Statsminister Thorbjørn Jagland

Med forbehold om endringer

Bodø, 1. september 1997,

Næringsutvikling og regionalpolitikk i nord

"Det skal sterk rygg for å bære gode tider", heter det i ordtaket. Vi har gode tider i Norge nå. Svært mye går svært bra. Sysselsettingen er viktigst. Den har økt i alle deler av landet. Ledigheten er redusert i alle fylker. De siste tallene viser at det blir 178 000 flere i arbeid i år enn for fire år siden. Det er flere personer enn det er innbyggere i hele Finmark og i Tromsø, Harstad og Narvik til sammen.

Ledigheten går ned i hele landet. I de tre nordligste fylkene er ledigheten gått ned med 24 prosent siste året. Det er markert sterkere enn gjennomsnittet for landet.

Dette har forandret hverdagen for mange. Pessimisme er snudd til pågangsmot og framtidstro. Og med flere i arbeid blir også mange flere oppgaver løst. Men samtidig er mye ugjort, og store utfordringer ligger foran oss. Den største feilen vi nå kan gjøre er å handle som om manglene bare kan løses ved hjelp av mer penger til alt og alle. Situasjonen er slik at sprøyter vi enda mere penger inn på for mange områder, blir resultatet det motsatte av det vi ønsker. Økt pengebruk blir til skade og ikke til gavn.

Også denne landsdelen har mangel på kvalifisert arbeidskraft på mange områder. Den situasjonen deler den med mange andre deler av landet. Det er særlig merkbart innenfor helsesektoren, men også innenfor industrien og andre næringer.

Dette viser at det viktigste vi kan gjøre, både for denne landsdelen, og for resten av landet, er å satse enda mer på utdanning og kompetanse.

Om ti år er 80 prosent av den teknologien vi i dag bruker - skiftet ut med ny. Men de fleste av oss er fortsatt i arbeidslivet. Vi må sørge for at folk får mulighet til å bruke den nye teknologien. Norges framtidige suksess er avhengig av at vi klarer å trekke alle med i utviklingen. Vi har ikke råd å la være. Og en ting er sikkert - Norge har aldri tapt på å investere i utdanning og kunnskap. Derfor trenger Norge når vi går inn i et nytt århundre en skikkelig etter- og videreutdanningsreform.

Vi har satset mye på utdanning i Norge, og vi har satset i hele landet. Det hører fortiden til at ungdom må dra ut av landsdelen for å ta høyere utdanning. Og når unge har tatt sin utdanning her blir mange også værende og bruker kunnskapene til beste for seg og for den del av landet de har vokst opp i.

Statistisk sentralbyrå la nettopp fram resultatene av en undersøkelse om hvordan det står til med IT-utstyr i skolene og om kompetansen blant lærerne. Undersøkelsen viser at utviklingen går riktig vei.

Særlig er utviklingen bra i Nord-Norge. I den videregående skolen har Nord-Norge den største pc-tettheten i landet med 3,4 elever pr pc mot et gjennomsnitt på 4,2 for hele landet. Nord-Norge er den landsdelen der lærerne i den videregående skolen er best til å bruke IT på ulike måter. Et godt eksempel har vi i Bjarkøy der hver av elevene har fått hver sin bærbare datamaskin.

Det har vært et sentralt mål å skape et Norge der mulighetene og velferden blir fordelt likt, uavhengig av hvor man bor. Og vi har lykkes ganske godt. Sosiale forskjeller er bygd ned. Det som finnes av sosiale skiller følger ikke de geografiske - i alle fall går ikke skillene mellom by og land, slik det gjør i så mange andre land. Levekårene er ikke dårligere i distriktene enn i byene. Tvert om er det eksempler på at tilbudet av f eks kommunale tjenester er bedre i mange mindre kommuner enn i større.

Når sysselsettingen i den kommunale sektoren har vokst med 100 000 personer fra 1988 til i dag, slik at det nå arbeider i overkant av 500 000 personer i kommunesektoren, viser det mer enn noe annet hvilken kraftig utbygging som har skjedd. Denne utbyggingen har kommet hele landet til gode. Utbyggingen av velferdssamfunnet i alle deler av landet har dels gitt direkte arbeidsplasser - ikke minst for kvinner. Men det har også gitt en indirekte sysselsettingseffekt ved at velferdstilbudet er godt over hele landet. Det skaper grunnlaget for at en kan bygge og bo i hele Norge og likevel få grunnleggende goder som barnehager, undervisning og pleietilbud til familiens syke og eldre.

