Statsminister Thorbjørn Jagland

NBBL - Landsmøte

Trondheim, 17. juni 1997

Kjære landsmøte,

Jeg er glad for å være her på landsmøtet til Norske Boligbyggelags Landsforbund. Boligkooperasjonen er en av våre aller viktigste bevegelser. Det er ikke noen organisasjon jeg knytter sterkere til gjenreisningen av det norske samfunnet etter krigen som nettopp boligkooperasjonen. Dere har i bokstavelig forstand bygd landet. Og dere gjør det forsatt, men i en annen tid og med andre og nye utfordringer. Det har vært et viktig bidrag til at Norge er et land med små forskjeller mellom folk.

Aldri har så mange bodd så godt som vi gjør i dag. Selvom det er vanskelig for enkelte grupper - som ungdom - å etablere seg med egen bolig, har vi ingen generell boligmangel i Norge. Og standarden blir stadig bedre. Trangboddhet er i ferd med å bli historie.

Men himmelen er ikke uten skyer. Prisene på bruktboliger øker nå faretruende i flere deler av landet, og pressa melder om at mange banker er svært rundhåndet med å gi lån. Statens institutt for forbruksforskning er kommet fram til at rundt 35 000 familier har belånt boligen sin så hardt at de ikke vil kunne tåle et rentehopp og fall i boligprisene. Dette er signaler som vekker minner om situasjonen midt på 80-tallet. Heldigvis er vi ikke der, men vi bør være på vakt. Bankene og andre finansinstitusjoner må ta et særlig ansvar.

Når vi ikke kan sammenlikne situasjonen i dag med den vi hadde under jappetida, skyldes det ikke minst skatteomleggingene. Mens vi ved inngangen til jappe-åra hadde en realrente etter skatt langt under minus, har vi nå en positiv og ikke minst stabil realrente også etter at renteutgiftene er trukket fra. Samtidig er spareraten høy og stabil. Folk forbruker mindre enn de tjener. Dette er bra for samfunnsøkonomien og det gir større trygghet for den enkelte.

Derfor er det så viktig å føre en økonomisk politikk som holder priser og renter nede, samtidig som vi ikke begynner å tulle med skattesystemet igjen. Stabile og lave renter betyr mye for dem har etablert seg og for dem som skal gjøre det. Rentenedgangen vi har hatt siden 1993 har for en gjennomsnitts barnefamilie gitt 25 000 kroner mindre i årlige boutgifter. Nå er renta lav og stabil. Det er slik vi vil ha det. Det gir trygghet for den enkelte.

Prisene på boligmarkedet har økt kraftig det siste året - både på bruktboliger og utleieboliger. Med den oppgangen vi har i norsk økonomi og der folks kjøpekraft øker, er ikke dette uventet. Men vi kan ikke bare sitte rolig og se på at slikt skjer. Det får sosiale konsekvenser. De som står svakest kommer seg ikke inn på boligmarkedet. Særlig blir ungdommen rammet. Slik skal vi ikke ha det. Regjeringen har fått flere innspill til hva vi kan gjøre for å lette etableringsproblemene for de unge, også fra dere i NBBL.

Økte boligpriser gjør det isolert sett vanskeligere for unge å etablere seg. Men prisøkningen er også uttrykk for at det er flere unge som er på boligjakt. Det kommer av at flere unge har fått bedre råd til å kjøpe egen bolig. De seinere åra har mange unge i etableringsfasen vært forsiktige med å kjøpe egen bolig, ikke minst på grunn av høy realrente og et usikkert arbeidsmarked. Når norsk økonomi nå har fått et kraftig oppsving - med et historisk lavt rentenivå og lavere arbeidsledighet - er det særlig de unge som nyter godt av denne utviklingen. Jeg skal seinere i innlegget mitt komme inn på noen av utfordringene når det gjelder ungdommens situasjon på boligmarkedet.

