Utenriksminister Bjørn Tore Godal

Innlegg ved Norske fiskeoppdretters forenings årsmøte

Tromsø 24.4.97.

Takk for hyggelig invitasjon til å komme hit på årsmøtet deres. Også min hverdag har de siste ukene i stor grad vært preget av en av de sakene som opptar denne forsamlingen sterkt både ved merdene og i foreningen. Derfor setter jeg stor pris på denne anledningen til å utveksle erfaringer og synspunkter på norsk lakseeksport til EU med dere som vet hvor skoen trykker.

Når Regjeringen har gitt den aktuelle laksesaken med EU svært høy prioritet, skyldes dette selvsagt den store betydning denne eksporten har, ikke bare for kystnorge, men også nasjonaløkonomisk. På få år er oppdrettsnæringen blitt en ryggrad for distriktene. Etter olje- og gass er fiskerisektoren en av våre aller vår viktigste eksportnæringer, og innen fiskeeksporten er oppdrettsnæringen klart størst. Suksessen skyldes, som dere vet minst like godt som jeg, at Norge har vært ledende på utviklingen av kommersielt lakseoppdrett, og at vi har en langstrakt kyst med gunstige naturgitte betingelser.

Men det hjelper som kjent lite å ha en effektiv næring med de beste produkter om det ikke finnes markeder. Over 80% av lakseeksporten går til EU-landene, så det sier seg selv at denne eksporten er livsviktig for oppdrettsnæringen. Men som dere har erfart, har laks over flere år vært et følsomt område i våre handelspolitiske forbindelser med EU. Selv om EØS-avtalen sikrer Norge full og fri adgang til EU-markedet på de aller fleste områder, gjelder det ikke for fisk og fiskevarer. Det er særskilte bestemmelser på dette området.

Uavhengig av den aktuelle laksesaken arbeider Regjeringen også aktivt på andre måter for å sikre konkurransevilkårene for norsk fiskeeksport på EU-markedet. Sentralt i dette arbeidet står revisjonen av EØS-avtalens regler om veterinære forhold. Forhandlingene med EU er i ferd med å bli avsluttet og forventes behandlet i EØS-komiteen til høsten. Med denne avtalen får Norge og EU felles veterinært regelverk i EØS. Dette innebærer at Norge ikke rammes av EUs økte kontrollfrekvens overfor tredjeland. Uten avtalen ville grensekontrollen av norsk fiskeeksport kunne økt fra 3-5% til 20-50%, noe som ville medført dårligere konkurransevilkår for fiskerinæringen. Dersom Stortinget til høsten støtter avtalen, vil den være et vesentlig bidrag til å sikre gode konkurransevilkår for norsk oppdrettsnæring på EU-markedet.

Vi kjenner alle utgangspunktet for de aktuelle problemene for norsk lakseeksport til EU: skotske og irske oppdretteres frykt for å bli utkonkurrert av den effektive norske næringen. Den skotske næringen har anklaget dere for å drive med dumping, og de har anklaget norske myndigheter for å gi subsidier. På bakgrunn av dette har de krevd at det skal innføres både straffetoll og utjevningsavgift på norsk lakseeksport til EU.

Næringen i Skottland og Irland har i en viss grad lykkes med å mobilisere støtte fra produsenter også i andre EU-land. Den tradisjonelle fiskerinæringen i enkelte EU-land kan også være interessert i å begrense konkurransen, da det hevdes at fiskeprisene generelt presses nedover pga. norsk lakseeksport. Det er jo ikke bare i Norge man tenker distriktspolitikk!

I august i fjor vedtok Europakommisjonen å innlede en formell undersøkelse av norsk lakseeksport til EU på bakgrunn av en klage fra skotske og shetlandske oppdrettere. Med sikte på å unngå slike undersøkelser ble det her til lands iverksatt tiltak for å møte situasjonen på laksemarkedet. Disse omfattet fôringsstans, fôrkvoter og en hyppigere kontroll av tetthetsforskriftene.

Dette ble det redegjort for overfor Kommisjonen og medlemslandene, bl.a. i EØS-komiteen og i EØS-rådet. Det ble vist til EØS-avtalens bestemmelser om statsstøtte, og til at den norske laksenæringen opptrer under tilsvarende rammevilkår som næringen i EU. Kommisjonen mente på sin side at de hadde grunnlag for å gjennomføre sine undersøkelser.

I undersøkelsesperioden valgte både myndighetene og næringen å samarbeide med EU. Laksesaken ble regelmessig tatt opp i samtaler med Kommisjonen og medlemslandene både på politisk plan og av embetsverket. Laksesaken har vært et fast punkt på møtene i EØS-komitéen. Våre ambassader i EU-landenes hovedsteder ble også mobilisert til en aktiv bearbeiding av myndighetene i EU-hovedstedene. I alle disse samtalene gjorde vi fra myndighetenes side rede for de tiltak som var iverksatt i Norge, og vi viste til EØS-avtalens bestemmelser som vi mente burde legges til grunn for Kommisjonens vurderinger av statsstøtte.

Rett før påske la så Kommisjonen fram en intern rapport til medlemslandene om utfallet av dumping- og subsidie-undersøkelsene. Det ble snart kjent gjennom media at Kommisjonen på bakgrunn av undersøkelsen la opp til en midlertidig straffetoll og utjevningsavgift på rundt 14 %. Både norske myndigheter og næringen reagerte mot Kommisjonens vurderinger.

