Statsminister Thorbjørn Jagland

Svar på interpellasjon fra Erik Solheim

Stortinget, 4. februar 1997

President,
Jeg vil gjerne få begynne med å gi interpellanten Erik Solheim honnør for hans engasjerte og innsiktsfulle bidrag til diskusjonen om informasjonssamfunnets mange utfordringer og muligheter.

Vi trenger en åpen og kritisk debatt om den teknologiske utviklingen. Teknologien er i seg selv kald - det er menneskers kunnskaper og visjoner som kan gi den anvendelse i samfunnet - på godt og på vondt.

Jeg deler mange av Erik Solheims tilnærminger til informasjonsteknologiens framvekst og plass i samfunnet. Informasjonsteknologiens gjennombrudd kan sidestilles med tidligere teknologiske nyvinninger som endret samfunnsforhold, produksjonsmønstre og menneskers livsvilkår. Det som særmerker dagens endringer er omfanget og hastigheten i forandringene. Få steder ser vi det bedre enn på informasjonsteknologi-området.

Jeg har tidligere hatt en meningsutveksling med Solheim og påpekt at han tar feil når han kaller meg teknologioptimist. Det tror jeg er like misvisende som om jeg skulle kalle Solheim teknologipessimist - selv om jeg har oppfattet at mange av hans innlegg fokuserer mer på farene enn på mulighetene.

Den mest fruktbare tilnærming får vi ved å tenke som teknologirealister. Det er farer ved den nye teknologien, og jeg er ikke tilhenger av det ubegrensete teknologiske framskrittet. Men gjennom hele historien har vi sett at ny kunnskap, ny teknologi og nye oppfinnelser ikke kan avskaffes når de først er der.

Og vi har også sett dette; at teknologiske framskritt alltid har ført til at det er blitt skapt flere arbeidsplasser og større verdier enn de som er gått tapt. Solheim mener at med informasjonsteknologien har denne historiske lærdom møtt veggen. Herfra vil det gå nedover med antall jobber. Jeg deler ikke denne vurderingen. Informasjonsteknologien er spesiell ved at den trenger seg fram på alle områder. Vi står overfor store fordelingsutfordringer. Men vi kan ikke ha det perspektiv at oppgaven framover består i å fordele et gitt antall arbeidsplasser og en gitt mengde arbeidstid.

Vi er kommet langt i vår materielle velferd, men det betyr ikke at vi har dekket alle menneskelige behov. Ikke minst innen helse og omsorg er etterspørselen etter både arbeid og tjenester sterkt stigende. Vår oppgave er både å mobilisere og frigi ressurser til å møte disse oppgavene. Her kan teknologien være et viktig verktøy for å nå de politiske mål vi setter oss. Utfordringen består i å fordele de mulighetene som følger av økt produktivitet - muligheter til å skape nye jobber, nye produkter - renere produkter - og nye tjenester innenfor en helhet som naturen kan tåle.

I Norge er informasjonsteknologien på i sterk vekst, og sysselsettingen stiger. Det vi kan kalle IT-næringen står i dag for nærmere 10% av verdiskapningen i landet vårt, og andelen er voksende. Her er næringen som vil gå forbi oljen og gassen i økonomisk betydning, og som vil ha langt mer direkte betydning for menneskers liv og velferd.

Solheim gjentar og gjentar at regjeringens ambisjon er å tilpasse seg teknologien. Det er feil, og det blir ikke riktigere ved nye gjentakelser. Vi kan ikke bestemme teknologiens innhold. Men vi kan ha et bevisst og offensivt forhold til hvordan vi vil bruke den. Dette var også gjennomgangstonen i planleggingsministerens redegjørelse i forrige uke.

I et kort innlegg som dette vil jeg konsentrere meg om fire hovedpunkter i regjeringens politikk; vi vil bruke teknologien for å nå de mål vi setter for samfunnet, vi vil gjøre teknologien tilgjengelig for alle, vi vil legge avgjørende vekt på lik rett til utdanning slik at alle får den samme tilgang til teknologien og vi vil sørge for et legalt rammeverk som trygger personvernet og rettssikkerheten.

For det første har vi de samme grunnleggende mål for IT-politikken som for andre politikkområder. Vi må se den nye teknologien som et verktøy og et virkemiddel til å nå de mål vi setter oss. Teknologien er ikke et mål i seg selv.

Det kan være nyttig å gjenta og minne om at Norge på ingen måte stiller på bar bakke. Vi har de høyeste IT- og teleinvesteringene i verden, enten det måles pr. innbygger, eller i forhold til BNP. Solheim velger gjerne å kalle dette for en teknokratisk observasjon. Men han tar feil, for dette er resultat av en villet politikk, en utvikling regjeringen har bidratt aktivt til. La meg minne om noen enkle, men viktige forhold.

