Utenriksminister Bjørn Tore Godals utenriks-politiske redegjørelse for Stortinget 30.1.97.

Utenriksminister Bjørn Tore Godals utenriks-politiske redegjørelse for Stortinget 30.1.97.

President!

De langvarige demonstrasjonene i Beograd, Sofia og Seoul er hver på sin måte gripende vitnesbyrd om hvor sterkt politikken dreier seg om menneskeskjebner. Som medmennesker berører også serbernes, bulgarernes og koreanernes situasjon oss. Deres kamp for grunnleggende rettigheter kaller på engasjement over våre egne landegrenser, både ut fra ønsket om å hjelpe andre og behovet for å ivareta våre egeninteresser i bred mening.

Norsk utenriks- og sikkerhetspolitikks hovedoppgave er å bidra til fred og sikkerhet og en bærekraftig og demokratisk utvikling i våre nærområder og globalt. Vi trenger trygge og forutsigbare omgivelser for å bygge det norske samfunnet. Uten denne tryggheten vil det bli vanskeligere å få til en varig verdiskaping som fremmer sysselsetting, et vekstkraftig næringsliv og velferd for oss selv og våre etterkommere.

Regjeringen legger derfor avgjørende vekt på et bredt internasjonalt engasjement for å dekke våre trygghetsbehov i vid forstand. Faren for storkrig på vårt kontinent er sterkt redusert. Men regionale konflikter, etnisk og sosial spenning, økonomiske problemer og miljøødeleggelser kan utfordre den sikkerhet og stabilitet som er en forutsetning for varig fred. Europeisk sikkerhet må baseres på samspill mellom ulike organisasjoner med virkemidler som gjensidig forsterker og utfyller hverandre i forhold til sikkerhet, menneskerettigheter og demokrati, økonomisk og sosial utvikling.

I snart 50 år har NATO-medlemskapet vært vårt ankerfeste i en utrygg verden. De grunnleggende endringene i våre utenrikspolitiske omgivelser de seinere år har også medført at NATO-samarbeidet får nye dimensjoner. Det nye NATO, slik det vil bli bekreftet på NATO-toppmøtet i Madrid 8.-9. juli, skal sikre at NATO forblir en hjørnestein i den europeiske sikkerhetsorden.

Som kollektiv forsvarsorganisasjon og politisk bindeledd mellom Europa og Nord-Amerika har NATO hatt en enestående plass i det sikkerhetspolitiske samarbeidet. Gjennom å fortsette den omfattende politiske og militære fornyelse og tilpassing som har pågått vedvarende siden omveltningene i Øst-Europa tok til, vil denne rollen bli videreført. Selvsagt må det ligge til grunn at Alliansen fortsatt skal ha en sterk militær ryggrad. Men det er ikke nok bare å bevare de tradisjonelle kjernefunksjoner. Nye oppgaver er kommet til og må løses. Madrid-toppmøtet skal dreie seg om alle sider ved NATOs utvikling - utvidelse så vel som intern omforming, forholdet til partnerskapslandene så vel som til Russland. Alt dette henger sammen i et hele.

NATOs nye rolle i gjennomføring av fredsbevarende operasjoner for FN og Organisasjonen for sikkerhet og samarbeid i Europa (OSSE) har forsterket behovet for å tilpasse NATOs militære organisasjon. Det gjøres nå bl.a. ved hjelp av kombinerte, flernasjonale innsatsstyrker, de såkalte Combined Joint Task Forces. Styrkene inngår i NATOs faste kommandostruktur, trenes og forberedes for fredsoperasjoner. De kan raskt skilles ut og settes inn der behov måtte oppstå, eventuelt også med deltakelse fra andre enn NATOs medlemsland. Oppdraget i Bosnia er på mange måter den første slike operasjonen og viser hva det nye NATO vil innebære i praksis, for de mange som måtte spørre om det.

Opplegget med innsatsstyrker er en krumtapp i Alliansens evne til å gjennomføre nye oppgaver. Det er også det avgjørende element i de militære ressurser de allierte land kan beslutte å stille til disposisjon for Vestunionen (VEU) til såkalte "europeiske operasjoner", dvs. i situasjoner der de nordamerikanske allierte ikke deltar. Ved å la VEU nyttiggjøre seg NATOs ressurser unngår vi at det bygges opp parallelle militære strukturer i Europa. Samtidig skal ordningen med innsatsstyrkene bidra til at NATO kan trekke Russland og andre partnerland med i gjennomføringen av fredsoperasjoner, slik vi har sett i Bosnia.

