Utenriksministerens åpningstale på seminaret om fredsbevarende operasjoner,
Røde Kors Konferansesenter, Oslo, 8. oktober 1997

Nordens plass i den internasjonale sikkerhetsstrukturen

Norden er i økende grad blitt en utenriks- og sikkerhetspolitisk aktør. La dét være et sentralt premiss for diskusjonen på dette seminaret. Internasjonale media har de siste årene slitt med å stave en lang rekke nordiske navn korrekt: Stoltenberg, Bildt, Eide, Vollebæk, Seitner og Eide igjen. Vi har samarbeidet, og samarbeider, tett med NATO og Russland i SFOR og med USA i Makedonia (UNPREDEP) og hadde de første FN-troppene som ble utplassert i Bosnia. Vårt humanitære engasjement er omfattende. Barents- og Østersjøsamarbeidet tiltrekker seg internasjonal oppmerksomhet. Sverige er medlem av FNs Sikkerhetsråd i perioden 1997-98, Norge er kandidat i 2001-2. Danmark har i år formannskapet i Organisasjonen for sikkerhet og samarbeid i Europa (OSSE), og Norge vil etter alt å dømme være formann i 1999. Norden er en europeisk subregion med reell innflytelse.

De nordiske landene har alltid hatt et nært samarbeid i FN, inkludert om fredsbevarende operasjoner. Det nye er at den tradisjonelle sikkerhetspolitiske dagsorden og den fredsbevarende dagsorden i nordisk sammenheng er mer sammenfallende enn før. De halvårlige nordiske utenriksministermøtene er i dag viktige fora for alle områder som gjelder våre utenrikspolitiske interesser.

Dette skyldes i stor grad at vi ikke lenger har én enkelt militær trussel å forholde oss til. Andre former for usikkerhet har blitt utfordringer for oss. I tillegg til kollektivt forsvar er krisehåndtering, fredsoperasjoner og integrering av de sentral- og østeuropeiske landene blitt viktige oppgaver for NATO. På disse områdene har Norden tradisjonelt vært en pådriver, og vi satser fra norsk side på å videreføre dette engasjementet.

Den såkalte "nordiske balansen" er blitt erstattet av et nordisk-europeisk samarbeidsnettverk som har mange forgreninger, tross ulike institusjonelle tilknytninger. Partnerskap for fred og Det euro-atlantiske partnerskapsråd, samt de nyetablerte NATO-Russland- og Nato-Ukraina-rådene, sørger for at så å si alle europeiske land nå har nære politiske forbindelser med NATO, samtidig som de åpner for regionalt samarbeid både av praktisk-militær art og om overordnete politiske spørsmål.

De nordiske landene kan sammen bidra til stabilitet i nærområdene. Dette samarbeidet inkluderer EU, Europarådet og OSSE, ved siden av NATO og PfP. Med våre baltiske naboer har vi utviklet et samarbeid innenfor en rekke samfunnsområder, f.eks. ved å øke de baltiske lands evne til å delta i fredsbevarende operasjoner, gjennom BALTBATT. Et estisk kompani har vært stasjonert i UNIFIL sammen med NORBATT og fått gode skussmål fra FN. Det kanskje klareste eksemplet på nordisk samarbeid har vi i den nordisk-polske brigaden (NORDPOL) i SFOR. Her inngår som kjent finske, polske og baltiske enheter, ved siden av de øvrige nordiske landenes.

NATO skal nå vurdere sitt strategiske konsept i lys av vår nye sikkerhetssituasjon og framtidige utfordringer og vil da måtte vurdere hvilken plass krisehåndtering og fredsbevarende eller "fredsstøttende" operasjoner skal ha i forhold til andre oppgaver. NATOs rolle som en viktig bidragsyter til internasjonale fredsbevarende og humanitære operasjoner er et ganske nytt fenomen og markerer en utvikling de nordiske landene hilser velkommen. Det har oppstått forventninger om at den styrken NATO har bygd opp de siste førti årene, kan anvendes til å støtte opp om andre organisasjoners, dvs. FN og OSSE's fredsarbeid, særlig i Europa. NATOs utenriksministermøte i Oslo i 1992 åpnet nettopp for at organisasjonen kunne delta i fredsbevarende operasjoner etter anmodning fra FN eller OSSE. Samme år ble det vedtatt at OSSE var en regional organisasjon i henhold til FN-pakten, noe som tilsier at OSSE skal avlaste FN ved å påta seg ansvaret for konflikter og kriser i OSSE-området. Senere har det utviklet seg en arbeidsdeling hvor konfliktforebygging er blitt OSSEs hovedoppgave, mens selve krisehåndteringen er overlatt til NATO og FN.

Det gjenstår mye arbeid før vi har utviklet en felles forståelse og felles tilnærming til fredsbevarende eller fredsopprettende operasjoner i alle NATO- og PfP-land, for ikke å snakke om en klar felles forståelse mellom de som bidrar med tropper, og de som autoriserer slike operasjoner. Erfaringene fra Bosnia vil imidlertid være en viktig katalysator for det videre arbeidet. Man skal ikke undervurdere den store praktiske betydningen SFOR-samarbeidet har hatt for de nordiske landene, ved siden av at styrkene har bidratt til å stabilisere utviklingen i Bosnia.

