Sørmarka-dagene

LO-skolen, Sørmarka, 6. januar 1997

Med forbehold om endringer

Statsminister Thorbjørn Jagland:

Kunnskapssamfunnet inn i år 2000

Alle nasjoner preges av store forandringer. Men i vår del av verden er dette endringer som på mange måter er mindre synlige enn i tidligere tider. Mens fabrikkpiper, sort røyk, byggverk og konstruksjoner før var tegn på virksomhet og arbeid, har mikroelektronikk og vekst i tjenestesektoren langt på vei overtatt som drivkraft i økonomi og samfunnsliv.

På samme måte som jordbruksrevolusjonen og seinere den industrielle revolusjonen formet verden på ny, er det nå en bred teknologisk revolusjon vi er inne i. Særlig framtredende er bio- og genteknologien og informasjonsteknologien.

Det er ikke lenger så mye tilgangen på informasjon som er utfordringen, men vår evne til å bruke, fortolke og fordele den. Og vår evne til å omsette kunnskap til konkrete varer og tjenester.

Hvis vi ikke tar konsekvensene av disse gradvise endringene inn over oss, kan det gå riktig galt.

I boka "Den femte Disiplin - Kunsten å skape den lærende organisasjon" forteller Peter Senger historien om den kokte frosken:

- Hvis du legger en frosk i en kasserolle med kokende vann, vil den øyeblikkelig forsøke å hoppe ut. Men hvis du legger en frosk i en kasserolle der vannet holder romtemperatur og du lar være å skremme den, vil den holde seg i ro. Dersom temperaturen i kasserollen så øker gradvis, vil noe meget interessant inntreffe. Ettersom det blir varmere vil frosken bli sløvere og sløvere, helt til den er ute av stand til å komme seg ut av kasserollen. Selv om det ikke er noe som hindrer den hopper den ikke ut underveis - den blir sittende til vannet koker. Hvorfor? Jo fordi froskens indre apparat som skal oppfatte trusler er rettet inn mot plutselige forandringer, ikke mot gradvise endringer.

Vi må ikke være som frosken - i stedet må vi møte de gradvise endringene konstruktivt. Kunnskapen må settes i sentrum - og vi må se hvilke muligheter den nye kunnskapen og den nye teknologien skaper.

Teknologiske framskritt har alltid ført til at det er blitt skapt flere arbeidsplasser enn de som har gått tapt - det kan være en nyttig historisk erfaring å ha med seg i ei tid hvor mange opplever at ny teknologi gjør arbeidsoppgavene de tidligere utførte - overflødige.

Jeg vet at mange opplever ny teknologi som nokså fremmedgjørende. Men de nye mulighetene på dette området setter faktisk mennesket i fokus. Mennesket og det arsenal av evner, kunnskap og kreativitet som finnes i hver enkelt av oss.

Vi er i ferd med å forlate en industriell epoke der energi i form av naturressurser som kull og olje var den fremste produksjonsfaktoren. Vi er på vei inn i en ny epoke der kunnskapen - det vil si den menneskelige energien, er avgjørende for vekst og velstand.

Det fundamentale prinsippet er utnyttelse av kunnskaper for å oppnå størst mulig fortjeneste. Det er slik Japan har utviklet seg til en økonomisk stormakt. Og det er slik stater som Korea, Singapore, Taiwan og Hong Kong har forvandlet seg fra utviklingsland til økonomiske makter med overskudd på handelsbalansen.

Her hjemme anslår Statistisk Sentralbyrå at de menneskelige ressursene utgjør omlag 2/3 av nasjonalformuen. Til sammenligning er petroleumsformuen anslått å utgjøre mindre enn 10 prosent.

Norge er rikt utrustet med ressurser fra naturens side. Fisk og skog gir eksportinntekter til landet. Oljeinntektene har vært en viktig forutsetning for videre oppbygging av velferden. Elver og fossefall forsyner oss med billig og fornybar energi - og en sterk kraftintensiv industri. Men det er yrkesbefolkningen med sine kunnskaper, ferdigheter og kreativitet som er vår viktigste økonomiske ressurs.

Den menneskelige formuen omfatter verdien av framtidig arbeidsinnsats - som avhenger av teknologi, kunnskaper, helsetilstand og arbeidstimer gjennom livet.

Hvordan vi forvalter de menneskelige ressursene er avgjørende for hvordan framtida vil bli.