På utenriksministermøtet i Berlin i juni i fjor ble det vedtatt at den europeiske sikkerhets- og forsvarsidentitet skulle utvikles innen Alliansen, innenfor NATO. Større europeisk ansvar er naturlig i den nye situasjon og forventes ikke minst av USA. Berlin-vedtaket innebærer at vi unngår et uheldig konkurranseforhold mellom NATO og VEU. NATO forblir det sentrale instrumentet. Regjeringen legger stor vekt på at de transatlantiske forbindelser ikke blir svekket i denne prosessen. Transatlantisk solidaritet vil være like viktig som tidligere.

Militær krisehandtering i regi av VEU vil i de aller fleste tilfeller måtte trekke på NATOs ressurser. Beslutninger om slike operasjoner bør derfor fattes på en måte som sikrer at alle NATO-medlemmers medvirkning og støtte, ikke minst USAs, er til stede. Regjeringen er opptatt av at Norge som assosiert medlem av VEU skal ha full medbestemmelsesrett i de situasjoner der VEU trekker på ressurser stilt til rådighet av NATO. Etter vårt syn skal ikke EU alene, slik enkelte medlemsland har gått inn for i EUs regjeringskonferanse, kunne instruere VEU om å treffe tiltak for krisehandtering, konfliktforebygging og fredsbevaring som berører NATOs og tredjelands ressurser. Vi ser det heller ikke som gitt at beslutninger i EU om de militære sider av krisehandtering vil styrke den samlede europeiske evne på dette området.

I arbeidet med å tilpasse NATOs militære strukturer må det også tas hensyn til at antall medlemmer i Alliansen i åra framover vil øke. Regjeringen støtter NATO-utvidelse som ledd i arbeidet med å utforme et sikkerhetssystem for hele Europa. NATO-toppmøtet vil i første omgang invitere noen sentral- og østeuropeiske land til medlemsforhandlinger, som forhåpentligvis fører til at NATO kan bli utvidet ved sitt 50 årsjubileum i 1999. Men det er av avgjørende betydning at utvidelse ikke skaper nye skillelinjer. Derfor vil vi også legge stor vekt på forholdet til de land som ikke kommer med i denne omgang. Vi arbeider for at det på Madrid-toppmøtet gjøres klart at NATO forblir åpen for nye medlemmer, også etter en første utvidelse.

NATOs bidrag til integrasjon av land som ikke opptas som medlemmer, vil i første omgang skje gjennom et styrket Partnerskap for fred. Partnerlandene bør trekkes mer aktivt inn i et PFP-samarbeid som i mye sterkere grad avspeiler deres behov og prioriteringer. Det bør gis større rom for regionale samarbeidsaktiviteter, der også de større medlemsland i NATO deltar. Disse må være nært knyttet til de bredere samarbeidsstrukturer.

PFP bør få en høyere politisk profil ved at det utformes nye ordninger for politiske konsultasjoner. NATOs ministermøte i desember vedtok å arbeide videre med forslaget om å opprette et Atlantisk partnerskapsråd. Et slikt råd kan bidra til å gi det nå svært omfattende PFP-samarbeidet en samlende ramme og bedre partnerlandenes mulighet til å være med å forme samarbeidet med NATO. Det nye Partnerskapsrådet vil kunne overta Det nordatlantiske samarbeidsråds (NACC) rolle og aktiviteter.

Arbeidet med å styrke Partnerskap for fred og forslaget om et Atlantisk partnerskapsråd skal sluttføres fram til toppmøtet. Det nye PFP vil innebære et betydelig tettere sikkerhetspolitisk samspill mellom de allierte og samarbeidslandene, slik at de trekkes tettere inn i det euro-atlantiske sikkerhetspolitiske samarbeidet. Det er viktig å se dette i sammenheng med utvidelsesprosessen.

I arbeidet med å tilpasse NATO til en ny sikkerhetspolitisk situasjon må forholdet til Russland vies like stor oppmerksomhet som de øvrige dimensjonene i tilpassingsprosessen. Russlands legitime sikkerhetspolitiske interesser må det tas hensyn til. Vi oppnår ikke varig fred og stabilitet i Europa uten aktiv russisk deltakelse. Russland er i kraft av sin størrelse og betydning NATOs viktigste samarbeidspartner. Vår målsetting må være at det skapes et virkelig partnerskap mellom NATO og Russland, slik at også Russland deltar i styrkingen av sikkerheten i Europa.

