Statsminister Thorbjørn Jagland

Norsk Nærings- og Nytelsesmiddelarbeiderforbunds landsmøte

Samfunnssalen, Oslo, 15. april 1997

Jeg er glad for å være her på NNN's landsmøte. Per Chr. Foss sa i et intervju forrige helg at Thorbjørn Jagland er en gammeldags sosialdemokrat. Begrunnelsen skulle bl.a. være at han har et altfor godt forhold til fagbevegelsen.

Ja, fagbevegelsen vil alltid ha min støtte. Fagbevegelsen har vært ryggraden i det moderne Norge og uunnværlig når det gjaldt å snu norsk økonomi fra krise i 1986 til å bli unntaket i Europa som har klart å bekjempe arbeidsledigheten.

Jeg vil ikke befinne meg i Høyres motehus der fagforeningens makt skal begrenses, markedets makt økes, staten bygges ned og forskjellene øke gjennom store skattelettelser.

Jeg foretrekker å være gammeldags på dette punktet: Trygghet for lønnstakerne er den viktigste kapital et samfunn har fordi den fører til at mange både vil og kan delta i verdiskapingen. Tryggheten i arbeidslivet er det fagforeningen som sørger for, sammen med regjeringen. Når vi har en regjering som vil - det er her viktigheten av det faglig/politiske samarbeidet kommer inn.

Nå har tre av de borgerlige partiene hatt landsmøte. Senterpartiet og Kristelig Folkeparti har vedtatt at de vil danne regjering sammen med Venstre. Men har vi hørt hva de vil samarbeide om?

• Hva skal de gjøre med EØS-avtalen? Senterpartiet vil si den opp. Hvis ikke det går, vil partiet drive geriljavirksomhet mot den ved stadig å nedlegge veto mot EØS-lover. Hva vil KrF?
• Hva slags oljepolitikk skal de føre? Ved budsjettdrøftingene før jul, sa Senterpartiet at man ikke ville inngå noe budsjettforlik med Ap før vi sa oss villige til å sette ned oljetempoet straks. Vi kunne selvfølgelig ikke spille hasard med oljevirksomheten. Vil Senterpartiet stille KrF overfor det samme ultimatum? Hva vil KrF si til det?
• Skal en sentrumsregjering redusere utbetalingene i syketrygden og innføre karensdager slik KrF går inn for?
• Skal en sentrumsregjering fjerne systemet med langsiktige kraftkontrakter til industrien slik Venstre går inn for?

Dette er bare noen eksempler på hva man ikke har drøftet. I stedet har man startet et svarteperspill om hvem som skal være statsminister.

De borgerlige partiene har tydeligvis lagt opp til å angripe Arbeiderpartiet i en trefrontformasjon

• Sentrumsalternativet
• Høyre
• Fremskrittspartiet

Alle skal hver på sin måte prøve å svekke Arbeiderpartiet slik at de etter valget skal være i stand til å danne en eller annen form for borgerlig regjering. Og taktikken er ikke å møte oss med politikk, men med stadig nye grynt i form av karakteristikker og harselas. Jeg er ikke nå i stand til å trekke konklusjonene av hvilken politisk situasjon vi har etter landsmøtene i de tre største borgerlige partiene. Men en ting er allerede klart. Det har inntruffet en fundamental forandring i og med at Senterpartiet ikke lenger støtter en Arbeiderparti-regjering. Det var Senterpartiets støtte til en Arbeiderparti-regjering i 1990 som førte til at den borgerlige regjeringen måtte gå av. Nå sier alle de borgerlige partiene, inklusiv Senterpartiet, at de vil ha en annen regjering. Dette er en ny situasjon som det før eller siden må klares opp i. Det er helt nødvendig av hensyn til mulighetene til fortsatt å holde stø kurs i norsk økonomi. Det verste som kunne hende nå er om det ble uklarhet om hvordan landet skal styres. Da drives vi sakte inn i ny rente- og prisoppgang.

De siste to - tre årene har de borgerlige partiene i økende grad klart å samle seg om små og store påplusninger på budsjettene og om skattelettelser som har fratatt staten til dels store beløp. Dette har skjedd uten at de har noe samlet grep på en økonomisk politikk. Det har vært regjeringens oppgave å finne inndekning slik at vi ikke får ny pris- og renteoppgang. Jeg føler at vi er ved veis ende på en slik utvikling. For regjeringen finner det ikke lenger forsvarlig å gå til nye avgiftsøkninger eller nedskjæringer på andre offentlige utgifter for å finne plass til de borgerlige partienes kappløp om å gjøre seg populære overalt.

