Statsminister Thorbjørn Jagland

Med forbehold om endringer

Troms Arbeiderpartis årsmøte

Tromsø, 22. - og 23. februar 1997

Det er en glede å være tilbake i Troms. På utallige oppfordringer tar jeg igjen historien om den gang jeg som AUF-formann var på ferie her i Tromsø, og Bjørnar Opseth som jeg bodde hjemme hos sa at du må få litt kontakt med befolkningen, stikk ned på Ølhallen og ta deg en øl. Han dro meg med dit, og så sa han stikk bort til de fiskerne og slå av en prat. Det gjorde jeg, og åpnet med følgende spørsmål: Hvordan går det med makrellfisket? Jeg har alltid lurt på om noen kan forklare meg hva som er så morsomt med det?

Pressen prøver nå å lage oppslag og beregninger knyttet til meningsmålinger som kommer. Men disse meningsmålingene er ganske meningsløse når det er 30-40% som sier at de ikke har bestemt seg for hva de skal stemme foreløpig. Det er jo først når alle de som ikke har bestemt seg begynner å falle ned fra gjerdet, slik de gjorde i valget 1993, at vi får se hvordan bildet er. Vi ser hvordan det går opp og ned nå, både i meningsmålingene, og forsåvidt også ved valgene, men mest i meningsmålingene.

Jeg vil minne om at ved kommunevalget i l995 hadde vi 31 prosent. Det var fordi mange av våre satt hjemme. Det er hvor mange som sitter hjemme som avgjør hva slags styrkeforhold en får mellom partiene. Vi må huske at foran valget i 1993 hadde vi i juni 93 26-27% på meningsmålinger, og så fikk vi 37%. Også da var det 30% som i juni svarte at de ikke visste hvilket parti de skulle stemme på. Så skjedde det mye gjennom valgkampen og så ble resultatet som vi husker.

Egentlig har vi et bra utgangspunkt, fordi alle meningsmålinger tyder på at vi har stor lojalitet blant våre egne velgere. Det er ikke så store overganger til andre partier, men en del har satt seg på gjerdet akkurat nå. Framfor alt er det viktig å få fram at Arbeiderpartiet igjen er blitt ungdomspartiet. Det er mange 10-år siden at vi har hatt det bildet. Så jeg tror at vi har et veldig godt utgangspunkt for den tida vi nå har fram mot valget.

Jeg ser at Venstre, Kr.f. og Høyre nå begynner å snakke om at de skal utforme et regjeringsalternativ. De glemmer jo å redegjøre for at de er avhengige av Fremskrittspartiet for å få til et flertall. Og blir ikke det et litt brokete bilde da? Det blir nesten som å be Oluf Arntzen og Kåre Willoch om å samarbeide om å skrive en revytekst.

Nå må vi tenke på sakene, oppgavene og linjene i politikken. Jeg har lyst til å gruppere dem i 5. punkter. Det første punktet er at det er arbeidet som skaper velferd. Som Finansministeren i Gerhardsen-regjeringen, Erik Brofoss sa i den store talen da han forklarte om planøkonomien og veien framover i Stortinget i 1946: " Vi må fri oss fra innbilningen om pengene som grunnlag for levestandard og velstand. La oss alltid ha for øyet at vi lever av hverandres arbeid, og jeg understreker, av hverandres arbeid, ikke andres." Dette var grunnlaget for hele gjenreisningen.

Jeg er så gammel at jeg husker holdningen som gjennomsyret samfunnet fra slutten av 50-tallet og utover på 60-tallet. Faren min var fagforeningsformann på Kværner, og et av de utrykkene som jeg husker veldig godt fra den tiden var den røde strek. Jeg husker at de hadde en studiesirkel om produktivitet hjemme i stua, fordi Einar Gerhardsen, Erik Brofoss og Håkon Lie hadde fortalt at det var bare den veksten man fikk i produktiviteten i bedriften som kunne tas ut i økt lønn. Hvis ikke ble det inflasjon, og inflasjon var drepen for alle. Kom inflasjonen over den røde strek så husker jeg faren min ble sint. Renta var lav, så det lønte seg å investere i nye arbeidsplasser.

Jeg tror, gode venner, at det er ganske viktig å ha denne holdningen med oss i et samfunn som er preget av så mye penger. Det er ikke pengene vi lever av, men det arbeidet vi gjør og det vi får ut av arbeidet. Det er hvor mange som jobber og hvor dyktige de er som skaper velferd. Derfor så kjører vi arbeidslinjen. Arbeidsledighet er ille for de som rammes. Men det betyr også at folk går ledige i stedet for å skape velferd.

Når norsk økonomi i dag skiller seg positivt ut sammenlignet med de aller fleste andre lands økonomi, så skyldes ikke det først og fremst at vi har olje og gassinntektene. En gruppe økonomer slo for noen uker siden fast at det først og fremst er den økonomiske politikken gjennom solidaritetsalternativet som har skapt andre forhold i Norge enn i andre land. Fordi denne solidaritetslinjen har ført til at vi har fått arbeidsledigheten ned. Staten betaler ikke så mange for å gå ledige som i en rekke andre land. Derfor er økonomien så mye bedre her. Det er ikke pengestrømmen fra olje-og gassinntekter som er hovedforklaringen, men at sysselsettingen er så mye høyere og at det er så mange færre arbeidsledige i Norge enn i andre land.

