Statsminister Thorbjørn Jagland

SAMAK-konferanse
Åland, 21. april 1997

Sysselsetting, vekst og velferd i Nord-Europa

Denne konferansen gir mening og retning til begrepet "regionenes Europa". Vi kjenner de geografiske rammene i Nord-Europa; Barentsregionen i Nord og Østersjøregionen lenger sør. I dag er dette de to regionene der det delte Europa klarest vokser sammen. Derfor er det her vi kan vise hvordan vi i et samlet Europa kan skape en tryggere framtid sammen.

Etter min oppfatning er hovedspørsmålet for denne regionens framtid; hvordan bygger vi nye nettverk? Hvordan bygger vi nettverk mellom menneskers kunnskaper - det 21. århundrets viktigste naturressurs - selve den menneskelige energien? Hvordan bygger vi energinettverk som sikrer oss energiforsyninger innen rammer som miljøet tåler? Og hvordan bygger vi solidaritetsnettverk der vårt idegrunnlag om likhet, fordeling og rettferdighet får forme samfunnsutviklingen?

Det er ikke bare vi som stiller disse spørsmålene, de gjør det på høyresiden også. Men de kommer med andre svar. Derfor må vi samle oss om strategier som peker i vår retning.

For noen dager siden gjenga pressen en undersøkelse blant ledende næringslivsledere om Europas framtid. Det store flertallet hadde troen på Europa. Riktignok mente de at Europa var kommet i en hengemyr. Men det fantes en vei ut av myra gjennom det de kalte "en solid dose amerikanske kapitalisme".

Men vi sosialdemokrater vet hva det betyr. Ned med skattene, ned med offentlig velferd, ut med fagbevegelsen og fritt fram for markedskreftene. - Myndighetene bør kutte ned de sosiale ordningene, sier de - med følgende begrunnelse: - Ordningene er ikke gale, men for gode!

Disse topplederne ser bare deler av virkeligheten når de sier at de tror på Europas muligheter fordi utdanningsnivået er så høyt. For man kan ikke både prise det europeiske utdanningsnivået og samtidig ønske at det offentlige skal engasjementet reduseres. Man kan ikke både ønske seg bedre infrastruktur og samtidig kutte dramatisk i skatter og avgifter. Og man kan heller ikke både ønske seg en samfunnsutvikling med sosial stabilitet og samtidig sette fagbevegelsen til side.

Det er en stor oppgave å forme visjoner for nye nettverk rundt Østersjøen. Vi vet at de nye markedene i øst- og sentral-Europa kan bli ledende vekstmarkeder i verden. Da Gøran inviterte til statsministermøte i Visby i fjor fikk han næringslivet i regionen til å se framover - i et 15-20 års perspektiv.

Også de festet seg ved betydningen av utdanning og kompetanse. De viste til at utdanningsnivået i landene omkring Østersjøen er langt høyere enn i vekstøkonomiene i Sørøst-Asia. Og så trakk de opp følgende perspektiv: Om utviklingen får fortsette i et stabilt spor, vil dette området kunne oppleve vekst på over 5% årlig i de neste 15-20 årene. Det betyr at handelen vil kunne vokse ti ganger gjennom denne perioden.

Sverige har ansvar for å forberede det neste statsministermøte i Østersjøkretsen i Riga til høsten. Norge vil støtte aktivt opp om forberedelsene, ikke minst i arbeidet med å kartlegge de hindringene vi må få vekk for at handel, utveksling og samarbeid kan skje lettere enn i dag.

Vår hovedutfordring er å bygge kunnskapsnettverket. Næringslivet roper på kvalifisert arbeidskraft og vil at utdanning skal knyttes sterkere til næringslivets behov.

Ja, det må være et mål. Men la oss ikke glemme grunnlaget. Vi må ha den samme tilnærming til den nye kunnskapsteknologien som vi har hatt til kunnskap og utdanning gjennom et helt århundre. Alle skal ha lik rett til kunnskap - alle skal ha lik adgang til kunnskap.

Kunnskap er nøkkelen til at mennesker får styring over egne liv. Kunnskap er en fornybar og uuttømmelig ressurs - det blir faktisk mer av den jo mer man bruker. Kunnskap er en demokratisk ressurs fordi det er nok til alle. Men om vi ikke sikrer rettferdig fordeling kan kunnskap skape nye, dype og varige skiller; mellom gutter og jenter, mellom barn fra pengesterke og mer vanlige familier og mellom generasjoner.

Fortsatte utdanningsreformer er nøkkelen til å hindre at dette skjer. Vi må sørge for at folk kan oppdatere sin kunnskap gjennom hele livet. Vi må bidra til at unge jenter og kvinner ser seg tjent med den nye teknologien.

