NHOs årskonferanse

Radisson SAS Scandinavia Hotel, Oslo, 7. januar 1997

Statsminister Thorbjørn Jagland:

Verdiskaping og velferd. Nærings- og arbeidslivspolitikk for det 21. århundre

Vi er gått inn i året for dette århundres siste Stortingsvalg.

På område etter område vil vi oppsummere og se framover. Det er det NHO inviterer til i dag når vi setter det 21. århundres nærings- og arbeidslivspolitikk på dagsorden.

Det er et svært tema. Hvordan ville en tilsvarende tale hørt ut om den ble holdt i 1897?

Kunne statsministeren den gang forestilt seg den norske utviklingen inn i et nytt århundre? Kunne han vite at selvstendigheten bare lå 7-8 år fram i tid?

Kunne han - som kjempet for selvråderett i egen nasjonalstat - se at utfordringen 100 år senere ville være å få til samråderett - mellom land og på tvers av landegrensene?

Kunne han se for seg at gjennomsnittsinnbyggeren i Norge ville øke sin forventede levealder med 25 år i løpet av 1900-tallet?

Kunne han ane at Norge allerede var i gang med en industriell utvikling som på noen tiår skulle bringe det fattige landet til toppen av de økonomiske statistikkene? Kunne han ane at dette skulle skje samtidig som arbeidstiden har gått betydelig ned? For hundre år siden var det vanlig med 10 timers arbeidsdag seks dager i uka.

Kunne han se for seg at det norske demokratiet og kompromisset mellom arbeid og kapital sammen ville skape et samfunn med høy verdiskaping og et av de mest utviklede velferdssamfunn i verden?

Nei, han kunne vanskelig vite det. Den ydmykheten skal også vi ta med oss når vi skuer inn i et nytt århundre. Vi lever i usikkerhetens tidsalder. Vi lever i en ny industriell revolusjon. Vi lever i et Europa i omforming.

Men likevel; når vi kaster blikket inn i et nytt århundre, så gjør vi det med kunnskap om lange linjer i menneskenes historie. Vi gjør det med kunnskap om hva det var som brakte det norske samfunn dit vi er i dag.

Vi har stor erfaring å bygge på - vi er et foregangsland i verden både når det gjelder verdiskaping og velferd. De mange menneskers kunnskap. Teknologisk utvikling. Finanser. Naturressurser. Infrastruktur. Demokrati og politisk styring. Det er dette som er vår samlede kapital.

Det var sammenhengen mellom disse nøkkelbegrepene som satte kursen for det unge norske samfunnet ved inngangen til det 20. århundre. Og når vi ser framover behøver vi ikke gjøre det altfor komplisert. Det er sammenhengen mellom de samme begrepene som setter vår videre kurs. Og det vil være mitt utgangspunkt i dag.

Men før vi ser framover; hvor står det norske nærings- og arbeidsliv i dag?

Fjorårets siste ledighetstall viste at 3,6% av arbeidsstyrken var uten arbeid. Det er nedgang i alle fylker. Og kanskje gledeligst; den største nedgangen i ledigheten finner vi i gruppa 20-24 år. Totalt er 130 000 flere personer i arbeid ved dette årsskiftet enn ved årsskiftet for 3 år siden. Vi regner med at ytterligere nye 30 000 personer vil være i jobb i 1997 og at ledigheten vil fortsatt gå ned. Det er Regjeringens klare mål.

Vi har oljen og gassen. Det er selvsagt ingen hemsko for oss, heller ikke når det gjelder sysselsettingen. Til neste år vil vi bruke 22 oljemilliarder over statsbudsjettet og norsk industri vil ha store leveranser til virksomheten.

Men la oss huske: Da det sto som verst til med sysselsettingen for noen år siden, brukte vi tre ganger så mange oljepenger og leveransene til sokkelen var omtrent like høye. Det er derfor ikke petroleumsvirksomheten og avkastningen av den som først og fremst har brakt oss dit vi er nå. Det er måten vi har håndtert utfordringene etter den store nedturen på midten og slutten av 80-tallet, som har ført oss dit vi er nå.

