Utenriksminister Bjørn Tore Godal:

Innledning på Nordisk Råds konferanse "Sikkerhet i Norden og Nordens nærområder" i Helsingfors den 25.-26.8.97

Nye sikkerhetspolitiske utfordringer i Nord-Europa

Det er en glede for meg å få innlede på Nordisk Råds konferanse her i Helsingfors om sikkerhet i Norden og Nordens nærområder.

La meg slå fast det viktigste: Vi har vært vitne til omfattende positive endringer i nordisk og nord-europeisk sikkerhet de siste årene. Og: Vi har store muligheter til å utdype samarbeidet ytterligere, og befeste utviklingen i retning styrket stabilitet, sikkerhet og trygghet.

Den norske delegasjonen kommer hit rett fra norsk valgkamp, en valgkamp som vier liten plass til utenriks- og sikkerhetspolitikk. Jeg tror vi alle kan enes om at vårt arbeid for sysselsetting, velferd og miljø har begrenset betydning om vi ikke kan trygge freden og sikkerheten i våre nærområder, i Europa og i verden.

Denne konferansen samler representanter for de nordiske land, de baltiske land, Polen, Russland og Tyskland. Deltakerkretsen markerer hvor betydningsfullt det regionale samarbeidet er blitt i vår del av verden, og hvor langt vi er kommet på få år. Samtidig deltar framtredende representanter for de to mest sentrale samarbeidsinstrumenter, Den europeiske Union og NATO. Deres nærvær her markerer den nære sammenhengen mellom den regionale dimensjon og bredere europeisk og transatlantisk samarbeid og solidaritet. Vi vet at de regionale utfordringene bare kan løses med aktiv deltakelse av våre europeiske og nord-amerikanske partnere og allierte. Samtidig har vi erfart at innsatsen på regionalt nivå gir dybde og innhold til de bredere samarbeidsbestrebelser.

Det er lett å overse omfanget av positive endringer de siste årene. Warszawa-pakten og Sovjetunionen er oppløst. Markedsøkonomi og demokratiske styreformer har slått rot i Russland. De baltiske stater har gjenvunnet sin uavhengighet. De har på få år tatt betydelige skritt i retning europeisk integrasjon og euro-atlantisk sikkerhetssamarbeid. Sverige og Finland har sluttet seg til EU og er aktive deltakere i Partnerskap for fred. Russland og NATO har inngått en historisk samarbeidsavtale. Polen er blant de land som er invitert til å slutte seg til Atlanterhavsalliansen. De nordiske land, de baltiske land, Polen og Russland står alle sammen i IFOR i Bosnia-Herzegovina, den viktigste internasjonale militære innsats i Europa etter krigen og et samvirke som viser vei mot sikkerhet i fellesskap. Det dreier seg om grunnleggende politiske og militære endringer, som samlet har bidratt til betydelig økt sikkerhet i Norden og nordiske nærområder.

Sentrale forsvars- og sikkerhetspolitiske løsninger er i dag gjenstand for ny debatt i flere av våre land. Vi vil kunne stå overfor nye endringer i årene som kommer. Det gjenspeiler at vi har lagt den kalde krigen bak oss, og at den nye situasjon i Europa gir oss bedre rammebetingelser og helt nye muligheter til å oppnå sikkerhet gjennom samvirke. Det vil være viktig å utnytte de muligheter som gis. Samtidig er det viktig å holde fast ved de elementer som har sikret stabilitet og sikkerhet i etterkrigstiden. Transatlantisk solidaritet og det sikkerhets- og forsvarsfellesskap som er etablert mellom Europa og Nord-Amerika, er aller viktigst i denne sammenheng.

Det andre helt sentrale trekk er de bredere sikkerhetspolitiske kontakter mellom europeiske stater, gjennom Konferansen for sikkerhet og samarbeid i Europa (KSSE), nå Organisasjonen for sikkerhet og samarbeid i Europa (OSSE), som symboliserer den nye tid, der rustning og rivalisering gradvis er blitt avløst av samarbeid om felles oppgaver.

De historiske endringene har gitt oss anledning til å forme et nytt NATO. Alliansen har gjennomgått omfattende reformer gjennom hele 1990-tallet. NATOs militære struktur er endret og vil bli ytterligere endret. De politiske deler av virksomheten er blitt mye viktigere. Nye oppgaver er kommer til, i første rekke fredsbevarende og beslektede oppdrag på vegne av FN. Det nye NATO er et sentralt instrument for å skape det nye sikkerhetspolitiske Europa. NATO-samarbeidet er blitt en drivkraft i det forsvars- og sikkerhetspolitisk samarbeid i hele Europa. Partnerskap for fred, NACC og det nye Euro-atlantiske partnerskapsråd, EAPC, er stikkord her.