Arbeiderpartiet sa foran valget i 1993 at kampen mot arbeidsledigheten var jobb nr. 1. Vi holdt hva vi lovet. Ledigheten går ned uke for uke. Den er den laveste i Europa og vi kan nå fram til full sysselsetting raskere enn det vi trodde for fire år siden.

Foran dette valget lover vi at et løft for hele omsorgssektoren (eldre, helse og barnehager) skal settes først. Vi skal i tråd med langtidsprogrammet legge fram en konkret plan for dette. Vi vil ha et omsorgsløft uten ny inflasjon og renteøkning. Derfor vil vi legge fram hvordan dette kan gjøres og hvordan det kan finansieres. Så får velgerne ta standpunkt til det. Velgernes dom vil avgjøre om det blir flertall for en slik linje i Stortinget etter valget.

Jeg var syk tre dager i forrige uke. Derfor fikk jeg mulighet til å se fjernsyn hver kveld. Jeg fikk bl.a. med meg alle debattprogrammene og nyhetssendingene.

Etter hvert slo følgende spørsmål rot i hodet mitt: Hvis et vesen fra en fremmed planet landet på jorda - nærmere bestemt Norge - søndag kveld forrige uke og straks skrudde på TV - og han så TV kontinuerlig fram til torsdag slik at dette ble det eneste bildet han kunne danne seg av landet, hva ville vedkommende gjøre fredag morgen?

Han ville selvfølgelig reise tilbake dit han kom fra, eller søke bopel i et annet land. For han måtte tro at Norge er et land der helsevesen ikke finnes, der eldre er overlatt til seg selv, der en liten overklasse lever høyt på strå og at folket ellers befinner seg i ytterste nød.

Selvfølgelig er det mange mangler, udekkede behov og skjevheter i Norge. Men debatten er helt uten perspektiv.

I debatten oversees helt

• Alle internasjonale undersøkelser setter Norge i øverste pulje når det gjelder levestandard og utjevning.
• Folk i Norge har det bedre enn for 4 år siden. Arbeiderpartiets politikk har tjent den jevne mann og kvinne selv om det fortsatt er mange skjevheter.
• Norge er det eneste land i Europa der arbeidsledigheten går ned. Det var det Arbeiderpartiet lovte foran valget i 1993.
• Og nettopp fordi vi er i ferd med å få bukt med arbeidsledigheten er tiden inne til å love et betydelig løft for omsorgssektoren.

Se på hva vi har klart:

• Det er skapt 130.000 nye arbeidsplasser siden 1992.
• Reallønningene for lønnstakerne har økt med 6% siden 1993 og undersøkelser gjort av OECD viser at lønningene er jevnere fordelt på 90-tallet enn på 80-tallet.
• AFP er kommet. I 1988 fantes det ingen slik ordning. Da var aldersgrensen 67 år. Fra 1. mars neste år kan lønnstakere slutte ved fylte 62 år.
• Reform 94 er kommet slik at all ungdom har rett til 3 års videregående utdanning.
• Fra august i år starter 6-åringer på skole med 10 års løp.
• Antall plasser i høyere utdanning har økt med knapt 45 000 siden 1990 til 176 000 i 1996.

Vi vil gå videre med å presse arbeidsledigheten tilbake, og bygge ut velferden og beskytte lønnstakernes og fagbevegelsens interesser.

Hva slags regjering risikerer vi å få?

• En regjering som er mot statlig medvirkning til avtalefestet pensjon.
• En regjering som svekker sykelønnsordningen.
• En regjering som tar vekk inntektsfradrag for fagforeningskontingent.
• En regjering som ikke klarer å gjøre noen valg og som derfor vil slippe prisstigningen og rentene løs igjen.

Per Olav Lundteigen sa da han presenterte sin nye bok at det er på tide å la rentene gå opp. De er for lave, mener han. Husker han ikke hvor ødeleggende de høy rentene var for bedriftene, familiene og kommunene. Rentenedgangen som kom i 1993/1994 har spart en gjennomsnitts barnefamilie for rundt 20 000 kroner.

Jo, det står mye på spill. Skal vi la landet gli inn igjen i en krise slik det skjedde i 1986? Da hadde vi en regjering som ikke var i stand til å bremse. De tre koalisjonspartiene i regjeringen skulle alle ha igjennom sine hjertesaker. Finansminister Rolf Presthus sa seinere at han måtte legge fram et statsbudsjett for 1986 som han mente var uforsvarlig. Det er akkurat slik disse partiene inkludert Venstre oppfører seg i dag også. Alle har sine hjertesaker og ingen tar ansvar for helheten. KrFs landsmøte gikk så langt i å vedta overbud at Kjell Magne Bondevik måtte ta avstand fra det dagen etter i pressen. Hadde det ikke vært rimelig at en statsministerkandidat sa ifra om dette på selve landsmøte?