Tradisjonelt har fredsbevarende operasjoner blitt forbundet med FN. Det er en allmenn nordisk holdning at FNs Sikkerhetsråd fortsatt skal ta beslutninger om når og hvor det internasjonale samfunnet skal gripe inn i konfliktsituasjoner. Sammen med de andre nordiske landene har vi hatt en sentral rolle i utviklingen av doktriner som i dag anvendes i FN, og Norge alene har deltatt med 50 000 soldater de siste femti årene. Opp til 1992 utgjorde de nordiske landene, Canada, Irland og Italia FNs "brannkorps," og sammen bidrog de oftest i de forskjellige innsatsområdene. De "gamle" har fortsatt sin innsatsvilje i behold, men i dag er det andre land som bidrar mest rent tallmessig. Det er en naturlig utvikling.

De nye multinasjonale operasjonene skiller seg betydelig fra de tradisjonelle. Det dreier seg som regel om inngrep i interne konflikter, hvor ofrene stort sett er sivile. Partene er mange, udisiplinerte og vanskelige å identifisere, ofte ikke bundet av humanitær folkerett og regler som regulerer adferd mellom stater. Grensene mellom politisk vold, krig og kriminalitet viskes ut. Fredsoperasjonene involverer humanitære og sivile aktører i like stort omfang som militære. Sentrale oppgaver er overvåking av flyktningeleire, menneskerettigheter og demokratiske valg, samt humanitær hjelp.

De økte oppgavene har skapt et behov for å forbedre FNs evne til fredsskapende og fredsbevarende operasjoner. Norge og de andre nordiske landene har her deltatt aktivt i FN ved å støtte opp under Generalsekretærens reformplan. Vi må innse at en begrensning av ambisjonsnivået må til, slik at det blir større samsvar mellom mandat og ressurser. Det må legges økt vekt på å forebygge konflikter, og vi har tatt initiativ til etablering av et fond for forebyggende handling.

Fra norsk side ønsker vi å bidra med personell til etableringen av et Utrykningshoved-kvarter i FN (Rapid Deployment Mission Headquarter). Vi har styrket den sivile ekspertisen gjennom beredskapsordningen NOREPS (Norwegian Emergency Preparedness Systems) og NORDEM (Norwegian Resource Bank for Democracy and Human Rights), som begge er basert på et utstrakt samarbeid med frivillige organisasjoner. Bare i 1996 ble mer enn 500 NOREPS- og NORDEM-personell sendt til over 30 land, etter anmodning fra bl.a. FN og OSSE. Forsvarsdeparte-mentet har gjennom etableringen av FOKIV styrket den militære ekspertisen. Vi har støttet evalueringsenheten i Department for Peacekeeping Operations (DPKO), den såkalte Lessons Learned Unit. Viktig er også vår deltakelse i SHIRBRIG (Multinational UN Stand-by Forces High Readiness Brigade) og NORDCAPs (Coordinated Arrangement for Military Peace Support), som jeg er sikker på FD's representant vil tale om i ettermiddag.

Norge vil aktivt følge opp arbeidet med preventivt diplomati og tidlig varsling i forbindelse med OSSE-formannskapet vårt i 1999, i nært samarbeid med FN, andre internasjonale organisasjoner og frivillige organisasjoner. Konfliktløsning er i dag ikke lenger utelukkende staters domene, men en regelrett vekstindustri blant frivillige organisasjoner.

Det er naturlig å legge stadig større vekt på innsatsen i våre europeiske nærområder, ikke minst i lys av vårt kommende OSSE-formannskap, men fokus må ikke bare være på nærområdene og Europa forøvrig. De nordiske utenriksministrene besluttet på sitt møte i februar i år å gjøre en fellesinnsats i forhold til Afrikas ønsker om å styrke sin evne til å delta i fredsbevarende operasjoner - både i Afrika og andre steder i verden. En fellesnordisk delegasjon vil i november forsøke å identifisere afrikanske ønsker og behov og presentere et fellesnordisk syn på konfliktforebygging og fredsbevaring. Afrikanske offiserer har allerede deltatt på nordiske kurs i fredsbevarende operasjoner, og vi vil nå utvide dette samarbeidet. Det er særlig viktig for oss og for våre afrikanske samarbeidspartnere at vi utarbeider en helhetlig tilnærming til konfliktforebygging og fredsbevaring hvor koordinering av politiske, sivile, humanitære og militære aktiviteter står sentralt. Vi betrakter dette som et viktig bidrag til å styrke den globale og regionale sikkerheten under FN-paraplyen.

Oppsummert og sammenfattet: De omfattende og positive endringene i det sikkerhetspolitiske landskapet i de år som er gått siden Berlin-murens fall, har redusert den relative betydningen av forskjellene i de nordiske lands sikkerhetspolitiske tilknytning. Det såkalte trusselbildet er annerledes enn før og meget sammensatt. Ingen er lenger "nøytrale" i forhold til de nye sikkerhetspolitiske utfordringene i Europa knyttet til etnisk og sosial uro, miljøproblemer osv. I denne situasjonen kommer den sterke nordiske samarbeidstradisjonen når det gjelder fredsbevarende operasjoner og konfliktforebygging bedre til sin rett og representerer et større potensiale enn før.

Vi kan med styrke stå sammen om byggingen av et fredens Europa, det Europa som i historisk sammenheng har vært arnested for to verdenskriger. Her er stabiliteten i nordområdene et særlig anliggende for våre nordiske land. Vi må sammen bidra til å øke de europeiske lands samlede kapasitet til å delta i fredsbevarende og humanitære operasjoner, gjennom NATO, OSSE, EU, VEU. Og sist, men ikke minst: Vi må styrke FN's rolle i og kapasitet til konfliktforebygging og konfliktløsning. Dette knytter direkte an til det nordiske ønsket om å bygge ut regionale sikkerhetssystemer, slik vi nå arbeider for å styrke de afrikanske landenes kapasitet på dette helt avgjørende området.