UTENRIKSMINISTER BJØRN TORE GODALS

Innledning på landsmøtet i norsk nærings- og nytelsesmiddelarbeiderforbund

14.4.97

Kjære landsmøte!

Nylig var det 10 år siden en av norsk arbeiderbevegelses fremste utenrikspolitikere gikk bort. Knut Frydenlunds grunnprinsipp var at Norge som et lite land var best tjent med et best mulig organisert verdenssamfunn der de rike viste solidaritet overfor de fattige land. Derfor arbeidet han for forpliktende internasjonalt samarbeid både på det globale og regionale plan. Globale og regionale samarbeidsbestrebelser skulle utfylle hverandre.

Selv om verden har forandret seg mye - og til det bedre - i løpet av de siste ti årene, er det ikke blitt færre konflikter. Siden 1990 er det blitt utkjempet rundt 90 kriger. I motsetning til under den kalde krigen har vi opplevd blodige kriger i vår egen verdensdel. Kampene i det tidligere Jugoslavia rystet oss alle. Den seineste utvikling i Albania minner oss om hvor ustabile forholdene er på Balkan.

Med enkelte unntak, som Golfkrigen, springer nittiårenes kriger hovedsakelige ut fra indre forhold i et land. De er borgerkriger, der sivilbefolkningen ikke bare blir offer, men også flere steder konfliktens mål. Dette har ført til alvorlige krenkelser av menneskerettighetene, akutte nødssituasjoner og store flyktningestrømmer. I land som det tidligere Jugoslavia, Rwanda, Somalia, Burundi, Zaire og Afghanistan er den sentrale statsmakt blitt oppløst som følge av etniske, nasjonalistiske, religiøse eller språklige konflikter. Denne smertelige prosessen ser vi også i det tidligere Sovjetunionen - i Tsjetsjenia, Georgia, Tadsjikistan, Aserbajdsjan.

Et annet kjennetegn ved flere av dagens konflikter er at partene er mange, udisiplinerte og vanskelige å identifisere. De står ofte i opposisjon til det etablerte og anser seg ikke bundet av politiske normer, humanitær folkerett eller atferdsregler som stater har forhandlet fram. Dermed stilles verdenssamfunnet overfor store utfordringer. Det nye ved disse utfordringene er at grensene mellom politisk vold, krigsherrevelde og ren kriminalitet er i ferd med å viskes ut.

Da jeg kom med i AUF som 16-åring i 1961, var en av AUFs hovedparoler "Verdens framtid - vårt ansvar!" og min første studiering i AOFs regi het "Fattige rike verden". Den gang som nå: Vi kommer ikke utenom at fattigdomsproblemet utgjør en alvorlig utfordring for den internasjonale stabilitet. Over 1 milliard mennesker lever i absolutt fattigdom. Rundt 35 000 barn dør hver dag av sult. Nærmere 1 milliard voksne mennesker kan ikke lese og skrive. Her trengs engasjement og solidaritet! Et mulig skrekkscenario for de nærmeste tiårene er en verden med raskt økende befolkning, minskende tilfang av mat, ødelagt miljø, uttømte naturressurser og et tiltakende anarki.

I en slik verden får begrepet sikkerhet nytt innhold. Vi ser klarere hvordan truslene mot den internasjonale stabilitet også berører vår egen sikkerhet. Derfor har Norge engasjert seg sterkt i fredsarbeid i vår egen verdensdel og i den tredje verden. Vi er glad for å ha hatt en viktig meklingsrolle i flere konflikter. I Midtøsten og i Guatemala har vi vist hvordan et lite land, uten stormaktsinteresser, kan få partene til å snakke sammen.

Vårt internasjonale fredsarbeid bygger på en helhetlig tilnærming, der politiske, økonomiske og militære virkemidler ses i sammenheng. Forebyggende diplomati og meklingsinnsats støttes av kort- og langsiktig bistand og om nødvendig av fredsoperasjoner. Norge har gode forutsetninger for en slik helhetlig tilnærming, i og med enigheten her hjemme om et sterkt internasjonalt engasjement for global solidaritet og fremme av menneskerettigheter. Både arbeiderbevegelsen, den kristne bevegelse, andre brede folkelige organisasjoner og de fleste politiske partier har sikret bred oppslutning om høye bevilgninger til fredsbevaring, humanitær innsats og langsiktig bistand. Våre beskjedne økonomiske interesser i konfliktområdene og fraværet av kolonihistorie gjør det ofte lettere for konfliktpartene å akseptere vårt engasjement.