Hvis vi gjør Norge til en lærende nasjon, hvis vi bedrer kompetansen, arbeidstiden, innsatsviljen, helsen, omstillingsevnen og kreativiteten - og hvis vi greier å dra nytte av dette til å øke verdiskapingen i samfunnet, kan det gi langt større bidrag til vår felles økonomi enn det selv store endringer i olje- og gassreservene kan.

Og tenk hvilke potensiale for demokratisering som ligger i denne utviklingen. Den kunnskapen du har eier du fullt ut selv. Ingen kan kommanderes til å bruke sin kunnskap og kreativitet. Den egentlige eiendomsretten til en kunnskapsbedrift sitter ikke i aksjer, men i hjernen til de som gjør jobben. Hvis de forlater bedriften mister den sin verdi.

Arbeids - og læremiljø blir stadig viktigere for verdiskapingen. Det vil bringe med seg store endringer i arbeidsorganisering og demokrati både i skole og i arbeidsliv. På samme måte er det med samfunnet. Det kan bare styres til framgang gjennom åpenhet og dialog, ved å få mennesker med ulike typer kunnskap og kompetanse til å trekke sammen - til det beste for fellesskapet.

Nøkkelordet til vekst for samfunnet og for menneskene er å gå foran i kompetanse og kunnskapsutvikling, og fordele kunnskapen rettferdig. Fordeling er et absolutt krav fordi det gavner hele samfunnet at alle gis muligheter. Men mest fordi det er et likeverds- og rettferds-krav. Det er i stadig større grad utdannelse og kunnskap som bestemmer livskvalitet, sosial og økonomisk trygghet og mulighet til medbestemmelse - for den enkelte.

Utdanning er det fremste virkemiddelet til sosial utjamning.

La meg bruke revolusjonen som har skjedd i likestillingen mellom kjønnene,som eksempel. I dag er kvinnene i flertall på universitet og høgskoler. Selv om det fortsatt er ulikheter i valg av fag og i utdanningslengde har dette vært avgjørende i kampen for likestilling. Utdanning er nøkkelen til at kvinner har inntatt både arbeidslivet og det politiske liv. I utdanning lå muligheten til økonomisk sjølstendighet og til økt makt i samfunnet.

På samme måte har vi sett hvordan en stadig sterkere og bredere grunnutdanning, kapasitetsutviding og densentralisering av høyere utdanning, sammen med studiefinansiering gjennom Statens Lånekasse for Utdanning - har gitt mer likeverdige muligheter til utdanning for alle, og dermed også sosiale endringer.

Arbeiderparti-regjeringer har på hele 90-tallet prioritert utdanningsreformer. Ja faktisk er noen av de tyngste utdanningsløftene i dette århundre tatt på 1990-tallet.

Gjennom Reform-94 har vi sikret alle som går ut av grunnskolen rett til å fullføre et 3 eller 4-årig videregående løp. Vi har forandret en virkelighet der svært mange ikke fikk plass, eller opplevde at de i stedet for å kvalifisere seg ble vandrende fra grunnkurs til grunnkurs - til en situsjon med plass til de som ønsker det - og rett til å fullføre. Det gir unge mennesker en ballast av kunnskap inn i arbeidslivet eller til videre studier som vi tidligere bare kunne drømme om.

Og - vi har oppnådd at flere velger yrkesfag. Dette var helt nødvendig for å sikre kompetente fagfolk både innen praktiske og teoretiske fag.

Reform-94 har gitt voksne et bedre tilbud om opplæring. Pedagogisk og organisatorisk er reformen slik innrettet at den også skal være en voksenopplæringsreform. Læreplanene er bygget opp av deler som kan gjennomføres enkeltvis og bygges sammen til fullverdig kompetanse. Det er lagt opp til komprimerte løp som gir voksne mulighet til å ta utdanningen på kortere tid. Mulighet til å ta eksamen som privatist er der i alle fag - og paragraf 20 ordningen gir voksne med nødvendig praksis mulighet til å dokumentere sine kunnskaper og til å ta den praktiske og teoretiske delen for fag- og svennebrev.

Samtidig er jeg klar over at en garanti om tilbud for 16-19-åringene har stengt enkelte eldre søkere ute fra den videregående skolen. Dette har skjedd til tross for at fylkene har plikt til å ha et tilbud om antall skoleplasser som er vesentlig større enn antallet 16-19-åringer innenfor fylkesgrensene. Plassproblemer for de eldste elevene er hindre vi må arbeide for å fjerne.