Det kanskje aller gledeligste er at de nye arbeidsplassene er solid fundert og ikke basert på en lånefinansiert boble. Næringslivet er mer solid enn på mange år. Fra 1990 er egenkapitalandelen styrket kraftig både i industrien og i varehandelen. For 10 år siden var det slik at både lønnsomhet og soliditet var svakere hos de mindre bedriftene. Nye tall viser at dette er i forandring, de små og mellomstore bedriftene styrker nå inntjeningen mer enn større foretak.

Norge er ikke bare et lite land i verden - vi er også en utkant sett i forhold til de store markedene. Men gjennom 90-tallet har vi systematisk redusert avstandskostnadene. 6 år med Kjell Opseth har satt sine spor i bokstavelig forstand.

Vi har i løpet av 90-tallet investert nær 48 milliarder i riksveier og 20 milliarder i jernbane. Dette har bedret framkommeligheten for næringslivet og gitt milliarder i besparelser.

Teletakstene har gått kraftig ned på 90-tallet. Norsk næringsliv sparer i år i størrelsesorden 4 milliarder kroner på teletjenester i forhold til prisnivået i 1989. Den nye organiseringen av energisektoren har gitt de fleste bedrifter billigere strøm enn de ellers ville hatt.

Vi skal fortsette denne utviklingen - også til nye områder - som å sikre alle adgang til de nye kunnskapsnettverkene. Informasjonsteknologien opphever avstander. Teletjenester blir billigere.

Vi har en sterk offentlig sektor i Norge. NHO har tidligere snakket om 3 ganger 3-effekten - at tre arbeidsplasser i konkurranseutsatt sektor sikrer tre arbeidsplasser i offentlig sektor.

Det er et godt bilde. Men vi kan også se det omvendt. Et sterkt velferdssamfunn med godt helsestell, gode barnehager og stor satsing på utdanning og opplæring er fundamentalt viktig for konkurransedyktige bedrifter. Ved siden av den fysiske infrastruktur er det her vi har satset over de offentlige budsjetter de siste årene.

Så har vi kanskje noe av det viktigste vi har i Norge; partene i arbeidslivet. Jeg møter spørsmål fra kolleger i Europa om hvordan vi har organisert vår egen snuoperasjon. De er kjent med at vi har hatt gode inntekter fra oljevirksomheten. Men det må være noe mer - og det er det.

Svaret er solidaritetsalternativet - at partene tok ansvar rundt en felles visjon. Hver gang blir jeg slått over at prosessen rundt solidaritetsalternativet nærmest er et særnorsk fenomen. Heller ikke i våre nordiske naboland har de fått til en slik forpliktende og ansvarlig dialog som vi har i Norge.

Jeg tror norsk næringsliv har mye å takke LO for. Vi har en sterk fagbevegelse i Norge. Den er en formidabel forhandlingsmotpart. Men så er den også til å stole på. Den står for hva den lover - og den kan levere. Det høster hele det norske samfunnet fruktene av i dag.

Når vi skal se framover for nærings- og arbeidslivet er det naturlig å begynne med solidaritetsalternativets grunnidé. Den bygget på at vi kom lenger ved å trekke sammen. En enkel erkjennelse. Men krevende å gjennomføre. Likevel greide vi det.

For meg står det som et symbol for det jeg vil kalle en ny tidsånd; behovet for samarbeid, behovet for samråd. Skal vi få grep om de store utfordringene vi står overfor må vi legge et helhetssyn til grunn, vi må bryte med sektortenkningen der vi stykker opp økonomien og styrer bit for bit.