Vi kommer til å måtte bygge og vedlikeholde mye de nærmeste åra. På eldreboliger, utleieboliger og mer vanlige boliger. Og i barnehager, og det må fortsatt investeres i forbindelse med grunnskolereformen. Men denne satsingen vil også kreve mye arbeidskraft. Både mange bygningsarbeidere og nye ansatte i pleie- og omsorgssektoren. I åra som kommer vil det ikke først og fremst være hvor mye penger vi har som begrenser hva vi kan få til, men hvor mye kvalifisert arbeidskraft vi disponerer. Hvis vi satser mer penger enn det er arbeidskraft til, kan vi fort oppleve at pengene brukes til å betale dyrere løsninger framfor bedre løsninger.

Behovet for å bygge boliger vil aldri ta slutt. I år regner vi med at det blir satt i gang bygging av 21 500 boliger og til neste år 22 000. I tillegg vil rehabilitering av den eksisterende boligmasse ligge på et høyt nivå. Men selv om det fortsatt er behov for nye boliger, forandrer utfordringene seg. I stadig større grad må vi tenke bomiljø framfor boligkvantum.

Boligkooperasjonen og de enkelte borettslag har de seinere åra vist økende interesse for miljøspørsmål. NBBLs arbeid med "Grønne borettslag" og med enøk-spørsmål viser hvordan lokalt miljøarbeid kan gjøres der vi bor. Og det er nødvendig. Boligsektoren må ta medansvar for et mer bærekraftig og ressursvennlig forbruksmønster. Den står f eks for en betydelig og økende del av vårt energiforbruk. Hvordan vi skal få til løsninger som reduserer behovet for energi i boligene, må bli en enda viktigere del av boligplanleggingen.

Jeg vet at boligsamvirket nå diskuterer aktivt hvordan dere skal møte nye utfordringer, og hva boligsamvirkets rolle og oppgaver skal være i åra framover. For min del ser jeg på samvirkemodellen som et godt og egnet instrument både når det gjelder eldreomsorgen, barnehager og boligtilbud for ungdom.

Jeg vil spesielt fremheve at boligkooperasjonen i årene som kommer vil gjøre det norske samfunn en uvurderlig tjeneste om den kaster seg for fullt inn i å bygge boliger for de eldre slik at de kan legge nye gode år til livet. Det vil føre til en kvalitetsheving på vårt velferdssamfunn om de eldre som vil og kan, får muligheten til å klare seg selv lengst mulig. Da blir boligen og gode servicefunksjoner i etableringen rundt den, helt vesentlig. Dette er for meg et verdispørsmål. På samme måten som boligkooperasjonen klarte å tilby tusener på tusener av nye mennesker nye boliger etter krigen og dermed og vårt samfunn en ny og sterkere verdighet, kan boligkooperasjonen i dag gi en ny dimensjon til samfunnet ved å skape trygge boforhold til de eldre.

Den viktigste utfordringen vi står overfor de nærmeste årene er å bygge ut eldreomsorgen. Dette vil Regjeringen prioritere. For å møte behovet for heldøgnspleie og omsorg med et stadig økende antall eldre over 80 år, må det bygges ut sykehjem og omsorgsboliger. I dag er det 7 000 flersengsrom på alders- og sykehjem i Norge. Det betyr at 15 000 eldre deler rom med en eller flere. Noen vil dele rom med andre, men de fleste ønsker å ha eget rom. Men la meg understreke: eldreomsorg handler om mye mer enn enerom på sykehjem. Handlingsplanen for eldreomsorgen, som Regjeringen la fram og som behandles av Stortinget denne uka, inneholder konkrete satsinger for utbygging av en helhetlig pleie- og omsorgskjede. Alle ledd i eldreomsorgen skal rustes opp og dette innebærer at det skal brukes 30 milliarder kroner over en fireårsperiode. Dette er tidenes største satsing på eldreomsorg i Norge.

Det legges til rette for å bygge ut 24 400 plasser i omsorgsboliger og sykehjem for å holde tritt med aldersutviklingen og å øke standarden. Av dette finansieres 5 800 plasser allerede til neste år.