I det etterfølgende vil jeg peke på fem punkter som er vitale for styringen av Norge.

Arbeidet skaper velferden

Det første punktet er at det er arbeidet som skaper velferd. Som Finansministeren i Gerhardsen-regjeringen, Erik Brofoss sa i den store talen i Stortinget i 1946: " Vi må fri oss fra innbilningen om pengene som grunnlag for levestandard og velstand. La oss alltid ha for øyet at vi lever av hverandres arbeid, og jeg understreker, av hverandres arbeid, ikke andres." Dette var grunnlaget for hele gjenreisningen.

Jeg tror, gode venner, at det er ganske viktig å ha denne holdningen med oss i et samfunn som er preget av så mye penger. Det er ikke pengene vi lever av. Det er hvor mange som jobber og hvor dyktige de er som skaper velferd. Derfor kjører vi arbeidslinjen. Arbeidsledighet er ille for de som rammes. Men det betyr også at folk går ledige i stedet for å skape velferd.

Mange næringsmiddelarbeidere har de siste årene fått erfare hva utrygghet er, men flere har også fått oppleve at dette samfunnet gir muligheter hvis vi bare innretter oss riktig. Mulighetene er brukt. Det arbeider idag flere i norsk næringsmiddelindustri enn det gjorde for fire år siden. Og flere jobber i mer trygge og framtidsrettede arbeidsplasser. Det har skjedd fordi vi har valgt å ta omstillinger og valgt å investere i ny teknikk.

Når norsk åkonomi i dag skiller seg positivt ut sammenlignet med de aller fleste andre lands økonomi, så skyldes ikke det først og fremst at vi har olje og gassinntektene. En gruppe økonomer slo for noen uker siden fast at det først og fremst er den økonomiske politikken gjennom solidaritetsalternativet som har skapt andre forhold i Norge enn i andre land. Fordi denne solidaritetslinjen har ført til at vi har fått arbeidsledigheten ned. Staten betaler ikke så mange for å gå ledige som i en rekke andre land. Derfor er økonomien så mye bedre her.

Derfor er det viktig nå å få oppslutning om Arbeiderpartiet slik at vi kan videreføre den kursen som har gitt landet den fremste økonomien i verden. Med synkende ledighet, voksende reallønner og sterkere velferd.

Første del av lønnsoppgjøret - det i privat sektor - har gått bra både for fellesskapet og lønnstakerne. Jeg er sikkert på at den samme kollektive fornuft gjør seg gjeldende i offentlig sektor. Også der blir det flere arbeidsplasser og gradvis økt lønn med moderate oppgjør. Færre arbeidsplasser og lavere lønn blir resultatet hvis pris- og rentespiralen settes igang igjen.

Det har vært oppmerksomhet omkring lederlønningene i staten de siste dagene. Det hadde vært grunn til å reagere hvis det hadde vært tilfelle at lederlønningene skal øke mer enn for andre grupper. Det er ikke tilfelle. Det er nesten tvert imot. 100 lederstillinger vil bli tatt ut av lederregulativet. De andre lederne vil ikke få noe mer enn andre lønnstakergrupper. Det er feilaktig blitt skrevet at noen får over 100.000 kroner i tillegg fordi det er blitt opprettet en ny kategori over det øverste trinn i dag. Det er gjort fordi noen få allerede i dag befinner seg utenfor eller ovenfor regulativet. Derfor har vi opprettet en kategori for dem.

Så det samme måtehold skal gjelde for ledere i staten som for andre.

Det er i det private problemet med skyhøye inntekter eksisterer. Også det vil regjeringen komme tilbake til.

Landet har enorme muligheter, men de kan også rotes bort. Dette kan gjøre på flere måter. Den ene er å sette i gang lønns- og prisspiralen igjen. Vi kan også rote oss bort hvis vi forledes til å tro at olje-og gassinntektene alene kan løse alle problemer, og at det bare er å øse fra et hav av penger. Vi er i ferd med å bygge opp et oljefond som vil nå 100 milliarder om kort tid. Det kan høres mye ut, men det tilsvarer ikke mer enn en måneds produksjon i landet vårt. Hvis vi som privatpersoner har en måneds lønn på sparekonto i banken, så betyr ikke det at vi slår oss løs og øker våre varige utgifter av den grunn. Hvis vi tenker i et annet bilde, tilsvarer et oljefond på rundt 100 mrd.kr. ikke mer enn 3/4-års utbetalinger fra Folketrygden.