Derfor har regjeringen valgt bildet om Det norske hus - et fellesskap der alle hører hjemme og der vi evner å se ting i sammenheng. Der Nærings- og arbeidslivspolitikken skal virke sammen med kultur-, forsknings- og utdanningspolitikken. Der vi får fram sammenhengene mellom det vi skaper og det vi trenger for videreføring av velferdspolitikken. Der vi viser de grunnleggende rammebetingelsene vi må arbeide for gjennom utenriks- og sikkerhetspolitikken.

Mennesker lever innenfor alle disse virkelighetene. Skal vi lykkes på ett område er det viktig for oss alle at også resten av samfunnet fungerer.

Tidligere måtte vi enes om å ikke bruke mer penger enn vi hadde. I dag er oppgaven en annen; vi må enes om å ikke bruke alle pengene vi har. Det er jo en helt ny oppgave for demokratiet og det politiske system; å bestemme at man ikke skal bruke penger man har tilgjengelig. Da trenger vi å se sammenhengene i økonomien - og begrensningene. De fleste land som har hatt store naturressurser er kommet dårlig ut fordi de er blitt oversvømt med store inntekter de ikke klarte å håndtere.

Vi skal klare det. Men da må vi arbeide for bredest mulig enighet om rekkefølgen for de store reformene. Vi kan ikke klare alt - fra enerom på aldershjem til opera og veiutbygging og store reformer innen skole og utdanning - på én gang. Vi må ta ett steg av gangen.

Og i dette langsiktige reformarbeidet vil vi trekke alle med. Det er bare ved å dele ansvar at folk tar ansvar. Derfor er samråderetten et nøkkelord for det program Arbeiderpartiet og regjeringen går til valg på i år.

Det gjelder ikke minst i nærings- og arbeidslivet. I industrisamfunnet var forholdet til produksjonsmidlene det viktigste. Din plassering i samfunnet var avhengig av din klassetilhørighet. Det var hierarkier, rangstiger og kommandolinjer.

Nå endrer teknologien og utdanningssamfunnet dette fundamentalt. Det kan med rette sies at mange lønnstakere i dag eier sin egen arbeidsplass. De bærer den i hodet. Fortsatt er det økonomiske og sosiale skillelinjer, men de er ikke lenger så enkle å definere.

Kunnskap, kompetanse og teknologi forandrer maktforholdene på arbeidsplassene. Dagens arbeidsplasser - dagens samfunn - kan ikke styres ovenfra og ned. Vi kan ikke samle kunnskap og kompetanse ett sted for så suverent å styre derfra. Styring i dag er å få folk til å samarbeide.

Dette blir den spennende muligheten for det norske nærings- og arbeidslivet - organisering av arbeid på en måte som får hvert menneske til å bidra med sine ressurser. Dette binder vi sammen gjennom samråd. Mellom partene i arbeidslivet slik vi har tradisjon for. Men også bredere - og derfor vil Regjeringen oppnevne råd der vi trekker med grupper fra ulike deler av samfunnslivet - slik at alle kommer til orde - at ideer kommer fram og meninger kan brytes - i full åpenhet. Det bringer demokratiet ett steg videre.

Hva ser vi så for oss for det norske arbeids- og næringslivet innenfor denne bredere rammen?

Vi kan konsentrere oss om de samme grunnleggende ressursene som da det industrielle Norge tok av for drøye hundre år siden. Vi skal utvikle oss gjennom kunnskap, bruk av teknologi og bærekraftig utnyttelse av våre naturressurser.

La meg likevel begynne i bedriften selv og diskusjonen om eierskap.

Det er ofte bra med eierskifter. Det fører til vitalisering og nytenking i bedriftene. Men for mange og raske skifter er heller ikke alltid av det gode. Det er i dagens norske næringsliv behov for mer stabilie eierskap og tilgang på kapital med et lengre og bredere perspektiv for verdiskaping enn kortsiktig spekulasjon.

Derfor håper jeg at en del av de større eierskifter vi har sett i norsk næringsliv nettopp har langsiktighetens perspektiv over seg. At det er mennesker som har tro på Norge langt inn i det neste århundre.