Etter hvert har vi opparbeidet oss bred erfaring i fredsbyggende tiltak. Mange nordmenn har betydelig kompetanse om ulike konfliktområder fra arbeid i solidaritetsorganisasjoner, humanitære og kristne organisasjoner eller som deltakere i fredsbevarende operasjoner. Vi har styrket evnen til å bidra til fredsbygging gjennom å etablere samarbeidsordninger med humanitære organisasjoner og andre ikke-statlige aktører i forhold til UD. Dette kalles ofte for den "norske modellen". Vi har opprettet nasjonale ressursbanker og beredskapssystemer som har vist seg nyttige.

Fredsbevarende operasjoner er et viktig fredsbyggende virkemiddel. Slike operasjoner kan stabilisere situasjonen i påvente av framgang i arbeidet med langsiktige løsninger. De kan også være nødvendige for å sikre tilgang på humanitær hjelp og overvåking av menneskerettighetene i et kriseområde.

Norge har helt siden starten vært en svært aktiv deltaker i FNs fredsbevarende operasjoner. Hittil har vi bidratt med mer enn 50 000 befal og soldater. Det er over 1 % av Norges befolkning. Få, om noen andre land kan oppvise maken. Regjeringen arbeider nå på flere plan for å styrke vår egen og andre nasjoners evne til å bidra til fredsbevaring.

Det har lenge vært et nært nordisk samarbeid om fredsbevarende operasjoner. Fra norsk side tok vi sist sommer et initiativ for å etablere en mer permanent nordisk ordning for felles innsats i fredsbevarende operasjoner (NORDCAPS). Det kan f.eks. være aktuelt å sette sammen en fellesnordisk fredsstyrke av ulik størrelse og art etter behov.

Utenriksdepartementet tok i fjor høst initiativet til etablering av NORTEAM, et system som vil gjøre det mulig innen 24 timer å sette inn erfarne eksperter på krisehåndtering og katastrofeplanlegging for kortidsoppdrag. Vi samarbeider her med frivillige organisasjoner, Forsvarets sanitet og Direktoratet for sivilt beredskap.

Regjeringen arbeider med å styrke kompetansen både hos norske soldater og befal som skal tjenestegjøre i fredsbevarende operasjoner, og med kompetanseheving om fredsbevaring i utlandet, f.eks. gjennom et særskilt prosjekt rettet mot det sørlige Afrika ("Training for Peace"). Vi er opptatt av at FN og andre internasjonale organisasjoner styrker evnen til god og hurtig planlegging av innsats i kriser og konfliktsituasjoner. Derfor har vi bl.a. aktivt støttet forslaget om å opprette et nytt utrykningshovedkvarter ved FN i New York.

Norges store humanitære innsats er også en sentral del av vår utenrikspolitikk. Ved å fremme rettferdighet og velferd for verdenssamfunnets svakeste vil vi i det lange løp tjene fredens sak og trygge vår egen sikkerhet, samtidig som vi styrker vår internasjonale stilling.

Et godt eksempel på dette er at vi i september vil arrangere en større forhandlingskonferanse i Oslo i arbeidet med å komme fram til en avtale som forbyr antipersonellminer. Vi vet at utstrakt bruk av antipersonellminer mot sivilbefolkningen er et av vår tids største humanitære problemer. Minene rammer blindt, lemlester og dreper. De utgjør en uforutsigbar og varig trussel mot befolkningen i konfliktområder i tiår etter at krigshandlingene har opphørt. Ifølge FNs generalsekretær legges det årlig ut mellom 2 og 5 millioner nye landminer. Bare om lag 100000 fjernes hvert år. I nært samarbeid med humanitære organisasjoner, ikke minst Folkehjelpa, har Regjeringen lenge arbeidet for å rydde utsatte områder for miner. Med dagens utleggingstakt kommer vi likevel alle sørgelig til kort. Derfor tar jeg til orde for en snarlig inngåelse av en internasjonal avtale om totalforbud mot denne typen miner.