Plan og styring

Punkt nr. 2: Vi må ha plan og styring. Landet vårt har i hele etterkrigstida vært bygget opp etter en plan, skritt for skritt. Alt kan ikke gjøres samtidig. Neste 4-års periode må brukes til et løft for de eldre og til å få orden i helsevesenet. Vi må klare full barnehagedekning, og fra 1998 må vi få på lufta etterutdanningsreformen. Disse tingene henger sammen. Vi må skaffe barnehager slik at de som vil arbeide kan få arbeide. Da vil vi også kunne gjøre mer i helse- og eldreomsorgen. Etterutdanning trenger vi for å øke kompetansen og dermed verdiskapning i arbeidslivet slik at vi kan opprettholde velferden. På dette området vil Regjeringen være dristig. Vi vil legge en plan for utbygging av et kultur- og utdanningsnett, som vil bli verdens fremste.

Jeg har lyst til å understreke også en annen ting. De som sier at det ikke er noen motsetning mellom å løse problemene i eldreomsorgen og helsevesenet, og å ta på seg en rekke andre store oppgaver, de tror jeg ikke kan ha tenkt igjennom hva slags situasjon vi er i. Bare tenk på hvordan befolknings- utviklingen vil bli i åra som kommer. Det vil bli flere eldre, og flere av dem vil bli over 80 år. Bare for å dekke behovet for omsorg til et økende antall eldre over 80 år trenger vi fram mot år 2000, 6000 nye sykehjemsplasser. Da opprettholder vi dekningsgraden. Det er 15 000 eldre som bor på dobbeltrom, mange av dem ufrivillig. Dette er en skam og dette må vi få gjort noe med. Det krever ytterligere 6000 nye sykehjems- plasser. Vi skal ha penger til dette, men vi må også ha bygningsarbeidere til å løse oppgavene. Da kan vi ikke sette igang en rekke andre store utbyggingsprosjekter samtidig.

Helsevesenet vil også kreve mye. Den medisinske utviklingen, vil i seg selv kreve økt ressursinnsats fordi vi kan behandle stadig flere sykdommer på en bedre måte. Dersom du i dag får grå stær er det mulig å få satt inn en ny linse, oppstår nyresvikt kan det foretas nyretransplantasjon, dersom hoftene svikter kan det settes inn en protese. Eller for å bruke et eksempel som ligger mange litt nærmere inn på livet - snorking.

For vel ti år siden ble legene klar over at de som plages sterkt av snorking ikke bare er plagsomme for seg selv og andre. Snorking utgjør også en helserisiko. Virkelig alvorlige tilfeller kan føre til høyt blodtrykk, depresjoner - og i verste fall hjerneslag eller hjerteinfarkt. Det er i dag mulig å foreta en operasjon i svelget, fjerne helserisikoen og øke livskvaliteten for de som plages. Kanskje så mye som 100.000 mennesker kan ha nytte av en slik operasjon. Dermed er det oppstått en ny helsekø.

Det er dekning for å si at helsevesenet er "offer" for sin egen suksess. Når flere blir riktig gamle oppstår det også økte behov for sykehustjenester.

Hvilke praktiske grep tar vi?

I eldreomsorgen gjør vi følgende:

1. Vi skal gjøre om flersengsrom til ensengsrom - slik at de som ønsker det har mulighet til å få enerom.
2. Vi vil øke tilbudet om heldøgns omsorg og pleie. Det skal være opp til kommunene å bestemme om dette tilbudet skal gis i sykehjem eller i omsorgsbolig tilknyttet heldøgns hjemmetjeneste.
3. Vi skal styrke tilbudet om å få hjelp hjemme.
4. Vi vil jevne ut de store forskjellene kommunene imellom. Hensynet til de eldre må gå foran hensynet til at staten ikke bør forskjellsbehandle kommunene.
5. Vi vil skifte ut gamle og uegnede institusjoner. Dette gjelder særlig en del aldershjem som i dag benyttes som sykehjem - noe de ikke er bygget for.
6. Vi vil bygge like mange omsorgsboliger pr. år som vi gjør nå.
7. Vi vil at flere skal jobbe mere i omsorgssektoren. Det skal oppnås ved kvalifisering av ufaglærte og mulighet til videreutvikling innenfor omsorgsyrkene. Og det må være full barnehagedekning slik at vi ikke kommer inn i en sirkel der mangel på omsorgstilbud for de yngste gir mangel på omsorgstilbud for de eldre.

Alt dette krever mer statlig styring enn det som i dag finnes innen eldreomsorgen. Det innebærer at vi vil øremerke penger, og at vi vil styrke regelverket på området. Vi må sikre oss at vår velferdssatsing nummer én ikke blir borte på veien fra staten til kommunene. Dette er et område hvor vi må kunne måle resultater ut av den økte innsatsen som settes inn.

