Bistandsminister Kari Nordheim-Larsen, Utenriksdepartementet

Norges samarbeid med utviklingslandene

Foredrag ved Forsvarets Høgskole, 4. mars 1997

Innledning. Bistand og utenrikspolitikk

De endringer som har funnet sted over store deler av verden de siste fem-seks årene har bidratt til et annet og åpnere klima i den utenrikspolitiske og bistandspolitiske debatten i Norge. Politiske og økonomiske reformer er ikke noe som bare har preget utviklingen i de østeuropeiske land, også i Sør har det mange steder blitt påbegynt en omfattende reformprosess. Den verden vi forholder oss til i dag er ikke bare forskjellig fra den kalde krigens dager. Den er også på mange måter mer uoversiktlig og uforutsigbar enn tidligere.

Mitt poeng er å understreke sammenhengen mellom det som skjer i de ulike deler av verden. Bistandspolitikken kan ikke lenger sees isolert fra vår generelle utenrikspolitikk og må også sees i sammenheng med vår handelspolitikk. Bistandspolitikken er en del av vår utenrikspolitikk. Dette er det etterhvert stor enighet om i det politiske miljøet her hjemme.

For hva er vår tids store internasjonale utfordringer? Er det ikke nettopp den uverdige og farlige fattigdommen, miljøtrusselen og flyktningeproblemet? Et slikt syn har naturligvis konsekvenser for vår bistandsvirksomhet. En aktiv bistandspolitikk som både forebygger og reduserer disse helt sentrale internasjonale utfordringer, er en viktig del både av vår utenrikspolitikk og vår sikkerhetspolitikk.

Dette betyr bl.a. at vi velger å bruke bistandsmidler i politiske prosesser både innen land og regioner. Vi gir bistand av solidaritet med dem som har det vanskelig og for å støtte opp om og opprettholde politisk stabilitet og demokratiske institusjoner. Vi gir imidlertid også fordi vi selv har interesse av fred og stabilitet i land som geografisk ligger fjernt fra oss. Vi må ha alle disse elementer in mente når vi både diskuterer bistandsbudsjettets størrelse, som for 1997 er i overkant av 9,2 milliarder kroner, og bistandens innretning.

Noen vil kanskje spørre om bistandspolitikken etterhvert har blitt mer preget av egeninteresse enn solidaritet. Mitt svar til dette er et klart nei. Når disse to tilnærminger, solidaritet og egeninteresse, krever samme type tilnærming er det ikke grunn til å spekulere over hva som er viktigst. Erfaring fra vår egen historie viser at der rettferdighet og egen interesse går hånd i hånd - står vi overfor en stor forandringskraft.

Utviklingen i Sør

Endringer i det politiske og økonomiske bildet i Sør skjer raskt, og vil også ha stor betydning for utviklingen i den rike del av verden. Rundt 80 pst. av verdens befolkning bor i utviklingsland. Halvparten av dem er under 18 år. Forskjellene mellom rike og fattige land og befolkningsgrupper har blitt stadig større de siste tretti årene. Men enda mer iøynefallende er de voksende forskjellene mellom utviklingsland. En rekke land i Sørøst-Asia har i flere år hatt en årlig økonomisk vekst på 7-8% eller mer. Rundt 1,5 milliarder mennesker bor i denne delen av verden. Mange har opplevd en raskt økning i sin levestandard, mens andre fremdeles lever i den dypeste fattigdom. En rekke av landene i Latin-Amerika som tidlig på 80-tallet hadde enorme gjeldsproblemer og synkende levestandard, har nå raskt voksende økonomier. Også i Latin-Amerika er fordelingen av de økonomiske godene fremdeles meget skjev.

Men Afrika sør for Sahara og store befolkningsgrupper i Asia har ikke tatt del i det økonomiske oppsvinget som Sørøst-Asia og Latin-Amerika har opplevd. De fattigste 20% i verden har opplevd at deres andel av globale inntekter har falt fra 2,3 % til 1,4 % de siste 30 årene.

Barnedødeligheten i utviklingsland er fremdeles om lag ti ganger høyere enn i de vestlige land. Mange millioner mennesker dør fortsatt hvert år av sykdommer som lett kan helbredes eller forebygges, - som malaria, tuberkulose og diare.