Vår samlede humanitære innsats kom i fjor opp i om lag 1,5 mrd. kr. eller om lag 1/6 av hele bistandsbudsjettet. Regjeringen har bygd opp et beredskapssystem som er ledende i verden når det gjelder rask innsats av sivilt personell og utstyr i kriseområder. Mer enn 1400 nordmenn har deltatt i internasjonale oppdrag i over 30 land gjennom det norske beredskapssystemet for nødhjelp, NOREPS, og Regjeringens ressursbank for demokrati og menneskerettigheter, NORDEM.

Nødhjelpsinnsatsen både redder liv og skaper norske arbeidsplasser. Mens NORDEM formidler valgeksperter, jurister, minoritetseksperter og etterforskere til problemområder, brukes NOREPS-systemet som bidrag til FNs og private organisasjoners nødhjelpsinnsats. Det innebærer at på mindre enn 24 timer kan beredskapslager av nøye utvalgte norske nødhjelpsvarer og livbergingsutstyr være undervegs til katastrofeområder. I løpet av 72 timer er også norske hjelpearbeidere på plass.

Vår humanitære innsats skal være med og legge grunnlaget for en bedre framtid for folkene i mottakerlandene. Vi trenger virkemidler som retter seg mot enkeltmenneskers situasjon, det være seg fattigdom, arbeidsløshet, et truet eller ødelagt miljø og ikke minst stadig flere etniske, sosiale og religiøse konflikter. Arbeid for fred, menneskerettigheter og demokrati må være en helhetlig del av vår internasjonale innsats.

Forbedring av folks levekår er et viktig grunnlag for å forhindre konflikter. Dette er i seg selv en hovedbegrunnelse for bistand. Bistand utenfra kan også bidra til å understøtte en fredsprosess. Folk må få tro på at fred lønner seg! Vi legger derfor stor vekt på å yte både nødhjelp og langsiktig bistand til konfliktområder der en har fått til våpenhvileavtaler eller fredsslutninger. Norsk bistand til det tidligere Jugoslavia, Midtøsten og Guatemala har økt etter fredsslutningene.

I det mer langsiktige utviklingsperspektivet står ikke minst global handelspolitikk sentralt. Et gledelig trekk ved globaliseringen av verdensøkonomien er at stadig flere land drar nytte av internasjonal handel. For Verdens handelsorganisasjon, WTO, er det en hovedutfordring å legge forholdene bedre til rette for de minst utviklete land. På ministerkonferansen i Singapore før jul ble det vedtatt en handlingsplan for dette formål. Norge har gått foran ved å åpne markedet for produkter fra de minst utviklede land. Vi har bidratt til at WTO bedre kan ivareta disse landenes behov for faglig bistand. Regjeringen vil arbeide for at WTOs handlingsplan følges opp med konkrete tiltak for markedsadgang og samordning mellom nasjonale og multilaterale organisasjoner, slik at de minst utviklede land settes i stand til å delta for fullt i det globale handelssystemet.

Norge har spilt en aktiv rolle for å få WTO til å bli opptatt av sammenhengene mellom handel og andre sentrale samfunnsinteresser. På Singaporemøtet ble for første gang i GATT/WTOs historie arbeidsstandarder omtalt i en ministererklæring. En kan si det er på høy tid, men nå har det altså skjedd. Medlemslandene bekreftet der sin forpliktelse til å respektere internasjonalt anerkjente arbeidsstandarder, dvs. frihet fra slaveri, frihet fra utbyttende barnearbeid, frihet fra diskriminering, organisasjonsfrihet og retten til kollektive forhandlinger, med andre ord de grunnleggende arbeidstakerrettigheter.

Men forholdet mellom handel og arbeidsstandarder var det mest kontroversielle under ministerkonferansen, og det er satt klare grenser for oppfølgende arbeid i WTO. Ikke minst u-landene frykter for at arbeidsstandarder skal benyttes i proteksjonistisk øyemed, for å holde deres produkter ute fra verdensmarkedet. En målsetting fra norsk side ved å få drøftet sammenhengen mellom handel og arbeidsstandarder var nettopp å unngå ensidige handelstiltak. Regjeringen vil fortsatt søke å få i stand en dialog i WTO om disse spørsmålene, men vil ellers arbeide med å fremme arbeidsstandarder i alle relevante fora, ikke minst i ILO, Den internasjonale arbeidsorganisasjonen, og dessuten i bistandssammenheng.

