Statsminister Thorbjørn Jagland

Arbeidsliv og familie i omstilling

Folkets Hus, Oslo, 5. mars 1997

Verdiskapning og velferd i et likestilt samfunn

- Det er tragisk at vi må nøye oss med en kvinnedag i året, vi vil ha 365 kvinnedager i året.

Uttalelsen er hentet fra et intervju Aftenposten i forrige uke hadde med fem 15-årige jenter. Foranledningen var oppslag som viste at kvinner taper i lønnskampen og at jenter taper i kampen om lærlingeplasser.

Uttalelsen forteller mye om den revolusjonen som har foregått på likestillingsfronten de siste tjue årene. Dagens unge jenter ser likestilling som noe selvsagt. Men foranledningen for uttalelsene, lønnsforskjeller og at arbeidsgiverne synes å foretrekke gutter som lærlinger framfor jenter i det som tradisjonelt har vært guttefag som i snekkerfaget, elektro og bygg - forteller at likestilling ikke er noe som innføres en gang for alle. Det er en prosess som krever varig oppmerksomhet og innsats.

Kvinners inntog i arbeids- og samfunnsliv representerer en av de mest fundamentale endringene det norske samfunnet har stått overfor i dette århundret. På midten av 70-tallet var Norge ett av landene i Europa som hadde lavest yrkesdeltakelse blant kvinner, og regjeringen hadde fortsatt bare noen få kvinnelige medlemmer. 25 år etter ligger norske kvinner på topp, både i yrkesdeltakelse - og i politisk deltakelse og innen utdanning.

Det har ikke kommet av seg selv. Grunnlaget har vært kampen kvinner selv har ført for økonomisk uavhengighet gjennom mulighet til lønnsarbeid. Egen inntekt gir frihet og mulighet til å ta egne valg og styre eget liv. Yrkesaktivitet gir anledning til å bruke og utvikle egne evner og ressurser, og lønnsarbeid gir rettigheter i velferdssamfunnet. Rett til pensjon, til sykepenger, foreldrepermisjon og arbeidsledighetstrygd. Arbeid er en forsikring mot uforutsette hendelser, mot økonomiske og sosiale problemer - og det gir økt økonomisk trygghet i alderdommen.

Veien til økt yrkesdeltakelse har gått gjennom utdanning. I dag er kvinner i flertall på universiteter og på høgskoler. Kvinner tar i snitt mer utdannelse enn menn.

Men det tar tid før jenter velger blant like mange yrker som det menn gjør - og det tar tid før de blir akseptert på like fot når de velger utradisjonelt. Ett klart eksempel på det er undersøkelsen som viser at arbeidsgivere foretrekker gutter som lærlinger framfor jenter innen tradisjonelle guttefag - selv om jentene har bedre karakterer.

Og det er fortsatt slik at kvinner får mindre avkastning av sin utdannelse enn det menn gjør, fordi sjansene til opprykk er mindre og fordi lønnen i snitt er lavere. Selv med samme utdannelse, alder og yrkeserfaring er det åtte-ti prosent lønnsforskjell mellom kvinner og menn. Og undersøkelser som er gjort om "Kjønnsforskjeller i yrkesløp" viser at i selskap som Statoil og Shell har kvinner med høyere utdannelse henholdsvis 20 og 29 prosent mindre sjanse for opprykk enn det menn har. Disse bedriftene er ikke unntak - de representerer vel snarere regelen i arbeidslivet. Blant toppledere i norske bedrifter er bare 3 prosent kvinner.

Det er foredragsholdere som kommer etter meg i dag som har gode tanker og forslag om hva vi bør gjøre for å endre dette. La meg bare understreke følgende: Norsk arbeids- og næringsliv trenger kvinner - ikke minst som ledere. Kompetanse og kunnskap er den viktigste kapital arbeids- og samfunnsliv har. Dette er en kapital som hver enkelt av oss eier. Derfor er ledelse i stadig større grad å få mennesker med ulik kompetanse til å spille på lag, trekke sammen for å oppnå gode felles resultater. Det betyr at bedrifter og organisasjoner ikke kan styres ensidig etter tradisjonelle maskuline verdier som kontroll, dominans, formalitet og autokrati. Tradisjonelt feminine verdier med vekt på omsorg, deltakelse, sosiale relasjoner og likhet - må også ha en framtredende plass. I dagens virkelighet er det for enkelt å knytte det feminine og maskuline ensidig til de to kjønn - kjønnsroller er heller ikke hva de var, men det er nok fortsatt slik at kvinner vektlegger andre verdier som ledere enn det menn gjør. Nærings- og samfunnliv behøver ledere som er gode til å lytte, som skaper gode relasjoner og bygger team. Vi behøver kvinner - i ledelse.