Vi har lagt et begivenhetsrikt halvår bak oss. NATO har inngått en historisk avtale med Russland. Tre sentraleuropeiske land er invitert til å bli medlemmer av NATO, og alliansen har gitt et klart signal om at utvidelsesprosessen skal videreføres og at NATOs dør fortsatt står åpen.

Samarbeidsavtalen mellom NATO og Russland innleder på mange måter en ny æra i europeisk sikkerhet. Avtalen gir et demokratisk Russland nye muligheter til å bidra til sikkerhet i Europa. Samtidig bringes Russland inn i et konsultativt nettverk, som forplikter. Den store utfordringen vil bli å gi konkret innhold til de samarbeidsinstrumenter som er etablert. Vi ser fram til et aktivt samarbeid med Russland og har forventninger til det første møtet på utenriksministernivå i New York neste måned.

På norsk side har vi lagt meget stor vekt på opprettelsen av NATO-Russland Rådet. Vi vil bidra til å gjøre det til et verdifullt samarbeidsinstrument, av håndfast nytte også for utfordringene i vår egen del av Europa. Vi vil blant annet trekke på erfaringene fra de regionale samarbeidsinstrumentene, Barents- og Østersjøsamarbeidet.

Invitasjonen til Polen, Tsjekkia og Ungarn om å slutte seg til Atlanterhavstraktaten sto sentralt under toppmøtet i Madrid. Utvidelsesbeslutningen markerer da også et viktig skritt i NATOs åpningsprosess. Samtidig inngår denne beslutningen i en bredere sammenheng, og er kun ett av flere virkemidler. Alle demokratiske land i det euro-atlantiske området må fortsatt gis muligheter til utdypet samarbeid med NATO. Ulike stater har ulike utgangspunkt og behov.

Partnerskap for fred har blitt en suksess. Det er fleksibelt, konkret, og har drevet fram tillit og samarbeid på militært nivå. Det har utgjort et verdifullt grunnlag for IFOR og SFOR. Vi tar nå skrittet over i en ny fase: Det praktiske PFP-samarbeidet utdypes og partnerne gis større innflytelse. Samtidig vil Det euro-atlantiske partnerskapsråd gi en overordnet ramme for styrkete politiske bånd. Det er etter mitt syn også grunn til å utvikle disse samarbeidsordningenes regionale potensiale, både på det praktisk-militære nivå og når det gjelder politiske konsultasjoner.

Madrid-erklæringen rommer viktige formuleringer om videreføring av utvidelsesprosessen. Det slås fast at Alliansens dør fortsatt står åpen. Dialogen med kandidatlandene vil bli ført videre. Det ble oppnådd en balanse mellom hensyn til ulike kandidatland, som det er grunn til å være tilfreds med.

Det er viktig i denne sammenheng å understreke at forsvars- og sikkerhetspolitisk samarbeid med NATO kun representerer en del av samarbeids- og integrasjonsprosessen. Samarbeidet med EU, og med Europarådet, gir vektige bidrag. Det gjelder også de baltiske land. Vi vil videreføre et bredt anlagt samarbeidsprogram, innenfor en rekke samfunnsområder og mht økonomi og miljø, og vi vil bidra til fortsatt styrking av det regionale nordisk-baltiske samarbeidet.

Det nordiske samarbeidet har i etterkrigstiden lagt nye dimensjoner til samhørigheten mellom folk som alltid har stått nær hverandre. Ulike forsvars- og sikkerhetspolitiske veivalg har ikke vært til hinder for det. De nordiske land er fortsatt preget av ulik tilknytning til de sentrale samarbeidsfora, NATO og EU. Men disse ulikheter skaper ikke vanskeligheter. De kan snarere synes å være i pakt med det bredere bilde i dagens Europa, der ulike land har ulik tilknytning til ulike institusjoner, med hvor helheten utgjør et stadig mer omfattende samarbeidsnettverk.