Landet har enorme muligheter, men de kan også rotes bort. Det er derfor jeg åpner på denne måten. Vi kan rote oss bort hvis vi forledes til å tro at olje-og gassinntektene alene kan løse alle problemer, og at det bare er å øse fra et hav av penger. Vi er i ferd med å bygge opp et oljefond som vil nå 100 milliarder om kort tid. Det kan høres mye ut, men det tilsvarer ikke mer enn en måneds produksjon i landet vårt. Hvis vi som privatpersoner har en måneds lønn på sparekonto i banken, så betyr ikke det at vi slår oss løs og øker våre varige utgifter av den grunn. Hvis vi tenker i et annet bilde, tilsvarer et oljefond på rundt 100 mrd.kr. ikke mer enn 3/4-års pensjons- utbetaling.

Hollandsk syke, det er ikke navnet på en sykdom på hollandske sjøfolk fra den gang Holland var en stor sjøfartsnasjon og de krysset alle hav. Hollandsk syke betegner den situasjonen som Holland kom i da de på 60-tallet hadde store gassinntekter og la seg til et utgiftsnivå som ikke kunne opprettholdes når gassinntektene begynte å gå ned. Da måtte man begynne å skjære ned. Arbeidsledigheten økte, og det endte med at LO-formann Wim Cook måtte overta statsministervervet. Han har slitt i år etter år for å få økonomien på rett kjøl igjen. Nå er den Hollandske syke i ferd med å bli leget. Men det kostet mange, mange år med skyhøy arbeidsledighet og store nedskjæringer. Så la oss ikke få Hollandsk syke, fordi vi tror at det er pengene som er det avgjørende.

Spania fant gullet på 14-tallet. Og ble den rikeste nasjonen i hele Europa, men gikk nedenom og hjem. Jeg skal ikke svartmale, men hvis vi ser historisk på det er det nesten slik at de landene som har store naturressurser, til syvende og sist er de som har kommet dårlig ut, fordi man ikke har skjønt at det viktigste av alt i et samfunn er det arbeid som skal gjøres.

Dette var grunnlaget for solidaritetsalternativet, som Regjeringen, arbeidstakerne og arbeidsgiverne trakk opp sammen. Lønnstakerne så at det var lurt å være solidarisk i inntektsoppgjøret, med små tillegg som holdt priser og renter nede. Det ble lønnsomt å ansette folk i privat industri og offentlig virksomhet. Det ble lønnsomt for bedriftene å ansette folk, fordi kostnadene ble lavere enn i konkurrentlandene. I offentlige sektor forpliktet Regjeringen seg til å skape nye arbeidsplasser. Dette var kort fortalt det som var rammen for solidaritetsalternativet. Ingen andre land har klart å få til dette fordi de ikke fikk til noe samarbeid mellom arbeidsgiverne, lønnstakerne og Regjeringen.

Senterpartiets finanspolitiske talsmann - Lundteigen, ja jeg vet forresten ikke om det er han som er det, men han sa i forbindelse med at han presenterte en bok - at man bør sette renta opp i Norge nå. Da blir jeg redd. Husker man ikke hvor ødeleggende den høye renta var? Og nå presenterer man det som et problem at renta er lav! Husker man ikke hvilke store utgifter bedriftene, husholdningene, den offentlige sektor hadde når renta var høy? Husker man ikke hvordan det svekket arbeidsplassene? Husker man ikke hvordan det førte til at pengene ble plassert i finansinnvesteringer i stedet for i produktivt arbeid? Og husker man ikke hvilke ødeleggende virkning det hadde på fordelingen?

Høyre foreslår i sitt nye programforslag, ja de tallfester faktisk, at de vil ha store skatteletter, 15. milliarder kr. har de regnet ut. De går inn for 15. mill.kr. i skattelette. Ja da er det også grunn til bekymring. Vi har en jevn vekst i reallønnen og det p.g.a. av solidaritetsalternativet. Store skattelettelser nå vil være ødeleggende og bringe oss tilbake til inflasjonen. Og jeg har lyst til å spørre dere, er det virkelig skattelette vi trenger? Eller er det eldreomsorg, et bedre helsevesen og etterutdanning for voksne lønnstakere. Er det ikke det vi trenger i vårt samfunn i dag, i stedet for å sette i sving en kjøpekarusell som bare er ødeleggende.

Sentrum snakker om å danne regjering uten å være enige om Norge skal være med i EØS-samarbeidet, og uten å være enige om den økonomiske politikken. I det hele tatt uten å ha blitt enige om hvem som skal være statsminister. Det største sentrumspartiet, Senterpartiet, snakker om å sette renta opp igjen, hva vil skje om de skulle komme til å danne regjering? Det andre store borgerlige partiet Høyre aksler seg også til å ta over regjeringsmakten, og de setter igjen store skatteletter på dagsorden, i en tid da norsk økonomi går så det suser. Ja, det er virkelig grunn til bekymring.