Dette vil samtidig føre til at det blir flere arbeidsplasser i omsorgssektoren. Planen omfatter 12 000 nye årsverk. Derfor må også forholdene legges til rette for at flere av de som jobber deltid kan jobbe full stilling. For å få det til må vi bedre muligheten for etter- og videreutdanning, vi må skaffe flere barnehageplasser, og vi må se på hvordan arbeidet er organisert. En egen plan for omsorgs- og helsepersonell som snart legges fram, skal vise hvordan dette kan oppnås.

Kommunene skal få kompensert for driftsutgiftene gjennom øremerkede bevilgninger. Og utover investeringstilskuddene vil de få frie inntekter som skal dekke avdrag og renter på lån til investeringer i nye institusjoner og omsorgsboliger.

Handlingsplanen skal gjøre det mulig for eldre med behov for pleie og omsorg å leve et trygt og mest mulig selvstendig liv. Eldre skal bo i sine egne hjem så lenge som mulig. Men da må også de grunnleggende tjenestene bygges ut. Alle som har behov for det, skal få et godt og mest mulig likeverdig tjenestetilbud, uavhengig av bosted, inntekt og sosial status. Dette må det offentlige ha ansvaret for, men tenk om dette også kunne kombineres med tjenester i regi av boligbyggelagene. Jeg tror det ville gi viktige bidrag til ikke minst de kvalitative sidene ved tjenestene.

Vi står altså foran en storstilt nybygging av omsorgsboliger og sykehjem. Når det gjelder omsorgsboliger vil boligbyggelagene få en enda mer sentral rolle enn den har i dag. For dere kan boligbygging og boligforvaltning. Når bevilgningen til oppstartingstilskuddet fra neste år øker betydelig, er det viktig at pengene blir brukt og at de blir brukt fornuftig. Da trenger kommunene hjelp, og den hjelpen er det ikke minst boligsamvirket som kan gi. De fleste omsorgsboliger som er bygd til nå er kommunale prosjekter, men stadig flere blir organisert som borettslag. Det er positivt. Det er positivt bl a fordi borettslag representerer noe av det beste vi har når det gjelder lokaldemokrati og medinnflytelse.

Regjeringen har foreslått forskjellige satser for tilskudd til omsorgsboliger og sykehjem. Det er hevdet at dette vil føre til bygging av sykehjem framfor omsorgsboliger. Det er ikke vår plan. På grunn av behovet for store fellesarealer er en sykehjemsplass rett og slett dyrere å bygge enn en omsorgsbolig. Beboere i omsorgsboliger er også forutsatt å finansierer boligkostnadene selv, enten ved kostnadsriktige husleier og/eller innskudd. Økt bostøtte skal utjevne boutgiftene for dem med lave inntekter.

Det er kommunen som har best forutsetninger for å vurdere behovet for omsorgsboliger. Omsorgsboligene skal inngå som en del av det samlede pleie- og omsorgstilbudet i kommunen. Derfor utbetales oppstartingstilskudd til kommunen. Men kommunen kan la tilskuddet gå til boligbyggelag og andre som ønsker å bygge omsorgsboliger. På denne måten får vi en variert sammensetning av eieforhold knyttet til omsorgsboligene. Regjeringen vil styrke samarbeidet mellom kommunene og boligbyggelagene ved bygging av omsorgsboliger.

Kommunen er pålagt å inngå samarbeidsavtaler med boligbyggelaget for å sikre at de statlige midlene blir brukt til det de skal. Dette samarbeidet fungerer godt mange steder - i Fredrikstad, Tønsberg, Gjøvik og Bodø, for å nevne noen.

Eller Lier - min hjemkommune. Lier kommune har i samarbeid med Lier boligbyggelag bygd Hallingtunet borettslag. Til borettslaget er det knyttet kafé, arbeidsstuer, fotpleie, frisør og base for hjemmebasert omsorg. Kafeen brukes av både beboere og lokalbefolkningen ellers. I Lier skal brukerne ikke måtte flytte etter tjenestene. Tjenestene skal tilpasses brukerne der de bor. Prinsippet er at boligen er den enkeltes ansvar, mens kommunen har ansvaret for tjenestene. Det betyr at kommunen ikke bruker midler på boliger og utstyr, men på personell.