Jeg kan love at Regjeringen skal gjøre sitt for å legge til rette for stabile og gode rammebetingelser. Vi kan ikke love skatteparadis - det tror jeg ikke noen land i den vestlige verden kan love i årene som kommer - og det tror jeg egentlig heller ikke vil tjene næringslivets interesser. Vi deler alle en interesse av å møte utfordringene i velferdspolitikken på en skikkelig måte - en måte som tar vare på trygghet og forutsigbarhet. Det vi kan love er at Norge skal ligge i front når det gjelder utdanning og kunnskapsutvikling, offentlig veiledning, forskning og offentlig infrastruktur. Dette er den "motytelse" staten vil stille opp med for at bedriftene skal skape arbeidsplasser og betale skatt til Norge.

Noen i næringslivet viser til delingsmodellen og formuesskatten som eksempler på næringsuvennlig skattepolitikk. Jeg ser ikke bort fra at det er behov for justeringer. Regjeringen vil gjøre endringer i formuesskatten gjennom utvidelse av skattegrunnlaget kombinert med lavere satser og/eller større bunnfradrag.

Men når delingsmodellen kritiseres, må ikke perspektivene gå fullstendig tapt. Uten deling vil det ikke være mulig å ha så lav gevinstbeskatning som vi faktisk har i Norge. Vi har i dag et investeringsvennlig skattesystem. Det viser tallene. Det har vi oppnådd samtidig som vi har beholdt og styrket fordelingsvirkningene og gjort problematikken med nullskatteytere praktisk talt til historie.

Det viktigste er at vi får eiere som er interessert i å drive i Norge. I et stadig mer internasjonalisert næringsliv - og med vår åpne økonomi - må vi legge til grunn at vi vil ha en betydelig utenlandsk eierandel norsk industri.

Men samtidig må vi være på vakt. Utenlandske eiermiljøer må supplere de norske - ikke erstatte dem.

Eierstrukturen i norsk næringsliv er spesiell i OECD-sammenheng. Både statlig og utenlandsk eierskap er høyt i norske børsnoterte selskaper.

Men nå endrer bildet seg. Husholdningene og ikke-personlige foretak sparer. Skattereformen har begrenset bindingene av kapitalen gjennom å fjerne dobbeltbeskatningen av utbytte. Vi har fått et konkurransedyktig skattenivå. Kapitalmarkedet er betydelig restrukturert. Finansdepartementet har nylig fastsatt forskrifter som gjør at livsforsikringsselskapene lettere kan foreta plasseringer med større risikoprofil. Et forslag til regler for Individuelle pensjonsavtaler, som nå er på høring, skal bidra til økt konkurranse mellom bankene og forsikringsselskapene. Regjeringen vil også nedsette et utvalg for å se på ulike modeller for organisering av børsvirksomhet i Norge slik at Oslo Børs` konkurranseevne kan styrkes.

Statlig eierskap er et viktig bidrag også til nasjonalt eierskap. Store aktører har engasjert seg direkte blant annet ved at Folketrygdfondet har fått anledning til å plassere i aksjer. Egenkapitaldivisjonen i SND bidrar også til økt nasjonalt eierskap. Staten er og blir en viktig eier. Staten bør utvikle sine eierstrategier, slik at fellesskapets sparing kan gi positive virkninger for næringsliv og jobbskaping. Samvirke mellom statlig og privat kapital er noe som må utvikles videre. Dette er tema vi vil se nærmere på i forbindelse med Langtidsprogrammet.

Så til kompetansen - vår viktigste ressurs. Det sies at 70 prosent av vår nasjonalformue består av menneskelig kunnskap. Bare 10 prosent er olje og gass. Vi er ikke alene om det i Norge. Alle satser på kompetanse. Hvilken kompetanse som finnes i bedriftene tillegges økende vekt når bedrifter deltar i anbudskonkurranser, inngår større kontrakter, søker om lån, og ved andre former for avtaler med bedrifter og institusjoner. Bedrifter som ikke kan dokumentere sin kompetanse stiller svakt.

