Statsminister Thorbjørn Jagland

Med forbehold om endringer

LO-kongressen

Folkets Hus, 11. mai 1997

Jeg er stolt over å stå her i dag og kunne si: Folk i Norge har det bedre enn da vi møttes sist gang på LO-kongress for fire år siden:

• Det vil bli skapt 165.000 nye jobber fra 1993 til 1997.
• Reallønna har økt med 6% og lønningene er jevnere fordelt enn på 80-tallet.
• Vi har fått avtalefestet pensjon ned til 62 år.
• Det er tatt store løft innen utdanning.
• Det er bygget omlag 53.000 nye barnehageplasser.
• Vi har gjort enorme investeringer i samferdsels-sektoren.
• Norge er fremst i verden når det gjelder informasjonsteknologi.

Denne kursen skal vi fortsette - med all vår viljekraft og styrke. For mye er fortsatt ugjort.

Vår satsing på utdanning, etterutdanning, trygghet i arbeidslivet, rettferdig fordeling er en moderne linje. Den nyliberalistiske linjen til Høyre og Fremskrittspartiet er gammelmodig og ubrukelig i det 21. århundres informasjonssamfunn.

Høyre lover 20 milliarder i skattelette til de som har mest. Hva skal vi med det? Vi trenger pengene til utdanning, informasjonsnettverk, velferd for de eldre og et bedre helsestell. Ingen som skal investere i Norge vil spørre etter Høyres skattelettelser. Men de vil undersøke hvordan utdanningen og velferden er. De vil etterspørre en aktiv stat. Det partnerskap mellom statlig og privat kapital som Arbeiderpartiet tar til orde for, vil være et utrolig sterkt kort for Norge i framtida.

Dette kom klart til uttrykk i en engelsk avisartikkel: Vinnerne i framtida er de som best forener offentlig og privat innsats - ikke de land som bygger forskjeller mellom institusjoner og mellom samfunnsgrupper.

Det er med denne bakgrunn jeg vil påstå følgende: De andre regjeringsalternativene vil innebære et linjeskifte for Norge. Ja ikke bare et linjeskifte, men et systemskifte i norsk politikk, et kvalitativt brudd. Bort fra arbeidslinjen, bort fra trepartssamarbeidet mellom stat, næringsliv og arbeidstakere, bort fra partnerskapet mellom statlig og privat kapital. Det vil være et stort skritt bort fra den linje som har ført til stadig flere og mer interessante jobber.

Se på hva både sentrumsalternativet og Høyre har gjort og vil gjennomføre:

• De har tvunget igjennom en halv milliard kroner i skattelettelse til rederne.
• De snakker om å forandre delingsmodellen. Dvs at folk med 500.000 kroner og oppover skal betale bare 28% skatt av sin inntekt.
• Senterpartiets Gudmund Restad snakker om flat skatt. Ikke noe land har det. Selv ikke i Storbritannia under Thatcher og Major lot det seg gjennomføre. Er ikke Senterpartiet klar over at Thatcher måtte gå av pga det forhatte forslaget om en lik skatt på alle hoder.

Det viktigste poenget er at store skattelettelser vil gjøre det vanskeligere å bygge velferden videre. De samme pengene kan ikke brukes to ganger. Vi trenger pengene til utdanning, barn, eldre og helse.

Mer velferd vil tjene både små og store bedrifter. Dessuten er bedriftene helt avhengige av lave priser og lave renter. De borgerlige partienes skattelettelser kombinert med overbud på alle områder vil føre til en ny pris- og renteoppgang.

Små og store bedrifter er også avhengig av et godt samarbeid med fagbevegelsen og lønnstakerne. Hvordan skal de borgerlige få det til?

• ved å gå løs på sykelønnsordningen?
• ved å ta vekk det statlige bidraget til AFP?
• ved å ta vekk fradraget for fagforeningskontingenten på selvangivelsen?
• ved å forandre arbeidsmiljøloven slik at tryggheten i arbeidslivet svekkes?