Når det gjelder helsevesenet er grepene disse:

• Fastlege for alle som vil, med rett til å bytte to ganger i året.
• Fylkeskommunene skal organiseres i et regionalt samarbeid slik at ressursene blir brukt mer effektivt enn i dag. Dette må kombineres med at pasientene får sterkere rettigheter.
• Vi vil utvikle ventetidsgarantien på 3 mnd for alvorlige syke etter nye og klarere kriterier.
• Vi vil ha en vurderingsgaranti med rett til å bli vurdert innen 30 dager.
• Dersom ventetidsgarantien og vurderingsgarantien brytes skal pasienten ha rett til å bli behandlet på et annet sykehus, men betalt av egen fylkeskommune.

Aktiv stat

Det tredje punktet er at vi trenger en aktiv stat. Det skyldes ikke at jeg vil avskaffe markedsmekanismene. De klarer vi oss ikke uten. Men, jeg holdt på å si, de klarer seg godt selv. Markedskreftene må ikke bli for sterke, dessuten vil et komplisert samfunn som i stor grad må baseres på markedsmekanismer ikke kunne fungere uten en sterk stat. Det er jo det vi ser i finansverdenen nå, når man ikke har klare og gode regler, så går alt over styr, og man undergraver seg selv. Hva trenger samfunnet mest av alt i åra som kommer ved siden av at vi skal løse eldreomsorgen og utfordringene i helsesektoren? Hvis vi bygger på det jeg sa innledningsvis, at det er arbeidet og hvor dyktige vi er som skaper grunnlaget for velferd, så er det viktigste av alt god infrastruktur, datanettverk og utdanning. Hvem andre kan klare disse kjempestore investeringene hvis det ikke er fellesskapet som skal gjøre det. Hvor lokaliserer industrien seg? Jo, det er jo der man har bygget ut skoler og på steder der man har en skikkelig infrastruktur, der datanettverkene finnes, der næringsliv og stat spiller sammen.

Hva trengs i næringslivet, hvis vi tenker på det industrisamfunnet som nå er i ferd med å vokse fram og hvordan det ser ut? Hvilke nye produkter vil prege det? Og hvordan skal man få fram alt det nye, som også Norge må klare for å kunne sikre velferden, - hvis vi ikke bare skal hvile på olje- og gassinntektene? Vi må ha tålmodig og langsiktig kapital. De som er ute etter kortsiktig profitt kan ikke skape det framtidige Norge. Rett og slett fordi det går så lang tid fra man begynner å forske på et produkt til det er klart for produksjon. Gjennom hele prosessen fra utviklingen av produktet fram til markedsføring, til man får solgt det på markedet, går det enormt lang tid. Hvis man ikke har langsiktige investorer som skjønner dette og som er villige til å ta konsekvensene av det, så får vi ikke fram det nye industrisamfunnet. Hvem har slik langsiktig tålmodig kapital i det norske samfunn? Ja, det er iallfall staten. Det vil være fornuftig av Norge at staten setter sine penger inn i langsiktige investeringer for å få fram nye produkter og ny verdiskapning. Derfor vil Regjeringen utarbeide en statlig eierskapspolitikk som gjør staten til en enda mer aktiv partner i utviklingen av norsk næringsliv.

En aktiv statlig eierskapsstrategi er også nødvendig av hensyn til å sikre nasjonalt eierskap i viktige bedrifter og institusjoner i Norge. Vi er ikke imot utenlandsk kapital, men det er ganske avgjørende om hovedkontoret til norske bedrifter ligger i Oslo eller i London. Det er på disse hovedkontorene man bestemmer hva slags forskning man skal ha, hvor man skal legge forskningen og hvor produksjonen skal lokaliseres. Dette dreier seg om viktige norske interesser, og det er de vi ønsker å sikre gjennom aktiv statlig eierskapspolitikk.

Etter min oppfatning er den tida forbi da vi kunne forholde oss til forenklede motsetninger mellom privat og offentlig sektor. Arbeiderpartiet må stå i spissen for en moderne bruk av staten tilpasset det 21. århundrets industrisamfunn. Vi må ville og klare å gjøre staten moderne.