Både mine foreldre - som bor i Hallingtunet borettslag - og jeg kan underskrive på at resultatet av samarbeidet mellom kommunen og boligbyggelaget her er blitt bra.

Selv om vi tar et løft i nybyggingen av omsorgsboliger, må vi ikke glemme at vi stort sett har de boligene vi trenger her i landet. Derfor er det viktig å legge til rette de boligene vi har, slik at folk kan motta pleie- og omsorgstjenester i eget hjem etter hvert som helsa svikter. For de fleste er det den beste løsningen. De pleietrengende får bo i kjente omgivelser. Og samtidig får hver og en av oss et ansvar for å planlegge våre boforhold med tanke på alderdommen.

Boligkooperasjonen blir som nevnt en viktig medspiller i utbyggingen av flere omsorgsboliger. Men i grenseflaten omsorgsboliger - ordinære boliger er det også mange oppgaver for boligkooperasjonen. Og i grenselandet mellom boligforvaltning og sosial sektor har boligbyggelagene alltid hatt oppgaver. Bygging av heiser for å gi økt tilgjengelighet er et eksempel. Hamar boligbyggelag har i samarbeid med Husbanken satt i gang flere gode heisprosjekter i eksisterende borettslag.

Alle som ønsker det skal få mulighet til å få en plass i barnehage innen år 2000. Det er et mål Regjeringen setter høyt. Barn skal vokse opp i trygge omgivelser og få et godt pedagogisk tilbud. Også for å få gjennomført handlingsplanen for eldreomsorgen må vi sørge for at de mange som jobber deltid i pleie- og omsorgssektoren, eller de som ikke jobber i det hele tatt p g a mangel på barnehageplass, kan få det.

For å klare dette er det nødvendig å bygge ut ca 40 000 nye heldags barnehageplasser. Regjeringen vil utarbeide en plan med økte statlige bidrag når det gjelder drift. I tillegg må kommunene øke sine bidrag. Og for å dekke behovet vil vi satse på samarbeid med alle ikke-kommersielle krefter som i dag organiserer og driver barnehager.

I Arbeiderpartiet har vi sagt at barnehageutbyggingen skal sikres ved ulike kooperative løsninger og samarbeid mellom frivillige organisasjoner og kommunene. Når vi er positive til slike løsninger, er det ikke bare fordi alle gode krefter må tas i bruk for å nå målet, men fordi samvirkemodellen ligger oss nær. Det er bra at det er mange her i landet som frivillig vil hjelpe andre. Men minst like viktig er å hjelpe hverandre - at vi organiserer oss slik at vi kan løse oppgaver sammen som vi ikke greier like bra hver for oss.

Men vi trenger flere gode modeller for hvordan folk lokalt kan finne fram til fellesløsninger gjennom samvirkeordninger. Jeg er kjent med at NBBL arbeider med å utvikle et kompetansesenter som skal kunne bygge opp og samle kunnskap på dette feltet. Dette synes jeg er en god ide.

Nesten halvparten av alle barn i barnehager har plass i private barnehager. En fjerdedel av disse plassene er drevet av frivillige organisasjoner. Til tross for en sterk tilvekst av barnehager som drives av foreldrene, er tendensen at frivillige organisasjoner taper terreng i forhold til andre private eierformer. For å hindre at vi får en todeling av barnehagetilbudet i et kommunal tilbud og et privat, kommersielt drevet tilbud, er det viktig at boligbyggelag og borettslag melder seg på banen. For på samme måte som i pleie- og omsorgssektoren, kan samvirkeløsninger på barnehagesektoren med andre ord motvirke at innslaget av kommersielle interesser blir for stort.

Jeg synes det er positivt at dere i boligsamvirket setter spørsmål som eldreomsorg og barnehager på dagsorden. For i debatten om privatisering har samvirkeløsninger hatt en altfor liten plass. Debatten må nyanseres. Det må skilles klarere mellom privat og kommersielt - og veldedighet og samvirke. Og jeg mener at vi trenger samvirkeløsninger i byggingen av Det norske huset og også i vedlikeholdet og ombyggingen av det.