Borgerkrig og konflikter har skapt nød og tvunget store befolkningsgrupper på flukt. Eksempler fra Afrika i de siste årene finner vi i Somalia, Rwanda, Burundi og Zaire. I tillegg til den ødeleggende effekt konfliktene har i de land hvor de pågår, påfører flyktningestrømmene nabolandene store belastninger. Dette er ofte land som har svært begrensede ressurser til å ta imot flyktninger. Tanzania er et aktuelt eksempel på et land som har mottatt store flyktningstrømmer.

I andre områder har tørke eller flom satt matproduksjonen tilbake og bidratt til at folk flykter. Tørke og befolkningsvekst har ført til store belastninger på miljøet. Resultatet er avskogning og andre miljøskader.

Et annet alvorlig problem er dårlig utbygd forvaltningskapasitet som følge av svake institusjoner og mangel på kompetanse. Når en del av landene i tillegg har alvorlige korrupsjonsproblemer - delvis på grunn av et altfor lavt lønnsnivå i offentlig forvaltning - skaper dette et dårlig klima både for intern ressursmobilisering, investeringer og bistand.

Det har imidlertid også vært fremgang på flere felter. I 1970 var det beregnet at kun en fjerdedel av voksne afrikanere kunne lese og skrive, i dag er andelen det dobbelte. Innen landbrukssektoren har en utviklet et globalt system for tidlig varsling av alvorlig svikt i matvareproduksjonen. Dette har betydd mye for å begrense omfanget av sultkatastrofer de siste årene. Forskjellen i gjennomsnittlig forventet levealder i utviklingsland og industriland har skrumpet inn fra 23 til 11 år over de siste tretti år.

Barnedødeligheten har fra 1990 til 1995 fortsatt å synke i alle deler av verden, og mange utviklingsland har oppnådd 90 pst vaksinasjonsdekning.

Arbeidet for å bedre forholdene for barn er blitt forsterket gjennom FNs barnekonvensjon som ble vedtatt av Generalforsamlingen i 1989. Det er nå oppnådd tilnærmet universell ratifikasjon av FNs barnekonvensjon.

Vi har også sett omfattende, positive endringer i den økonomiske politikken i mange utviklingsland. En rekke land har gått fra en sterkt sentralisert planøkonomi, med et omfattende statlig engasjement både i produksjon og omsetning, til en økonomi med vesentlig sterkere satsing på privat næringsvirksomhet.

Denne utviklingen, som har hatt sine sterkeste forkjempere i Verdensbanken og Det internasjonale valutafondet (IMF), er blitt støttet og oppmuntret også av Norge. Bakgrunnen for endringene i den økonomiske politikken er i stor grad det faktum at mange av landene rett og slett var konkurs. Omlegningene av den økonomiske politikken - de såkalte strukturtilpasningsprogrammene - har i mange land vist seg å være en smertefull og langtrukken prosess, men man kan nå vise til løfterike resultater i en rekke av de minst utviklede land, i Afrika bl.a. i Ghana og i Uganda. Omleggingen er nødvendig fordi økonomisk utvikling er en forutsetning også for forbedringer på det sosiale området.

Liberaliseringen i verdensøkonomien de siste årene stiller utviklingslandene overfor nye utfordringer, men åpner samtidig for nye muligheter. Bl.a. er utnyttelsen av ny teknologi i ferd med å revolusjonere internasjonal kommunikasjon og handel. Et gledelig trekk i dette bildet er at stadig flere land drar nytte av internasjonal handel. For Verdens Handelsorganisasjon, WTO, er det likevel en hovedutfordring å legge forholdene bedre til rette for de fattigste landene, både når det gjelder å delta i det internasjonale handelssystem og for å få del i fordelene ved dette. WTO-avtalen innebærer blant annet at alle mengdebegrensninger for import av tekovarer skal avskaffes innen 2005. Regjeringen legger opp til avskaffelse av norske kvoter innen 1998.

Jeg ledet den norske delegasjonen til WTOs Minister-konferanse i Singapore i desember i fjor. Her bidro Norge aktivt til at det ble enighet om en handlingsplan som blant annet foreslår tiltak for bedre markedsadgang for eksport fra de minst utviklede landene.