De som ønsker å fortsette utdanningen etter videregående skole har også større mulighet enn før. I perioden 1980-95 har antallet studenter økt med 100.000. Norgesnettet som er etablert, skal bidra til en klarere arbeidsdeling og sterkere spesialisering innen universitets- og høyskolesektoren. Vi har et tilbud på høyskoler og universitet som både i kvantitet og i kvalitet er bedre enn noensinne.

Til tross for at ungdomsledigheten har gått ned er det fortsatt svært stor søking til universitets- og høyskole-studier. Det er ikke urealistisk at omlag halvparten av et årskull etterhvert vil søke seg til høyere utdanning. På enkelte områder hvor mangelen på arbeidskraft er stor, som førskolelærer-yrket, innen medisin og psykologi er det helt klart at vi må øke kapasiteten. På andre områder er ikke dette like nødvendig.

Ungdomskullene vil etterhvert bli mindre - og det er mye som kan hentes ved å organisere undervisningen bedre - slik at den enkeltes studietid blir kortere enn hva tilfelle er idag. Og - jeg vil understreke, vi må så langt som råd er påse at unge mennesker ikke overkvalifiserer seg, og blir sittende igjen med store studielån uten mulighet til å få praktisere det de har lært i yrkeslivet. En kortere og mer praktisk innrettet utdanning kan gi like store muligheter som en lang teoretisk.

I høst går startskuddet for nok en nyskaping: Reform-97. Landets 6-åringer legger for første gang i samlet flokk ut på skolevei. Det innebærer at alle 6-åringer gis et pedagogisk tilbud, men minst like viktig - vi får en helt ny grunnskole. Der både det faglige innholdet og pedagogikken har gjennomgått fornyelse. Målet er å øke nysgjerrigheten og lære-evnen. Vi har definitivt forlatt den gamle puggeskolen - som ikke er gangbar i et samfunn der informasjonsmengden er overveldende og endringene skjer så raskt. I stedet vil vi styrke den enkeltes lyst og evne til å finne ut ting på egenhånd, til å se sammenhenger og være kreativ.

Å lage undervisning basert på demokrati, å lære hvordan man lærer, er et hovedpoeng for å kunne realisere livslang læring. I en bok utgitt av Sosialistisk skolelag sto følgende å lese i 1936: "Et moderne demokratisk samfunn har ikke bruk for undersåtter, men for medborgere. Det gir frihet under ansvar. . ...Skolen må bli et demokratisk samfunn i det små, ikke som nå et opplyst enevelde. Det må gi sine elever praktisk oppøving i medborgernes plikter og rettigheter.... De vil derved ha muligheten for å utvikle seg til mere sosialt tenkende og handlende individer i det store samfunnet".

Det er dette vi mener når vi snakker om ansvar for egen læring, og det er dette vi søker å få til både i grunnskolen og i videregående skole.

Hverken Reform-94 eller Reform-97 er endelig fullført. Som med alle reformer kan heller ikke disse være perfekte fra første dag. Vi må ha åpne linjer til elever, lærere, foreldre og andre for å kunne gjøre de nødvendige forandringene underveis. I årene som kommer vil svært mye ressurser gå med til å utvikle, styrke og forbedre grunnutdanningen.

I programmet som ble vedtatt på Arbeiderpartiets landsmøte i november peker vi særlig på følgende områder for endring innen videregående opplæring:

• Lærlingeordningen må styrkes ytterligere. Slik at de som ønsker det sikres lærlingekontrakt. Selv om antallet lærlinger økte med 65 prosent til 16.500 i høst, var det likevel ca.3000 som måtte ta alternativ fagopplæring i skolen. Det er ikke godt nok. Neste år må både statlig og kommunale virksomheter - og det private næringslivet, gjøre en ekstra innsats. Alle må trekke sammen. Jeg vil fortelle at på statsminsterens kontor vil vi til høsten ta inn en lærling, ikke som statsminister, men i kontorfag. I salderingen før jul ble rammen for lærlingetilskudd økt med 250 mill. kr. Dette skal tjene som en ytterligere spore for bedrifter og virksomheter til å ta inn lærlinger.
• De økonomiske mulighetene til å ta videregående utdanning må være der for alle. Vi vil sikre dette først og fremst gjennom en utlånsordning for skolebøker. Det vil komme alle elever i videregående skole tilgode. Dernest vil vi se på stipendordningene for de som er i en vanskelig økonomisk situasjon. På sikt må målet være at ingen skal behøve å ta opp studielån for å gå på videregående skole.