Vi satte i gang en slik debatt på Arbeiderpartiets landsmøte for 10 år siden. Mye har skjedd. Vi hadde aldri kommet dit vi er i dag når det gjelder barnehageplasser dersom vi ikke hadde stimulert til ulike drifts- og eierformer.

Så til en annen stor utfordring - både for myndighetene og boligkooperasjonen. Det gjelder ungdommens muligheter på boligmarkedet. Rentefallet har ført til at unge i etableringsfasen kan betjene mye større lån enn for bare få år tilbake. Da boligrenta i private banker var på topp i 1992 og lå mellom 11 og 13 prosent, måtte en ungdom som lånte 300 000 kroner ut med 3 500 kroner i måneden for å betjene lånet. Med dagens rente på 4-5 prosent kan en ungdom låne 550 000 kroner uten at det koster mer å betjene lånet. Når det samtidig har blitt 7 000 færre arbeidsledige i alderen mellom 20 og 30 år bare i løpet av det siste året, er det ikke rart at etterspørselen og dermed boligprisene øker. Det er også heldigvis tegn på at boligprisene flater noe ut. Dette er den positive siden av bildet.

Den negative er at det er mange, særlig ungdom, som er uten muligheter på boligmarkedet. Vi må gjøre mer for dem som virkelig trenger hjelp. Det er unge med lave inntekter, særlig unge uten arbeid, enslige forsørgere, uføre, flyktninger og innvandrere. Og det er mangel på studentboliger.

Det er disse vi nå først og fremst må rette oppmerksomheten mot. Et godt tilbud av utleieboliger vil hjelpe de som skal inn på boligmarkedet for første gang, og være et alternativ for de som ikke har råd til å kjøpe bolig, eller som av en eller annen grunn ikke ønsker å kjøpe bolig. Regjeringen går derfor inn for at det skal bygges flere utleieboliger.

Vi vil legge fram en konkret plan for dette i statsbudsjettet for 1998. Og et viktig tiltak er allerede lagt fram. I forbindelse med Revidert nasjonalbudsjett har vi gitt Husbanken anledning til å øke boligtilskuddet til utleieboliger opp til 50 prosent av kostnadene. Før var det 30 prosent. Husbankens ordning med boligtilskudd har dermed blitt et meget godt og fleksibelt virkemiddel til bygging, kjøp eller utbedring av utleieboliger til prioriterte grupper.

Jeg vil her skyte inn at det går an å få til et bedre utleieboligtilbud for ungdom og andre også uten at det settes i gang store nybyggingsprosjekter - som har vært det vanlige. Slike prosjekter kan ofte føre til opphopning av vanskeligstilte, og mange kommuner og boligbyggelag kvier seg for slike prosjekter nettopp av den grunn. Jeg vil derfor slå et slag for mindre og integrerte løsninger. Husbanken skiller ikke mellom nytt og gammelt, lite og stort, når den finansierer utleieboliger. Og etablering av utleieboliger i eksisterende boliger og bomiljøer vil kunne gi både kostnadsmessige og bomiljømessige gevinster.

Vi trenger flere utleieboliger. Men samtidig har vi i Norge satset på at folk skal eie sin egen bolig, særlig gjennom satsing på boligsamvirket og Husbanken. Vi har ingen holdepunkter for at dagens unge ikke ønsker å eie egen bolig, enten borettslagsboliger eller selveierboliger. Tvert imot. Ungdomskullene vil avta i åra som kommer, og vi vil i stedet få store årskull i 30-årene. I åra framover kommer det til å bli et stort press på eierboligmarkedet, mens det presset vi i dag opplever i utleiemarkedet vil avta. Det er derfor ikke nødvendigvis slik at vi trenger en storstilt satsing på utleieboliger. Likefullt må vi gjøre noe i dag med problemet at leiemarkedet er for lite og for mange unge for dyrt.