De som tror at Norge kan klare seg i den globale økonomien med en kombinasjon av skattelettelser og overbudspolitikk, de kan stemme på et av de borgerlige partiene. De har prøvd å styre ved å tilgodese fire partiers hjertesaker en gang før. Det førte oss inn i århundres høyeste rentenivå. Nå når den internasjonale konkurransen er helt åpen, vil prisstigning og renteøkning føre til at store deler av Norge flagges ut.

De som er enige med oss i at arbeidet er det viktigste, og at det derfor er nødvendig å skape trygghet for lønnstakerne og investere i deres kunnskap, de må stemme på Arbeiderpartiet.

De som mener at det er nødvendig med et partnerskap mellom statlig og privat kapital for å skape investeringer i nye arbeidsplasser og sikre at de gamle ikke flagger ut, de må stemme på Arbeiderpartiet.

De som er for et fornyet partnerskap mellom stat og skatteytere med sikte på et løft for å bedre kårene til eldre og syke, de må stemme på Arbeiderpartiet.

De som er for at Norge i framtida ikke bare skal være en industrinasjon, men også en miljønasjon, de må stemme på Arbeiderpartiet.

Som jeg var inne på i år har vi en merkelig situasjon foran dette valget. Men jeg må bare gjøre noen korreksjoner etter gode råd fra folk her i salen.

• Jeg sa at vi har et sentrumsalternativ med to statsministerkandidater og ingen politikk. Noen ganger er mitt inntrykk, sa en til meg, at det er tre statsministere - men fortsatt ingen politikk.
• Så ble jeg bedt om å presisere at Høyre tross alt målbærer en politikk - men har ingen statsministerkandidat.
• Fremskrittspartiet vil ha ny regjering, men bare dersom partiet får plass rundt kongens bord, sa jeg. Du må si at det er Carl I. Hagen som vil ha den plassen, sa en til meg. Og han er det jo ingen som vil ha.
• Og dette merkelige sammensurium skal limes sammen av Vingle-Venstre, som - som alltid - vil bli splittet dersom de får mer enn en på Tinget. Og det må legges til: Når Venstre sier "Sentrum" - da hører jeg - Høyre.

Når jeg tenker på opposisjonen kommer jeg på historien om da Kjell Magne og Anne Enger var på sykkeltur - med tandemsykkel. De kom ut i ulendt terreng og i bratte bakker. Kjell Magne foran, Anne Enger bak. Midt i den bratteste bakken begynner det å røyne på for Kjell Magne - og han sier: - Dette var jammen en tung og bratt bakke Anne Enger.

- Ja - svarer Anne Enger. - Hadde ikke jeg bremset hele tiden, hadde vi sikkert rullet ned igjen.

Kamerater!

Hovedårsaken til at vi har klart å snu utviklingen fra økende ledighet til vekst i arbeidsplasser, realvekst i lønningene og mer velferd, er at den faglige og politiske delen av arbeiderbevegelsen har trukket sammen i tospann.

Yngve og jeg satt sammen i den offentlige sysselsettingskommisjonen. Der var vi enige om tre grunnleggende punkter:

• Vi kunne ikke bli kvitt arbeidsledigheten uten et samarbeid mellom myndighetene, arbeidsgivere og arbeidstakere.
• En slik linje forutsatte beskyttelse av lønnstakernes interesser.
• Og den forutsatte en satsing på velferd, utdanning og arbeidsmarkedsopplæring fra Regjeringens side.

Vi har holdt fast på det som er kjernen i sosialdemokratiet: At arbeidet skaper velferden, og at fordelingen er viktigst.

De fleste land har beveget seg bort fra disse grunntesene. De gjenopplivet den gamle tanke om at skatteprivilegier for kapitalen ville gjøre det mer lønnsomt å investere. Dessuten, hvis lønnstakerne og de arbeidsledige fikk reduserte ytelser og mindre trygghet ville de få større incitament til å jobbe.