Da Arbeiderpartiet signaliserte at vår neste store utdanningsreform skal bli en reform for etter- og videreutdanning for voksne arbeidstakere, møtte vi skepsis i en del næringslivskretser. Olav Magnussen var redd for at det skulle bli for mye kurs i vev og langeleik, husker jeg ham riktig.

Ikke et vondt ord om verken veven eller langeleiken. Men det er ikke dette norske arbeidstakere har i tankene når kravet om en slik reform reises. Det er hensynet til arbeidsplassen - til arbeidets innhold - til muligheten for å en mer interessant jobb - som er det avgjørende. Det er behovet for å kunne ha kvalifikasjoner til å stå i et arbeidsliv som blir stadig mer krevende.

Derfor bør det jo her være sammenfall mellom arbeidstakernes og bedriftenes ønsker. Det er vårt utgangspunkt:

Dette er en reform vi kan gjennomføre sammen med arbeidsgiverne og deres parter - ikke mot dem slik flere reformer tidligere ble til.

Jeg vet at både NHOs ledelse og de mange medlemsbedrifter er opptatt av å styrke kompetansen i bedriftene. Vi skal møte to behov; Bedriftenes ønske om å få tilgang til den kompetanse de trenger - og alle arbeidstakeres rett til å perfeksjonere og utvikle seg. Jeg kan ikke se annet enn at disse behovene kan la seg forene - det må vi kunne snakke oss fram til.

Så spør noen; hvordan skal det skje og hvordan det skal finansieres? Reformen skal bygges på en individuell rett. Den skal finansieres i et trepartisamarbeid der stat, næringsliv og arbeidstaker legger noe i potten. Buer-utvalget er allerede godt i gang med å skissere et opplegg og jeg tror vi vil se skissene i god tid før tariffrevisjonen i 1998. Det vil være et skikkelig løft både for norske bedrifter og norske arbeidstakere dersom vi får på plass en slik reform inn i det nye århundret.

En god start på denne prosessen var endringen i Hovedavtalen mellom LO/NHO som pålegger bedriften å legge planer for framtida ved å kartlegge gapet mellom dagens og morgendagens kompetanse. Hovedavtalen slår nå fast at bedriftene må fylle et eventuelt kompetansegap med opplæring og andre tiltak overfor de ansatte. Etter det jeg kjenner til er Norge det eneste land hvor hovedorganisasjonene i arbeidslivet har inngått en slik avtale.

Så er det teknologien. Om den skal man være varsom med å spå. Vi vet at den ruller fram og at den forandrer måten vi arbeider, kommuniserer og lærer på.

Ta internet-utviklingen. Hvis antallet internet-abonnenter skulle øke med samme takt som i dag ville det i år 2003 vært like mange abonnenter som hele verdens befolkning. Dette er bare et tankeeksperiment. Men det viser omfanget av den revolusjonen vi lever midt oppe i.

Vi kan ikke bestemme teknologiens innhold, men vi kan ha et bevist forhold til hvordan vi vil bruke den. Utgangspunktet må være at vi har en fordomsfri holdning - vi skal være nysgjerrige - men også kritiske. Historien har lært oss at teknologiske fremskritt alltid har ført til at det er blitt skapt flere arbeidsplasser og større verdier enn de som er gått tapt.

Det er naturlig å peke på olje- og gassletingen i Nordsjøen. Utvinningen øker ikke fordi vi utsteder flere lete- og boretillatelser, men fordi ny teknologi gjør det mulig å ta mer ut av hvert felt. Det er god ressursutnyttelse og fornuftig husholdering. Det viser også forskningens betydning, særlig på de områdene der vi allerede har et godt utgangspunkt.

Skal vi greie å nyttiggjøre oss teknologiske framskritt er måten vi organiserer arbeidet på avgjørende. Ja kanskje er sosial innovasjon like viktig som teknologisk innovasjon. Her har Norge et spennende utgangspunkt med utstrakt demokrati på arbeidsplassene og nær kontakt mellom partene i arbeidslivet.