Vi må ikke la oss bringe vekk fra hovedkursen, vi må ikke rote det til igjen, partifeller. Derfor er det viktig nå å få oppslutning om Arbeiderpartiet slik at vi kan videreføre den kursen som har gitt landet den fremste økonomien i verden. Med synkende ledighet, voksende reallønner og sterkere velferd. Vi har ansatt 100 000 flere mennesker i kommunene bare i løpet av noen få år, mens alle andre vestlige land har måttet skjære ned. Alt dette har sitt grunnlag i den filosofien jeg startet med, at det er arbeidet som skaper velferden - hvor mange vi er som jobber og hvor dyktige vi er i våre jobber.

Punkt nr. 2: Vi må ha plan og styring. Landet vårt har i hele etterkrigstida vært bygget opp etter en plan, skritt for skritt. Alt kan ikke gjøres samtidig. Når Regjeringen legger fram Langtidsprogrammet i begynnelsen av mars, tror mange at vi kommer med en rekke nye påfunn. At vi finner på politikk. Men det vi kommer med er det som står i Arbeiderpartiets program. Vi kommer til å klargjøre hvordan det skal gjennomføres og når det skal gjennomføres, etter en plan. Neste 4-års periode må brukes til et løft for de eldre og til å få orden i helsevesenet. Vi må klare full barnehagedekning, og fra 1998 så må vi få på lufta etterutdanningsreformen vi har snakket om. Disse tingene, partifeller, henger sammen. Vi må skaffe barnehager slik at de som vil arbeide kan få arbeide. Da vil vi også kunne gjøre mer i helse- og eldreomsorgen. Etterutdanning trenger vi for å øke kompetansen og dermed verdiskapning i arbeidslivet slik at vi kan opprettholde velferden. På dette området vil Regjeringen være dristig. Vi vil legge en plan for utbygging av et kultur- og utdanningsnett, som vil bli verdens fremste.

Jeg har lyst til å understreke også en annen ting. De som sier at det ikke er noen motsetning mellom å løse problemene i eldreomsorgen og helsevesenet, og å ta på seg en rekke andre store oppgaver, de tror jeg ikke kan ha tenkt igjennom hva slags situasjon vi er i. Bare tenk på hvordan befolknings- utviklingen vil bli i åra som kommer. Det vil bli flere eldre, og flere av dem vil bli over 80 år. Bare for å dekke behovet for omsorg til et økende antall eldre over 80 år trenger vi fram mot år 2000, 6000 nye sykehjemsplasser. Da opprettholder vi dekningsgraden. Det er 15 000 eldre som bor på dobbeltrom, mange av dem ufrivillig. Dette er en skam og dette må vi få gjort noe med. Det krever ytterligere 6000 nye sykehjems- plasser. Vi skal ha penger til dette, men vi må også ha bygningsarbeidere til å løse oppgavene. Da kan vi ikke sette igang en rekke andre store utbyggningsprosjekter samtidig.

Den medisinske utviklingen, vil i seg selv kreve økt ressursinnsats fordi vi kan behandle stadig flere sykdommer på en bedre måte. Samtidig oppstår det nye sykdommer som skal behandles. Når flere blir riktig gamle oppstår det også økte behov for sykehustjenester. Partifeller, jeg vil oppfordre alle her og alle i hele Arbeiderpartiet til å være med på å få fram dette budskapet: Hvis vi skal klare de kjempestore oppgavene innen eldreomsorg og helse, så må vi konsentrere oss om det. Vi kan ikke ta på oss en rekke andre oppgaver.

Hvilke praktiske grep har vi? Jo, det vil komme et krav om utbygging av enerom, og det vil bli en tett oppfølging av kommunene med rapportering om hvordan øremerkede midler brukes. Vi må engasjere boligkooperasjonen som gjennom statlig finansieringsordninger kan bidra til å å bygge ut omsorgsboliger for de som ikke er på sykehjem. De aller fleste ønsker å klare seg sjøl, derfor trengs et variert tilbud om omsorgsboliger og et bedre velferdstilbud. Når det gjelder helsevesenet så vil jeg bare vise til det som ble vedtatt av Landsstyret forrige helg:

• Fastlege for alle som vil, med rett til å bytte to ganger i året.
• Fylkeskommunene skal organiseres i et regionalt samarbeid slik at ressursene blir brukt mer effektivt enn i dag. Dette må kombineres med at pasientene får sterkere rettigheter.
• Vi vil utvikle ventetidsgarantien på 3 mnd for alvorlige syke etter nye og klarere kriterier.
• Vi vil ha en vurderingsgaranti med rett til å bli vurdert innen 30 dager.
• Dersom ventetidsgarantien og vurderingsgarantien brytes skal pasienten ha rett til å bli behandlet på et annet sykehus, men betalt av egen fylkeskommune.

Det er bare ved å legge makta i hendene på pasienten at vi kan få et bedre og mer effektivt helsevesen. Så partifeller, med plan og styring mener jeg også at landet må bygges skritt for skritt. Vi må gjøre valg og bestemme hva som er viktigst. Det må være en geografisk fordeling på de utbyggingsoppgavene vi har. Alt kan ikke skje i Oslo-området. Til de som sier at jeg er en råpopulist fordi at jeg har satt opera opp mot enerom, så vil jeg spørre: Er det nå tid for enda et stort utviklingsprosjekt i Oslo, når vi har mange kjempestore oppgaver i hele landet? Opera skal komme, men den må komme til rett tid. Vi må bestemme hva som er viktigst. Det viktigste er eldre- og helseomsorgen.