Vi har holdt fast ved at det ikke er utrygghet som skaper arbeidslyst, men trygghet. Folk er ikke arbeidsledige fordi de er late. Mange av de som står i ledighetskøen gjør det fordi de mangler kunnskaper og kvalifikasjoner til å ta de ledige jobbene.

Derfor har vi ikke bare opprettholdt det sosiale sikkerhetsnettet, vi har forsterket det. Vi har ikke skåret ned på de arbeidslediges ytelser, vi har forbedret dem. Samtidig har vi utviklet Europas mest ambisiøse utdannings- og arbeidsmarkedspolitikk.

I 1946 sa daværende finansminister Erik Brofoss dette i Stortinget: "Vi må fri oss fra innbilningen om pengene som grunnlag for levestandard og velstand. La oss alltid ha for øyet at vi lever av hverandres arbeid, og jeg understreker, av hverandres arbeid, ikke andres."

Arbeidet skaper velferden. Rettferdig fordeling fører til økt verdiskaping, ikke mindre som høyresiden påstår.

Vi tar avstand fra tanken om at de rike må ha skattefordeler for at de skal investere, mens lønnstakerne må tåle pisken for at de skal gidde å jobbe. Dette er det mest umoderne som finnes. Tenk på hva slags samfunn vi er i ferd med å få. Det preges av de tusener av fagprofesjoner, et mylder av teknologier. Og kunnskapen preger arbeidet mer og mer, i alle yrker, på alle nivåer og i alle sammenhenger. Evnen til samarbeid er det som avgjør. En bedrift i dag kan ikke drives etter det gammeldagse kommandoprinsippet når det viktigste er å få faggrupper som besitter hver sin kunnskap og teknologi til å samarbeide. Da må det lages nye organisasjonsstrukturer der samarbeid blir det viktigste. Dette blir det umulig å få til med himmelvide forskjeller på folk. Investeringer i folks evner - gir økte muligheter for hver enkelt og for samfunnet som helhet. Det er kvalifikasjonene det kommer an på, ikke pisken.

Mye er ugjort. Det er mange oppgaver å ta fatt på. Selv om sysselsettingsveksten og de solidariske lønnsoppgjørene har ført til en mer rettferdig fordeling, har vi grupper som faller utenfor. Dette skal vi gjøre noe med.

Regjeringen presenterte nylig forandringer i dagpengeordningen. Endringene innebærer at de langtidsledige skal ha rett til å fortsette på tiltak eller annet arbeid etter at dagpengeperioden på 3 år er slutt. De kan da opprettholde sin inntekt og komme inn i aktivitet som kan føre fram til arbeid.

Eneforsørgere vil få større kontantutbetalinger fra neste år, og de vil få økt mulighet til å komme inn i utdanning som kan føre fram til arbeid.

Og vi vil bedre forholdene for de som har det vanskeligst på boligmarkedet.

Vi må holde fast ved den linje at arbeid og utdanning er det mest effektive virkemiddel for å løfte folk opp. Men de som ikke kan komme i arbeid skal også ha en anstendig tilværelse.

Løfte mindretallet er en hovedoppgave for min regjering. Eller som det står i utkast til handlingsprogram for LO: "Det skal ikke være noen som er tapere eller blir utstøtt av grunner de selv ikke har kontroll over."

I den videre utbyggingen av den offentlige velferden må vi gjøre et valg. Det er ikke så enkelt som at vi bare kan strø om oss med mer oljeinntekter. Det er for øvrig merkelig at de partiene som går inn for lavere tempo i oljevirksomheten vil bruke mer av oljeinntektene. De bør snart få inn i hodene sine at oljeinntektene er usikre. Hittil i år har oljeprisene sunket. Dersom prisfallet varer året ut, vil statens oljeinntekter reduseres med 20 milliarder kroner. Hvis oljeprisene synker ytterligere vil vi ikke ha noe igjen å sette inn på oljefondet. Hvor skal de da ta pengene til sine overbud fra? Svaret er at vi da må begynne med underskudd igjen.

