Statsminister Thorbjørn Jagland

Med forbehold om endringer

Norges Pensjonistforbund

Drammen teater, 2. juni 1997

Det er en ære for meg å få hilse ved åpningen av landsmøtet i Norges Pensjonistforbund.

Vi som er politikere har en lei tendens til å framstille eldre mennesker som en ensidig hjelpetrengende gruppe.

Det bør vi slutte med. Flertallet av dere er, slik jeg kjenner dere, mer opptatt av å gi hjelp - enn av å få det.

Få grupper i samfunnet har så stor anledning til og så stor vilje til å være noe for andre, som det dere har.

Få grupper har så mye tid og rom for egen utvikling. Så ser vi da også at eldreuniversitet, språk-kurs, dans og annen aktivitet griper om seg.

For en tid tilbake besøkte jeg på en av mine samråd Randi Thorsen på Prinsdal. Ja, jeg antar Randi er her i dag som representant for Oslo Pensjonistforbund.

Hun har virkelig valgt å legge liv til årene. Panterløp, ferieturer, språk-kurs og go-kart-kjøring står alt sammen på Randis timeplan. Jeg sier timeplan - for det tror jeg hun behøver. En av tingene vi snakket sammen om, var hvor viktig aktivitet er for helsa. Nå behøver ikke alle holde samme turbo-fart som Randi. Men det å ha noe å fylle dagene med - og det å være noe for andre, tror jeg virker bedre enn all verdens medisiner og vitaminer.

Jeg vet dere er opptatt av dette. Og jeg håper flest mulig kommuner noterer seg det. I årene som kommer skal vi gjøre et skikkelig omsorgs-løft. Men like viktig er aktivitetssentraene, eldresentraene, frivillighets-sentralene. De må ikke bli salderingsposter når budsjettene skal gjøres opp. Steinar Barstad, som er helse- og sosialsjef i Søndre Land kommune, sa under rådsmøtet Regjeringen hadde om eldrepolitikk - at han mer enn gjerne bytter ut to sykepleiere med en kulturarbeider. Jeg tror han er inne på noe der.

I dag er det i overkant av 600.000 alderspensjonister her i landet. Et stykke ut i neste århundre når jeg har vært pensjonist en stund, vil vi være rundt 1 million alderspensjonister. Det at stadig flere blir stadig eldre, er resultat av alderssammensetningen i befolkningen - men også av velferdspolitikken. Velferdsstaten gjør oss eldre - og friskere.

Før fikk de færreste oppleve pensjonist-tilværelsen etter yrkesaktiv alder. Nå kan flertallet se fram mot ett eller flere tiår etter pensjonsalder. Før opplevde de færreste unger å ha besteforeldre og oldeforeldre i store deler av oppveksten. Nå er dette noe de fleste har. Før var alderdom nesten ensbetydende med sykdom. Nå er de fleste friske og raske - også i eldre år.

Det betyr ikke at alle eldre mennesker har det bra. Noen har problemer med å få pengene til å strekke til. Noen opplever ensomhet og isolasjon. Noen får ikke det omsorgs- og helsetilbudet de har krav på.

Alt dette er utfordringer dere er svært klar over, og som dere kjemper for å få forandring på. I den jobben er dere dyktige. Jeg tror ikke det er mange fagforeningsledere i landet som har tilsvarende erfaring og samtidig gjennomslag - som det Einar Strand og hans allierte har.

La meg ta fatt i utfordringene jeg beskrev:

• noen som ikke har anstendige omsorgs- og helsetilbud
• noen som har økonomiske vanskeligheter
• noen som er alene og ensomme

Jeg har sagt at begrepet - krise - kun kan brukes om to sektorer i landet vårt: Deler av eldreomsorgen - og deler av psykiatrien.

Det står jeg ved. Derfor akter vi å ta grep her. Regjeringen har lagt på bordet bevilgninger for tidenes største satsing på eldreomsorgen - 30 milliarder kroner over en fireårsperiode. Alle ledd i eldreomsorgen skal rustes opp.

