Statsminister Thorbjørn Jagland

Med forbehold om endringer

Innledning om helsepersonellplanen

Gjøvik sykehus, 27. august 1997

Opprydding i økonomien - har gitt rom for nye velferdsløft - ikke minst innen helsesektoren.

MYE ER GJORT

• Statlige øremerkede tilskudd til sykehusbehandling er 4-doblet fra 1994 - fra 696 millioner, til 2.75 milliarder i 1997. Øremerkede tilskudd til psykiatri er 3-doblet bare siden 1995, slik at dette idag utgjør 850 millioner kroner.

I de siste 10-12 år har vi stadig flyttet grensene for hva det offentlige helsevesenet kan tilby befolkningen:

• For eksempel er mesteparten av transplantasjonskirurgien i Norge kommet etter 1985. (Lever, lunge og bukspyttkjertel).

· Operasjon for medfødte hjertefeil - de såkalte "Lasse-liten" barna utføres nå ved at vi sender pasienter til behandling i utlandet. Disse døde uten at noen behandling kunne settes inn for 12 år siden.

Vi kan reparere stadig nye lidelser - og vi behandler stadig flere:

600.000 flere pasienter enn i 1992.

MYE GJENSTÅR

Samtidig viser foreløpig statistikk for 1996 (SAMDATA), at resultatet av satsningen ikke har vært så god som vi kunne forvente. Økningen i pasientbehandlingen ved somatiske sykehus var ca. 2% ifjor. Hver pasient som ble behandlet ble behandlet til en høyere pris enn året før, uten at vi har grunnlag for å si at behandlingen av den grunn er blitt bedre.

For psykiatriens vedkommende ble 165 millioner kroner av de øremerkede midler stående ubenyttet i 1996.

En hovedforklaring: Det er grenser for hvor mye penger som kan bevilges til helsetjenester uten at deler av satsingen går til annet enn behandling for flere. En viktig årsak er knapphet på helsepersonell.

• Knappheten skyldes:
  1. Norge har for lite spesialutdannet helsepersonell. De største flaskehalsene skyldes mangel på personell til å fylle spissfunksjonene.
  2. Tjenestene er i for stor grad organisert slik at helsearbeidernes kompetanse ikke fullt ut kommer til sin rett.

MÅL - HELSE OG ELDRE FØRST

• Ventetiden for nødvendig behandling og pleie for store pasientgrupper - skal reduseres. Men - vi vil ikke love at pasienter skal få behandling innen kortere tid enn tilgangen på leger og sykepleiere gjør mulig. Ingen blir friskere av løfter som ikke kan holdes.
• Vi garanterer at vi skal fortsette å ta i bruk nye tilbud etterhvert som medisinsk teknologi åpner for nye muligheter.
• Samtidig som sykehussektoren skal styrkes, skal det også tas et kjempeløft i eldreomsorgen. Det skal bygges 7 200 nye omsorgsboliger, og etableres 6 400 nye plasser med heldøgns pleie og omsorg. Denne satsningen vil kreve 12 000 nye årsverk innen kommunenes eldreomsorg. Dersom vi ikke gjennomfører eldresatsningen, vil sykehusenes korridorer fylles opp av eldre pleietrengende. Da vil sykehusenes muligheter til å konsentrere seg om å redusere ventelistene bli gjort umulig.

EN PLAN FOR MER HELSEPERSONELL

Sentralt i en strategi for å redusere knappheten på helsepersonell er:

1. Vi må ha et bedre organisert sykehusvesen

Fra 1988 til 1995 økte antall legeårsverk i somatiske sykehus med 17.8 prosent. I perioden 1980 til 1995 økte antall sykepleierårsverk i somatiske helseinstitusjoner med 54 %.

Så ifjor, i 1996, bare på ett år alene økte antall legeårsverk i somatiske sykehus med 6.3 prosent og sykepleierårsverk med 5.2 prosent. Samtidig var det en reduksjon i annet personell ved sykehusene. Resultat: Sykehusene behandlet ca. 2 prosent flere pasienter enn året før.

Hvorfor trekke fram disse tallene?