Med plan og styring mener jeg også at vi ikke lenger kan godta at helse-Norge deles opp etter kunstige fylkesgrenser. Derfor disse helseregionene. Med plan og styring mener jeg at vi må få tatt tilbake politisk styring over helsevesenet fra profesjoner som bare kjemper mot hverandre.

Med plan og styring mener jeg at vi må få bukt med den spekulasjonskulturen som har utviklet seg i finansverden. Den truer solidariteten og grunnleggende holdninger til hva som er rett og galt i samfunnet vårt. Med plan og styring mener jeg også at vi ikke kan ha stater i staten. Derfor reagerte jeg så sterkt da rapportene om overvåkningstjenesten kom. Derfor reagerer jeg på at kirken prøver å etablere seg som en egen myndighet, på siden av de offentlige myndighetene som bestemmer hvem som skal få asyl i Norge. Vi kan ikke ha to porter inn til landet. En som går via kirkeporten og en som går via myndighetene. Vi skal ha en human og rettferdig flyktningepolitikk. Men vi kan ikke ha en stat i staten som bestemmer at noen skal gå foran i en kø - på siden av de politiske myndighetene. Da virker ikke plan og styring.

Det tredje punktet, partifeller, er at vi trenger en aktiv stat. Det skyldes ikke at jeg vil avskaffe markedsmekanismene. De klarer vi oss ikke uten. Men, jeg holdt på å si, de klarer seg godt selv. Markedskreftene må ikke bli for sterke, dessuten vil et komplisert samfunn som i stor grad må baseres på markedsmekanismer ikke kunne fungere uten en sterk stat. Det er jo det vi ser i finansverdenen nå, når man ikke har klare og gode regler, så går alt over styr, og man undergraver seg selv. Hva trenger samfunnet mest av alt i åra som kommer ved siden av at vi skal løse eldreomsorgen og utfordringene i helsesektoren? Hvis vi bygger på det jeg sa innledningsvis, at arbeidet og hvor dyktige vi er skaper grunnlaget for velferd, så er det viktigste av alt gode infrastrukturer, datanettverk og utdanning. Hvem andre kan klare disse kjempestore investeringene hvis det ikke er fellesskapet som skal gjøre det. Hvor lokaliserer industrien seg? Jo, det er jo der man har bygget ut skoler og på steder der man har en skikkelig infrastruktur, der datanettverkene finnes, der næringsliv og stat spiller sammen.

Hva trengs i næringslivet, hvis vi tenker på det industrisamfunnet som nå er i ferd med å vokse fram og hvordan det ser ut? Hvilke nye produkter vil prege det? Og hvordan skal man få fram alt det nye, som også Norge må ha fram for å kunne klare velferden, hvis vi ikke bare skal hvile på olje- og gassinntektene og få Hollandsk-syke? Dersom vi skal klare investeringer og omstilling må vi ha tålmodig og langsiktig kapital. De som er ute etter kortsiktig profitt, de kan ikke skape det framtidige Norge, rett og slett fordi det går så lang tid fra man begynner å forske på et produkt til det er klart for produksjon. Gjennom hele prosessen fra utviklingen av produktet fram til markedsføring og til at man får solgt det på markedet, går det enormt lang tid. Hvis man ikke har langsiktige investorer som skjønner dette og som er villige til å ta konsekvensene av det, så får vi ikke fram det nye industrisamfunnet. Hvem har slik langsiktig tålmodig kapital i det norske samfunn? Ja, det er iallefall staten. Det vil være fornuftig av Norge at staten setter sine penger inn i langsiktige investeringer for å få fram nye produkter og ny verdiskapning. Derfor vil Regjeringen utarbeide en statlig eierskapspolitikk som gjør staten til en enda mer aktiv partner i utviklingen av norsk næringsliv.

En aktiv statlig eierskapsstrategi er også nødvendig av hensyn til å sikre nasjonalt eierskap i viktige bedrifter og institusjoner i Norge. Vi er ikke imot utenlandsk kapital, men det er ganske viktig om hovedkontoret til norske bedrifter ligger i Oslo eller i London. Det er på disse hovedkontorene man bestemmer hva slags forskning man skal ha, hvor man skal legge forskningen og hvor produksjonen skal lokaliseres. Dette dreier seg om viktige norske verdier, og det er de vi ønsker å sikre gjennom aktiv statlig eierskapspolitikk. Den vil bli skissert i Langtidsprogrammet og vi kommer tilbake med en enda mer konkret Stortingsmelding.

Så hevdes det at dette bare er en ny form for statlig innblanding i alt, og at dersom vi overlater eierskapet mer til private - vil det gå bedre. På NHO's årskonferanse holdt Norsk Hydros direktør et veldig godt foredrag om Norsk Hydro. Alt går bra. Hydro er et veldig sterkt norskt industrikonsern, og et flaggskip i norsk økonomi. Han avsluttet foredraget med en setning om at staten engasjerer seg for mye i norsk næringsliv. Men staten eier jo halvparten av Norsk Hydro! Og kunne man ha klart den suksessen bedriften er uten at det sto langsiktig, tålmodig kapital bak? Det er viktig lærdom å hente i dette, i en situasjon hvor staten har tålmodig kapital til å kunne være med å utvikle norsk næringsliv.