Vi bruker i dag mye oljepenger. Vi bruker 23 milliarder over statsbudsjettet for 1997. Vi har brukt 700 milliarder siden vi fant oljen. I fjor var første året vi kunne sette noe av i oljefondet. Det fondet vi er i ferd med å bygge opp, tilsvarer ikke mer enn 3/4 års utbetaling til folketrygden, eller det er en måneds produksjon på det norske fastlandet. I årene framover blir vi stadig flere eldre over 80 år, og inn i neste århundre blir det tusenvis av flere pensjonister som skal ha pensjon. Vi må forberede oss på den situasjonen hvis vi ikke ønsker å legge uansvarlige belastninger på framtidas lønnstakere. Og dette er ikke lenger borte enn 10 år fra nå. Derfor må vi bygge opp et oljefond.

Men vi må også satse på velferden her og nå. Eldre og helse skal komme først. Vi vil gjøre et skikkelig løft for de eldre. Vi vil over en 4-årsperiode bruke 30 milliarder på eldreomsorgen. Det er den mest storstilte satsing på eldreomsorg over en så kort periode noensinne. Vi vil få orden på helsevesenet. Vi vil klare full barnehagedekning. Og vi vil satse på etterutdanning for voksne.

• Eldre og helse først
• full barnehagedekning
• etterutdanning for voksne

er vårt program for neste 4-årsperiode.

Vi kan da ikke si ja til alt annet. Det går f.eks. ikke an å tenke seg en storstilt utbygging av eldresektoren og samtidig satse enda mer på veiinvesteringene slik de borgerlige partiene vil. De tar ikke de eldre alvorlig når de kan gå inn for noe slikt.

Arbeiderpartiet vil legge fram sine prioriteringer for velgerne i september. Hvis de borgerlige partiene som vil satse mer på alt, eller vil finansiere sine overbud med angrep på sykelønnsordning, avtalefestet pensjon, - vinner fram, så må de få prøve seg. Folket bestemmer. Valget blir en folkeavstemning om vårt klare valg - et løft for eldre og helse - uten ny pris- og renteoppgang. Vi skal også sette penger inn i den mest lønnsomme investering av alle - i etterutdanning for voksne. Satsing på velferd nå og investering i fremtida - det er det vi vil.

Utdanning må kombineres med satsing på ny teknologi. Det er det som må til for at Norge skal kunne forbli en moderne industri- og energinasjon. For det er det vi er: Industri- og energinasjon. Dette må kombineres med å være en miljønasjon. Vi må sette debatten om gasskraft inn i en slik sammenheng.

Arbeiderpartiet mener - og Stortinget har vedtatt at det skal gis konsesjon til bygging av to gasskraftverk i Norge. Stortingsflertallet mener at gasskraft ved å erstatte kull bidrar til å redusere CO2-utslippene i en nordisk/europeisk sammenheng. Og foredling av naturgass vil gi oss ny kompetanse og erfaring i Norge. Det vil være med på å utvikle et industrielt miljø knyttet til foredling av våre naturressurser.

Konsesjonen til bygging av to gasskraftverk som NVE har gitt, er anket til Regjeringen av flere miljøorganisasjoner. Disse ankene arbeider nå Olje- og energidepartementet med. Når Regjeringen på visse vilkår gir endelig konsesjon kan Naturkraft, som utbygger, i henhold til normal prosedyre starte bygging.