Målet om økonomisk sjølstendighet gjennom utdanning og yrkesdeltakelse, står fast. Samtidig må vi bryte nytt land - ved å skape økt likestilling i flere yrker og blant lederne i samfunnet. Begge deler forutsetter at vi innser - og handler med det utgangspunkt at verdiskaping og velferd er nært knyttet sammen.

Vi menn valgte i mange år mellom yrkesaktivitet og omsorg for barn og familie. Sønner og døtre ble overlatt i mors varetekt. Da kvinnene gikk ut i yrkeslivet - og vant sjølstendighet, gjorde de det uten å være villige til å foreta slike valg.

De ville ha mulighet til både lønnet arbeid og til omsorg. De ville være hele mennesker.

Derfor har vi de siste årene bygget ut velferdsstaten slik at begge deler skal være mulig. Lønnet foreldrepermisjon er det i dag anledning til å ta i ett år, og en tidskonto-ordning gjør at deler av den kan tas ut i form av daglig redusert arbeidstid. Det gir mulighet til mer tid sammen med barna de første årene. Ett spørsmål vi bør stille er hvorfor så få foreløpig benytter ordningen med tidskonto - i dag er det kun 1800 familier som gjør det. Det kan hende at ordningen er for komplisert og at informasjonen om mulighetene er for dårlig - men det kan også være en årsak at arbeidslivet enda ikke er tilpasset denne formen for fleksibilitet. Det er i såfall en stor utfordring for arbeidslivet.

Tid er et knapphetsgode, særlig for de som har små barn. Mange opplever knapphet på tid som et større problem enn knapphet på penger. Derfor tror jeg at det i framtida vil bli økte krav om arbeidstidsordninger som gir mer tid til omsorg i deler av livet - og som gir større muligheter til hjemmekontor og andre fleksible løsninger. Fleksibilitet handler ikke bare om at arbeidsgiver skal kunne stille krav om tilgjengelighet fra arbeidstaker - det handler i like stor grad om at arbeidstaker skal ha mulighet til å organisere sitt arbeid slik at det er mest mulig tilpasset det livet vedkommende lever. Den nye teknologien kan hjelpe oss å få til en slik fleksibilitet. I dag blir det stadig mer vanlig å jobbe hjemmefra - noe informasjonsteknologien hjelper oss med å få til.

Statssekretæren i Næring og Handelsdep. Inger-Karin Nærheim har familien sin på Lillehammer, derfor har hennes departement fått en filial der. Der sitter Inger-Karin og har nesten like god kommunikasjon til de hun jobber sammen med i Oslo - som om hun skulle sittet i samme kontorfellesskap. Hun slipper å bli fast pendler mellom Oslo og Lillehammer - og kan kombinere en krevende jobb med familieliv. Noe som var en forutsetning for at hun skulle ta jobben.

Årsaken til økte krav om fleksibilitet for arbeidstakere - ikke bare for arbeidsgivere - er kvinner som har gått foran og brøytet vei. Kvinners kompromissløse krav om at de ikke ønsker å velge mellom omsorg og lønnsarbeid - er i ferd med å smitte over på oss menn. Foreldrepermisjon er ikke lenger noe som bare kvinner tar ut - det er også i ferd med å bli et kjennetegn ved mannlige arbeidstakere.

Fedrekvoten som ble innført i foreldrepermisjonen - i form av fire uker som er forbeholdt far, har fått et flertall av fedre til å tilbringe mer tid hjemme. Tre år etter at ordningen ble innført, er det mer enn åtte av ti menn som benytter seg av fedrekvoten. I 1993, året før ordningen ble satt i verk, tok kun 4,1 prosent av mennene foreldrepermisjon. Og når menn først er hjemme disse fire ukene, er det flere som forlenger perioden - og i større grad deler også den øvrige permisjonstida med mor. Det går med andre ord i riktig retning på dette området - og det er viktig, fordi likestilling forutsetter delt ansvar ikke bare på arbeidsplassen, men også i hjemmet. Når kvinner tar mer ansvar ute - må mannen ta mer ansvar for barn og for husarbeid.

For å bidra ytterligere til dette ble det i Arbeiderpartiets program vedtatt at menn skal ha egne rettigheter til fødselspenger. Dette følges opp i Langtidsprogrammet.

Mitt inntrykk er at dagens unge menn ønsker å ta mer ansvar hjemme enn det både min generasjon og generasjonen før meg gjorde. De ønsker ikke å være familieskulkere. Jeg tror AUF-leder Anniken Huitfeldt har mye rett når hun sier at hennes generasjon ikke ønsker seg ferdigpizza og økt lønn, i stedet vil de ha mer tid til ungene, individuelt tilpassede arbeidstidsordninger og de vil lage pizzaen selv.