Det nordiske sikkerhetsfellesskap gjenspeiler i videste forstand et dypt forankret fellesskap av kulturell, økonomisk og politisk art. Det tar tid å etablere, og kan ikke uten videre overføres. De nordiske land kan imidlertid bidra til utvikling av nye samarbeidsstrukturer i nærområdene. Den dreier seg om å bygge nettverk nedenfra, som skaper gjensidig avhengighet og felles løsninger. Den binder sammen mennesker, økonomier, lokalsamfunn og politiske systemer.

Demokrati, velferd og bevaring av miljøet har avgjørende betydning for sikkerhet i utvidet forstand. I dette område består utfordringen bl.a i å jevne ut de store forskjeller i levekår mellom øst og vest. Sosial utvikling, økonomi, miljø og kultur er viktige innsatsområder. Våre viktigste regionale virkemidler er her den nordiske nærområdestrategien, Barentsregionen og Østersjørådet. Nordisk Ministerråds aktiviteter i nærområdene tok til i 1990. Virksomheten retter seg mot det man kan betegne som de "østlige" delene av Barents- og Østersjøregionene. Nærområdeprogrammet og de to regionale samarbeidsordningene har langt på vei sammenfallende prioriteringer, og bidrar hver på sin måte til den myke sikkerheten. Det er nærliggende for meg å ta utgangspunkt i Barentsregionen, som Norge tok initiativ til.

På grunn av Barentsregionens geografiske beliggenhet i skjæringssonen mellom øst og vest ble situasjonen her spent under den kalde krigen. Opprettelsen av Barentsregionen var derfor et radikalt brudd med den mangel på bred kontakt som langt på vei hadde preget forholdet mellom de nordiske landene og Russland siden avslutningen av Den annen verdenskrig. Riktignok hadde man til en viss grad lykkes også i den kalde krigens dager å etablere konstruktive naboforbindelser, bl.a på fiskerisektoren, men kontaktene var i hovedsak et myndighetsanliggende. Det manglet ikke på advarsler mot å begi seg inn i et bredt anlagt samarbeid med Russland. I dag kan det neppe være uenighet om at det var et riktig skritt å ta.

Siden opprettelsen av Barentsrådet i januar 1993 er en rekke tiltak og initiativ blitt lansert, koordinert og iverksatt gjennom det institusjonelle rammeverket som da ble etablert. Disse tiltakene berører vidt forskjellige områder, som økonomisk samarbeid, kultur, samferdsel, miljø, helse, kvinnerelaterte spørsmål og urfolkspørsmål. Resultatet av denne utviklingen er økt gjensidig avhengighet og tillit.

Samarbeidet skjer både bi- og multilateralt. Tidligere i denne måneden avviklet vi en norsk-russisk redningsøvelse, den tiende i rekken. Den tillitsskapende betydningen av kontakter mellom kystvakt, politi og grensevaktstyrker kan neppe overvurderes. Vi er nå i ferd med å vurdere prioriteringene for det norske formannskapet i Barentsrådet i 1998, hvor folk-til-folk tiltak vil stå sentralt. I likhet med det vi har lagt opp til under vårt nåværende formannskap i Nordisk Ministerråd vil helsespørsmål og utvekslingsordninger for ungdom stå høyt på dagsorden. Vi vil blant annet følge opp forslaget på møtet i Barentsrådet i Petrosavodsk i oktober 1996 om å etablere et helhetlig regionalt program innen utveksling, forskning og utdanning.

Det er på denne måten vi har valgt å møte de nye sikkerhetspolitiske utfordringene som har oppstått som følge av avviklingen av den gamle blokktenkningen. Samarbeidet bare tiltar i styrke og omfang, ikke minst fordi det er drevet fram av lokale krefter. Barentssamarbeidet er blitt en integrert del av en sikkerhetspolitisk linje det er bred oppslutning om. Selv om det ikke har eksplisitte sikkerhetspolitiske oppgaver, spiller det med andre ord en sikkerhetspolitisk rolle. Det er derfor i alles interesse fra et sikkerhetspolitisk perspektiv at grenseoverskridende integrasjonsprosesser får vind i seilene i nord, et av den kalde krigens gamle kjerneområder.

Gjennom dette arbeidet er vi også med på å danne et bredere politisk fundament for den videre kjernefysiske nedrustningsprosessen, der presidentene Clinton og Jeltsin nettopp her i Helsinki tidligere i år forpliktet seg til nye videre skritt.