Grunnmuren den enkelte skal bygge videre på seinere i livet - legges i grunnskolen - og i videregående opplæring. Dette er basisen som er nødvendig for å kunne realisere livslang læring. Derfor er det så avgjørende at vi makter å gjøre dette tilbudet godt for alle. At vi tar tak i de som har problemer i grunnskolen - og at de som ikke vil ha plass i videregående skole gis alternative tilbud om opplæring. Det er først og fremst gjennom grunnutdanningen vi kan sikre oss mot at spiren til sosiale forskjeller sås.

Men i tillegg vil vi gå igang med nye utdanningsreformer. Neste skritt må være konkrete tiltak for å gjøre livslang læring til en reell mulighet for alle.

Landsmøtet la grunnlaget for denne reformen gjennom vedtakene i det nye prinsipp- og arbeidsprogrammet. Det ble vedtatt at den enkelte arbeidstaker skal ha en individuell rett til fri for å ta etter- og videreutdanning, og at vi vil arbeide for et trepartssamarbeid mellom arbeidsgivere, arbeidstakere og staten - for å skape økonomisk rom for dette.

Buer-utvalget arbeider nå på oppdrag av regjeringen med hvordan en etterutdanningsreform konkret kan utformes. Slik at et opplegg kan være klart til lønnsoppgjøret i 1998.

Samtidig arbeider vi med å utvikle utdanningstilbud som er tilpasset voksne. Opplegget for Reform-94 er som nevnt ett ledd i dette. Et annet viktig område er hvordan den nye teknologien gir mulighet til å sitte hjemme i egen stue og via en PC hente ned relevant informasjon, kommunisere med medstudenter og lærere, sende oppgaver for retting osv. Teknologien kan bidra til å overvinne ett av de viktigste hindrene for utdanning i voksen alder - at man ofte er steds- og tidsbunden. For å kunne tilby en omfattende kunnskapsbank å søke i, arbeider vi med et kultur og kunnskapsnettverk som skal knytte bibliotek, universitet, høyskoler og viktige kulturintitusjoner sammen elektronisk. Samtidig må vi sørge for tilgang til datautstyr blant annet gjennom bibliotek og skoler - og vi må spre kunnskap om bruk av det. For kunnskapen på dette området er ikke like stor blant alle voksne. Godt at vi har yngre krefter å lære av.

Hvor omfattende muligheten til å få betalt utdanningspermisjon vil bli er opp til oss alle - det er opp til arbeidstakerne, arbeidsgiverne - og staten. Hvor høyt vil vi priotere tid til etterutdanning framfor andre goder?

Mitt bestemte inntrykk er at viljen til å gjøre slike prioriteringer er tilstede. Mange ønsker større mulighet til å ta utdanning i voksen alder og de prioriterer dette høyt. På dirkete spørsmål er det også svært mange som er villige til å sette utdanning foran økt lønn i framtidige lønnsforhandlinger.

De ønsker mulighet til å kunne ta videre utdanning innenfor det faget de har valgt - eller de ønsker mulighet til å gå opp helt nye løp. Enkelte arbeidstakere prioriterer dette så høyt at de bruker av sin fritid til å etterutdanne seg. Slik den 25-årige verkstedarbeideren Vidar Minge ved ABB Kraft i Drammen gjør. I forbindelse med vårens tariffoppgjør fortalte han til Arbeiderbladet at han gjerne gikk til streik for kravet om etter- og videreutdanning. I dag sitter han tre kvelder i uka og tar teknisk fagskole på fritida. Fire år vil det ta før han er ferdig. Vidars innsats og holdning forteller sitt om at viljen til å prioritere mer kunnskap er svært stor.

Om ti år kan 80 prosent av teknologien vi i dag bruker være skiftet ut, mens 75 prosent av dagens arbeiskraft fortsatt vil være i yrkesaktiv alder.

Arbeidstakerne ser hvor raskt endringene i arbeidslivet skjer, og at utdanning ikke lenger er noe de kan gjøre unna en gang for alle i ungdommen - men en mulighet som må være der livet ut.

De ser også at muligheten til etter- og videreutdanning i dag er svært skjevt fordelt. Her hersker virkelig Matteus-prinsippet. De som har får. De som ikke har, får heller ikke. FAFO og SSB har påvist at det blant arbeidstakere som ikke har allmenutdanning utover ungdomsskolen var 10,5 prosent som hadde deltatt på kurs i løpet av ett år. For de som hadde mye utdanning var det over 45 prosent som hadde vært med på slike tiltak.