Norsk Sørpolitikk

Stortingsmelding nr. 19 (1995-96) trekker opp hovedlinjene i vår politikk overfor utviklingslandene. Meldingen utdyper og videreutvikler enkelte sider ved den politikk som er nedfelt i den forrige Nord-Sør-meldingen som ble fremlagt i 1992, (St.meld. nr 51) og som har vært fulgt opp gjennom de siste års bistandsbudsjetter. Rapporten fra Nord-Sør/Bistandskommisjonen, som la fram sin rapport for drøyt to år siden, danner en viktig bakgrunn for meldingen, og meldingen følger på mange viktige områder opp de synspunkter og forslag som Kommisjonen fremmet.

Dette gjelder bl.a. den sterke fokuseringen på fattigdomsbekjempelse som hovedutfordringen for Sørpolitikken generelt og for bistandsarbeidet.

Meldingen stadfester også at samarbeidet med utviklingslandene i enda større grad enn tidligere vil ta utgangspunkt i at landene selv har ansvar for egen utvikling. Støtte til oppbygging av en effektiv offentlig forvaltning vil derfor være en viktig form for bistand.

Som samarbeidspartner har vi både rett og plikt til å stille krav til utviklingslandene om at de fører en politikk som er utviklingsorientert, som respekterer menneskerettighetene og internasjonale avtaleverk og som viser vilje til en sosialt ansvarlig fordeling av landets ressurser. Vi må føre en aktiv og tett dialog med våre samarbeidspartnere om disse spørsmålene, og det må gjøres klart hvordan utviklingen på disse områdene vil påvirke bistandssamarbeidet. Det er viktig for begge parter å ha en felles forståelse av de krav og forventninger som knytter seg til samarbeidet. Behovet for forutsigbarhet i reaksjonsmønsteret dersom samarbeidet settes under press, f.eks. dersom utviklingen på menneskerettighets- eller demokratiområdet går i negativ retning, bør også understrekes. Samtidig er det viktig å få fram at vi er villige til å bidra positivt i situasjoner der det er behov for å støtte opp under økonomiske reformprosesser og utvikling av demokratiet, og myndighetene viser reell vilje til endring i en positiv retning. I noen tilfeller vil det være riktig å tilby land en ekstraordinær bistand i en overgangsperiode, for å understøtte nødvendige omstillingsprosesser.

Næringsutvikling

Vår bistand kan betegnes som vellykket dersom vi klarer å bidra til at våre samarbeidsland på sikt selv kan finansiere alle deler av sin samfunnsutvikling. Våre samarbeidsland er derfor avhengig av en økonomisk vekst som kan ivareta ønskene om en stadig mer omfattende satsing på bl.a. sosial sektor. Det lokale næringsliv har en viktig rolle å spille som drivkraft i samfunnsøkonomien.

Regjeringen mener også det er viktig å oppmuntre norsk næringsliv til å engasjere seg i utviklingsland. Vi har tro på at norsk næringsliv kan spille en god og aktiv rolle når det gjelder å bygge opp næringslivet i våre samarbeidsland. Våre tiltak omfatter forskjellige former støtte i tilknytning til etablering av foretak i utviklingsland, tilskudd og veiledning til disse landenes eksport til Norge og tilskudd til utviklingsfremmende tiltak.

Våre næringslivsordninger har imidlertid vært utsatt for mye kritikk, både fra grupper i opinionen og fra deler av opposisjonen på Stortinget. Disse gir inntrykk av at vi må velge mellom tiltak som enten gangner norsk næringsliv eller som har god bistandseffekt. Dette er ikke riktig. Evalueringer viser at prosjekt finansiert over næringslivskapitlet har like god bistandseffekt som annen bistand.

For å styrke det norske virkemiddelapparatet på dette feltet la Regjeringen i fjor høst fram for Stortinget et forslag om Statens investeringsfornd for utviklingsland, kalt NORFUND. Regjeringen vil om kort tid fatte vedtak om endelig ikrafttredelse for fondet.

Hensikten med NORFUND er kort fortalt å legge forholdene bedre til rette for private investeringer i utviklingsland, bl.a. gjennom risikoavlastning. Jeg håper norsk næringsliv finner det interessant å bruke fondet i forbindelse med prosjekter i våre hovedsamarbeidsland i Afrika. Disse landene er i dag taperne når det gjelder å tiltrekke seg utenlandske investeringer.