Samarbeidet i Barentsregionen har framfor alt en regional forankring gjennom fylker, len og oblaster som inngår i Regionrådet. Ettersom kontakter først og fremst knyttes mellom folk bosatt i regionen, koordineres mye av samarbeidet på et så lavt administrativt nivå som mulig. Barentssamarbeidet har imidlertid også en nasjonal forankring gjennom Barentsrådet av utenriksministre, som møtes årlig for å diskutere spørsmål av mer vidtrekkende karakter. Videre har samarbeidet en europeisk forankring som et ledd i internasjonale integrasjonsprosesser. Fra norsk side legges det vekt på samarbeid på alle disse nivåene.

I den senere tid har vi sett en gledelig intensivering av EUs engasjement og interesse for konkret medvirkning i Barentssamarbeidet. I samsvar med denne utviklingen ble det besluttet på EUs toppmøte i Dublin før jul at EU skulle engasjere seg sterkere i de nye regionale samarbeidsordningene i Europa fra Barentshavet til Svartehavet. Barentsregionen er en del av et mønster med regionale samarbeidsordninger i Europa.

Et sterkt EU-engasjement i Barentsregionen er også ønskelig av overordnede sikkerhetspolitiske grunner. Jo dypere Russland involveres i europeiske integrasjonsprosesser, jo sterkere blir båndene landene imellom. Som EU-medlemmer har Finland og Sverige særlige påvirkningsmuligheter overfor EU på dette området. I inneværende år gjelder dette først og fremst Sverige som nå har formannsskapet i Barentsrådet.

Opprettelsen av Arktisk Råd i fjor representerer nok et initiativ som bidrar til å trekke Russland med i samarbeid på tvers av landegrensene. Ved særlig å ta opp og studere grunnleggende miljøspørsmål knyttet til polarområdene, vil Arktisk Råd representere et viktig supplement til Barentsrådet.

Østersjøen har gjennom århundrer vært sentrum for et bredt økonomisk og kulturelt samkvem. Denne stolte tradisjon er nå gjenopplivet i form av moderne regionalt samarbeid innen Østersjørådet. Østersjøsamarbeidet fører sammen regjeringer og befolkninger, og utgjør et helt sentralt bidrag til tillitsbygging og integrasjon på tvers av det gamle øst/vest-skillet.

Det er nødvendig å finne ordninger som sikrer at de baltiske land integreres i et bredt europeisk nettverk. Samtidig er det nødvendig å videreutvikle forholdet til Russland. Østersjørådet forener disse hensyn og fungerer som et viktig forum for kontakt mellom de baltiske land, Russland og vest-europeiske land. Østersjøsamarbeidet blir i stigende grad et anliggende for EU og det flertall av Østersjøstater som er EU-medlemmer eller har utsikter til å bli det.

Fra tid til annen gjøres det forsøk på å stille Østersjø- og Barentssamarbeidet opp mot hverandre. Barents- og Østersjøregionene har etter mitt syn komplementære roller å spille i Nord-Europa, selv om de har forskjellig medlemskrets og oppbygging. Jeg vil for det første peke på sammenfallet mellom samarbeidoppgavene innenfor de to regioner. Handlingsprogrammene fra Kalmar definerer økonomisk utvikling, demokratiske institusjoner og miljøvern som Østersjørådets hovedsatsningsområder. Disse spørsmål står også sentralt i Barentssamarbeidet. Begge har viktige tillitsskapende og stabiliserende funksjoner. Oppbygging av nettverk, tillit og gjensidig forståelse utgjør den felles kjerne. Østersjørådet har sin "bottom-up" tilnærming og Barentssamarbeidet har sin lokale forankring. Begge fora baserer sin virksomhet på at tillit oppstår som følge av direkte kontakter og identifisering av felles interesser og problemer.

Den myke sikkerheten i Østersjørådet er særlig knyttet til begrepet "sivil sikkerhet", som dreier seg om forskjellige former for samarbeid innen politisektoren, grensekontroll, redningstjenester, osv. I Østersjøregionen er det en nær sammenheng mellom bevegelsesfriheten mellom landene, gjennom bl.a visumfrihetsavtaler, og stimulering av folk-til-folk kontakter på den ene side, og bekjempelse av organisert kriminalitet på den annen. Den såkalte "Task Force" mot organisert kriminalitet er et eksempel på vellykket samarbeid på dette området.