Det finnes som kjent dem ute på høyrefløyen som mener at innføring av rettigheter for arbeidstakere vil svekke et lands konkurranseevne. Konklusjonene i en nylig foretatt studie i OECD, Organisasjonen for økonomisk samarbeid og utvikling, om forholdet mellom handel, sysselsetting og arbeidsstandarder støtter ikke denne oppfatningen. Erfaringene fra vårt eget land viser det vi alle vet: Det er mye å vinne på at arbeidstakerne nyter økonomisk og sosial trygghet. Respekt for menneskerettigheter, demokrati og arbeidstakerrettigheter har bidratt til å fremme produktivitet, økonomisk vekst og velstandsutvikling.

Skal vi nå vårt mål om å bedre situasjonen for menneskerettighetene, må vi nytte mulighetene i flernasjonalt samarbeid så vel som i tosidig kontakt med andre land. Utfordringen er å finne de beste virkemidler for å omsette engasjement og velvilje i større frihet og mer rettferd for undertrykte, utnyttete, misbrukte og mishandlete medmennesker. Her har Norge tatt på seg et globalt medansvar som vi må forvalte med realisme og respekt, men også med solidaritet og nestekjærlighet.

Regjeringen legger til grunn at det internasjonale samfunnet har rett og plikt til å bry seg når en stat ikke viser et minstemål av respekt for menneskerettighetene. Her må statenes selvråderett vike. Norge vil fortsatt arbeide aktivt for å få alle stater til å påta seg de sentrale folkerettslige forpliktelser på menneskerettsområdet. Dernest er det en viktig oppgave å være med og påse at avtalepartnerne oppfyller sine forpliktelser.

I våre tosidige kontakter for å søke å bedre situasjonen for menneskerettighetene i et land satser vi i utgangspunktet på dialog og positive virkemidler. Samkvem er i seg selv den viktigste kulturformidler. Vi yter betydelig støtte til regjeringer og uavhengige organisasjoner som arbeider for å styrke respekten for menneskerettighetene, bl.a. gjennom rettshjelp til ofre for menneskerettsbrudd, opplæring av jurister, lærere, journalister og andre i menneskerettsspørsmål, dokumentasjon og spredning av informasjon om brudd på menneskerettighetene samt etablering av uavhengige massemedier.

Jeg nevner også vår støtte til krigsforbryterdomstolene som er etablert for det tidligere Jugoslavia og Rwanda. Det er viktig at mennesker som har gjort seg skyldige i grunnleggende brudd på folkeretten i konfliktområder blir stilt til ansvar. Dette kan også ha en avskrekkende effekt. Norge støtter derfor arbeidet med å opprette en permanent krigsforbryterdomstol i FN.

Økonomiske sanksjoner bør være en siste utvei når andre virkemidler er prøvd og ikke virker. Som vi ser i Irak, rammer effektive internasjonale sanksjoner hele befolkningen, langt utover regimet og dets støttespillere. De politiske resultater kan være vanskelig å forutsi og vil ikke alltid være i samsvar med intensjonene. Men Norge vil selvsagt uansett slutte lojalt opp om sanksjoner som blir vedtatt av Sikkerhetsrådet i FN, og som har vist seg å være effektive, som f.eks. sanksjonene mot det tidligere regimet i Sør-Afrika.

Ensidige norske sanksjoner vil svært sjelden være et effektivt pressmiddel. Signaleffekten, som det snakkes mye om, kan lett bli tydeligere hjemme enn ute. Samkvemmet med Norge er som regel lett erstattelig for et regime. Foruten å ramme norske bedrifter uforholdsmessig hardt kan ensidige tiltak undergrave internasjonal tillit til Norge som handelspartner.

I de fleste tilfeller vil økonomisk samkvem skape materiell framgang som kan bidra til å bedre situasjonen for menneskerettighetene - iallfall på det økonomiske og sosiale området. Vi vil søke å forsterke den positive virkningen gjennom en målbevisst og byggende dialog med samhandelspartnerne. Regjeringen oppfordrer norsk næringsliv og fagbevegelse til å være med og ta ansvar for å spre norske verdier og holdninger i land en samarbeider med.