Like muligheter til lønnsarbeid for menn og kvinner forutsetter også gode omsorgstilbud for barn i arbeidstiden. Barnehageutbyggingen har økt formidabelt de siste årene. I løpet av tiåret fra 1980 til 1990 ble det 60.000 nye barnehageplasser, de neste fire årene økte antallet med ytterligere 40.000. Samtidig har andelen heldagsplasser økt. Mens 21 prosent av alle barn under skolepliktig alder hadde plass i barnehage i 1980 var andelen 43 prosent i 1994 og i 1996 ca. 58%.

Regjeringen slår fast at vi vil sørge for full barnehagedekning innen år 2000. Det målet er klart. Men det blir en stor utfordring å oppfylle det. Virkemidlene vi i dag har for å stimulere til barnehageutbygging er under vurdering - og vi må se på om det behøves flere tiltak for å nå full barnehagedekning innen århundreskiftet. Vi står særlig overfor tre utfordringer. For det første: Tilbudet varierer svært mye kommunene imellom. Noen kommuner har full barnehagedekning allerede, andre er i ferd med å få det eller har klare planer for hvordan de skal nå målet, mens en tredje kategori ligger langt fra målsettingen og heller ikke har gode planer å presentere. Dette skaper svært ulike forhold for småbarnsfamiliene.

For det andre: Det er de dyreste plassene som står igjen å bygge ut. Reform-97 gir alle 6-åringer et pedagogisk tilbud i skolen. 66 prosent av 3-5-åringene har plass i barnehage. Men blant 1 og 2-åringene er dekningsgraden bare 31 prosent. Småbarnsplassene krever flere ansatte og mer ressurser - og koster derfor mer å drive.

En tredje utfordring på veien mot målet om full barnehagedekning er mangelen på førskolelærere. Vi kan ikke la dette være en uoverstigelig hindring - derfor legger vi opp til at det skal utdannes flere fagfolk på dette området. Men fagfolk tar tid å utdanne - og i mellomtiden må vi finne løsninger som gjør at andre yrkesgrupper også kan trekkes inn. Barnehager som har gjort dette har stort sett høstet gode erfaringer.

Et løft i barnehagesektoren forutsetter at vi ikke roter oss bort med å gi store kontantoverføringer ut over det som i dag gis i barnetrygd. Jeg forstår at barnefamilier ønsker valgfrihet - men realiteten er at mangelen på barnehageplasser, særlig for de minste barna - i dag er det som mest hindrer valgfrihet. Derfor vil vi i årene som kommer prioritere å nå målet om full barnehagedekning - framfor en økning i kontantoverføringer til barnefamilier.

Velferdsstaten og velferdsordninger som foreldrepermisjon, barnehageplasser og skolefritidsordning er en forutsetning for likestilling og likeverd. Kvinnene hadde ikke kunnet oppnå økonomsik sjølstendighet i den grad vi nå ser - uten velferdsordningene. Og jeg vil understreke, menn ville heller ikke ha fått mulighet til å gjøre nye erfaringer og få økt omsorgsansvar.

Men samtidig er velferdsstaten og velferdsordningene helt avhengig av kvinnene. Vi kommer ikke til å klare utfordringene innen helse- og eldreomsorg medmindre yrkesdeltakelsen blant kvinner er høy - og flere av de som i dag jobber deltid går over i heltidsstillinger. Oljepengene vil ikke hjelpe oss det minste - dersom arbeidskraften mangler. For det er arbeidet som skaper velferden, ikke pengene.

Vi snakker mye om at vi må sette av penger i et oljefond for å sikre velferdsstaten for framtidige generasjoner. Like viktig er det at vi jobber for likestilling mellom menn og kvinner. Slik kan vi sikre den arbeidskraften som er nødvendig særlig i helse- og omsorgssektoren, vi kan sikre at landet har ledere som er i stand til å bygge team der alles kunnskap og kompetanse trekkes på, vi kan sikre at menn får større mulighet til å gi omsorg - og vi kan sikre at mor og far er tilstede på lik linje i oppveksten til barna.

Velferdsstaten er en forutsetning for verdiskapingen - og verdiskapingen er en forutsetning for velferden. Begge er de avhengig av at kvinner og menn deltar i arbeids- og samfunnsliv på like fot.

Da har vi ikke råd til å legge inn noe hvileskjær i likestillingspolitikken. Det ville heller ikke være mulig. 15-åringene i Aftenposten-intervjuet lover gutta kamp om makt og lønn - for som de sier: - Urettferdighet - det finner vi oss ikke i. Erfaringene er at rettferdig fordeling og likeverd bygger opp et samfunn. Det må også være utgangspunktet i arbeidet med å skape et godt samfunn i det neste årtusen.

Lagt inn 6 mars 1997 av Statens forvaltningstjeneste, ODIN-redaksjonen