Etter min oppfatning er den tida forbi da vi kunne forholde oss til forenklede motsetninger mellom privat og offentlig sektor. Arbeiderpartiet må stå i spissen for en moderne bruk av staten tilpasset det 21. århundrets industrisamfunn. Vi må ville og klare å gjøre staten moderne. Det har vært mye diskusjon om Telenor. Men Telenor er fortsatt et sterkt, norsk tele- kommunikasjonsselskap, og det er nesten ikke til å tro at de har klart det. I en periode da verden mer og mer beherskes av gigantene på dette området, har Telenor klart å ikke bare overleve, men også å styrke sin posisjon. Hvis vi ikke hadde gjennomført forandringer i Telenor så hadde vi etter min oppfatning ikke hatt noe statlig telekommunikasjonsselskap. Hvis vi ser på hvordan verden er når det gjelder telekommunikasjon og plasserer Telenor inn i det bildet, så vil Telenor være som en liten prikk i utkanten av bildet, man ser det knapt, så lite er det. Selskapet omringes av de store gigantene. Vi har et sterkt norsk telekomunikasjonsselskap som har ført til dramatisk lavere telefonregninger for norske bedrifter og husholdninger, som bygger ut datanettene som etterhvert når ut til hele landet. Vi har beholdt et statlig instrument som kan brukes. Telenor beviser viktigheten av at staten må være i sin tid. Det samme gjelder Posten. Bare i løpet av et par år har antallet skrankeekspedisjoner ved posten sunket med 50 millioner. Det er fordi folk ikke trenger postkontorene så mye lenger. Folk har i stedet plastkort og muligheter til å betale regninger uten å gå inn på et postkontor. Hva gjør vi da? Jo, vi er nødt til å møte den nye teknologiske virkelighet. Det kan vi gjøre ved å tenke samarbeid, - samlokalisere nærbutikk og offentlige tjenestetilbud slik at gode tilbud kan bevares og beholdes, men på en annen måte enn før.

Staten skal overleve i en ny teknologisk virkelighet. Derfor må vi også tenke nytt i kommunene, vi må tenke slik i sykehusene, hos Fylkesmannen og i statsforvaltningen på alle nivåer. Statsminister Trygve Bratteli holdt engang foredrag om dette. Etterpå tok en av tilhørerne ordet og sa: .. dette må dere merke dere, helt fra ordfører og opp til statsmin.." men så så han ned på Trygve og sa: "statssekretærer".

Helt fra kommunene og opp til statsforvaltningen må vi ha for øye at vi må tilpasse oss den nye tiden og bruke ressursene våre mest mulig effektivt. Hvis ikke, vil staten ikke ha ressurser til å bygge ut det norske velferdssamfunnet videre.

Hvis vi har en produktivitetsvekst som er 1% lavere i offentlig sektor enn det konkurrentene har, eller det som er mulig rent teknologisk og organisasjonsmessig - og dette gjentar seg hvert år over 10 år - ja, da bruker vi opp hele oljeformuen vår på å sysselsette folk på en inneffektiv måte ved hjelp av gammel teknologi. Er det dette vi vil? Er det hensiktsmessig med tanke på framtiden? Er det ikke mye bedre å bruke statens ressurser på å bygge ut fiskerihavnene, fornye fiskeflåten, enn å bruke dem på å opprettholde inneffektiv drift?

Det er behov for økt innsats i distriktspolitikken. En særlig utfordring er fraflyttingen vi ser fra utkantkommunene. Dersom vi skal klare å hanskes med dette, er vi nødt til å ha en sterk innsats fra fellesskapets side og tenke på hvordan vi bruker fellesskapets midler. Vi kan ikke bruke dem både til distrikts-satsing, og til å opprettholde sysselsetting som ikke er i pakt med de teknologiske mulighetene vi har.

La oss se på hva som skjer nå. Igjen øker fraflyttingen når det er økonomisk oppsving i landet. Det skjedde på 60-tallet, og det skjer igjen nå. Ungdommen tar utdanning som aldri før. For første gang har alle ungdommer mellom 16 og 19 år rett til å ta 3-års videregående skole, og mange reiser vekk for å ta videregående skole. Universitetene er også bygget ut med 60-70 000 nye plasser de siste årene, noe som innebærer at mange reiser inn til de store sentra for å ta høyskole- og universitetsutdanning. Etter ferdig utdanning har de ikke en jobb å komme tilbake på hjemstedet. Dersom de vil bo der de vokste opp får de ikke brukt sin utdannelse. Forrige gang vi hadde stor utflytting, på 60-tallet, løste vi dette med en veldig sterk ekspansjon i den offentlige sektor. Vi skapte svært mange nye arbeidsplasser i offentlige sektor. Kvinnene fikk arbeid. Nå har vi ikke de samme mulighetene til å gjøre dette, rett og slett fordi den offentlige sektor er så sterkt utbygget. Den må forsatt bygges ut, men vi kan ikke ha den enormt sterke ekspansjonen som vi hadde på 70-tallet. Nå er vi nødt til å satse mer på privat næringsutvikling, for å skape nye arbeidsplasser som ungdommene kan komme tilbake til.