Regjeringen går inn for at forholdet mellom NATO og Russland forankres i et politisk samarbeidsdokument. Dette må fastsette prinsippene for samarbeidsforholdet, gi retningslinjer for hvordan det praktiske samarbeidet skal utvikles, samt etablere et fast konsultativt råd. Et slikt organ må gi Russland noe mer enn bare en mulighet til å framføre sine synspunkter, uten at russerne dermed får vetorett over allierte anliggender, heller ikke i utvidelsesspørsmål. Regjeringen arbeider for at samarbeidsdokumentet gjøres ferdig seinest til toppmøtet. Dette ville vise at forholdet mellom NATO og Russland er en av bærebjelkene i det nye Europa.

Russland har vært urolig for at en utvidelse av NATO innebærer opprustning av nye medlemsland, med utplassering av kjernevåpen på nye medlemslands territorium. Det finnes ikke grunnlag for en slik bekymring. På NATOs utenriksministermøte sist måned ble det entydig slått fast at slik utplassering er uaktuelt, og at en heller ikke ser for seg slik utplassering i framtida.

NATO må vokte seg for ordninger som kan føre til at det oppstår ulike kategorier av medlemsland. Nye medlemmer må ha alle rettigheter og alle plikter. Noe annet ville svekke samholdet i Alliansen. Men nye medlemmer vil, som vi selv, kunne pålegge seg restriksjoner på militær aktivitet på sitt territorium. Det avgjørende vil være at slike restriksjoner er selvvalgte og selvpålagte.

I den brede tilnærmingen til sikkerhetsutfordringene er det viktig at OSSE-toppmøtet i Lisboa sist måned bekreftet organisasjonens betydelige plass i den framtidige sikkerhetsorden i Europa. Gjennom sine spesialutsendinger og internasjonale sendelag spiller organisasjonen en viktig konfliktforebyggende rolle i mange områder. Organisasjonen har også en sentral rolle i arbeidet med å bygge opp igjen samfunn etter konflikter og krigshandlinger, f.eks. i gjennomføring av valg. Regjeringen legger vekt på at arbeidet med å styrke OSSE fortsetter. Norge stiller seg til disposisjon for formannsvervet i OSSE i 1999.

Økonomisk framgang og sosial stabilitet er en forutsetning for varig sikkerhet i Sentral- og Øst-Europa. Disse landene anser EU-medlemskap som sentralt i arbeidet for å trygge levevilkårene. EU-utvidelse har klare sikkerhetspolitiske sider. Etter at EU-landenes regjeringskonferanse etter planen avsluttes i sommer, vil ventelig forhandlinger med søkerland ta til. Ingen land bør utelukkes fra forhandlingene når de selv søker medlemskap. Regjeringen har gitt full støtte til de nordiske EU-land som går inn for at også de baltiske land kommer med når EU innbyr til forhandlinger. Tidlig medlemskap for balterne ville bety mye for en stabil utvikling i Østersjøområdet. De nordiske lands såkalte "5+3"-samarbeid med balterne har også et slikt siktemål.

Oppmerksomheten omkring Østersjøsamarbeidet har økt den seinere tid. Dette samarbeidet er ikke minst viktig for å bedre forholdet mellom Russland og de baltiske land og knytte alle disse landene tettere til europeiske samarbeidsordninger. Norge er med og styrker integrasjonsprosessene som skapes gjennom Østersjøsamarbeidet.

Østersjøsamarbeidet og Barentssamarbeidet bidrar hver på sin måte til den alleuropeiske dialogen. Regjeringen betrakter disse samarbeidsordningene som gjensidig utfyllende og forsterkende, ikke som konkurrerende. Det regionale samarbeidet fremmer stabilitet og sikkerhet i våre nærområder. Samtidig som vi bør bidra til at den europeiske innsatsen i Barents- og Østersjøregionene blir sett i sammenheng, er det klart at vi for vår del vil sette inn de største ressursene i Barentssamarbeidet. Blant annet er det innenfor Handlingsprogrammet for Østeuropa avsatt 13 mill. kr. til bygging av ny russisk grensestasjon på Storskog.

Regjeringen er glad for at Barentssamarbeidet har opparbeidet seg en plass på den europeiske politiske arena. Med sin sterke vektlegging av lokale og regionale initiativ, beslutninger og aktiviteter på tvers av landegrensene var dette på mange måter en nyskapning i internasjonal politikk, som mange andre nå studerer med interesse. Det svenske formannskapet bedrer utsiktene til å trekke EU nærmere inn. Vi legger vekt på å ha EU og EU-landene med som aktive partnere, ikke minst i det viktige arbeidet for miljø og atomsikkerhet i våre nærområder.