Jeg ser på dette som fredsarbeid, fordi det er med å forebygge konflikter ved å gripe fatt i de grunnleggende årsaker til at konflikter oppstår. Generelt bør det internasjonale samfunnet satse mye mer på konfliktforebygging. Det er da av stor betydning at et så sentralt instrument som FN blir styrket.

I dag befinner FN seg i krise. Dette skyldes i en viss grad at hovedbidragsyteren USA ikke oppfyller sine finansielle forpliktelser, selv om det er tegn på en positiv utvikling. Det medvirker til at de ressurser FN har til rådighet, ikke står i forhold til utfordringene. Men FN sliter også med organisatoriske problemer og ineffektiv ressursbruk. Det er derfor behov for å reformere FN, effektivisere virksomheten og sette FN-systemet bedre i stand til å møte de utfordringer verdenssamfunnet står overfor.

FN er en hjørnestein i norsk utenrikspolitikk. Vi viderefører vårt sterke FN-engasjement og opprettholder Norges betydelige frivillige bidrag til FN-systemet både finansielt og ved å stille personell til rådighet. Vi vil også fortsatt delta aktivt i reformprosessen i FN og legger til grunn at FNs viktigste oppgaver bør være:

• Konflikt- og krisehåndtering så vel som nødhjelp.
• Menneskerettigheter og demokratibygging.
• Bærekraftig økonomisk og sosial utvikling, herunder fattigdomsbekjempelse.
• Normgivende arbeid og utvikling av folkeretten.

Det er behov for å styrke FNs rolle i arbeidet for fred og sikkerhet. Sikkerhetsrådet bør utvides for å ta hensyn til endringene siden FN-pakten ble til for over 50 år siden. Den ble skrevet av krigens seierherrer. Økt representativitet kan styrke rådets legitimitet og dermed evne til å spille en aktiv rolle i å hindre krigssituasjoner og bidra til konfliktløsning. I nært samarbeid med de andre nordiske land har Norge deltatt aktivt i diskusjonene og lagt fram forslag om reform av Sikkerhetsrådet. Regjeringen har lansert Norge som kandidat til Sikkerhetsrådet i 2001-2002.

Norge er en pådriver for å styrke FNs rolle innen fred, sikkerhet og konflikthåndtering. Vi har tatt initiativ og bidrar med midler til at FN oppretter et eget fond for konfliktforebyggende tiltak. I tillegg til dette og vår aktive støtte til at FN etablerer et utrykningshovedkvarter, arbeider vi for å få til en bedre og mer helhetlig planlegging av FNs innsats i kriseområder. Norge har ledet en arbeidsgruppe om samordning av politiske, humanitære, militære og økonomiske tiltak. Oppfølgingen vil stå høyt på FNs dagsorden i år.

I hele fjor foregikk det et omfattende nordisk samarbeid for å utvikle forslag som kan bidra til å revitalisere FNs arbeid på det økonomiske og sosiale området. Parallelt med dette arbeidet har det vært gjennomført omfattende konsultasjoner, hovedsakelig med land i sør. Erfaringene fra konsultasjonsarbeidet er svært gode, både når det gjelder å skape aksept for nordiske forslag og bygge opp gjensidig tillit. Et godt tillitsforhold mellom nord og sør vil være av avgjørende betydning for å sikre framdrift i FNs reformprosess.

De nordiske reformforslagene som er utviklet gjennom det nordiske prosjektet, har som hovedmål å bedre effekten av FNs arbeid på landnivå, der det er for mange "kokker". Dette stiller i sin tur krav til et mer samlet FN sentralt, med forslag om en større harmonisering og integrasjon av FNs bistandsaktiviteter på hovedkvarternivå.

I de seinere år har det vært økt oppmerksomhet om hvordan regionale organisasjoner kan avlaste FN med konfliktløsning og fredsarbeid. FN mangler ressurser til å gå inn i alle konfliktsituasjoner der det reises krav om et internasjonalt engasjement. I slike tilfeller vil det ofte være tale om at en regional organisasjon får mandat fra Sikkerhetsrådet. I disse dager ser vi hvordan OSSE i nært samspill med FN engasjerer seg aktivt i Albania for å motvirke en ytterligere forverring av situasjonen der.