Det er egentlig ikke noen grunn til pessimisme. Små og mellomstore bedrifter i Nord-Norge økte sin omsetning med 5% i 1995. Og jeg tror kanskje tallene blir enda bedre for 1996. Fiskerinæringa har hatt en sammenhengende eksportvekst siden midten av 80-tallet, og solgte i fjor for 22,5 milliard kroner. Den er vår beste eksportnæring i tillegg til olje og gass. Dette er Nord-Norges fremste næringer, noe vi må bygge videre på.

Næringer basert på naturressurser kan etterhvert også kombineres med næringer som ny teknologi kan gjøre mer uavhengig av geografisk avstand. Et landsdekkende informasjonsteknologi-nettverk betyr mer direkte markedskontakt for bedrifter ute i distriktene, og det gjør det mulig for små bedrifter å bygge ut nettverk slik at de kan samarbeide om f.eks. markedsføring. Mange gjør det allerede, bl.a. i fiskerinæringen. Eksportrådet og SND skal drive nettverksprogrammer for å ruste grupper av mindre bedrifter som vil hevde seg på nye markeder. Forskningsrådet skal formidle ny teknologi til små og mellomstore bedrifter utenfor sentrale strøk. Fra i år vil fiskeriflåten få distriktsrettede investeringstilskudd i SND. Dette vil innebære en ny virkelighet, for i tillegg til grunnfinansieringsordningen og kontraheringstilskuddet som skal videreutføres, får flåten de samme virkemidlene som andre bedrifter har i SND. Vår oppfatning er at kommunene, fylkeskommunene og staten må ha et felles ansvar for å bygge ut fiskerihavnene, Det skal komme en plan for å løse dette. Vi må utnytte mulighetene som ligger i Øst-handelen og Barentsregionen og i turistnæringen i nord. Alt dette kan motvirke fraflyttingen vi nå ser fra landsdelen.

Nye arbeidsplasser må skapes i gamle og nye næringer, som tar utgangspunkt i de naturressursene landsdelen selv har. Vi må ha blikk for, og formidle store forandringer som er på gang. Vi må ikke gjøre som i historien om frosken. En frosk er bygget slik at hvis du kaster den opp i kokende vann så hopper den ut igjen, men hvis du legger en frosk i en kjele med lunkent vann og varmer opp vannet gradvis, så vil ikke frosken merke forandringen og derfor ikke hoppe ut av det kokende vannet. Det er fordi den har et reaksjonsapparat som innebærer at den reagerer på brå forandringer, men ikke på gradvise forandringer. Det kan minne litt om måten vi mennesker opptrer på i forhold til forandringer over tid, som vi ofte ikke ser godt nok, og dermed er vi til slutt ikke i stand til å reagere på dem. Det som er viktig nå er at vi reagerer på de gjennomgripende forandringene som er på gang i vårt samfunn, og tilpasser oss den nye virkeligheten. Det gjelder distriktene og utkantkommunene, like mye som byområdene.

Mitt fjerde punkt er at vi må tenke i nettverk. Se på hva som skjer både i landet vårt og internasjonalt. Antall mennesker som koples til Internett øker for hver eneste dag. Slik bindes kloden sammen, på en helt annen måte enn noen gang tidligere. Nå er det en halv million mennesker i Norge som er koblet til Internett. Vi lever i nettverkenes tidsalder. Bedrifter kopler seg sammen i datanettverk. Høyskolene og universitetene er allerede bundet sammen i et nettverk som kalles Norgesnettet, slik at man kan sitte på universitetet i Tromsø og hente ut kunnskap som man har på universitetet i Oslo - og omvendt. Kommune-Norge er i ferd med å bli bundet sammen, og kommunene er knyttet til staten på en helt annen måte enn før. Bibliotekene er i ferd med å bli bundet sammen. Museene er i ferd med å bli bundet sammen. Når vi danner helseregioner, kan sykehusene bindes sammen ved hjelp av et datanettverk. Og det indre liv i sykehusene må bindes sammen på en langt bedre måte ved hjelp av datateknologien, slik at man får utnyttet de totale ressursene på en bedre måte enn det som er tilfelle i dag. Det blir stadig mer vanlig at den enkelte arbeidstaker kan sitte hjemme å jobbe for den bedriften vedkommende er ansatt i. Skatteregler som innebærer at man skal beskatte at folk har PC hjemme som de har fått av sin bedrift, er ikke tilpasset det nye nettverksamfunnet. Nettverk- samfunnet betyr virkelig nye muligheter for mange. Jeg har en nabo som er lam fra halsen og ned. Før var han totalt avhengig av trygd, nå jobber han på sin egen PC, fyller ut fakturaer osv. for bedrifter. Han har sin egen inntekt.

Også for utkantkommunene kan nettverkene bety mye. For en tid siden var jeg på samråd på Lillehammer. Der tar de i bruk nye kommunikasjonsmetoder i fjernundervisning. Jeg hadde kontakt via videoskjerm med snekkere som tar etter- og videreutdanning på denne måten. De tar fagbrev og bedriften kan tilpasse når de skal undervises, slik at det ikke lager kluss i bedriftens egne planer. Læring blir koblet fra tid og sted, noe som tradisjonelt har bidratt til å holde voksne borte fra å ta etter-og videreutdanning. Snekkerne slapp å reise bort for å ta sitt fagbrev, de kunne gjøre det i sin egen arbeidstid, og det var helt gratis for dem. Bedriften fikk to nye fagarbeidere oppe i Ottadalen.