Vi vil fortsette utbyggingen av velferdsordningene i alle deler av landet. Når jeg har reist rundt i store deler av landet er det en ting som slår meg: Gravemaskinene, snekkerne og malerne som bygger skolebygg. Reformen med 10- årig grunnskole er først og fremst en utdanningsreform. Men vi investerer 5 milliarder kroner i skolebygg som gir oppgaver først til lokale entreprenører og håndverkere, så til alle de nye lærerårsverkene vi trenger i alle kommuner.

Regjeringen har fått tilslutning til en storstilet satsing på tilbud til de eldre. 30 milliarder kroner skal brukes de neste årene, og vi starter allerede i 1998. Dette gjør vi først og fremst av hensyn til de eldre, men det er også god distriktspolitikk med arbeidsplasser over hele landet.

Da vi nylig reviderte det kommunale inntektssystemet var utgangspunktet å ha fordelingskriterier som bidrar til likeverdige tilbud i alle kommuner. Da Regjeringen foreslo et regionaltilskudd til de små kommunene med dårlig råd, var det fordi vi mener at offentlig sysselsetting har en særlig oppgave i distriktsnorge.

Men utbyggingen av det offentlige velferdstilbudet er ikke alt. Det er et tankekors når vi i mange distriktskommuner ser at en dominerende del av sysselsettingen er innenfor den kommunale og statlige sektoren. I kommuner med under 3 000 innbyggere er nesten 30 prosent av alle sysselsatte i kommunal sektor, mens andelen er ned mot 10 prosent i kommuner med mer enn 50 000 innbyggere.

Hovedproblemet i distriktsnorge er derfor ikke at den offentlige sektoren er for liten, men at det private næringslivet er for svakt. Vi må erkjenne at den største styrken for et hvert lokalsamfunn er et næringsliv som produserer det folk og markedene vil ha; og med et økonomisk overskudd som gjør det mulig med nye investeringer. Det er bare det som til sjuende og sist gir grunnlaget for varige og trygge arbeidsplasser.

For Arbeiderpartiet er det et viktig mål å bevare hovedtrekkene i bosettingsmønsteret. Bildet for 90-tallet så lang er at vårt desentraliserte bosettingsmønster i hovedtrekk er opprettholdt - i alle fall når vi ser det innenfor fylker og landsdeler. Men samtidig har det skjedd en viss konsentrasjon, ved at flere bor i byer og tettsteder.

Denne utviklingen tror jeg ikke er til å unngå, og det ville neppe vært ønskelig heller. For da hadde vi tapt mange av de fordelene denne regionaliseringen har gitt oss. Utkantene svekkes aller mest av svake sentra. For da går flyttingen enda lengre vekk og mulighetene for tilbakeflytting blir mindre. Men samtidig skal vi være vare for en utvikling der distriktene bare blir konsentrerte regioner. Derfor må vi ha en politikk også for de mindre utkantene.

I stortingsmeldinga om distrikts- og regionalpolitikken la vi vekt på tiltak for å sikre sysselsetting og velferdstilbud i utkantområder med stor nedgang i folketall. Det skal bli fulgt opp. Vi vil gi økt prioritering av utkantkommuner gjennom de distriktspolitiske virkemidlene. Og vi vil gi stimulans til enkeltkommuner gjennom pilotprosjekter, f eks ved å stimulere til økt bruk av moderne teknologi.

Vi trenger distriktspolitiske virkemidler. Vi kan ikke bare ha en politikk når forholdene er så forskjellige som i Norge. Men virkemidlene må ha ett siktemål. De skal bidra til utvikling, og til at flest mulig, både enkeltpersoner, bedrifter, næringer og distrikter skal stå på egne bein. Vi trenger et oppegående næringsliv. Og til det trenger vi et partnerskap mellom det private og det offentlige. Vi trenger et inntektspolitisk samarbeid. Og vi trenger satsing på utdanning og kommunikasjoner. Og det er nettopp dette vi har gjort de seinere åra.

Og jeg er overbevist om at det er dette som har gjort at vi kan få oppslag som de som stod i Nordlandsposten 11. augsut i år. "Full fart oppover. Bedriftsledere i Nord-Norge spår 1000-vis av nye arbeidsplasser". Undersøkelsen avisa fikk gjort viste at halvparten av bedriftslederne i de 300 største bedriftene i landsdelen, vil komme til å ansette flere de kommende tolv måneder. Og dette er selvsagt ikke noe de gjør av ren veldedighet, eller noe de sier for å støtte opp om Regjeringen. Dette sier de for at de tror det vil lønne seg. Derfor er det heller ikke noen motsetning mellom å satse på et lønnsomt næringsliv og høy sysselsetting.