Skal vi greie å trekke veksler på informasjonsteknologien - bygge nye nettverk og øke verdiskapningen - må vi ha evnen til å tilpasse måten vi arbeider på. Jeg tror vi har den evnen. Det vil bli forandringer. Tenk på mangfoldet i næringsparken i Mo i Rana i dag sammenliknet med det som var bare for noen år siden. Tradisjonelle bransjeskiller blir borte. Tenk på telemedisin - i grenselandet mellom helse og tele. Tenk på bibliotekene - i grenselandet mellom folkeopplysning og databaser for næringslivet.

La meg legge til ett perspektiv - og det er knyttet til miljø. Nå er sluttforhandlingene om en klimaavtale i gang. Vi vil arbeide hardt for en internasjonal klimaavtale. Vi har allerede spilt inn konkrete forslag til hvordan landene i OECD og Øst-Europa kan påta seg konkrete forpliktelser til å redusere sine utslipp av klimagasser innen gitte tidsrom.

Vårt forslag baserer seg på en fordeling basert på prinsipper om effektivitet, fordeling og ansvar. Vi må ha et system som gjør det mulig å kutte der det monner mest. Like prosentvise kutt er dårlig logikk når det landene allerede har gjort varierer så mye.

Også vi må redusere utslippene. Alle vil måtte bidra - både det offentlige, bedriftene og husholdningene.

Men hele historien om norsk miljøpolitikk har lært oss at det ikke nødvendigvis er en ulempe å ha strenge miljøkrav. Det må være vår holdning når vi møter kravene om en omlegging i en retning miljøet kan tåle. Det fremmer effektiv ressursbruk og teknologisk fornyelse, og gjør norske bedrifter beredt på å møte en framtid som vi alle vet må komme.

Miljøavgiftene er ett eksempel. Utslippene av CO2 og NOx fra Nordsjøen har falt med 30% fra 1990 til 1995. Det er et godt skritt og vi mener det er rom for å gå enda lenger. Også her trekker myndigheter, forskning og næringene sammen gjennom MILJØSOK. Ambisjonen er klar; Norge skal ligge i forkant når det gjelder miljøvennlig produksjon, transport og videreforedling av olje og gass.

Vi kan bare ane rekkevidden av de teknologiske gjennombrudd et nytt århundre vil bringe. Hvorfor skal vi for eksempel ikke kunne se for oss at teknologien vil bidra til å løse CO2-problemet? Vi skal være føre var, men i 1997 må det se ut som en mindre overraskelse enn hvordan vårt århundres store teknologiske gjennombrudd må ha fortonet seg om de blir forelagt en som skuet framover i 1897.

Fortsatt vil Norge være et land som henter mye av sin velferd ut av varierte naturressurser. Slik var det for 100 år siden - og slik tror jeg det vil være også om 100 år.

Det gjelder skogen - fra skogbruk til møbelfabrikkene. Det gjelder fisken - fra garnet eller mæra til filet og ferdigprodukt. Det gjelder energi - vannkraft, biobrensel, olje og gass. Og inn i et nytt århundre vil det i økende grad gjelde fornybare ressurser som vind, sol og bølger.

Norge er og blir en energinasjon. Anslagene på petroleumsressursens størrelse vil variere. I dag antar vi at under 20% av de samlede petroleumsressursene er produsert, rundt 50% er gjenværende oppdagede ressurser og rundt 30% er ennå ikke oppdaget. Mindre enn 10% av gassressursene er produsert.

Derfor skal vi se på oss selv som en energinasjon. Vi skal framstå som, og være en ledende energinasjon.

