising, vi bruker staten på en ny måte. Vi tar i bruk statens kapital til å sikre et nasjonalt og langsiktig eierskap i en ny teknologisk virkelighet.
• Han bygde landet med ren elektrisk kraft. Vi må ta i bruk den beste teknologien for å kunne fortsette med det.
• Han fikk Norge inn i NATO, vår oppgave er å bygge om og utvide NATO slik at vi aldri mer får en to-deling av Europa.
• Han trivdes i naturen, vi må redde den.
• Han la vekt på å lytte, få folk til å snakke sammen - grave igjen grøfter. Det fungerte i 1945 - arbeidsformen er minst like moderne i dag. Vi må ha samråd

Jeg husker en gang han kom til meg på partikontoret mens jeg var partisekretær. Harmdirrende over en vervebrosjyre til Aktuelt Perspektiv. Den var laget av glanset papir - slik at det var vanskelig å skrive navnet sitt på den. "Vi kunne ikke vente å verve nye lesere på den måten."

Det var partisekretæren fra før krigen - som mente at bevegelsen var alt, og som ble statsmannen Einar Gerhardsen. Da partiledelsen var hos ham på 100 årsdagen for partiets dannelse i 1987 spurte han om jeg kunne komme tilbake noen dager senere. Jeg gjorde det. Det var noen dager før han døde. Før jeg gikk måtte jeg synge Frihetens Forpost. Slik var han.

Lagt inn 13 mai 1997 av Statens forvaltningstjeneste, ODIN-redaksjonen