1. Vi vil styrke tilbudet om heldøgns omsorg og pleie. Det skal være opp til kommunene å bestemme om slike tilbud skal gis i sykehjem eller i omsorgsbolig tilknyttet heldøgns hjemmetjeneste.
2. Vi skal gjøre om flersengsrom til ensengsrom - slik at de som ønsker det har mulighet til å få enerom.
3. Vi skal styrke tilbudet om å få hjelp hjemme.
4. Vi vil jevne ut de store forskjellene kommunene imellom. Hensynet til de eldre må gå foran hensynet til at staten ikke skal forskjellsbehandle kommuner.
5. Vi vil skifte ut gamle og uegnede institusjoner. Dette gjelder særlig en del aldershjem som benyttes som sykehjem, noe de ikke er bygget for.
6. Vi vil fortsette den høye utbyggingstakten av omsorgsboliger.
7. Vi vil at flere skal jobbe mere i omsorgssektoren. En egen plan for omsorgs- og helsepersonell som er rett rundt hjørnet - skal vise hvordan det oppnås.

Satsingen er fullfinaisert fra staten. Kommunene får fullt ut kompensert for driften. Og de får frie inntekter som er tilstrekkelig til å dekke avdrag og renter på lån til investeringer i nye institusjoner.

For å klare dette løftet må vi ha 12.000 flere årsverk i eldreomsorgen. Det betyr at vi må utdanne flere. Men vi må også legge forholdene tilrette slik at flere av de som jobber deltid har tid og ork til å ta heltidsstilling. Da må vi både bedre muligheten for etter- og videreutdanning - og vi må se på hvordan arbeidet er organisert. Dagene blir ofte ekstra lange og tunge dersom du jobber i et system der du selv har liten innflytelse. Demokrati og arbeidsmiljø-spørsmål er ikke minst viktige innen helse- og omsorgsyrkene.

I tillegg må vi sørge for at de som vil kan få barnehageplass - slik at de kan gå ut i yrkeslivet. Det er ingen motsetning mellom å ta godt vare på ungene og ta godt vare på de eldre. Det er to sider av samme sak.

Uten barnehageplasser, etterutdanning og arbeidsmiljø-reformer klarer vi ikke arbeidssiden av eldresatsingen. Og da klarer vi den ikke.

Et annet område som henger nøye sammen med omsorgen - er helsetjenester. Igjen må vi ta utgangspunkt i hva som skaper trygghet - i dette tilfelle for den enkelte pasient. Regjeringen har foreslått at alle skal ha sin faste lege. Det betyr mye for trygghet - og for oppfølging. I tillegg omorganiserer vi sykehustilbudet. Vi vil rive ned vanntette skott mellom fylker - og mellom kommuner og fylker. Gjennom samarbeid i helseregioner skal den enkelte sikres rett til behandling - om ikke i eget fylke - så på et annet sykehus som har plass.

Og vi har lagt fram en egen melding om psykiatrien. Den skal følges opp med penger hvert år framover.

Del av helse- og omsorgssatsingen er også et eget forskningsprogram for å utvikle geriatrien i Norge. For vi behøver mer kunnskap. Vi behøver ikke minst å heve statusen knyttet til det å ha kunnskap om og arbeide med eldres situasjon og eldres helse.

Velferdsstaten er helhet. Utdanning, omsorg for barn og eldre, helsetjenester, kultur, arbeid mot vold og kriminalitet. Alt henger sammen. Trygghet kan vi bare skape dersom vi bygger på helhet. Vi skaper ikke økt trygghet mot kriminalitet utelukkende ved å bevilge mer til politiet, og vi løser ikke kriser i omsorgen for eldre ved å satse ensidig der. Vær på vakt mot de som vil en velferdsstat som bare skal stelle med et minimum av oppgaver - og som vil skjære ned på alt det som etter deres mening ikke er så viktig - som barnehager, kultur og skolefritidsordning. Den som skal bygge hus vet at det må ha et grundig fundament - og at alle vegger må være like solide. Slik er det også når velferd skal bygges.

Eldreomsorg er ikke kun er et spørsmål om mer penger. Selvsagt må mer penger til - derfor vil vi da også bruke 30 milliarder. Men oljefondet kan ikke skaffe oss arbeidskraft direkte. Pengene må omsettes i arbeidskraft. Først da kan oppgavene løses.

Dersom vi bruker mer penger enn det finnes arbeidskraft til oppnår vi ikke bedre omsorg.Da oppnår vi bare dyrere omsorg. Erfaringene fra helsesektoren burde ha lært oss den leksen. Der har mangelen på leger gjort at ekstra bevilgninger forsvinner ut i økte legelønninger framfor behandling av flere pasienter.

Vi kan ikke putte mer penger inn i eldreomsorgen enn det er arbeidskraft til. Og vi kan ikke løse alle andre oppgaver samtidig som vi løser problemene i eldreomsorgen.