Noen er negative til dette begrepet og mener det skaper for ensidig avhengighet. Jeg deler ikke denne frykten, fordi jeg tror vi kan unngå å bli avhengige, forutsatt at vi tar de riktige valgene. På hele 1990-tallet har petroleums- inntektenes andel av BNP ligget på 13%. Nå stiger antall arbeidsplasser i industrien - etter mange, mange år med jevn nedgang. Vi bruker ikke flere oljekroner i dag enn for noen år siden. Vi kan holde styring med dette. Og glem ikke ringene i vannet til annen verdiskapning i samfunnet. Den er stor og er med på å legge grunnlaget for tiden etter oljen og gassen.

Vi har bygget vår egen olje- og gassindustri - fra den gang det begynte med den berømte sigaresken som var Statoils første pengekonto - fram til i dag da vi er teknologisk og kommersielt verdensledende.

Vi står på trygge bein og kan konkurrere med hvem det skal være. Visjonen må være at vi kan ta vår kunnskap og erfaring ut. At Vietnam kan satse på gass framfor kull takket være Statoils bidrag. At Hydro og Saga gjør seg gjeldende med sin erfaring og sin teknologi. At de norske selskapene er med og legger en teknologisk list som betyr god ressursanvendelse. At vi kan drive forskningen framover mot bedre miljøløsninger og enda mindre utslipp.

Vi vet at de nye industrilandene "fyrer" sin vekst på fossile brensler, framfor alt på kull. Samtidig er verdens gassreserver store. Vi skal ha en ambisjon om å gjøre naturgassen mer anvennlig. Det er et bidrag til et bedre miljø. Vi gir det bidraget gjennom gasseksporten til Europa. Og vi kan gi det ved å ta del i produksjonen i nye deler av verden.

Så er det utfordring som ligger nærmere - og det er det nordiske elektrisitetsmarkedet. Tross sterk økning i produksjonen, har forbruket av elektrisk kraft i den kraftforedlende industrien i Norge holdt seg nærmest konstant de siste 15 år. Det tyder på større energibevissthet.

Men elektrisitetsforbruket både i Norge og i Norden øker - med omlag 1 1/2% årlig - det er like mye som de to planlagte gasskraftverkene vil produsere til sammen. Kunnskapssamfunnet forbruker også strøm - for som det er sagt - vi kan ikke kjøre PC'er på flis.

Vi er vant til å tro at vi har all verdens energi å forsyne oss av. Men det er faktisk en myte. Også vi opplever energimangel og er nødt til å importere. I dag har vi langt på vei et integrert el-marked i Norden. Vi kan ikke si om lyset i denne sal brenner på elektrisitet fra norske fosser, svenske kjernekraftverk eller dansk kullkraft.

I dag dekkes mesteparten av det økte elforbruket i Norden av kullkraft. Siden 1989 er det bygget seks nye kraftverk i Norden som kan fyres på kull. Også vi risikerer i stigende grad å bli avhengig av å importere kullkraft fra Danmark eller kjernekraft fra Sverige.

Jeg tror svaret på utfordringen er todelt; vi trenger både ENØK-tiltak og nye energikilder. Arbeiderpartiet har programfestet følgende: "Vi vil at det ved hjelp av fornybare energikilder normalt skal produseres elektrisitet tilsvarende det norske el-forbruket." Det er en krevende ambisjon som vi vil komme tilbake til i Langtidsprogrammet.

Tilnærmingen til vår energisituasjon må ta hensyn til at vi er en del av en større sammenheng - en nordisk og en europeisk. Inn i et nytt århundre kan jeg vanskelig se for meg en mer spennende visjon enn et nordisk gassnettverk som kan finne sin plass i sammenheng med det europeiske og russiske nettet. Det vil øke naturgassens rolle i hele Europa - på bekostning av kull. Og da gjør vi også miljøet en tjeneste.

La meg avslutte med arbeidsmarkedet der vi ønsker at alle som vil og evner skal ha sin plass. Vi står i dag i en situasjon som kan oppleves som et paradoks. Vi har arbeidskraftsressurser som vi ikke utnytter. Det fører med seg at folk føler seg utestengt. Jeg tenker da f.eks. på folk med innvandrerbakgrunn, eldre arbeidstakere og funksjonshemmede. Samtidig er det både bransjer og distrikter som har mangel på tilgjengelig arbeidskraft. Begge disse utfordringene er like viktige å få løst. Gode og relevante arbeidsmarkedstiltak er en sentral nøkkel.