Tenke nettverk

Mitt fjerde punkt er at vi må tenke i nettverk. Se på hva som skjer både i landet vårt og internasjonalt. Antall mennesker som koples til Internett øker for hver eneste dag. Slik bindes kloden sammen, på en helt annen måte enn noen gang tidligere. Nå er det en halv million mennesker i Norge som er koblet til Internett. Vi lever i nettverkenes tidsalder. Bedrifter kopler seg sammen i datanettverk. Høyskolene og universitetene er allerede bundet sammen i et nettverk som kalles Norgesnettet, slik at man kan sitte på universitetet i Tromsø og hente ut kunnskap som man har på universitetet i Oslo - og omvendt. Kommune-Norge er i ferd med å bli bundet sammen, og kommunene er knyttet til staten på en helt annen måte enn før. Bibliotekene er i ferd med å bli bundet sammen. Museene er i ferd med å bli bundet sammen. Når vi danner helseregioner, kan sykehusene bindes sammen ved hjelp av et datanettverk. Og det indre liv i sykehusene må bindes sammen på en langt bedre måte ved hjelp av datateknologien, slik at man får utnyttet de totale ressursene på en bedre måte enn det som er tilfelle i dag.

Også for utkantkommunene og bedrifter i utkantene kan nettverkene bety mye. De betyr mer direkte markedskontakt for bedrifter ute i distriktene og det gjør det mulig for små bedrifter å samarbeide tettere bl.a. om produktutvikling og markedsføring. Sammenslåing i større enheter framstår ikke lenger som en eneste uavvendelige løsningen. For en tid siden var jeg på samråd på Lillehammer. Der tar de i bruk nye kommunikasjonsmetoder i fjernundervisning. Jeg hadde kontakt via videoskjerm med snekkere som tar etter- og videreutdanning på denne måten. De tar fagbrev og bedriften kan tilpasse når de skal undervises, slik at det ikke lager kluss i bedriftens egne planer. Læring blir koblet fra tid og sted, noe som tradisjonelt har bidratt til å holde voksne borte fra å ta etter-og videreutdanning. Snekkerne slapp å reise bort for å ta sitt fagbrev, de kunne gjøre det i sin egen arbeidstid, og det var helt gratis for dem.

Etterutdanning har alle bruk for, og alle kan få det p.g.a. den nye teknologien, og fordi landet er i ferd med å bli bundet sammen i disse viktige nettverkene. Jeg er overbevist om en ting - at i disse nettverkene, i etterutdanning og utdanning ligger framtida for landet.

Kombinere økonomi/økologi

Det femte og siste punktet er at vi må kombinere økonomi og økologi. Utfordringen for Norge er denne på det økonomiske området: Vi må ikke legge opp til et utgiftsnivå i offentlig sektor som ikke kan holdes på lang sikt. Vi må ikke i denne korte perioden når vi har store olje- og gassinntekter bygge opp utgifter som ikke kan holdes når utgiftene til Folketrygden rundt 2010 går rett i været og olje- og gassinntektene går ned. Det er derfor det er så viktig med plan og styring nå. Vi må ha en økonomi som er holdbar på lang sikt. Det er å ha et generasjons- perspektiv i politikken. Men i tillegg til dette må vi legge inn det økologiske perspektivet. Vi må kombinere en holdbar økonomi med en økologisk, bærekraftig samfunnsutvikling.

Vi må særlig begynne å ta konsekvensene av at vi kommer til å få en internasjonal klimaavtale. I dag er ikke vårt energiforbruk bærekraftig. Norge bruker 25 000 kwh pr innbygger pr. år i elektrisk kraft, mens Sverige bruker bare 15 000 kwh. Det kan være flere årsaker til denne forskjellen, men en grunn er at det sløses for mye med elektrisk kraft her i landet. Hvis alle på Universitetet i Oslo slo av strømmen på sin PC før de gikk hjem om ettermiddagen, så ville Universitetet spare 10 millioner kroner pr.år i strømutgifter. Vi er nødt til å legge om og spare. Nå vokser elektrisitetsforbruket så sterkt at vi i år med lite nedbør må importere kullkraft fra våre naboland for å dekke vårt eget elektrisitetsforbruk. Et slikt energiforbruk er ikke bærekraftig. Derfor må det skje endringer på dette området. Vi sier i vårt program at vi må ha et elektrisitetsforbruk som kan bæres av fornybare energikilder. Men dette kan vi ikke klare hvis vi ikke er i stand til å gjøre noe for å få ned elektrisitetsforbruket. Så utfordringen er at vi skal utforme en velferdspolitikk som er holdbar på lang sikt og et energiforbruk og et øvrig forbruk - som er holdbart og bærekraftig. Hvordan skal vi klare det? Ja, det er mange grep som må gjøres som jeg ikke skal gå inn på nå. Men vi må som folk gjøre et valg. Hva er det som er viktigst for oss? Jeg er ikke i tvil om hvilke valg jeg vil anbefale at vi tar. Det er eldreomsorg, det er helse, det er utdanning for ungdommen, det er etterutdanning for voksne - fordi det er dette som kan gi oss et bedre liv og en bedre arbeidsdag. Dette er også mer bærekraftig enn det ville være å putte mer penger i vår egen lomme til forurensende forbruk.