Men det er et viktig steg til i prosessen. Det skal også gis utslippstillatelse for blant annet svovel og klimagassen NOx. Det vil komme en ny internasjonal NOx-protokoll som forplikter Norge - og som vil være strengere enn før. Regjeringen vil forsikre seg om at Nox-utslippene blir lavest mulig for de planlagte gasskraftverkene. Endelig søknad om utslippstillatelse utformes i dialog mellom Naturkraft og SFT. En slik søknad vil trolig foreligge i desember - og da vil forhold omkring utslippene være klarlagt. Regjeringen mener at byggestart bør vente til dette har skjedd.

I desember vil vi også vite hva som blir resultatet av klimaforhandlingene i Kyoto. På dette tidspunktet vil vi da ha bedre oversikt over alle forhold. Jeg føler det som min forpliktelse å klarlegge alle forhold og kanskje unngå en konfrontasjon som bare vil skade Norge som gassnasjon.

Uansett resultat av Kyoto vil vi her hjemme måtte lage en plan for hvordan Norge skal klare sine forpliktelser.

En ting står fast: Klimautfordringene må løses gjennom samarbeid på tvers av landegrensene. Samarbeid om rensing av utslipp, om teknologiutvikling og om energiforsyning. Energiproduksjonen må være renest mulig. I denne sammenhengen spiller gass en viktig rolle.

Uten den norske gassen ville utslippene av CO2 være om lag 100 millioner tonn høyere i Europa pr. år. Men da er det urimelig at Norge ensidig skal belastes for CO2-utslippene som følger av at gassen produseres.

Skulle vi ikke få gjennomslag for vårt syn i klimaforhandlingene, kan vi ikke bare kapitulere - dvs. stoppe byggingen av gasskraftverk og stenge gasskranene til Europa.

Norge har vært og er en energinasjon. Mye av vår industri er bygget opp på grunnlag av dette. Og vi har mye fremragende teknologi og kunnskap som har energi som utgangspunkt. Det må være en nasjonal oppgave å sikre at vi kan være en energinasjon også i framtida. Dette som alternativ til den oppgivelsespolitikk som deler av opposisjonen på Stortinget følger. Vi må altså ha et nasjonalt løft for kunnskap og teknologi. Vi skal være blant de fremste i verden når det gjelder miljøteknologi innen energisektoren

• knyttet til vannkraften
• til olje- og gassvirksomheten
• og til fornybar energi.

Nettopp fordi fagbevegelsen har stått i spissen for å gjøre Norge til en moderne industrinasjon, vil jeg benytte LO-kongressen til å presentere hvordan Regjeringen tenker seg dette nasjonale løftet. Det består av 7 punkter:

• For det første vil vi lage et nasjonalt forskningsprogram. Det brukes i dag omlag 2 milliarder kroner på forskjellige programmer som tar sikte på å utvikle og distribuere ny og mer miljøvennlig teknologi. Dette kan samordnes bedre og brukes på en mer målrettet måte. Nye midler kan legges til i et partnerskap mellom myndigheter og industri. I et nasjonalt forskningsprogram må innsatsen konsentreres mot de områder der vi har best forutsetninger, som norsk industri kan få best nytte av og som kan gi grunnlag for eksport av ny teknologi til andre land. Dette programmet må være en del av det klimapolitiske teknologiprogrammet som de 23 OECD-landene ble enige om under klimaforhandlingene i Bonn i 1995. Programmet bør bygge opp under områder der norske miljøer allerede har sterke sider og føre til at vi spisser vår egen innsats innenfor rammen av en internasjonal arbeidsdeling. Klimaproblemene bør da fokuseres. Kraftsektoren og petroleumssektoren peker seg ut. Her har vi at stort behov for nye teknologiske løsninger som vil tjene hele kloden. Dette forskningsprogrammet skal være praktisk rettet, og vil dra nytte av all tilgjengelig internasjonal kunnskap.
• For det andre vil vi lage et miljøfond på i første omgang en halv milliard kroner - nye midler vil komme til etterhvert som vi ser behovet for å hjelpe industrien slik at den blir bedre i stand til å bruke den nye teknologien som forskningen frambringer.
• For det tredje vil vi bruke statlig kapital aktivt til å sikre et stabilt, langsiktig og nasjonalt eierskap i viktig industri- og finansvirksomhet. På den måten sikrer vi at kunnskap, forskning og teknologiutvikling kan skje i Norge og ikke blir flyttet til andre land. Og vi vurderer å bruke statlig kapital til å hjelpe norsk industri til å være med ute slik at den kan få tilgang til nye industrimiljøer og dermed sikre landet tilgang til ny verdifull kunnskap.
• For det fjerde vil vi fortsette å løfte nasjonen kunnskapsmessig og gjøre det mulig for alle å bruke informasjonsteknologien. Det kommer en nasjonal handlingsplan for IT i skolen.
• For det femte skal etterutdanningsreformen bl.a. ha som siktemål å gi alle arbeidstakere mulighet til å delta i den teknologiske utviklingen i bedriftene.
  • Derfor blir en viktig del av reformen å gi alle voksne som ikke har det, grunnutdanning og videregående skole. Dette må være en statlig oppgave.
  • Derfor må det utvikles tilbud om etterutdanning i alle deler av arbeidslivet. Årsaken til at mange ikke får etterutdanning, er ofte at det ikke er utviklet tilbud. Dette skjer oftest i lavtlønnsyrker og i rutinepregede jobber. Også her må staten inn i bildet. Den må bruke høyskolene og voksenopplæringsorganisasjonene til å lage undervisningstilbud.
  • Så må det bygges opp et utdanningsfond der partene i arbeidslivet og staten skyter inn penger. Alle arbeidstakere skal få sin egen utdanningskonto.
  • Stortinget må lovfeste retten til etterutdanning.
• For det sjette vil vi bygge ut kulturnett Norge. Vi vil binde all kunnskap som finnes i landet, i bibliotekene, høyskolene, universitetene sammen i et kunnskapsnettverk som alle kan få tilgang til på et folkebibliotek.
• For det sjuende vil vi bygge opp fjernundervisning knyttet til de regionale høyskolene som også kan bli krumtappen i å utvikle etterutdanning tilpasset regionens arbeidsliv. Høyskolen på Lillehammer som er kommet langt på dette feltet, må ha en nøkkelrolle i dette arbeidet.

Kamerater,

Vi står foran en ny epoke i Norge. Den menneskelige energien og energien fra vannkraften, gassen, bioenergien må gå sammen om å skape det nye Norge.

Arbeiderpartiet og LO må lede an. Vi må få vekk all pessimismen om at ingenting går og at det meste må legges ned av hensyn til miljøet. Hensynet til miljøet taler for at vi satser offensivt.

Vi kan ikke få vekk alle forurensninger ved bare å satse på avgifter. SV-landsmøtet gikk inn for en CO2-avgift for hele industrien. Venstre vil fjerne alle statlige kraftkontrakter. Dette er hverken klok industripolitikk eller god miljøpolitikk. Vi oppnår kun at industrien flytter til land uten slike avgifter og lavere energipriser. Norske arbeidsplasser går tapt og utslippene blir større, for i andre land bruker de som regel kull i stedet for vannkraft. Da er det bedre å stille krav, inngå avtaler og bl.a. gjennom et miljøfond hjelpe industrien til å klare kravene. Slik kan oljeformuen vår brukes på en framtidsrettet måte.

La meg nevne - siden en nederlagsstemning forsøkes spredd til olje- og gass-sektoren - at vi allerede i dag skiller ut CO2 fra gassen på Sleipner-feltet, og fører den tilbake til geologien under havbunnen igjen. Det er i seg selv et teknologisk kunststykke.