Atomproblemene i Nordvest-Russland er en helt sentral utenrikspolitisk oppgave. Jeg viser til min redegjørelse i fjor høst og Stortingets brede og engasjerte debatt, som jeg er oppriktig glad for. Det dreier seg igjen om å skaffe oss trygghet i forhold til våre umiddelbare omgivelser. Det tette norsk-russiske samarbeidet om atomsikkerhetsspørsmål har en positiv dynamikk som har bidratt til økt internasjonal interesse og engasjement, ikke minst i USA, EU og flere av EUs medlemsland. Regjeringens arbeid vil fortsatt være handlingsrettet, stimulere til praktiske løsninger på konkrete utfordringer og være drahjelp for russisk egeninnsats og internasjonal medvirkning.

En revidert og oppdatert Handlingsplan for atomsaker forventes ferdig for offentliggjøring om få uker. Jeg vil nevne at finansieringen av Lepse-prosjektet ser ut til å bli sikret gjennom et samarbeid mellom Norge, Frankrike, Europakommisjonen og Det nordiske miljøfinansieringsselskapet, NEFCO. Videre tar Regjeringen sikte på snarest å få ferdigforhandlet avtalen om prosjektsamarbeid om miljøvernaspekter ved opphogging av utrangerte russiske atomubåter. Det vil bli holdt kontakt med Stortingets organer om dette viktige arbeidet.

Norge har nå formannskapet i Den arktiske miljøvernstrategien (AEPS), der samtlige arktiske stater samarbeider om vern av arktisk miljø mot forurensninger og miljøulykker, vern av arktisk flora og fauna og bærekraftig utvikling i dette følsomme området. Samarbeidet har resultert i økt kunnskap og bevissthet om Arktis og har gitt vesentlige bidrag i arbeidet for å hindre miljøforringelser i området. En omfattende statusrapport om forurensningstilstanden i det arktiske miljøet vil bli lagt fram på det neste ministermøtet i AEPS, som skal holdes i Tromsø til sommeren.

Etter mange års forhandlinger ble Arktisk Råd opprettet i september i fjor. Der møtes de arktiske statene og urfolkenes representanter for å fremme bærekraftig utvikling i regionen, både miljømessig, økonomisk og kulturelt. For oss er det her av særskilt interesse å sikre grunnlaget for en livskraftig samisk kultur.

I likhet med miljøspørsmålene står ressursforvaltningen sentralt i vårt samarbeid i nærområdene og handler om å trygge livsvilkårene. Som stor fiskerinasjon har Norge et særlig ansvar for å fremme en bærekraftig bruk av de levende marine ressursene. Gjennom utvikling av folkeretten, med større vekt på kyststatenes rettigheter, har vi fått nye virkemidler til å sikre en forsvarlig forvaltning av fiskeressursene. Det lover godt for det framtidige samarbeidet at det lyktes å framforhandle en avtale mellom Færøyene, Island, Norge, Russland og EU om forvaltningen av norsk vårgytende sild i l997. Avtalen regulerer fisket i hele bestandens utbredelsesområde, innbefattet internasjonalt farvann, Smutthavet.

Det omfattende uregulerte fiske i Smutthullet har foregått i flere år og gir stadig grunn til bekymring. I samarbeid med Russland har Regjeringen iherdig forsøkt å få i stand en avtale med Island som den langt største utøveren av dette uregulerte fisket. Forhandlingene har vært svært vanskelige. Regjeringen har ikke gitt opp håpet om å nå fram til en avtale som kan komme det uregulerte fisket til livs. Jeg registrerer med interesse at direktøren for Islands havforskningsinstitutt nylig har tatt sterkt til orde for å stanse alt uregulert fiske i Smutthullet.

Regjeringen prioriterer også høyt arbeidet med å finne en løsning med Russland på avgrensningen av kontinentalsokkelen og de økonomiske soner i Barentshavet. Dette har viktige ressursmessige sider, både når det gjelder fisk og petroleum.

Rollen som betydelig energieksportør blir en stadig viktigere dimensjon i norsk utenrikspolitikk. Vårt forvaltningsansvar omfatter ikke minst store gassressurser. Disse ressursene kan gi grunnlag for at flere land også i våre nærområder i Norden og andre deler av Østersjøregionen kan satse enda mer på et bærekraftig energisystem. Flere land i området søker aktivt å finne løsninger på sine framtidige energibehov. Økt bruk av naturgass kan bidra til å redusere det totale miljøutslippet og begrense bruken av kjernekraft.