Ansvaret for å finansiere etter- og videreutdannig kan ikke overlates til bedriftene og markedet alene. Det skaper en sosialt skjev fordeling - og hele samfunnet vil på sikt tape på at ikke alle gis mulighet.

Arbeidsgivere og bedrifter må fortsatt ha ansvaret for den opplæringen som er nødvendig for utviklingen i den enkelte bedrift. Arbeidsgivere og arbeidstakere kan sammen prioritere tid til etterutdanning som den enkelte arbeidstaker har mer styring med selv - ved lønnsoppgjør. Men det offentlige har også et ansvar og en viktig rolle i etter- og videreutdanningen. Både i forhold til å samordne og tilby utdanning - og i forhold til den enkeltes økonomiske muligheter til å benyttes disse tilbudene.

Investeringer i kompetanse er en oppgave som krever koodinert samvirke mellom partene i arbeidslivet og myndighetene. Overlatt til markedet alene vil vi få for lite investeringer i forhold til hva samfunnet som helhet er tjent med.

Gjennom solidaritetsalternativet er ledigheten tvunget nedover. Alle har bidratt. Partene i arbeidslivet gjennom solidariske lønnsoppgjør, og myndighetene ved økonomisk styring og aktiv reformpolitikk. Dette er en politikk som alle har tjent på. Vi har både maktet å skape flere nye arbeidsplasser, og å holde priser og rente nede. Dermed har arbeidstakerne gjennom å vise solidaritet fått reallønnsvekst de siste årene.

Likevel er det fortsatt for mange som ikke har jobb. Vi vil derfor videreføre solidaritetsalternativet - og vi vil utvide det, for å sikre fortsatt solidaritet i arbeidslivet.

Etter og videreutdanningsreformen vil være en viktig del av et slik utvidet solidaritetsalternativ.

Men så hører jeg innvendingene. Har vi råd til dette?

Spørsmålet stilles av høyrekreftene hver gang arbeiderbevegelsen skisserer utdanningsreformer. Svaret er nå som før: Ikke noe annet har gitt høyere avkastning for samfunnet som helhet enn å løfte opp kunnskapsnivået til brede lag av folket. Ikke noe har gitt det enkelte menneske større frihet og trygghet.

Og vi skal huske på: Tidsreformer i arbeidslivet er en måte å ta ut produktivitetsvekst på. I stedet for å ta ut en del av veksten i økte lønninger kan den tas ut i tid til andre prioriterte gjøremål, som utdanning. Utdanning som i sin tur vil bidra til økt kunnskap og kompetanse, og til mulighet for økt produktivitet.

Men vi må være klar over et paradoks knyttet til etter- og videreutdanning. Dette vil i tillegg til å være en kunnskaps-reform for arbeidstakere være en tidsreform. Det er en risiko for at slike reformer kan føre til mangel på arbeidskraft - særlig i yrker hvor etterspørselen etter arbeidstakere er stor og behovet for etterutdanning tilsvarende. Noe som blant annet er tilfelle blant lærere og sykepleiere. Dette må vi søke å motvirke når vi arbeider med den konkrete utformingen av reformen.

At man i deler av sitt yrkesaktive liv får fri til utdanning - behøver ikke å bety at den totale tiden den enkelte tilbringer som yrkesaktiv blir mindre enn før. Hele yrkeslivet sett under ett kan etter- og videreutdanningstid være en investering som gjør at den enkelte vil tilbringe mer tid i arbeidslivet totalt. Både fordi det kan bidra til at flere går ut av utdanning og inn i arbeidslivet tidligere, og fordi det kan gi eldre arbeidstakere fornyet kompetanse slik at de blir stående lengre i arbeidslivet. I dag forteller statistikken at de som blir gående ledig lenge særlig er unge mennesker med lite utdanning - og eldre arbeidstakere som aldri fikk tid til å lære noe nytt før jobbene de hadde ble overflødige. Bedre muligheter til etter- og videreutdanning kan endre dette bildet.

Hensikten med en etter- og videreutdanningsreform er at den skal gi postive virkninger gjennom lavere ledighet, likestilling, utjevning og mulighet til utvikling for den enkelte.

Reformen må innrettes slik at den bidrar til vekst og utvikling - ikke til det motsatte. Men når vi har sagt at det offentlige skal bidra i reformen - ja så må vi selvsagt være forberedt på at dette koster. Og i Arbeiderpartiets program er det klart slått fast at denne reformen skal prioriteres.