Bedriften T. Skretting på Stokmarknes skal investere 60 millioner kroner som vil gjøre bedriften til verdens fjerde største fabrikk for fiskefòr. Til Lofotposten 19. august sier fabrikksjefen at bedriften merker betydelig økning i etterspørselen. Og Lofotposten skriver dagen etter om at det vil bli 50 nye arbeidsplasser på fiskeindustrianlegget i Stamsund. Produksjon blir flyttet fra Danmark til Nord-Norge. Dette er eksempler på en gledelig utvikling og som viser at bedrifter i Nord-Norge har en framtid.

I arbeidet med "Næringsstrategier for Nord-Norge" som er kommet i stand gjennom Regjeringens styringsgruppe for Nord-Norge og der også Nord-Trøndelag nå er kommet med, er det lagt vekt på naturressursenes store betydning som fortrinn for landsdelen. Men i verdiskapings- og sysselsettingssammenheng blir ressursene først og fremst viktige når vi ser dem i sammenheng med kunnskap, og evnen til å kombinere det å være en nasjon av naturressurser til det å også være en teknologinasjon.

Det er i dag en utbredt oppfatning av at kunnskap og teknologi sprer seg mellom bedrifter og bransjer som ligger i miljøer hvor det skjer en utveksling av arbeidskraft og leveranser av varer og tjenester. Et godt eksempel på slike miljøer hvor det både er et tett samspill og samtidig konkurranse, er møbelindustrien på Sunnmøre. Slike miljøer kan bli slagkraftige, hvis de satser på spesialisering og utvikling av regionale fortrinn. Jo lenger unna markedene bedriftene ligger, jo viktigere er det å klare å holde høy kvalitet på produktene og lave kostnader.

Skal vi få dette til må myndighetene også bidra. Kompetansemiljøene som består av høyskoler og forskningsstiftelser må samarbeide tettere - både med seg selv og sammen med næringslivet. Innenfor utdannings- og forskningspolitikken er vi godt i gang med å gjennomføre en politikk for økt arbeidsdeling og spesialisering med utgangspunkt i de fortrinn som de regionale kompetansemiljøene har. Denne måten å samarbeid på må utvikles slik at næringslivet også nyter godt av den kompetansen som bygges opp.

Et godt eksmepel på dette finner vi i dette fylket, gjennom nettverket som nå er under utbygging, hvor høyskolene i Bodø, Narvik og Nesna samarbeider om å dekke regionens kompetansebehov. Nordlandsforskning er koblet opp i nettverket. Gjennom bedre kontakt med næringslivet kan kompetansemiljøenes faglige profil utvikles i et samspill, hvor etterspørselen etter kompetanse i næringslivet skal påvirke institusjonenes tilbud. Gjennom samarbeidet kan tilbudet desentraliseres f eks til Helgeland, selv om tilbudet blir utviklet i Bodø.

Dette er en form for desentralisert utdanning jeg tror vi bare har sett starten på. Det er den nye teknologien som gjør det mulig. Den vil også være til stor hjelp innenfor helsevesenet. Bare se på hva man får til ved Regionsykehuset i Tromsø når det gjelder telemedisin.

Naturessursene som finnes i Nord-Norge vil spille en avgjørende betydning både for nærings- og befolkningsutviklingen i landsdelen. Og det gjelder særlig fiskeriressursene. Når vi ser både på fiske, foredling og havbruk er denne næringa en av de største eksportnæringene i landet, og bidrar vesentlig til verdiskapingen nasjonalt. Som alle fornybare ressurser, er det viktig at dette skjer innenfor rammen av en bærekraftig forvaltning.

Ressursgrunnlaget er begrenset. Det ser vi f eks på Finnmarksvidda. Det har vært og er nødvendig å redusere reintallet. Det er en vanskelig, men nødvendig prosess. Reindrift blir fortsatt viktig, men vi må arbeide systematisk og langsiktig for å finne alternative næringsveier som også kan bære den samiske kultur videre. Jeg er glad for den økende interesse Sametinget viser når det gjelder næringsutvikling. Vi må sammen med Sametinget utvikle virkemidler som kan ta vare på bosettingen. Og vi vil at omstillingsprogrammet for indre Finnmark skal forlenges med ett år, til ut 1998.

Når det gjelder fiskeflåten vil det være nødvendig med fornyelse av fartøyene. Samtidig må vi legge til rette for å sikre tilstrekkelig og stabil tilgang på råstoff for den landbaserte foredlingsindustrien. Når vi skal bidra til fornyelse av flåten, vil vi derfor legge økt vekt på flere større kystfiskefartøy. Både foredlingsindustrien og havbruksnæringa må øke bearbeidingsgraden. De må satse på utvikling av nye og bedre produkter og økt utnyttelse av biprodukter. Samtidig trenger vi fortsatt satsing på utbygging av havner i landsdelen. Her har vi lagt fram en havnemelding med klare mål om en styrking.