Vi pekte på at vi hadde problemer med å se hvordan oppdrettere i EU, som hadde økt både sin produksjon og sine markedsandeler, kunne ha lidd skade som følge av påstått dumping og konkurransevridende subsidiering. Næringen har påvist at Kommisjonens vurderinger i dumpingsaken var beheftet med tekniske svakheter. Kommisjonen synes heller ikke i undersøkelsen å ha tatt nødvendig hensyn til EØS-dimensjonen. Gjennom en egen protokoll til EØS-avtalen har jo partene påtatt seg en særskilt forpliktelse til å søke løsninger på konflikter uten å gå til ensidige tiltak.

Så snart det var klart hva som lå i Kommisjonens rapport, iverksatte Regjeringen en politisk og diplomatisk offensiv i Brussel og i alle medlemslandene. Statsminister Jagland sendte brev til sine nordiske kolleger og til Kommisjonens president Santer. Jeg sendte brev til samtlige av mine kolleger i EU-landene og hadde også telefonsamtaler med en rekke av dem. Fiskeriministeren og statssekretær Siri Bjerke hadde samtaler med kolleger i sentrale medlemsland for å søke støtte for det norske synet. Sammen med fiskeriministeren hadde jeg møter med kommissærene Hans van den Broek og Sir Leon Brittan. Jeg har også vært i kontakt med andre kommissærer. Laksesaken ble også tatt opp på et ekstraordinært møte i EØS-komitéen. Ambassadørene i EU hadde samtaler på høyt nivå med myndighetene i medlemslandene.

I alle våre samtaler har vi, ved siden av å kommentere selve substansen, klart uttrykt vår vilje til dialog og samarbeid. Vi har understreket at det vil være i alle parters interesse å finne fram til en forhandlingsløsning framfor å ty til proteksjonistiske tiltak.

Det synes klart at mange medlemsland har uttrykt skepsis til Kommisjonens forslag om midlertidig straffetoll. Foruten Storbritannia og Irland skal visstnok bare et fåtall andre land ha støttet Kommisjonens vurderinger. Dette er uvanlig i denne typen saker hvor EU-landene vanligvis støtter hverandre i solidaritet.

Mitt inntrykk er at det viktigste argumentet til medlemslandene er at det ikke er rimelig å innføre midlertidige tiltak overfor en nær EØS-partner, uten først å ha forsøkt å finne en løsning gjennom dialog og samarbeid. Jeg vil også si at i tillegg til EØS-avtalen har Regjeringens strategi for et nært forhold til EU-landene, gitt folkeavstemningsresultatet, vært en forutsetning for den forståelsen vi har vunnet. Det gjelder ganske særlig overfor de enkelte medlemsland i EU.

På norsk side har vi nettopp tatt til orde for dialog og samarbeid gjennom hele prosessen. Vi håper dette også kan bli utfallet, men det er for tidlig å si noe konkret. Det er nå opp til Kommisjonen å bestemme hva som vil skje videre. Kommisjonen kan seinest iverksette midlertidige tiltak 31. mai. Den samarbeidslinjen vi har tatt til orde for, forplikter oss til å bidra til at en løsning blir funnet.

Det har vært hevdet at Norge eventuelt må vurdere handelspolitiske mottiltak om lakseeksporten skulle bli ilagt straffetoll. Men her må vi spørre oss selv: Hvem har mest å tape på at denne saken utvikler seg til en alvorlig handelskonflikt? Det skulle være nok å vise til at om lag 70% av vår samhandel med utlandet nettopp er med EU. Det er derfor først og fremst vi som er avhengige av EU-markedet. I handelspolitikken, som i all annen utenrikspolitikk, er det ikke de små som har mest makt å sette bak sine krav. Vi er prisgitt internasjonale regler, og selv om vi kan mene at disse reglene i dette tilfellet ikke følges, er det i virkeligheten begrenset hva vi skulle kunne gjøre. Vi har alt å vinne på samarbeid framfor konflikt med en nær partner som EU.

Vi står foran vanskelige avveininger. Både for næringen og myndighetene er det viktig å få til en løsning som gir lakseoppdretterne stabile og gode rammevilkår på kort og på lang sikt. Det er selvsagt uholdbart for norsk oppdrettsnæring å leve med en konstant trussel om dumpingtiltak. Norske myndigheter og lakseoppdrettere har en felles interesse i å opptre ansvarlig. Den situasjonen som har oppstått i forhold til EU, har vi fryktet, men i det lengste håpet vi skulle unngå. Nå må Regjeringen, i nær kontakt med næringen, søke å finne løsninger som vi kan drøfte med EU. Disse løsningene må være troverdige, og de må være gjennomførbare. Det blir ingen lett sak, men det må være et mål for både myndighetene og næringen å få bedre rammebetingelser enn hva tilfellet ville bli med straffetoll og utjevningsavgift. For alternativet til en forhandlingsløsning er ikke å fortsette som til nå, men at EU innfører straffetiltak!

Det er ingen ønskeoppgave å iverksette tiltak som kan bremse norsk oppdrettsnærings vekst på det europeiske marked. Dette er heller ikke første gang vi møter denne typen problemer på våre eksportmarkeder. Men disse problemene må vi nå søke å løse, slik at vi kan legge grunnen for fortsatt lønnsomhet og trygge arbeidsplasser i en næring som betyr så mye for kystnorge og hele landet. La oss ønske hverandre lykke til i det felles arbeidet!