Men gassen kan også deponeres direkte i havet, der det ligger til rette for det. Det finnes norske forskningsmiljøer som ligger helt i verdenstoppen når det gjelder å forstå hvordan dette best kan gjøres. Nå planlegger norsk industri og Forskningsrådet å bygge et fullskala demonstrasjonsanlegg for rensing av CO2. Til det trengs mye penger. Vi vil la dem få disse pengene.

Tenk på hvilke perspektiver denne forskningen åpner opp. Det kan være snakk om nesten "CO2-frie" gasskraftverk, - ikke bare i Norge, men over hele verden.

I klimapolitikken kan det være fatalt å gjøre det beste til det godes fiende. Dessverre er det altfor mange som gjør nettopp det i den norske debatten. Men det gir oss bare enda flere grunner til å fortsette det møysommelige arbeidet som tar oss dit vi ønsker. For akkurat som velferdsstaten ble skapt skritt for skritt gjennom systematisk innsats i tiår etter tiår, akkurat slik blir det arbeiderbevegelsen som må bære de tyngste børene i arbeidet med å skape et samfunn som er mer bærekraftig.

En slik oppgave kan ikke overlates til politiske døgnfluer som livnærer seg av oppmerksomhet fra mediene. Den jobben må gjøres jevnt og trutt, og over lang tid. Her finnes ingen "sjarmøretapper", her trengs solid politisk håndverk.

Det norske Hus tar form gjennom de forslagene Regjeringen legger fram. Nye vil komme. Det er et hus som må stå i den globale landsby. En spurte meg i går om hva jeg syntes om åpningen av kongressen. Jeg sa den var fin. Fredsmonumentet på Youngstorget. Åpningsprogrammet om rettferd. Yngves tale.

Budskapet fra de første fagforeninger for 100 år siden er blitt båret videre gjennom tiårene.

Et århundre tar nå slutt og LO fyller 100 år.

Hva har skapt de gode sidene ved dette århundre?

• Frihet og demokrati
• Vitenskap og teknologi
• Fagbevegelse og sosialdemokrati.

Sosialdemokrati som motvekt mot alle ekstreme retninger enten det har vært den brutale kapitalisme eller den politiske fundamentalismen som kommunismen og nazismen.

Jeg sa fagbevegelse, ikke fagorganisasjon. Fagbevegelse er noe mer enn bare å kjempe for seg og sine egne interesser. Derfor var åpningen i går fin.

Også fordi det er mange skumle tendenser i tiden. Nynazismen her hjemme og den religiøse fundamentalismen i Iran er to siden av samme sak og som dessverre ser ut til å bre om seg. Disse satans mordere, som Olof Palme en gang sa. De livnærer seg av den samme hatets kilde. Fagbevegelse og sosialdemokrati bygger på likeverd, på moderasjon og kompromiss på vitenskap og teknologi heller enn trossetninger og fanatisme. Og friheten. Hvis rettssikkerheten ikke gjelder alle, gjelder den til slutt ingen. Hvis ytringsfriheten ikke gjelder alle, gjelder den til slutt ingen.

Salman Rushdis sak er vår sak.

Vi har en utrolig mulighet nå til å skape et nytt Europa og en ny verden. Det må Norge være med på, innenfor NATO, EØS, FN og WTO. Vi må ikke melde oss ut, men inn. Når SV går inn for å melde Norge ensidig ut av NATO, blir det for meg som om man ikke hadde ønsket at Berlin-muren hadde falt.

Vi må ta skritt framover ikke bakover.

Og framfor alt må arbeiderbevegelsen være fremst i å bekjempe alle fordommer og intoleranse. Og det finnes bare en måte å gjøre det på: Spre holdninger og bygge opp kunnskap og ta i bruk ny kunnskap. Da går det å få kontroll over en utvikling som mange ser som skremmende og derfor flykter inn i fundamentalisme og vold. Og vi må bruke kunnskapen og teknologien til å skape nye muligheter og jevne ut forskjellene.

Lagt inn 13 mai 1997 av Statens forvaltningstjeneste, ODIN-redaksjonen