Husbanken kan med dagens virkemidler hjelpe unge og andre som skal etablere seg. Totalt brukes det over statsbudsjettet over en halv milliard kroner på ulike støtteordninger. Dette gjelder både gunstige lån, tilskudd og bostøtte. De boligpolitiske virkemidlene må fortsatt brukes aktivt. Ordningen med etableringslån blir i motsetning til hva mange synes å tro, benyttet aktivt av kommunene, selv om det fortsatt er kommuner som vegrer seg mot å bruke ordningen. Det vil også hjelpe at boligsamvirket nå kan bistå med formidling av etableringslån til unge. Vi har også tatt bort kravene om at kommunene skal stille garanti for lån der Husbanken gir tilskudd.

Boligbyggelag og kommuner samarbeider ofte om boligløsninger. En naturlig forlengelse av dette samarbeidet kan være at boligbyggelagene kan gi og forvalte etableringslån som kommunene har tatt opp i Husbanken. Dette er et av forslagene NBBL har kommet med overfor Regjeringen, og som vi synes er interessant. Men vi forutsetter at kommunene fortsatt skal ta aktivt del i ordningen. Kommunene må fortsatt kunne styre utlånene mot de prioriterte målgruppene. Når renta på etableringslån - som andre husbanklån - kommer under 4 prosent fra 3. kvartal, er etableringslån et godt tilbud for de som trenger hjelp til å etablere seg.

Når det gjelder andre tiltak for å bedre etableringssituasjonen, vil jeg som nevnt vise til at Regjeringen vurderer å styrke ordningen med boligtilskudd, slik at den kan finansiere flere utleieboliger for unge og vanskeligstilte. Vi vurderer også forslagene fra NBBL om enkelte prøveprosjekt med lavinnskuddsboliger og bidrag til opprettelse av et risikofond for utleieboliger i boligbyggelag.

I denne sammenheng er det også viktig å se på behovet for studentboliger. Utbyggingen av studentboliger har ikke hatt samme takt som etableringen av nye studieplasser. Dermed er studenter henvist til det private utleiemarkedet hvor de konkurrerer med andre - og svakere - grupper. Jeg tror ikke det er noen tilfeldighet at det er nettopp i de byene som har lav studentboligdekning vi nå opplever størst press i utleiemarkedet - nemlig Oslo og Tromsø. Mange unge som ikke har råd til å eie eller leie bolig på markedsvilkår, er helt eller delvis studerende. I tillegg er de gjerne uetablerte med hensyn til familie og barn.

I Langtidsprogrammet slår Regjeringen fast at Husbankens rolle i boligpolitikken ligger fast. Og det mener vi. Husbanken er - og skal være - Regjeringens gjennomføringsorgan i boligpolitikken, og en viktig samarbeidspartner for kommuner, boligbyggelag og andre aktører i boligsektoren. Den skal være en allmenn boligbank - ikke en låneinstitusjon for de med "særlige behov".

Da Husbanken ble lagt om i 1996 var det for å styrke de fordelingspolitiske målene i boligpolitikken. Den linja vil vi fortsette: Boligsubsidiene skal rettes mot de gruppene i samfunnet som trenger det mest, samtidig som det skal være en boligbank for folk flest.

Til slutt: I framtidas velferdssamfunn må organisasjoner som boligsamvirket spille en aktiv og medvirkende rolle. En videre utvikling av velferdsstaten vil være vanskelig uten slike organisasjoner, med den entusiasme og innsatsvilje som organisasjonene er bærere av. Boligsamvirket og andre samvirketiltak har sin berettigelse og et samfunnsmessige ansvar, både på bolig- og omsorgssektoren og på andre områder i det norske samfunn. Boligsamvirket må derfor videreutvikle den kompetanse og den erfaring det sitter med når det gjelder boligbygging og boligforvaltning.

Lykke til med oppgavene og med landsmøtet!

Lagt inn 24 juni 1997 av Statens forvaltningstjeneste, ODIN-redaksjonen