Utfordringen blir den samme som alltid; fordeling. Dette er politikkens viktigste virkeområde. Visjonen er det ingen tvil om; inn i et nytt århundre må målet være at alle 7-åringer kan lese, alle 12-åringer har adgang til PC og betjene seg av nettets muligheter, alle 19-åringer har adgang til høyere utdanning og alle mellom 30 og 80 har rett til etterutdanning. Og lærstedene i Barents- og Østersjøregionen skal knyttes sammen i nettverk.

Det neste nettverket gjelder energi. Vi ser at tekningen og mulighetene utvikler seg. I dag er det ikke nødvendig å operere med massive rørutbygginger for å knytte regionen sammen. Det er ikke veldig mange kilometer som mangler for at et rørnettverk kan knytte sammen sirkelen rundt Østersjøen. Det kan åpne for at norsk og russisk gass kan forsyne landene på både nord- og sørsiden.

Et slikt nettverk kan skape større leveringssikkerhet fordi landene kan motta gass fra to kilder. Og det kan gi større rom for å se miljø og energi i sammenheng. Det er helt nødvendig. Klimadebatten kommer på ville veier når vi ene og alene stykker opp verden land for land.

Dere kjenner Norges dilemma. Vi leverer naturgass til Europa og bidrar til å dempe etterspørselen etter kull, den mest forurensende energikilden. Dermed gir vi et avgjørende bidrag til å redusere CO2-utslippene i Europa. Men samtidig må vi tåle at våre egne CO2-utslipp øker - siden utslipp fra utvinning og rørtransport fra Nordsjøen skal føres på det norske CO2-regnskapet - selv om forbruket finner sted lenger sør i Europa.

Ønsker vi mer miljøvennlig produksjon og forbruk må vi ta tilstrekkelige virkemidler i bruk. Norge var det første landet i verden til å innføre CO2-avgifter på bruk av fossile brensler. Mange oljeproduserende land lo av oss - de kunne ikke tro at vi frivillig ville undergrave vår egen inntektskilde.

Poenget er at slike tiltak har en positiv effekt fordi det presser fram ny og renere teknologi. Utslippene fra Nordsjøen har gått dramatisk ned som følge av CO2-avgiften. Det har industrien faktisk tjent på - fordi de nå trygt kan markedsføre at de har verdens mest avanserte teknologi.

Så her må jeg si; "en dose amerikansk kapitalisme" er ikke veien å gå. Største utslipp av CO2 pr. innbygger kommer fra USA. Den jevne amerikaner slipper ut mer enn dobbelt så mye CO2 som den jevne nordmann.

Men skal vi komme videre trenger vi felles tiltak, også de økonomiske virkemidlene må dekke flere land. Om Norge økte CO2-avgiften ytterligere ville vi indirekte subsidiere bruk av kull.

Derfor er den norske og mange andre lands linje i klimaforhandlingne at vi trenger kostnadseffektive løsninger, rettferdig byrdefordeling og muligheten til å se regioner i sammenheng.

Vi kunne gi et betydelig bidrag ved å vise hvilket potensiale det er i Østersjøregionen med alt sitt mmangfold. Konkret kunne vi ha mye å hente ved å vurdere en felles tilnærming til:

• bedre utnyttelse av energiressursene
• utnyttelse av et integrert gassnettverk
• satsing på de miljøforberdringer i regionen som gir størst effekt
• gjennomgang av virkemidler i miljø og energi-politikken og felles satsing på energiøkonomisering
• systematisk overføring av miljøkompetanse og renere teknologi til Russland, de baltiske stater og Polen
• og felles studier og forsøk med alternative energikilder som sol, vind, bølge og bioenergi.

Jeg vil oppsummere på følgende måte:

Vi må trekke erfaringer fra vår historie. Den forteller at skal vi løfte kunnskapsnivået må vi løfte alle opp. Bredden er viktigere enn enerne.

Det nye store løftet når det gjelder kunnskap må komme ved å gi alle arbeidstakere retten til livslang læring.

Velferd bygger opp om verdiskapningen.

Det finns grunnlag for å si at de som har satset på å legge om produksjonen i bærekraftig retning, bl.a. ved hjelp av CO2-avgifter, kommer bedre ut industrielt enn land som ikke har gjort det fordi man tvinges til å satse på den beste teknologien. Miljø og sysselsetting er to sider av samme sak.

Det neste århundre vil være preget av den menneskelige energien. Derfor gjelder det å hjelpe fram kunnskapen. Men også å organisere arbeidet på en ny måte som kan stimulere den menneskelige energien.

Og på samme måte som vi skal legge ferdig rør for transport av gass rundt Østersjøen - må vi bygge opp datanettverkene som den menneskelige energien - kunnskapen - kan strømme igjennom.

Lagt inn 23 april 1997 av Statens forvaltningstjeneste, ODIN-redaksjonen