La meg også kommentere en stor sak i disse dager, laksesaken.

Den norske laksenæringen er den mest konkurransedyktige i verden. Den har vokst fram siden 1970-tallet, den har lært av feil, bekjempet sykdommer, fått ned medisinbruk og bygget seg opp til å bli en av våre ledende eksportnæringer. Den tilbyr arbeid til tusener og sikrer sysselsetting i store deler av Kyst-Norge.

Framgangen har gledet mange i Europa, ikke minst forbrukerne, men også fiskeindustrien i mange EU-land som også sysselsetter tusener på grunnlag av norsk laks.

Men så er det motstanderne, og de finner vi hos konkurrenter som ikke er like dyktige som vår næring. For syv år siden greide amerikanske produsenter å få vedtatt en kraftig straffetoll på norsk laks. Resultatet var at det amerikanske markedet forsvant over natta.

Nå står det om det europeiske markedet. I nær framtid skal EU-Kommisjonen vurdere en klage fra den skotske næringen om at norsk laks dumpes - det vil si at den selges til under produksjonskost - og at næringen mottar ulovlige subsidier.

Dere vet hva Kommisjonen har fått seg forelagt; et forslag om straffetoll på nesten 14%. Det vil bety en meget bratt motbakke for nøkkelnæringa i mange kystsamfunn.

Regjeringen har reagert kraftig på dette og satt i gang en politisk offensiv uten sidestykke i EU-landene. Vi finner anklagene om dumping for urimelige og anklagene om ulovlige subsidier for grunnløse.

At vår laksenæring selger rimelig laks, det har med naturlige fortrinn å gjøre. Og de statsstøtteordningene det vises til - det er ordninger som er tilpasset EU-regelverket som en del av EØS-avtalen. Det er faktisk ordninger Kommisjonen allerede har gitt grønt lys til.

Vårt budskap er enkelt: Vi sier nei til gammeldages og vilkårlige straffetiltak og ja til samarbeid om løsninger som kan bidra til å løse problemene på det europeiske laksemarkedet. Det beste for alle parter er at man finner en løsning med Norge, ikke mot Norge.

Dette budskapet møter forståelse i medlemslandene. Men vedtak om midlertidig avgift er en sak for Kommisjonen alene. Slik er EUs regler.

Vi argumenterer på sak. Men også på prosedyre. Vi mener at EU og Norge, som nære partnere i EØS, burde finne politiske løsninger når det oppstår tvister underveis. Det er simpelthen upassende å innføre handelspolitiske straffetiltak mot en økonomisk og politisk partner som stiller seg åpen for dialog.

Jeg har tro på at vi skal lykkes. Nå står kampen om å hindre et midlertidig vedtak. Men kampen er også rettet inn mot den dagen EU-landene eventuelt skal treffe vedtak om varige tiltak. Derfor må vi være forberedt på et langt løp, og jeg har tro på at vi kan finne løsninger i samarbeid med EU og den norske næringen.

La meg komme med en liten tilføyelse. Vi hører noen si: Her ser vi hva EU og EØS står for, la oss treffe handelspolitiske mottiltak.

Til det vil jeg si: Ja, EU har denne muligheten, og næringer i medlemslandene ønsker å bruke den når de føler seg truet. Og selv om vi mener EØS-avtalens ånd ikke åpner for bruk av slike tiltak er det like fullt slik at handel med fisk ikke kom inn i avtalen.

Men jeg føler meg trygg på dette; hadde vi ikke hatt EØS-avtalen hadde mottiltak mot den konkurransedyktige norske næringen kommet mye før. Og vår mulighet til å bekjempe tiltakene hadde vært langt svakere. Husk på at vi eksporterer over 95% av oppdrettslaksen. Vi ønsker ordnede forhold i markedet. Derfor er vår vei samarbeid og dialog, og den veien har vi tro på at vi til sist vil få EU til å slå inn på.

Til slutt, hvorfor har Arbeiderpartiet klart å ha regjering i 10 år, uten å ha flertall på Stortinget? Jeg tror svaret er ganske enkelt, men også komplisert: Opposisjonen er ikke enige om hvordan de skal takle det moderne samfunn og den nye verden. De har ikke noe begrep om hvordan denne nye situasjonen som vi er i ferd med å bevege oss inn i, blant annet på grunn av den teknologiske utviklingen, skal gripes an. Det er Arbeiderpartiet som har ført an i moderniseringen av Norge nok en gang.