Helse og utdanning

Regjeringen vil øke bistandsinnsatsen innen sosial sektor. Vi legger også stor vekt på sosial fordelingspolitikk som tema i vår dialog med mottakerland og i vårt arbeid overfor multilaterale organisasjoner. I denne sammenheng snakker vi ikke bare om folks velferd. Det er dokumentert hvilken avgjørende betydning grunnleggende sosiale tjenester har for et lands økonomiske utvikling.

Som et ledd i oppfølgingen av FNs sosiale toppmøte i København tok Norge initiativ til å avholde et internasjonalt møte i Oslo i april 1996 for å diskutere hvordan man kan få til en økt satsing på sosial sektor gjennom det såkalte 20/20- initiativet. Dette initiativet går ut på at giverland og utviklingsland gjensidig forplikter seg til minst å avsette henholdsvis 20 prosent av sine bistandsmidler og 20 prosent av sine offentlige budsjetter til å finansiere grunnleggende sosiale tjenester. Under møtet i Oslo ble det klart at flere utviklings- og giverland er rede til å prioritere dette initiativet. Jeg vil fra norsk side følge opp det videre arbeid med 20/20-initiativet og det vil bli arrangert et oppfølgingsmøte for å konkretisere ideen ytterligere.

Verdensbanken har slått fast at den viktigste samfunnsinvesteringen er å satse på jenters utdanning. Å sikre jenters utdanning står sentralt for all norsk innsats i utviklingssammenheng. Kvinner med utdanning får færre barn, deres barn får gjennomgående bedre helse og økte muligheter til egen skolegang. Utdanning gir økte inntektsmuligheter, styrker den kulturelle tilhørighet og fremmer kvinners deltakelse i demokratiske prosesser. Regjeringen har økt og arbeider for ytterligere økning av bistand til grunnutdanning. Vi har bl.a. gått inn med en kraftig støtte gjennom UNICEF til grunnutdanning for jenter i Afrika.

Barnearbeid

Barn blir dessverre ofte kynisk utnyttet i arbeidslivet, særlig i utviklingsland. For å styrke innsatsen mot barnearbeid har jeg invitert til en internasjonal konferanse som vil gå av stabelen i Oslo 27.-30. oktober i år. Målsettingen med konferansen er å komme fram til samarbeidsstrategier, på nasjonalt og internasjonalt nivå, for å bekjempe barnearbeid.

Konferansen tar utgangspunkt i at barnearbeid er et globalt fenomen. Imidlertid vil fokus rettes mot den rolle bistand kan spille for å bekjempe problemet. Dette innebærer at kampen mot barnearbeid vil bli gitt høyest prioritet i vårt samarbeid med utviklingsland. Et 20-talls utviklingsland samt viktige giverland vil bli invitert til å delta på statsrådsnivå. I tillegg kommer representanter fra frivillige organisasjoner, multilaterale organisasjoner og individuelle eksperter.

Kvinner og likestilling

Regjeringen vil også øke innsatsen for kvinner. Å satse mer på kvinner handler om sosial rettferdighet og demokrati, men også om kvinners betydning for å få til en bærekraftig økonomisk vekst. Kvinner utgjør en stor del av verdens fattigste ressursforvaltere, særlig i Afrika sør for Sahara. Likestilling mellom kvinner og menn er avgjørende for å skape bærekraftig utvikling.

Matvaresikkerhet

Landbruket er den dominerende sektor i de fattigste utviklingslandene og har stor betydning for matvaresikkerhet, sysselsetting, inntekter og eksport.

Omlag åtte hundre millioner mennesker får ikke den mat de trenger for et sunt og aktivt liv. Dette er situasjonen til tross for at matvareproduksjonen pr. hode har steget raskere enn befolkningsveksten de siste fire år. I en periode på 10-15 år har den internasjonale arenaen vært preget av overproduksjon og handelsproblemer. Samtidig har underernæringen vært konstant. Mange er bekymret for om vi kan produsere nok til å fø alle i framtiden, selv om vi skulle få til politiske, sosiale og økonomiske rammebetingelser som muliggjør en bedre fordeling både av produkter og innsatsfaktorer i produksjonen. Dette viser at en må diskutere landbruksproduksjon innenfor en bred tilnærming til fattigdom og fordelingspolitikk.

Denne brede forståelsen for landbrukets rolle og betydning, preget også vedtakene fra Toppmøtet om verdens matvaresikkerhet som ble avholdt i Roma i november 1996.