Det som skiller Norge fra mange andre land er at myndighetene sammen med partene tar et betydelig ansvar for utviklingen av arbeidsmarkedet. Vi vil ikke at dette markedet skal være en arena for kreftenes frie spill.

Det er i arbeidslivet menneskene bruker store deler av livet sitt - det er i arbeidsmarkedet de fleste av oss skaffer det nødvendige utkomme. Derfor er de fleste arbeidstakere og bedrifter organiserte. Derfor er det så sterk oppslutning om regulering av arbeidstid og av arbeidsmiljø og at vi skal ha offentlig arbeidsformidling som også har ansvar for å gi de som søker arbeid nødvendig kompetanse.

Noen sier dette blir for tungrodd. De sier det ikke er forenlig med kravet til den fleksibilitet framtidas arbeidsliv stiller

Jeg er ikke enig i det. Arbeidsmiljøloven gir arbeidslivet rom for både fleksibilitet og beskyttelse.

Gjennom de siste endringer i arbeidsmiljøloven er partene gitt større rettigheter til å avtale arbeidstidsordninger. Jeg ser klart behovet for å kunne inngå fleksible arbeidstidsordninger. Og inn i et nytt århundre må vi være åpne til å utvikle og tilpasse avtaleverket. Igjen bør vi kunne finne en fellesnevner. Bedriftene vil utnytte den teknologien og kunnskapen som finnes i bedriftene, og arbeidstakernes vil ønske å kunne jobbe også på andre tidspunkter enn mellom 8 og 16.

Jeg er likevel opptatt av at denne fleksibiliteten skal være "avtalt eller ordnet". Det kan ikke bli slik at det bare blir opp til den enkelte arbeidsgiver å bestemme når de ansatte skal jobbe. Fleksibiliteten må skje innenfor avtalte rammer - det skaper den stabilitet arbeidsplassene trenger for å gjøre best mulig innsats.

Noen mener omstillingene i samfunnet går for sakte - andre mener de er i en konstant omstillingsprosess. Sannheten ligger nok et sted midt imellom. Et tilbakeblikk på dette århundret viser som jeg var inne på innledningsvis en enorm omstilling. I dagens arbeidsliv skifter mange arbeid eller arbeidsoppgaver mange ganger. Rommet for å kunne feire 50 år for lang og tro tjeneste blir stadig mindre.

Slik vil nok det neste århundres arbeidsliv også bli. Det vil ikke bli mindre snakk om fleksibilitet og omstilling. Men vi skal stå fast ved at menneskene ikke bare blir brikker i et spill. Den enkeltes evne til å tåle omstillinger henger i betydelig grad sammen med forståelsen for behovet for omstillinger, følelsen av at man har en framtid til å bruke egne evner, at omstillingene gjennomføres på en rettferdig måte og at alle må ta et løft. Det var nøkkelen til Solidaritetsalternativet.

Så la meg avslutte med dette; Solidaritetsalternativet ga en tidsbestemt løsning til et tidsbestemt problem. Men metoden skal vi holde fast ved som et av våre fremste konkurransefortrinn. LO-lederen gjør denne metoden til sin kampsak. Regjeringen gjør den til sin kampsak. Og vi inviterer NHO og bedriftsledere over hele landet til å være med.

Vi er mulighetenes land ved inngangen til et nytt århundre. Det var vi også i 1897. Den gang var det færre som var klar over det og fattigdommen gjorde det vanskelig for de mange å bruke mulighetene. La oss ta ansvaret sammen og ta vare på det utgangspunktet vi har - for et nyskapende og utviklende nærings- og arbeidsliv.

Lagt inn 7 januar 1997 av Statens forvaltningstjeneste, ODIN-redaksjonen