Jeg snakket også med en som jobbet i steinindustrien oppe på Dovre, som tok fagbrev på samme måten . Høyskolen har i tillegg utarbeidet fagopplæringstilbud for de som jobber i hotellbransjen i Gudbrandsdalen.

Man har tatt utgangspunkt i tre av dalens viktigste ressurser, nemlig stein, tømmer og turisme og utviklet et etterutdanningstilbud som innebærer at folk kan ta fagbrev, øke sin kompetanse og øke verdiskapningen i disse næringene. Ny teknologi gir større muligheter på området. Og jeg fikk også svar på det spørsmålet som mange stiller: "Men har jeg behov for etterutdanning?" Alle har behov for etterutdanning. Vaktmesteren som var ansvarlig for opplæringssenteret som snekkeren og steinarbeideren var knyttet til oppe på Vinstra, han måtte få etterutdanning fordi han skulle være i stand til å operere utstyret som benyttes der. Etterutdanning har alle bruk for, og alle kan få det p.g.a. den nye teknologien, og fordi landet er i ferd med å bli bundet sammen i disse viktige nettverkene. Jeg er overbevist om en ting - at i disse nettverkene, i etterutdanning og utdanning ligger framtida for landet.

Det femte og siste punktet er at vi må kombinere økonomi og økologi. Utfordringen for Norge er denne på det økonomiske området: Vi må ikke legge opp til et utgiftsnivå i offentlig sektor som ikke kan holdes på lang sikt. Vi må ikke i denne korte perioden når vi har store olje- og gassinntekter bygge opp utgifter som ikke kan holdes når utgiftene til Folketrygden rundt 2010 går rett i været og olje- og gassinntektene går ned. Det er derfor det er så viktig med plan og styring nå. Vi må ha en økonomi som er holdbar på lang sikt. Det er å ha et generasjons- perspektiv i politikken. Men i tillegg til dette må vi legge inn det økologiske perspektivet. Vi må kombinere en holdbar økonomi med en økologisk, bærekraftig samfunnsutvikling.

Vi må særlig begynne å ta konsekvensene av at vi kommer til å få en internasjonal klimaavtale. I dag er ikke vårt energiforbruk bærekraftig. Norge bruker 25 000 kwh pr innbygger pr. år i elektrisk kraft, mens Sverige bruker bare 15 000 kwh. Det kan være flere årsaker til denne forskjellen, men en grunn er at det sløses for mye med elektrisk kraft her i landet. Hvis alle på Universitetet i Oslo slo av strømmen på sin PC før de gikk hjem om ettermiddagen, så ville Universitetet spare 10 millioner kroner pr.år i strømutgifter. Vi er nødt til å legge om og spare. Nå vokser elektrisitetsforbruket så sterkt at vi i år med lite nedbør må importere kullkraft fra våre naboland for å dekke vårt eget elektrisitetsforbruk. Et slikt energiforbruk er ikke bærekraftig. Derfor må det skje endringer på dette området. Vi sier i vårt program at vi må ha et elektrisitetsforbruk som kan bæres av fornybare energikilder for all framtid. Men dette kan vi ikke klare hvis vi ikke er i stand til å gjøre noe for å få ned elektrisitetsforbruket. Så utfordringen, partifeller, er at vi skal utforme en velferdspolitikk som er holdbar på lang sikt og et energiforbruk og et øvrig forbruk - som er holdbart og bærekraftig. Hvordan skal vi klare det? Ja, det er mange grep som må gjøres som jeg ikke skal gå inn på nå. Men vi må som folk gjøre et valg. Hva er det som er viktigst for oss? Jeg er ikke i tvil om hvilke valg jeg vil anbefale at vi tar, det er eldreomsorg, det er helse, det er utdanning for ungdommen, det er etterutdanning for voksne - fordi det er dette som kan gi oss et bedre liv og en bedre arbeidsdag. Dette er også mer bærekraftig enn det ville være å putte mer penger i vår egen lomme til forurensende forbruk.

Til slutt, hvorfor har Arbeiderpartiet klart å ha regjering i 10 år, uten å ha flertall på Stortinget? Jeg tror svaret er ganske enkelt, men også komplisert: Opposisjonen er ikke enige om hvordan de skal takle det moderne samfunn og den nye verden. De har ikke noe begrep om hvordan denne nye situasjonen som vi er i ferd med å bevege oss inn i, blant annet på grunn av den teknologiske utviklingen, skal gripes an. Det er Arbeiderpartiet som har ført an i moderniseringen av Norge nok en gang.

Det er viktige investeringer i utdanning, etterutdanning, datanettverk, i arbeidsplasser som kan bære velferden i framtida, men Høyres svar er også nå skattelettelser. Høyre gjør det samme feilgrep som forrige gang Arbeiderpartiet sto i spissen for å modernisere det norske samfunn, nemlig rett etter krigen. I en valgkamp på 50-tallet trykket Høyre opp en plakat med bilde av en banan. Og så sto det: "Dette er en banan". Det var Høyres valgkamp. Bakgrunnen var at Gerhardsen hadde sagt at vi ikke kunne importere bananer når vi trengte murstein og sement til å bygge landet. Høyre ville friste det norske folk med at bare de kom til makten ville det bli bananer å få kjøpt. Men folk forsto at landet måtte bygges og at man måtte gjøre noen valg. Også nå må vi velge. Senterpartiet mener at vi skal melde oss ut av EØS. Når Norge for lengst er integrert i dette svære markedet gjennom salg og kjøp av varer og tjenester. Og så skulle vi melde oss ut av det? Vi ville ikke engang klare det om vi skulle ønske det.