Gjennom 90-årene har vi gått fra å ha de høyeste teleprisene til å være blant de land i verden med lavest telekostnader. Hele landet har høstet fordel av denne gevinsten. Det er ikke tilfeldig, det er resultatet av politisk styring. Mange lenger sør i Europa stusser når de får høre at Finnmark i det høyeste nord var det første fylket i landet som fikk fulldigitalisert telenett, med de store mulighetene det åpner for enkeltmennesker og næringsliv. Som ett av de første land i verden vil Norge i løpet av 1997 ha digitalisert hele telenettet. Dette er også en villet politikk. Det er ikke å la teknologien styre - det er å styre ved hjelp av teknologien.

For det andre; skal vi utløse nye initiativ med informasjonsteknologien må den være tilgjengelig for folk i lokalmiljøet og på arbeidsplassen. Vi må ha nettene på plass - nett som når fram til alle - og der alle kan få adgang. Adgang til nettene opphever avstandene og binder et langstrakt land som Norge sammen. Men for å komme dit må vi satse på telepolitikken og få ned teleprisene. Prisene har vi fått ned.

Nå bygger vi nettene - forvaltningsnett, kulturnett, biblioteknett, helsenett og støtte til nettutvikling i næringslivet. Vi jobber aktivt med å utvikle kompetansesentra som hele landet kan trekke på - fra utnytttelse av den ressursen bibliotekene representerer til byggingen av et høyteknologi og IT-senter på Fornebu. Dette er ikke teknokratisk, det er et politisk valg.

Solheim er heller ikke glad for rapporten Bit for Bit som kom for et år siden. Folk har oppfattet det annerledes. 15.000 nordmenn har skaffet seg rapporten, og fra alle hold av samfunnslivet er det kommet inn høringssvar. Det har lagt grunnlaget for oppfølging på en lang rekke områder. Hver statsråd er ansvarlig for å følge opp på sitt område. Men for å få til en bedre samordning av tiltak og virkemidler har jeg valgt å legge ansvaret for koordineringen av IT-politikken til planleggings- og samordningsministeren.

Undersøkelsen vi har fått gjennomført om folks syn på datasamfunnet viser en søkende holdning til mulighetene og en bevissthet til utfordringene. 700.000 nordmenn forventer at de vil begynne å bruke PC hjemme i løpet av de nærmeste fem årene. Og det er ikke dataspill og underholdning de venter på. Folk tror informasjon og praktisk nytte blir det viktigste.

I forrige uke så jeg selv levende eksempler på de muligheter folk selv har utviklet og tatt i bruk i Gudbrandsdalen. Vi så der at etterutdanningsløftet alt er i gang gjennom mangfoldig bruk av fjernundervisning. Høyskolen i Lillehammer underviser vel 2500 personer gjennom videoforelesninger og Internett. Her ligger kimen til en stor visjon. Og igjen, dette er resultatet av en villet politikk.

For det tredje; Arbeiderpartiet har den samme tilnærming til den nye kunnskapsteknologien som vi har hatt til kunnskap og utdanning gjennom et helt århundre. Alle skal ha lik rett til kunnskap. Alle skal ha lik adgang til kunnskap. Kunnskap er nøkkelen til at mennesker får styring over egne liv. Derfor går det en rød tråd gjennom de store utdanningsreformene i dette århundre - helt fram til de store løftene rundt Reform 94 og Reform 97.

Dette er den store utfordringen; å sikre at alle får den samme adgangen til den nye teknologien. I dag ligger det kimer til forskjeller; mellom gutter og jenter, mellom barn fra ressurssterke og ressurssvake familier og mellom generasjoner. Fortsatte utdanningsreformer er nøkkelen til å hindre at kunnskapsteknologien får skape nye og dype klasseskiller. Vi må sørge for at folk kan oppdatere sin kunnskap gjennom hele livet. Vi må bidra til at unge jenter og kvinner ser seg tjent med den nye teknologien.

Utfordringen blir den samme som alltid; fordeling. Dette er politikkens virkeområde. Vi skal være klar over farene, men la oss inspirere av mulighetene. Kunnskapsteknologien gir muligheter til å minske klasseskillene, ved at faktakunnskap når fram til alle. Tusener av ufaglærte kan lese seg fram til fagbrev - uten å ta fri fra arbeidet og dermed miste lønnsinntekt.