For øvrig spiller OSSE gjennom sine spesialutsendinger og internasjonale sendelag en viktig konfliktforebyggende rolle innen sitt område. Organisasjonen har også en sentral rolle i arbeidet med å bygge opp igjen samfunn etter konflikter og krigshandlinger, f.eks. i gjennomføringen av valg i Tsjetsjenia. Regjeringen er opptatt av at arbeidet med å styrke OSSE fortsetter og har stilt Norge til disposisjon for formannsvervet i 1999.

Skjønt OSSEs betydelige plass i den framtidige europeiske sikkerhetsorden vil det nye NATO bli selve hjørnesteinen. Det er langt mindre kontroversielt i dag enn for ti år siden å omtale NATO også som en fredsorganisasjon. I snart 50 år har NATO-medlemskapet vært vårt ankerfeste i en utrygg verden. Som kollektiv forsvarsorganisasjon og politisk bindeledd mellom Europa og Nord-Amerika har NATO hatt en enestående plass i det sikkerhetspolitiske samarbeidet. Selv om NATO fortsatt kommer til å beholde sine kjernefunksjoner, har de grunnleggende endringene i våre utenrikspolitiske omgivelser de seinere år medført at NATO-samarbeidet får nye dimensjoner.

NATOs nye rolle i gjennomføringen av fredsbevarende operasjoner for FN og OSSE har forsterket behovet for å tilpasse NATOs militære organisasjon. Det gjøres nå bl.a. ved hjelp av kombinerte, flernasjonale styrker, såkalte Combined Joint Task Forces, som inngår i NATOs faste kommandostruktur, trenes og forberedes for fredsoperasjoner. De kan raskt skilles ut og settes inn der behov måtte oppstå, eventuelt også med deltaking fra andre enn NATO-land. Oppdraget i Bosnia er på mange måter den første slike operasjon og viser hva det nye NATO innebærer i praksis. I SFOR-styrken i Bosnia bidrar Norge med rundt 700 militære og sivile.

Opplegget med innsatsstyrker er en krumtapp i Alliansens evne til å gjennomføre nye oppgaver. Det er også det avgjørende element i de militære ressurser de allierte land kan vedta å stille til disposisjon for Vestunionen til såkalte "europeiske operasjoner", dvs. i situasjoner der de nordamerikanske allierte ikke deltar. Ved å la Vestunionen nyttiggjøre seg NATO-ressurser unngår vi at det bygges opp parallelle strukturer i Europa. Samtidig bidrar ordningen med innsatsstyrker til at NATO kan trekke Russland og andre partnerland med i gjennomføringen av fredsoperasjoner, slik vi har sett i Bosnia.

På utenriksministermøtet i Berlin i juni i fjor vedtok vi at den europeiske sikkerhets- og forvarsidentitet skulle utvikles innenfor NATO. Større europeisk ansvar er naturlig i den nye situasjonen og forventes ikke minst av USA. Berlin-vedtaket innebærer at vi unngår et uheldig konkurranseforhold mellom NATO og Vestunionen. NATO forblir det sentrale instrumentet. Jeg er svært opptatt av at de transatlantiske forbindelser ikke blir svekket i denne prosessen.

Antallet medlemmer i NATO vil øke i åra framover. Norge støtter NATO-utvidelse som ledd i arbeidet med å utforme et sikkerhetssystem for hele Europa. I første omgang vil noen sentral- og østeuropeiske land bli invitert til medlemskapsforhandlinger, men utvidelsen er en prosess. Jeg vil understreke at vi ser det som avgjørende at utvidelse ikke skaper nye skillelinjer. Derfor legges det stor vekt på forholdet til de land som ikke kommer med i denne omgang.

Vi vil for det første styrke Partnerskap for fred (PFP)-samarbeidet. Jeg ser også for meg at PFP får en høyere politisk profil ved at det utformes nye ordninger for politiske konsultasjoner. NATOs ministermøte i desember vedtok å arbeide videre med forslaget om å opprette et Atlantisk partnerskapsråd. Et slikt råd kan bidra til å gi det nå svært omfattende PFP-samarbeidet en samlende ramme og bedre partnerlandenes mulighet til å være med å utforme samarbeidet med NATO. Det nye PFP vil innebære et betydelig tettere sikkerhetspolitisk samspill mellom de allierte og samarbeidslandene, slik at de kan trekkes tettere inn i det euro-atlantiske sikkerhetspolitiske samarbeidet. Det er viktig å se dette i sammenheng med utvidelsen.