Det er realressurene - ikke pengene, som teller.

Det er arbeidet - ikke pengene, som skaper velferden.

Som finansministeren i Gerhardsen-regjeringen , Erik Brofoss, sa i sin tale i Stortinget i 1946: "Vi må fri oss fra innbilningen om pengene som grunnlag for levestandard og velstand. La oss alltid ha for øyet at vi lever av hverandres arbeid, og jeg understreker, at hverandres arbeid, ikke andres". Dette var grunnlaget for hele gjenreisingen etter krigen. Dette må også være grunnlaget når vi skal bygge velferdsstaten videre.

Derfor må vi prioritere. Alle områder kan ikke få påplussninger samtidig.

Jeg har hørt noen si at eldresatsingen bare er valgkamp-bløff fra Regjeringens side. Men er partiet som nå sitter i Regjering det som har størst synderegister hva brutte valgløfter angår?

Tenk over det.

Før valget i 1993 sa vi at arbeid til alle var jobb nummer en. Rett før helgen kom ledighetstall som viste at antallet ledige nå er under 100.000. Og tallet fortsetter å synke, uke for uke. Det vil bli skapt 168.000 flere jobber i 1994-97. Vi holdt det vi lovte. Fortsatt er det for mange ledige, men vi er på rett vei, og vi skal ikke gi oss før målet om full sysselsetting er nådd.

Slik vi jobber planmessig for lavere ledighet, vil vi også jobbe planmessig når vi foran dette valget sier at nå - skal eldre og helse settes først.

Det er et stort økonomisk løft Regjeringen er innstilt på å gjøre. Og vi underslår ikke at en så stor satsing må skyve andre oppgaver til side. Vi kan ikke delta i budrundene som nå er igang på nær sagt alle områder i Stortinget. Vi kan derfor heller ikke oppfylle alle ønsker fra de eldste.

Men en ting slår vi klart fast. Vi skal ta vare på pensjonssystemet vårt, slik det er bygget opp gjennom folketrygden, som i år fyller 30 år. Derfor er jeg glad for at Regjeringen også i år kom til enighet med organisasjonene om regulering av Grunnbeløpet: En regulering på 1.500 kr fra 1. mai; noe som gir en økning i minstepensjonen for enslige på over 2.400 kr og over 4.000 kr for ektepar.

Jeg er kjent med at Pensjonistforbundet ønsker en kraftig økning av minstepensjonene. Jeg hører at det også på dette området er en budrunde på gang i Stortinget.

Men jeg vil advare mot en ting: Vi skal være forsiktige med å se på gruppen pensjonister og på gruppen minstepensjonister som en enhetlig gruppe.

Jeg kjenner minstepensjonister som bor i nedbetalte hus på landet sammen med sin ektefelle - og som knapt noen gang har hatt det så bra økonomisk som de har nå. Men jeg kjenner også minstepensjonister som bor alene i leiligheter i byen - der husleia kan være høy. De har problemer med å få det månedlige husholdnings-regnskapet til å gå i hop.

Inntektsstatistikken forteller at den gjennomsnittlige minstepensjonisten har inntekter på nesten 10.000 kr. pr år i tillegg til folketrygdens minstepensjon. Bak et slikt gjennomsnitt skjuler det seg selvfølgelig variasjoner. Noen er minstepensjonister, men har en livsledsager som har god inntekt. Andre har betydelige finansinntekter. Og som jeg understreket innledningsvis - andre har virkelig problemer. Ofte har problemene sammenheng med høye boutgifter.

Derfor har Regjeringen sagt klart fra at det først og fremst er bostøtten vi vil bruke for å løfte opp de minstepensjonistene som har det dårligst. Det er langt mer målrettet å gjøre det slik - enn det er å definere alle minstepensjonister som like vanskeligstillte - og gi alle likt.

Derfor vil jeg utdype et par forhold knyttet til bostøtten.

Fra 1. januar ble bostøtteordningen lagt om. Tidligere hadde vi to ordninger: En bostøtteordning i Husbanken og en egen tilskuddsordning i regi av Sosialdepartementet. Noen pensjonister kunne bruke begge ordningene. Dette var en ugrei situasjon.

Ugrei for brukerne, fordi det var innviklet å skaffe seg oversikt over hvilke tilskudd en til syvende og sist hadde krav på. Og det var heller ikke uten problemer for myndighetene å administrere ordningene.