Jeg leste i avisen for et par dager siden at SV nå hadde samlet troppene og fått til enighet om NATO, og det hadde de gjort ved å skjerpe formuleringen om NATO. De skulle være enda klarere på at NATO skal nedlegges og at Norge skal ut av NATO. Men NATO er jo selve drivkraften i å skape det nye Europa. Gjennom partnerskaps- avtaler med de Øst-Europeiske land og en samarbeidsavtale med Russland, som helt sikkert vil komme. Det skapes et nytt sikkerhetspolitisk mønster som SV vil melde oss ut av. Dette er nok et eksempel på at man ikke klarer å forholde seg til de store endringsprosesser som skjer rett utenfor vår egen stuedør. Politikken går i alle retninger og den har ikke noen relevans til den nye verden og det nye samfunn.

Opposisjonspartiene er så sure og aggresive. Alt er gærnt. Jeg synes det har vært en sammenhengende storm. Angrepene har haglet i tre, snart fire måneder. Og jeg har ofte lurt på, hva er det som går av dem? Hvorfor ble de så aggresive når jeg begynte med samråd? De burde komme seg ut til folket selv. Arnt M. Henriksen sa på fjernsynet rett før jul det som er riktig, at her har sosialdemokratiet nok en gang klart å få kontakt med folk, og nå ut til de mange som har kunnskaper om hvordan dette samfunnet er. Slik kan vi skaffe informasjon for å kunne klare å styre dette samfunnet. Derfor kommer vi til Tromsø i midten av mars for å holde et rådsmøte om eldrepolitikken. Regjeringen kommer til å ha rådsmøter over hele landet for å sikre oss at vi får tatt i bruk den kompetanse som hele landet har. All kunnskap sitter ikke i Oslo. Det er ikke en gang en liten del av kunnskapen som finnes der. Mennesker med kunnskap finnes over hele landet.

Hvorfor ble de andre partiene så aggresive når vi brukte uttrykket Det norske hus? Skjønte de kanskje at vi hadde et bilde på hvordan et samfunn er? Et samfunn er nødt til å ha en grunnmur som ikke bare er økonomisk, men også er økologisk. Og det må ha vegger som kan stå i de stormene og forandringene som er - derfor er vi faktisk nødt til å gjøre en del forandringer i disse veggene.

Jeg har vært med i politikken ganske lenge, og levd med Arbeiderpartiet - jeg er faktisk født og oppvokst med det.Og jeg mener jeg har grunnlag for å si følgende: "Har det ikke alltid vært slik at de borgerlige partiene er best når de er i mot Arbeiderpartiet, men dårlige til å samle seg for noe og om noe? Nå ser vi det igjen. Hvilke samlede ideer har de for det norske samfunn?

Vi har fått til mye de siste årene. Reform-94, reform-97 går etter planen. Men ropene er utsett, utsett. Hva hadde skjedd hvis vi skulle hatt den holdningen da vi gjennomførte den niårige grunnskolen, som det også var en del oppstartingsproblemer med? Vi gjennomførte det også, noe som ble en stor og god reform for norsk ungdom. Jeg er overbevist om at reform-97 kommer til å bli en stor og god reform for norske familier og norske barn.

Nå kommer turen til helsevesenet og til de eldre. Vi skal klare også dette. Når Arbeiderpartiet først tar tak, så tar vi tak og vi gjennomfører det vi har lovet. Gjennom alle generasjoner i Arbeiderpartiet har det vært en klar holdning - vi må bygge noe, bygge opp.

Så partifeller, vi lever midt i en omformingsprosess som det bare er mulig å skjønne rekkevidden av i ettertid. Men vi er nødt til å prøve å leve i nåtida, og forholde oss til de store forandringene. La oss da ikke glemme følgende: Politikk er å mestre virkeligheten. Hvorfor skulle vi ha dårligere forutsetninger for å mestre virkeligheten nå, enn det vi hadde da den forrige industrielle revolusjon var på gang for 100 år siden?

Det er en ting som aldri blir gammeldags - at det er arbeidet som skaper velferden og som skaper midler til fordeling. Vi må dele det som kommer ut av produksjonsresultatet i samfunnet. For husk, hva Henrik Ibsen skriver i Peer Gynt: "Troll, vær deg selv nok." Med det mente han å si at menneskene ikke kan leve som troll. De må ha fellesskap og de må ha samråd, for å trekke på de manges kunnskaper og erfaringer. Bare slik kan vi styre et så komplisert samfunn. Det er dette som er historiens bærende ideer som arbeiderbevegelsen introduserte for 100 år siden og som vi nå viderefører og videreutvikler gjennom Det norske hus, samråd og samråderett. Mens de borgerlige partiene skriver kladdearkene sine fulle av kritikk og negativitet, så er det disse ideene som vil fortsette å skrive selve historien.

Lagt inn 24 juni 1997 av Statens forvaltningstjeneste, ODIN-redaksjonen