Handlingsplanen som ble vedtatt på toppmøtet, legger hovedansvaret for oppfølging på nasjonalt nivå. Giverland, i samarbeid med internasjonale organisasjoner, har et ansvar for å bistå de svakeste og fattigste landene i den grad de trenger det. Oppfølgingen vil i stor grad konsentreres om Afrika. Giversamfunnet oppfordres bl.a. til å rette sin innsats inn mot de mindre gunstige landbruksområdene, hvor en stor del av de fattigste bor.

Fra norsk side er vi fornøyd med at handlingsplanen i stor grad støtter opp under det vi allerede gjør i bistandsvirksomheten. Toppmøtet slo fast at fattigdomsbekjempelse må gå hånd i hånd med økt produksjon, om det skal bli mindre sult. Dette har i lang tid vært en hovedstolpe i norsk bistand.

Gjeld

Utviklingslandenes gjeldssituasjon har vært et sentralt tema innen Nord-Sør-debatten i en rekke år. Norge har i internasjonal sammenheng arbeidet aktivt med sikte på å løse dette problemet, som for en rekke land er en klar hindring for videre utvikling.

Norske bidrag har i denne forbindelse i stor grad blitt rettet mot ulike typer multilaterale tiltak, først og fremst innen rammen av Verdensbanken, men også i noen grad overfor Det internasjonale valutafondet (IMF). Det mest omfattende tiltaket i denne forbindelse har vært støtte for å lette utviklingslandenes gjeldsforpliktelser overfor Verdensbanken. Norsk støtte til subsidiering av høyt prioriterte nye lån gjennom disse såkalte Bretton Woods-institusjonene har også vært et viktig element. Norge har videre gjennom tiltak i regi av Verdensbanken åpnet for muligheten til gå inn med norske støttemidler for oppkjøp og sletting av kommersiell gjeld til gunstige priser på annenhåndsmarkedet.

Norge har videre gjennom Parisklubben, som er en uformell sammenslutning av vestlige kreditorland, arbeidet aktivt for å gi lettelser i landenes stat-til-stat-gjeld, og i denne forbindelse gitt betydelige lettelser i norske fordringer overfor de fattigste landene.

For mange utviklingsland er gjeldssituasjonen ikke lenger prekær. For en rekke av de gjeldstyngede landene har situasjonen etterhvert stabilisert seg på et noenlunde håndterbart nivå. For de aller fattigste og mest gjeldstyngede landene, som for en stor del er beliggende i Afrika, er det imidlertid en klar erkjennelse av at ytterligere gjeldslettetiltak er nødvendig.

Med dette som utgangspunkt er det i det siste halvåret fattet vedtak om å gjennomføre relativt omfattende gjeldslettetiltak spesielt rettet mot disse landene, noe som etter min oppfatning langt på vei vil løse disse landenes gjeldsproblem. Jeg tenker i denne sammenheng på det nylig etablerte gjeldsinitiativet fra Verdensbanken og IMF. Dette initiativet innebærer at det nå legges opp til en prosess ledet av disse to institusjonene hvor utgangspunktet er det enkelte lands totale gjeldsbyrde. Alle kreditorer, både de bilaterale og de multilaterale, vil koordinere sin innsats med sikte på å oppnå en bærekraftig gjeldssituasjon for de mest gjeldstyngende land.

En håndterbar gjeldssituasjon er en klar forutsetning for økonomisk vekst og utvikling i de fattigste og mest gjeldstyngede landene. Det vil imidlertid ikke være en tilstrekkelig betingelse for en slik utvikling. Det vil også i årene fremover være betydelig behov for fortsatt konvensjonell bistand. Siden Norge gir omfattende bistand til en rekke av de involverte landene, vil løsning på gjeldsproblemet i disse landene også ha betydelige positive virkninger for gjennomføringen av den norske bistanden til disse landene.

Miljø

For mange utviklingsland er bedre miljøvernpolitikk og forvaltning av naturressursene avgjørende for velferdsutviklingen. Norge har på flere områder påtatt seg forpliktelser til oppfølgning av FN-konferansen for miljø og utvikling i Rio de Janeiro i 1992. I juni i år skal FNs spesialsesjon gjøre opp status for oppfølgingen av konferansen. I forbindelse med dette vil det internasjonale samfunn også utarbeide retningslinjer for det videre arbeidet med miljø og utvikling for årene framover.