I arbeidet med å tilpasse NATO til en ny sikkerhetspolitisk situasjon må forholdet til Russland vies like stor oppmerksomhet som NATO-utvidelse og partnerskapssamarbeidet. Russlands legitime sikkerhetspolitiske interesser må det tas hensyn til. Vi oppnår ikke varig fred og stabilitet i Europa uten aktiv russisk deltakelse. Russland er i kraft av sin størrelse og betydning NATOs viktigste samarbeidspartner. Vår målsetting må være at det skapes et virkelig partnerskap mellom NATO og Russland, slik at også Russland deltar i styrkingen av sikkerheten i Europa. Forholdet mellom NATO og Russland er en av bærebjelkene i det nye Europa.

Økonomisk framgang og sosial stabilitet er en forutsetning for varig sikkerhet i Sentral- og Øst Europa. Medlemskap i EU blir av disse landene sett som sentralt i arbeidet for å trygge levekårene. EU-utvidelse har også klare sikkerhetspolitiske sider. Etter at EUs regjeringskonferanse etter planen avsluttes i sommer, vil ventelig forhandlinger med søkerland ta til. Ingen søkerland bør utelukkes fra forhandlingene. Norge har gitt full støtte til de nordiske EU-land som går inn for at også baltiske land kommer med når EU innbyr til forhandlinger. Tidlig medlemskap for balterne ville bety mye for en stabil utvikling i Østersjøområdet.

Det er også bra at oppmerksomheten omkring Østersjøsamarbeidet har økt i det siste. Dette samarbeidet er ikke minst viktig for å bedre forholdet mellom russerne og balterne og knytte dem tettere til europeiske samarbeidsordninger. Norge er med og styrker integrasjonsprosessene som skapes gjennom Østersjøsamarbeidet.

Østersjøsamarbeidet og Barentssamarbeidet bidrar hver på sin måte til den alleuropeiske dialogen. Jeg betrakter disse to samarbeidsordningene som gjensidig utfyllende og forsterkende, ikke som konkurrerende. Det regionale samarbeidet fremmer stabilitet og sikkerhet i våre nærområder. Det er ikke nok med ord og erklæringer om velvilje. Det trengs også konkrete prosjekter som både er uttrykk for et solidarisk håndslag og en aktiv støtte.

Her er vi framme ved den viktigste utfordringen vi i vest har i forhold til Europas østlige deler. Vi skal bygge opp nære og tillitsfulle forbindelser på tvers av det gamle øst/vest-skillet. Da må vi vise i praktisk politikk at den kalde krigens slutt gir nye muligheter av betydning for folks hverdag. Norge er beredt til å gjøre sitt til at folkestyret befestes og at arbeidet for trygghet og bedre kår har framgang. For vår del er det naturlig å sette inn mest ressurser på Barentssamarbeidet. Vi er derfor glad for at dette samarbeidet har opparbeidet seg en plass på den europeiske politiske arena. Vi legger vekt på å ha EU og EU-landene med som aktive partnere, ikke minst i det viktige arbeidet for miljø og atomsikkerhet i våre nærområder.

På denne måten er vi med og møter de nye sikkerhetsutfordringene. Vår oppfatning av sikkerhetsutfordringene i vårt nærområde har endret seg mye det siste tiåret. Faren for storkrig i dette området er sterkt redusert. Men samtidig ser vi kanskje enda klarere hvor viktig internasjonalt samarbeid er for å sikre oss medbestemmelse over forhold utenfor våre grenser som også berører norsk hverdag. Dette er en erkjennelse som vi må ta med oss i alt vårt fredsarbeid i videste forstand; vi må med andre ord tenke og handle både globalt og lokalt.

På begynnelsen av 1990-årene snakket optimistene om at vi stod foran en ny verdensorden, hvor folkeretten og fredelig tvisteløsning skulle prege det internasjonale samarbeidet. Dessverre er vi ennå langt unna et slikt ideal. For arbeiderbevegelsen må det målet Knut Frydenlund beskrev som en bedre organisert og mer solidarisk verden, fortsatt stå sentralt i et internasjonalt engasjement som både famner om det nære og det geografisk sett fjernere. Slik er vi med og tar ansvar for oss selv og våre medmennesker. Det er i samsvar med den faglige og politiske arbeiderbevegelses beste idealer.