Vi er klare på at det skal stilles krav om arbeidsrelevans til den utdanningen som finansieres ved at partene i arbeidslivet bidrar. Jeg tror også at de fleste arbeidstakere vil prioritere dette når de selv skal velge hva de vil benytte sin utdanningspermisjon til.

I tillegg arbeider Buer-utvalget med den konkrete utformingen av en dokumentasjonsordning for kunnskap ervervet andre steder enn i arbeidslivet. Dette vet jeg er en mulighet som svært mange vil være glad for at kommer.

Kunnskap-bygging omfatter selvsagt ikke bare det man får "papirer på" at man kan - eller bare den kompetansen som har relevans i arbeidslivet.

Det må også være mulig å få tilfredsstilt egen nysgjerrighet på andre felter, til å utvikle sine talenter og egenskaper innen kunst og kultur, til tillitsmannsopplæring og skolering i politikk- og samfunnsliv - eller til å lære seg hvordan man "surfer" på Internett slik Dagsrevyen før jul kunne fortelle at pensjonister på Stovner er opptatt av.

Mulighet til å utvikle seg også på disse områdene er viktig når vi snakker om livslang læring. Det har vi råd til. Å satse mer av fellesskapets midler på organisasjons- og kultur-liv er ikke uttrykk for luksus - men forståelse av hva som gir mening til menneskers liv.

Når det gjelder mer fritidspreget kunnskaps- og kulturaktivitet bør vi imidlertid betale noe mer av egen lommebok - ihvertfall bør den voksne delen av befolkningen gjøre det. Enten de velger å engasjere seg i bedriftshåndball, politikk, mannskor eller delta i AOF-kurs i fransk.

Når det gjelder aktivitet for barn og unge synes jeg det forholder seg annerledes. I skolemusikken eller knøttelaget må fellesskapet sikre at ikkenoen stenges ute fordi foreldrene ikke har råd eller vilje til å påkoste aktiviteten. Det er mer enn nok av aktiviet for barn og unge som koster store penger - og som mange stenges ute fra. Da må vi kunne ta oss råd til å satse på noen felles arenaer der de yngste kan møtes på like fot - uten krav til en kostbar inngangsbilett. Jeg vil understreke at slike felles arenaer for læring i fritida er viktige i byggingen av kunnskap og av demokrati. Det er bakgrunnen for mitt initiativ om å se på skatteregler og overføringer fra statlige spill til frivillige lag og organisasjoner - som driver aktivitet for barn og unge.

Det norske Huset - skal ha en grunnmur. Det må være en grunnmur som utgjør både et sterkt økonomisk og et sterkt økologisk fundament. Grunnmuren skal være bærekraftig. Å investere i kunnskap og kultur er bærekraftig i dobbelt forstand.

La meg vende tilbake til frosken jeg innledet med å fortelle om. Han forsto ikke at noe var i ferd med å skje - og reagerte derfor med passivitet.

Den mest menneskelige reaksjon på det man ikke forstår er også å avvise det. Det være seg nye måter å gjøre ting på, eller andre måter å tenke på.

Bare gjennom innsikt og kompetanse kan den enkelte utvikle trygghet på seg selv i møte med det som er ukjent, og dermed mulighet til å kunne handle og utnytte det til beste for seg selv og andre.

Det er mangel på innsikt og fremmedgjøring som skaper frustrasjon og aggresjon. Å gi den enkelte bedre evne til kontroll med eget liv, og større mulighet til å forstå og delta i samfunnsstyringen - er den beste investeringen vi kan gjøre i velferd og trygghet.

Mennesket er ikke hva det har, men hva det gjør. Denne gamle sosialistiske innsikten er etter min mening det viktigste grunnlaget for å utvikle også vårt moderne velferdssamfunn og demokrati.

Trangen til arbeid og utfoldelse kan hemmes og kues når samfunnet organisers slik at det bare blir slit og savn, træl og ork. Men menneskene kan også ved hjelp av sin innsikt i samfunnet forandre det - slik at evner og skaperkraft får sine fremst uttrykk i arbeidsliv og samfunnsliv.

Klarer vi det - makter vi også å skape vekst og velferd inn i tusenåret som ligger foran oss.

Lagt inn 6 januar 1997 av Statens forvaltningstjeneste, ODIN-redaksjonen