På norsk side legger vi vekt på at det miljørettete utviklingssamarbeidet konsentreres om utvikling av bærekraftige produksjonssystemer, særlig innen landbruk og fiske. Vern og bærekraftig bruk av det biologiske mangfoldet vil være et annet hovedområde. Dette er svært viktig av mange grunner, bl.a. for den langsiktige utviklingen innen landbruk og industri. Et tredje område innen miljøfeltet vil være tiltak for redusert forurensning av luft, jord og vann, særlig i folkerike land i Asia. En strategi for den miljørettete bistanden ble utformet i 1996.

Gjennom programmet for utvidet miljøsamarbeid som er innledet med bl.a. Kina, India, Indonesia og Vietnam, vil Norge tilby den kompetanse og teknologi vi har både til oppbygging av institusjoner og forvaltningssystemer. For denne type innsats er det aktuelt å benytte en kombinasjon av gavebistand og næringslivsordninger. Vi har stor tro på at norsk næringsliv har mye å bidra med på dette feltet.

Multilateralt utviklingssamarbeid

FNs bistandsvirksomheten har økt kraftig de siste tretti årene. FN er en bistandskanal som arbeider langsiktig og med bredde i sin virksomhet. For utviklingslandene har FN ofte fremstått som en tryggere samarbeidspartner enn en del bilaterale givere som ikke alltid bare har hatt mottakernes beste for øyet.

For Norge har disse argumentene vært viktige i vårt omfattende bistandssamarbeid med FN-systemet. Andre hensyn har også vært viktige for oss. Global utvikling, fred og sikkerhet er spesielt viktig for små land som Norge. Vårt sterke bistandsengasjement gjennom FN må også bli sett i et slikt perspektiv.

Regjeringen ser FN bistandsarbeid i sammenheng med nødhjelpsinnsatsen, arbeidet med menneskerettigheter og andre FN-aktiviteter overfor utviklingsland. FN-charteret legger vekt på å fremme fred, sikkerhet og sosial og økonomisk utvikling. Rettferdighet og respekt for menneskerettighetene må være en integrert del av disse målsettingene. Det har blitt stadig viktigere for oss å støtte opp om freds- og demokratiprosesser. Jeg finner her grunn til å peke på viktigheten av samsvar mellom vårt bilaterale forhold til mottakerland og vår opptreden i multilaterale fora.

Gjennom 1996 foregikk det et omfattende nordisk samarbeid for å utvikle forslag som kan bidra til reformer i FNs arbeid på det økonomiske og sosiale området. I januar i år hadde jeg gleden av å presentere forslagene i det nordiske FN-prosjektet for FNs nye Generalsekretær, Kofi Annan.

Det er i dag en betydelig tillitskrise mellom landene i Sør og Nord når det gjelder reformarbeidet i FN generelt. Fra norsk side er vi opptatt av at det er nødvendig å overkomme den bekymring som gjør seg gjeldende i mange utviklingsland om at enhver reform vil være i utviklingslandenes disfavør og tjene til å bygge ned FN snarere enn å styrke organisasjonen. Å fremme gode og konstruktive forslag til konkret reform av FN er i seg selv ikke nok, man må også bygge opp nødvendig tillit mellom Nord og Sør i reformsammenheng. Samtidig ønsker jeg å understreke at vi fra norsk side har en klar anerkjennelse av at FN i dag ikke fungerer godt nok. FN er rett og slett ikke istand til å løse de mange og store og vanskelige oppgavene organisasjonen står overfor, og dette er et problem som vi håper å kunne bidra til å løse. Gjennom aktivt engasjement og betydelige finansielle bidrag Norge og Norden i en særstilling for å utvikle det tillitsforhold mellom Sør og Nord som er nødvendig for å få gjennomført nødvendige reformer i FN-systemet.

Når det gjelder de nordiske reformforslagene er hovedmålet med forslagene å bidra til å styrke effekten av FNs arbeid på landnivå. Et bedre integrert FN vil sikre en mer helhetlig tilnærming til utviklingsproblemene landet står overfor. Vi foreslår videre at Generalforsamlingen styrker sin rolle som utformer av FNs generelle politikk på det økonomiske og sosiale området, og at FNs økonomiske og sosiale råd (ECOSOC) konsentrerer seg om strategier for oppfølging og koordinering av FN-vedtak.