Jo - for å illustrere at behovet for økt pasientbehandling i sykehusene ikke bare kan møtes med å fylle på med mer høyutdannet personell. Vi må ha en annen arbeidsfordeling mellom sykehus, og bedre intern organisering. Flere enheter må kunne konsentrere seg om kun å behandle ventelistepasienter (slik det er gjort på ortopedisk avdeling på Ullevål)

Fra 1. juli i år er det gjennomført en reform som skal stimulere en god utvikling i sykehusene - ved innføring av innsatsstyrt finansiering. Nå blir det ikke lenger mulig å putte mer penger inn i sykehusene uten at pasientbehandlingen økes - det blir lønnsomt å organisere sykehusavdelinger slik de har gjort ved ortopedisk avdeling, Ullevål sykehus.

2. Pasientens behov må stå i sentrum ved fordeling av arbeidsoppgaver yrkesgrupper imellom.

Det utføres svært profesjonelt og samvittighetsfullt arbeid av den enkelte medarbeider i helse- og omsorgssektoren. Vi snakker her om noen av samfunnets viktigste og mest belastende funksjoner. Midt oppe i all fokuseringen på uløste oppgaver, skal helsepersonellet ha honnør for sin innsats. De aller fleste brukere er godt fornøyd.

Samtidig har en opplevd at de ulike profesjoners organisasjoner har brukt for mye tid på å strides om fordeling av arbeidsoppgaver yrkesgrupper imellom.

Dette må vi ha slutt på.

På samme måte som andre grupper har overtatt tradisjonelle legeoppgaver, ved at:

• Radiografer setter kontrastveske
• Jordmødre diagnostiserer med ultralyd, og
• Helsesøstre nå skal kunne forskrive p-piller,

så må vi også se på arbeidsfordelingen mellom for eksempel sykepleiere og hjelpepleiere. Etter 10 år med strid ble det i forrige uke igangsatt en egen utdanning for operasjonshjelpepleiere.

Det er bruk for alle de helsearbeidere vi har - ingen bør føle sin posisjon truet i dette systemet.

3. Vi må anerkjenne og utvikle den arbeidskraften som finnes på markedet

Det er nok av uløste oppgaver. Utdanning av flere helsearbeidere tar tid - pasientene trenger behandling, pleie og omsorg nå, ikke om flere år.

Fra 1980 er hver 4. hjelpepleier forsvunnet fra sykehusene. En har også sett en reduksjon i antall hjelpepleierstillinger i eldreomsorgen mange steder. Vi snakker her om en gruppe som:

• er svært stabil arbeidskraft
• som jobber direkte pasientrettet
• og som ikke har opplevd å få sin del av satsningen på etter- og videreutdanning.

Vi har ikke råd til å la være å satse på denne gruppa.

4. Vi må stimulere helsepersonell til å arbeide med de prioriterte oppgaver

For å sikre at befolkningen får dekket sine grunnleggende behov for behandling og pleie uavhengig av hvor de bor og hvor mye de tjener, må helsepersonell kanaliseres inn mot de prioriterte pasientgruppene.

Vi vil derfor ikke ha kommersialisering av helsevesenet - som vil føre til at helsepersonell til å jobbe med oppgaver som gir størst profitt - framfor å ta utgangspunkt i hvor behovene er størst.

Det betyr ikke at alle skal være offentlig ansatt. De institusjoner og leger som inngår i et langsiktig og forpliktende samarbeid med det offentlige vil få gode rammevilkår fra en Arbeiderpartiregjering.

5. Og selvsagt - vi skal utdanne flere helsearbeidere

Helseministeren vil gjøre rede for den kraftige økningen som er foretatt i utdanningskapasiteten for sentrale helsepersonellgrupper siden 1990.

Vi ser at det går grenser for økning i utdanningskapasitet. En skal huske på at vi her snakker om utdanninger som krever mye veiledet praksis. For eksempel sa universitetet i Tromsø nei til å ta opp flere medisinerstudenter da vi økte antallet med 75 ifjor, fordi de ikke kunne tilby den nødvendige kliniske praksis for flere enn i dag.

På tross av dette skal utdanningskapasiteten økes, både for leger, sykepleiere og vernepleiere. Den største satsningen må nå imidlertid skje ved utdanning av personell til de mer spesialiserte oppgavene. Derfor forkortes spesialistutdanningen for leger, og vi øker videreutdanninger for sykepleiere.

Lagt inn 28 august 1997 av Statens forvaltningstjeneste, ODIN-redaksjonen