Den kraftkrevende industrien betyr også mye for landsdelen. Mange er opptatt av at vi fortsatt skal kunne sikre denne viktige industrien tilstrekkelige og langsiktige leveranser av kraft til konkurransedyktige priser. Regjeringens mål er at kraftkrevende industri fortsatt skal få kraften til priser som gir internasjonal konkurranseevne. Neste år vil Regjeringen legge fram forslag om framtidig kraftpolitikk.

Regjeringen har nettopp lagt fram en eierskapsmelding. Her foreslår vi at det blir opprettet et investeringsselskap der private og staten står for om lag halvparten av kapitalen hver. Formålet er å styrke et nasjonalt og langsiktig eierskap. Videre foreslår vi at det opprettes et statlig teknologifond og et statlig miljøfond. Formålet er å stimulere framtidsrettede investeringer som ellers ikke ville ha blitt realisert.

Næringsutvikling er er en viktig del av distriktspolitikken for denne regjering. Vi vil skjerpe innsatsen i den delen av næringspolitikken som er viktig for distriktene. Arbeiderpartiets sentralstyre har nettopp behandlet en rapport kalt "Utviklingsstrategi for verdiskaping og sysselsetting i distriktene". Denne vil sammen med "Næringsstrategier for Nord-Norge", distrikts- og regionalmeldinga og den kommende meldinga om næringspolitikken legge grunnlaget for Arbeiderpartiets politikk på dette viktige området.

Barentssamarbeidet trekkes stadig oftere fram som et eksempel til etterfølgelse - som noe helt nytt i det regionale samarbeidsmønsteret i Europa. Det vi har greid å skape mellom regionene i Nord - ja det trenger de også til fulle lenger sør - der spenningen fortsat er merkbar - ikke minst mellom de baltiske stater og Russland.

Norge føler et særlig ansvar for Barentsregionen. Men de andre følger godt etter og i år har vi kunnet glede oss over et godt og aktivt svensk formannskap i Barentsrådet. Fra norsk side er vi allerede i gang med å forberede vårt eget formannskap for 1998.

Så sier noen at det går tregt i Barentsregionen - at vi ennå ikke har kommet av bakken når det gjelder investeringer og konkrete prosjekter. Til det vil jeg si: Vi må være tålmodige og utålmodige på samme tid.

Tålmodige fordi dette vil ta tid - vi skal skape noe nytt og levende som har vært fraværende i over 70 år. Vi skal bygge tillit. Vi skal utveksle kunnskaper. Vi skal vise at det nytter.

Men så skal vi selvsagt være utålmodige - fordi det haster på så mange områder - ikke minst på miljøområdet.

Vi har presset på for ombygging av nikkelverkene. Men gang på gang har vi møtt veggen - og ikke bare vi - også president Jeltsin, utenriksministrene Kozyrev og Primakov og utallige talsmenn for regjeringen. Det butter i selskaper som har vært gjennom krise på krise og som nå sitter med nye eiere. Derfor har vi sagt at det går en grense der vi må vurdere å bruke pengene på tiltak som gir miljøeffekt nå. Men jeg kan love at vi vil opprettholde presset - for situasjonen i Nikkel - 30 kilometer fra grensen - er uakseptabel.

På den kjernefysiske avfallssiden har vi framgang. Snart begynner tømmingen av Lepse. Gjenvinningsanlegg i Murmansk for brukt brensel bygges for norske, amerikanske og russiske penger. Og norske og amerikanske eksperter skal legge til rette for miljølovgivning for oljevirksomheten i Barentshavet.

Barentssamarbeidet er kimen som skal vokse. Og da må vi begynne med mennesker. Tidlig på 90-tallet var det rundt 1000 mennesker som krysset grensen ved Kirkenes. Jeg har latt meg fortelle at tallet i år kan bli over 70.000. Det er en begynnelse vi vil bygge på. Mens Norge har hatt formannskapet i det nordiske samarbeidet har vi gått inn for egne ungdomsutvekslingsprogrammer mellom Norden og nærområdene. Ved årets slutt håper jeg vi kan ha kommet et godt skritt videre.

Dere skal seinere i dag drøfte problemstillinger som er knyttet til landsdelens forhold til omverdenen. Hvordan kan regionalpolitikken motvirke nasjonal og internasjonal sentralisering? Jeg har lyst å si litt om det.