Dette var bakgrunnen for at Stortinget vedtok endringer, slik at alders- og uførepensjonister skulle få en ordning å forholde seg til. Disse endringene ble gjort uten at de samlede midlene til bostøtte på noen måte ble redusert.

Av media kan det virke som om alle har fått lavere tilskudd som følge av regelendringene. Slik er det ikke. Men vi ser nå at omleggingen har fått negative utslag det ikke var meningen den skulle ha.

Regjeringen vil derfor gjøre endringer i reglene slik at mange vil få høyere støtte enn det som kom til uttrykk ved første utbetaling nå i mai. Men vi står fast på at det å gå tilbake til to ordninger, ikke er fornuftig, aller minst for de som skal bruke tilskuddsordningene.

I eldremeldingen har vi også varslet at vi i 1998 vil øke bostøtten til pensjonister med 50 mill kroner.

Men jeg vil understreke - selv om vi forbedrer og målretter bostøtteordningen, vil det viktigste bidraget til lave bokostnader også for de eldste, være en politikk som holder rentene lave.

Nettopp derfor er det så viktig at vi nå ikke forløfter oss. Det vil være en kortvarig glede å bevilge stadig mer oljepenger. For disse bevilgningene vil fort bli spist opp av økte priser, lønninger og renter. Taperne vil alltid være de som fra før har minst.

Regjeringen sier klart ifra - vi vil sette eldreomsorg og helse først - og vi vil gjøre det uten å risikere pris og renteoppgang. Det krever evne til prioritering. Det krever evne til å også kunne si nei noen ganger.

Vi lever i et samfunn med enorme mengder informasjon og kunnskap. Hver enkelt av dere har helt særskilte erfaringer og kunnskaper. Innsikt som må tas i bruk.

Det er vi for dårlige til i dag. Det er for få eldre mennesker der avgjørelsene fattes. Det erkjenner jeg.

Derfor må vi andre som er der beslutningene fattes - ha øyne og ører åpne. Derfor har Regjeringen valgt en arbeidsform med samråd og med rådsmøter. Det første rådsmøtet vi hadde satte vi eldreomsorgen på dagsorden. Regjeringen var kommet et stykke på vei i arbeidet med eldremeldingen, og vi ville ha innspill og synspunkter. Det fikk vi - og de tok vi med oss.

Dette er en arbeidsform, en prosess og en dialog som skal fortsette. For jeg har den grunnleggende innstilling at reformer også må reformeres. Ingenting blir perfekt fra dag en. Derfor lover jeg å lytte til det dere påpeker også i fortsettelsen. Så kan jeg selvsagt ikke love å være enig bestandig - men ut av en åpen debatt kommer det gjerne konstruktive løsninger som bringer oss ett skritt videre.

Målet er at folk skal ha en god alderdom. Det avhenger selvsagt av de avgjørelsene vi som politikere gjør. Men det avhenger også av avgjørelser hver og en av oss tar. Den tredje utfordringen jeg nevnte innledningsvis var ensomheten. Den kan ingen politiker fjerne. Men det vi kan gjøre, er å gi rom for møteplasser og rammer for aktiviet. Og vi kan slippe de eldste fram, som ressurspersoner.

To ting sto svært klart for meg etter rådsmøtet Regjeringen hadde om eldrepolitikk. At vi må makte å gi en anstendig eldreomsorg - men at vi også må vie det forebyggende arbeidet større plass og rom, både på budsjetter og i debatten.

Da er jeg tilbake der jeg startet - med aktiviteten og med demokratiet.

Dere i Norges Pensjonistforbund bidrar til begge deler.

I det moderne samfunnet skjer endringene raskt. Det er vanskelig å følge med på alt det nye. Omløpshastigheten på nyheter er stor. I et slik samfunn er det mange som glemmer å lytte til det de eldste sier. Den kunnskapen de har skattes ikke høyt nok - fordi den handler om det som var. Da glemmer vi at ethvert samfunn må ha med seg det gamle - for å klare å mestre det nye. Ethvert samfunn behøver røtter, erfaring, felles verdier, livsklokskap, historier. Vi behøver å lytte til dere og det dere representerer. For i det ligger fundamentet framtida skal bygge på.

Jeg vil ønske dere lykke til med landsmøtet. Jeg regner med å bli meddelt hvilke beslutninger dere fatter.

Lagt inn 2 juni 1997 av Statens forvaltningstjeneste, ODIN-redaksjonen