Skole- og utdanningsvesenet vil ha en nøkkelrolle. Skolene skal både ha utstyr og kompetanse. På få år har IT fått sin plass i læreplaner og i lærerutdanningen, og teknologien får sin plass i den nye pedagogikken.

Visjonen er det ingen tvil om; inn i et nytt århundre må målet være at alle 12-åringer kan bruke PC og betjene seg av nettets muligheter. Planleggingsministeren minner i sin redegjørelse om at IT-utviklingen går fort, men at den ofte går i andre retninger enn vi først hadde tenkt oss. Dette må vi trekke lærdom av. Vi må investere i utstyr parallelt med at vi utvikler vår kunnskap og kompetanse til å bruke utstyret. La meg ellers minne om at det i denne sal har vært bred enighet om at skoleeierne - fylkeskommuner og kommuner - har ansvaret for anskaffelse av maskinutstyr og programvare. Regjeringen vil i Langtidsprogrammet gi beskjed om hva staten kan stille opp med.

For det fjerde har vi de legale rammene og det viktige hensynet til rettssikkerheten. Målet må være at kommunikasjon og bruk av nett blir like akseptert, tillitsvekkende og får samme juridiske holdbarhet som papirbasert kommunikasjon og dokumentasjon. Regjeringen vil kartlegge rettsregler som kan endres for å bedre rammevilkårene og vi vil gjøre dette gjennom en bredt anlagt høring for å sikre at alle kan få komme til orde.

Regjeringen vil vise at vi tar den nye kommunikasjonsteknologien på alvor og vi vil bidra til at brukerne ansvarliggjøres. Derfor har det vært min ambisjon at Regjeringen, forvaltningen og Statsministeren skal være tilgjengelig på nettet. Nettet skal bidra til innsyn og åpenhet. Saksorientert elektronisk post skal journalføres på linje med andre typer henvendelser.

Når det gjelder forholdet til demokrati og personvern møter vi gjerne to skoler i debatten. Det er de som peker på mulighetene - til å få til ny dialog, ny deltakelse og mobilisering av nye grupper - og til å komme organisert kriminalitet til livs. Og det er de som holder seg til farene; for det kalde samfunn med sviktende sosialt samvær, med sensitive personlige opplysninger på avveie og spredning av pornografi og voldsfilmer i nettene.

Igjen må vi være realister; streve etter mulighetene - som er mange og spennende - og dekke opp mot farene. Her er det ingen enkle grep. Etter mitt syn er det ikke nok å stadig rope på Datatilsynet. Og de som ivrer etter å lovregulere kommunikasjonen på nettet glemmer gjerne det avgjørende forholdet til ytringsfriheten.

Det selvsagte utgangspunkt er at norsk lov gjelder på nettet som på andre områder av samfunnet. Det gjelder forholdet til personvern, ytringsfrihet og konkurranseregler. Men det er ikke gitt at lover og regler slik de er utformet i dag beholder sin relevans på områder der teknologien endrer samfunnsforholdene. Derfor vil vi nøye vurdere om det er behov for lov- og regelendringer. Hensynet til personvernet er et godt eksempel på dette forholdet.

Regjeringen har bedt om en bred gjennomgang av dette forholdet ved å nedsette et utvalg som skal vurdere personregisterloven. I mandatet har vi slått fast at utvalgets hovedoppgave bør være å forberede en generell oppdatering av loven i lys av den teknologiske, økonomiske og administrative utviklingen. Utvalget står i utgangspunktet fritt til å ta opp alle sider ved personregisterloven og tilstøtende lovgivning som utvalget mener må vurderes og eventuelt endres.

President,
Den diskusjonen vi har her i dag om informasjonsteknologi og kunnskapssamfunnets utfordringer - den debatten har de i alle andre land vi sammenlikner oss med. Alle er opptatt av å posisjonere seg i forhold til den nye teknologien. Alle er opptatt av å trekke veksler på sine fortrinn.

Det skal også vi gjøre. Jeg tror at vårt kanskje viktigste fortrinn er at vi samler bred støtte om å prioritere fordelingshensynet - at alle skal ha rett til kunnskap og adgang til den nye teknologiens hjelpemidler.

Det samfunn som skal hevde seg i kunnskapens tidsalder er det samfunn som trekker flest mulig med. Bare på den måten kan vi hindre at folk faller utenfor. På den måten kan vi skape et virkelig marked for nye tjenester ved at de mange kan ta det i bruk. Og på den måten kan vi legge grunnlaget for at også denne teknologiske nyvinningen kan bidra til nye, mer interessante og mer fleksible jobber.

Lagt inn 4 februar 1997 av Statens forvaltningstjeneste, ODIN-redaksjonen