Internasjonalt og da særlig i Europa, så er det en sterk trend i de seinere åra at regionene spiller en stadig viktigere rolle. Selv i et så pass sentralistisk land som Frankrike, hvor staten alltid har hatt en sterk stilling, har den regionale innflytelsen økt merkbart. Regionene har fått økt makt på bekostning av den sentrale statens makt. Dette har bl a skjedd ved at regionene har fått større råderett over viktige pengestrømmer; ikke minst innenfor områder som er viktige næringspolitisk. Hvis vi ser på våre naboland Sverige og Finland, så bygger de ut sin regionale forvaltning etter modeller som likner på de vi lenge har hatt i Norge. Svenske og finske regionale organer har nå fått betydelig innflytelse over bl a de store strukturfondene som settes inn for å omstille og utvikle næringslviet. Den nye viktige regionale enheten i Finland, kalt landskapet, har flere likheter med vår fylkeskommune.

Men regionene har ikke bare styrket sin makt - de får også et større anvar for egen utvikling og sin egen framtid. Regionene og de som bor der, må i større grad planlegge sin egen framtid. Samtidig får de også et sterkere anvar for sjøl å engasjere seg i realiseringen av planene.

Jeg tror at vi i Norge og særlig i Nord-Norge står forholdsvis godt rustet til å møte de mange utfordringene som ligger foran oss. I Norge har vi arbeidet aktivt med regionalpolitikk i mange år. Vi har utviklet fylkeskommunen til et selvstendig og godt forvaltningsorgan. For de landa som ikke har slike tradisjoner, er situasjonen vanskeligere. De må starte på bar bakke og bygge opp nye forvaltningsorgan på regionalt nivå. Her har Norge et forsprang som vi bør benytte oss av i utviklingen av landsdelen og i den harde konkurransen næringslivet står framfor.

Den store utfordringen for regionen ligger i å få til et vel fungerende og skapende samarbeid mellom fylkeskommune, høgskolemiljø, forskning, finansieringsinstitusjonene og ikke minst næringslivet. Bedriftsledere, fagbevegelse, forskere og regional forvaltning må sammen i nettverk sørge for en regional utvikling. For å sikre at denne prosessen er demokratisk forankret, får fylkeskommunen en viktig rolle. Jeg tror det bare er på denne måten at vi og bedriftene kan møte den nye situasjonen med stadig sterkere konkurranse og dannelsen av store internasjonale konsern uten regional tilknytning. Dette er et sentralt poeng i meldinga om regional- og distriktspolitikken.

Jeg tror ikke vi har noen andre gode alternative løsninger i forhold til disse internasjonale trendene. Hvis vi ikke mobiliserer våre regionale krefter i fellesskap, er et nærliggende alternativ at landsdelens næringsliv blir filialer av internasjonale konsern. En slik filialisering av landsdelens næringsliv tror jeg er en svært ugunstig løsning.

Den viktigste ressursen i denne landsdelen er menneskene selv. Dere har en rik kulturarv. Den frivillige innsatsen har alltid stått sterkt i de mange lokalsamfunn. Regjeringen vil gi økt stimulans til dette. De frivilige organisasjonene skal få bedre arbeidsvilkår, og vi vil skape et kulturnett over hele landet. Dette gjør vi under vissheten om at menneskene lever ikke av brød alene.

Det er blitt påstått at distriktspolitikken er blitt fraværende i denne valgkampen. Det er jeg ikke enig i. Distriktspolitikken er blitt kraftig utfordret av dem som mener at stykkprisfinansiering er svaret på det meste. Alle skal få et beløp av det offentlige å handle for. Beløpet skal dekke en minimumsstandard. Men et slikt system vil bli en katastrofe for distrikts-Norge. Hvem skal frambringe tjenestene der markedet er for lite? Hvem vil bli lege der, når inntektene fullt ut blir bestemt av produksjonen?

Det kan i hvert fall ikke bli kommunene i distriktene. For de blir fratatt alle overføringene. Og de blir fratatt all offentlig støtte som skal bidra til næringsutvikling.

Det er en slik politikk som er den store trusselen mot distriktene. Det overrasker meg at ikke enda flere har sett det så langt i denne valgkampen.

Regjeringen og Arbeiderpartiet vil sloss mot denne trusselen. Vi vil sloss for å bygge velferden videre i hele landet. Vi vil kort og godt fortsette å sloss for det arbeiderbevegelsen alltid har stått for: Likhet og rettferdighet.

Lagt inn 2 september 1997 av Statens forvaltningstjeneste, ODIN-redaksjonen