Det som vil skape framtida er investeringer i utdanning, etterutdanning, datanettverk, i arbeidsplasser som kan bære velferden. Men Høyres svar er også nå skattelettelser. Høyre gjør det samme feilgrep som forrige gang Arbeiderpartiet sto i spissen for å modernisere det norske samfunn, nemlig rett etter krigen. I en valgkamp på 50-tallet trykket Høyre opp en plakat med bilde av en banan. Og så sto det: "Dette er en banan". Det var Høyres valgkamp. Bakgrunnen var at Gerhardsen hadde sagt at vi ikke kunne importere bananer når vi trengte murstein og sement til å bygge landet. Høyre ville friste det norske folk med at bare de kom til makten ville det bli bananer å få kjøpt. Men folk forsto at landet måtte bygges skritt for skritt og at man måtte gjøre noen valg. Også nå må vi velge.

Senterpartiet mener at vi skal melde oss ut av EØS. Norge er for lengst integrert i det indre markedet gjennom investering, salg og kjøp av varer og tjenester. Og så skulle vi melde oss ut av det? Vi ville ikke engang klare det om vi skulle ønske det.

Jeg leste i avisen for et par dager siden at SV hadde samlet troppene og fått til enighet om NATO, og det hadde de gjort ved å skjerpe formuleringen om NATO. De skulle være enda klarere på at NATO skal nedlegges og at Norge skal ut av NATO. Men NATO er jo selve drivkraften i å skape det nye Europa. Gjennom partnerskaps-avtaler med de Øst-Europeiske land og en samarbeidsavtale med Russland, som helt sikkert vil komme. Det skapes et nytt sikkerhetspolitisk mønster som SV vil melde oss ut av. Dette er nok et eksempel på at man ikke klarer å forholde seg til de store endringsprosesser som skjer rett utenfor vår egen stuedør.

Politikken til opposisjonen går i alle retninger og den har ikke noen relevans til den nye verden og det nye samfunn.

Jeg har vært med i politikken ganske lenge, og levd med Arbeiderpartiet - jeg er faktisk født og oppvokst med det. Og jeg mener jeg har grunnlag for å si følgende: Har det ikke alltid vært slik at de borgerlige partiene er best når de er i mot Arbeiderpartiet, men dårlige til å samle seg for noe og om noe? Nå ser vi det igjen. Hvilke samlede ideer har de for det norske samfunn?

Vi har fått til mye de siste årene. Reform-94, reform-97 går etter planen. Men ropene er utsett, utsett. Hva hadde skjedd hvis vi skulle hatt den holdningen da vi gjennomførte den niårige grunnskolen, som det også var en del oppstartingsproblemer med? Vi gjennomførte det også, noe som ble en stor og god reform for norsk ungdom. Jeg er overbevist om at reform-97 kommer til å bli en stor og god reform for norske familier og norske barn.

Nå kommer turen til helsevesenet og til de eldre. Vi skal klare også dette. Når Arbeiderpartiet først tar tak, så tar vi tak og vi gjennomfører det vi har lovet. Gjennom alle generasjoner i Arbeiderpartiet har det vært en klar holdning - vi må bygge noe, bygge opp.

Vi lever midt i en omformingsprosess som det bare er mulig å skjønne rekkevidden av i ettertid. Men vi er nødt til å prøve å leve i nåtida, og forholde oss til de store forandringene. La oss da ikke glemme følgende: Politikk er å mestre virkeligheten. Hvorfor skulle vi ha dårligere forutsetninger for å mestre virkeligheten nå, enn det vi hadde da den forrige industrielle revolusjon var på gang for 100 år siden?

Det er en ting som aldri blir gammeldags - at det er arbeidet som skaper velferden og som skaper midler til fordeling. Vi må dele det som kommer ut av produksjonsresultatet i samfunnet. For husk, hva Henrik Ibsen skriver i Peer Gynt: "Troll, vær deg selv nok." Med det mente han å si at menneskene ikke kan leve som troll. De må ha fellesskap og de må ha samråd, for å trekke på de manges kunnskaper og erfaringer. Bare slik kan vi styre et så komplisert samfunn. Det er dette som er historiens bærende ideer som arbeiderbevegelsen introduserte for 100 år siden og som vi nå viderefører og videreutvikler gjennom Det norske hus, samråd og samråderett. Mens de borgerlige partiene skriver kladdearkene sine fulle av kritikk og negativitet, så er det disse ideene som vil fortsette å skrive selve historien.

Lagt inn 17 april 1997 av Statens forvaltningstjeneste, ODIN-redaksjonen