Myk sikkerhet skapes også gjennom bistand til økonomisk og sosial utvikling. Den nordiske nærområdestrategien satser på områder hvor det nordiske samarbeidet gir en merverdi i forhold til nasjonale interesser. Felles nordiske innsatser gir tiltakene større volum og gjennomslagskraft. Man kan bare i svak grad snakke om nordisk koordinering når det gjelder bilateral bistand til nærområdene, men det er ikke desto mindre en stor grad av sammenfall mellom målsettinger og tiltak. Siktemålet for alle nordiske land er å fremme reformprosessen gjennom støtte til demokratibygging, miljøtiltak, næringsstøtte. Vi kjenner diskusjonen om nordisk rivalisering i nærområdene. Jeg har vanskelig for å se at en slik rivalisering skulle bunne i reelle interessemotsetninger. Det er vel snarere slik at det er sammenfallende interesser mellom de nordiske land, og at det konkurreres om å være dyktig innenfor samme felt. Dette vil ha en overveiende stimulerende effekt. Mulighetene for å gjøre en innsats er så omfattende at man ikke behøver å gå i veien for hverandre.

De to regioner kan nyttiggjøre seg hverandres erfaringer. På et seminar om regionalt samarbeid i Oslo i mars i år lanserte jeg tanken om å utforske hvordan den subregionale dimensjonen i Østersjørådet kunne videreutvikles. Det er særlig viktig å engasjere befolkningen i regionens østre deler i integrasjonsprosessen gjennom styrket samarbeid mellom lokale myndigheter på begge sider av grensene ("grenseregionalt samarbeid"). Det kan etter min mening være fruktbart å undersøke hvordan de erfaringer som er gjort i Barentssamarbeidet, spesielt Regionrådet, kan være et utgangspunkt for å styrke det grenseoverskridende samarbeidet mellom baltiske og russiske fylker. Vi vil utforske disse tanker i nært samråd med Den subregionale konferansen i Østersjøen - BSSSC - som har etablert seg som den viktigste kanalen for lokal deltakelse i Østersjøsamarbeidet.

Barents- og Østersjørådet har hatt forskjellige utgangspunkter når det gjelder forholdet til omverdenen. Barentsrådet har fra begynnelsen av hatt USA som observatør. Østersjørådet har en større medlemskrets, med tildels sprikende nasjonale interesser. Dessuten er det, som jeg har vært inne på, en viktig oppgave for Østersjørådet å tjene som en møteplass for å bygge opp gode naboforbindelser mellom Russland og de baltiske landene. I den første fasen var det derfor naturlig å prioritere bevaringen av Østersjørådets identitet og fokusering. I dag kan det være grunn til å vurdere Østersjørådets eksterne forbindelser påny. Østersjøregionens historiske identitet er langt på vei gjenopprettet, og Østersjørådets etablerte institusjoner gir samarbeidet et solid fundament som er under stadig utvikling. Hovedvekten i årene fremover vil bli lagt på det økonomiske samarbeid. Jeg ser det som et forsiktig skritt i riktig retning at representanter for USA, Frankrike og Ukraina deltok på Østersjørådets utenriksministermøte i Riga i juli i år.

Økonomisk framgang og sosial stabilitet er en forutsetning for varig sikkerhet i våre nærområder. EUs rolle er derfor av sentral betydning. De baltiske land mener selv at EU-medlemskap er sentralt for å trygge deres levekår. Vi deler de nordiske EU-medlemmers syn på verdien av tidlig medlemskap i EU for de baltiske land og vil aktivt støtte dem i denne prosessen.

På det kommende nordisk-baltiske utenriksministermøtet i Bergen 3.-4. september vil vi sammen med Estland, Latvia og Litauen gjøre opp status etter de sikkerhetspolitiske toppmøtene i Madrid, Paris og Lisboa, og etter EU-kommisjonens tilrådninger når det gjelder opptak av nye medlemmer i Unionen.

De nye selvstendige baltiske statene er i sin fulle rett når de uttrykker sine ambisjoner; medlemsskap både i EU og NATO. De baltiske land er derfor også naturlige kandidater når NATO skal vurdere en andre runde med opptak av nye medlemmer.

De nordiske land har ulikt syn på sin egen tilknytning til både EU og NATO. Det forhindrer ikke at vi sammen og enkeltvis har gitt og gir betydelige bidrag til regional, europeisk og transatlantisk sikkerhet. For få år siden vakte det oppsikt at Thorvald Stoltenberg som eneste og første utenriksminister dukket opp i Nordisk Råd. Nå deltar som kjent både utenriksministre og forsvarsministre. Nordisk Råds sikkerhetspolitiske konferanse med bred deltakelse også fra Russland, Polen, de baltiske landene og Tyskland er med på å markere den nye tid.