Fra nordisk side har man lenge arbeidet for et mer forutsigbart finansieringssystem. I dag er det slik at færre enn 10 land finansierer 80-90% av FNs aktiviteter på utviklingssiden, noe som fører til sterk avhengighet og stor sårbarhet for utviklingsaktiviteter. Norden går inn for en finansieringsmodell som i større grad fordeler byrdene og som skaper større forutsigbarhet.

Regjeringen vil om kort tid legge fram for Stortinget en egen melding om FN-reformer.

Bistand i nød- og konfliktsituasjoner

En økende andel av internasjonal såvel som norsk bistand har de siste årene gått til land og områder som har vært rammet av såkalte menneskeskapte katastrofer. Det har sammenheng med en sterk økning av antallet ofre for kriger og konflikter mellom og særlig innen land. Behovet for humanitær bistand illustreres også ved at det i dag er mellom 30 og 40 millioner flyktninger og internt fordrevne i verden, mot et par millioner for noen få tiår siden.

Humanitær virksomhet, sikkerhetspolitisk og fredsbevarende innsats er viktige og gjensidig forsterkende deler av norsk utenrikspolitikk.

Vi har bidratt og vil fortsatt bidra ved såkalte humanitære intervensjoner, der det er bred internasjonal enighet om dette og der andre forsøk på å finne løsninger ikke har ført fram. Norge vil også bidra til å sikre inngåtte fredsavtaler gjennom støtte til etablering av demokratiske institusjoner, demobilisering av soldater og geriljastyrker, og til repatriering av flyktninger. Den norske ressursbank for demokrati og menneskerettigheter (NORDEM) inngår som et virkemiddel i deler av dette arbeidet.

I 1996 gav Utenriksdepartementet nær 1,4 milliarder kroner til nødhjelp og humanitær bistand, dvs. mellom 16 og 17 prosent av den totale norske bistanden. Av dette fikk Afrika omlag 420 millioner kroner og det tidligere Jugoslavia omlag 400 millioner. Budsjettet for 1997 innebærer et fortsatt høyt nivå på den humanitære bistanden.

På nødhjelpssiden er det et særlig behov for høy beredskap og effektive kanaler. Her satser vi på bruk og videreutvikling av ulike virkemidler som er utarbeidet i de senere år i nært samarbeid med frivillige organisasjoner og FN. Dette gjelder bla. beredskapssystemet i det humanitære hjelpearbeidet, NOREPS, som består av nødhjelpsvarer forhåndslagret i Norge og i utlandet, fagpersonell som kan rykke ut på kort varsel samt såkalte servicepakker som kombinerer varer og personell i skreddersydde løsninger.

De frivillige organisasjonene er aktivt engasjert i den norske humanitæreinnsatsen. Sammen med den norske innsatsen innen freds-, forsonings- og forebyggende arbeid, og beredskapsordningene for hurtig utplassering av utstyr og personell, betegnes dette gjerne som "den norske modellen". Betydelig humanitær støtte går imidlertid også gjennom FN-organisasjonene.

Avslutning

Økonomisk stagnasjon og etniske konflikter i deler av Europa har ført til bekymring i utviklingslandene for at landene i Nord i enda større grad enn tidligere vil konsentrere seg om sine egne problemer. Denne bekymringen er forståelig og til en viss grad begrunnet. Det er kanskje naturlig, både ut fra geografisk og kulturell nærhet at mange i Nord føler det slik. Slike holdninger kan også lett forklares ved at mange føler at begivenheter i sitt nærområde angår egen sikkerhet på en helt annen måte enn om ting skjer i Afrika eller Asia. Når det gjelder norsk engasjement kan det imidlertid ikke være snakk om et enten-eller, men et både-og. Vi skal og må sette inn ressurser i våre nærområder, men vi har også et ansvar for å bekjempe fattigdommen i utviklingslandene som er langt borte fra oss. Verdens fattigdomsproblem er en trussel både mot fred, sikkerhet og miljø. Derfor har den rike og den fattige delen av verden felles interesse av å bekjempe fattigdommen. Og derfor utgjør bistand en viktig del av vår utenriks-og sikkerhetspolitikk.