Nærområdespørsmålene er en viktig del av det nordiske samarbeidet. Det norske formannskap i Nordisk Ministerråd gir oss en betydelig mulighet for å prege dagsordenen og et særlig ansvar for å bidra til at det nordiske samarbeidet oppleves som meningsfylt i hele den nordiske kretsen. Jeg vil kort peke på fire prioriterte områder av særlig betydning for det nordiske utenrikspolitiske samarbeidet: EU og EØS-spørsmål, menneskerettsvern, felles styrkebidrag i fredsoperasjoner og samråd i internasjonale organisasjoner.

Selv om Regjeringen som kjent arbeider med et bredt spekter av spørsmål i forhold til EU gjennom bilaterale kontakter med EU-land og Europakommisjonen og innenfor EØS-rammene, er den nordiske kanalen til EU svært viktig for oss. Vi vil legge stor vekt på nordisk samråd om de spørsmål som behandles på EUs regjeringskonferanse, og som også er av stor betydning for oss. For eksempel er EU-landenes samarbeid om kriminalitets- og narkotikabekjempelse og om asyl-, innvandrings- og visumpolitikken av særlig interesse for Norge og Norden i lys av Schengen-samarbeidet. EU-utvidelse berører også sterkt Norge og Island som medlemmer av det indre marked gjennom EØS-avtalen. Regjeringen tar sikte på å redegjøre for problemstillinger knyttet til opprettelse av Den økonomiske og monetære union i Revidert nasjonalbudsjett til våren.

Regjeringen har videre tatt til orde for etablering av en form for "tidlig varsling" av aktuelle EU/EØS-saker. Under arbeidet med å fastlegge norsk holdning til EØS-relevante forslag fra Kommisjonen vil vi nytte de nordiske kanaler med sikte på å finne fram til fellesnordiske interesser så tidlig som mulig og hindre unødig konflikt med nordiske land. Det vil kunne gi felles nordiske interesser større gjennomslag i Brussel, men vi forventer selvsagt ikke at nordiske land skal støtte oss i spørsmål der nasjonale interesser ikke er sammenfallende.

EØS-samarbeidet fungerer for øvrig i hovedsak tilfredsstillende. Det strukturelle rammeverket består, men EFTA-siden i EØS har ikke samme tyngde etter at Sverige, Finland og Østerrike ble med i EU. Det hviler nå et større ansvar på Norge for å holde avtalen ved like. Med en svakere EFTA-side er vi blitt mer sårbare når det oppstår interessekonflikter.

Det er lang tradisjon for at de nordiske land står sammen i arbeidet for demokrati og menneskerettigheter. I alle de nordiske land er det en våken opinion og et ekte, folkelig engasjement rundt disse spørsmålene. Jeg vil her særlig nevne menneskerettssituasjonen i Tyrkia, der det er av største betydning at Tyrkias samarbeidspartnere i Europarådet, ikke minst de nordiske land, står sammen i kravet om reformer. For øvrig viser jeg til Stortingets brede debatt om menneskerettsspørsmålene sist høst basert på redegjørelser fra tre statsråder.

Regjeringen har tatt et initiativ overfor de andre nordiske land for å styrke det nordiske samarbeidet om fredsoperasjoner. Dette er et område hvor vi har mye å bidra med, og hvor de enkelte lands innsats utfyller hverandre på en god måte. Vi vil her bygge på de eksisterende FN-beredskapsstyrkene i de nordiske land. Det er en målsetting at dette arbeidet skal styrke de nordiske lands evne til å bistå det internasjonale samfunn med militære enheter og andre former for fredsbyggende ressurser. De fleste operasjoner i dag stiller store krav til samordning av militære, humanitære og sivile sider ved innsatsen.

I fjor startet arbeidet med det såkalte NORDCAPS-prosjektet. Det tar sikte på at de nordiske land skal øremerke ulike enheter som kan settes sammen til en felles nordisk fredsstyrke av ulik størrelse og funksjon alt etter behov. Styrken vil være basert på nåværende og framtidige beredskapsstyrker og samlet omfatte inntil 4-5000 personell.

Det er en prioritert oppgave å videreføre nordisk samråd og den nordiske profil i internasjonale organisasjoner. Erfaringene de siste par årene er ikke entydige, men likevel stort sett positive. Uformelt nordisk samråd og kontakt i internasjonale organisasjoner fortsetter, men er tilpasset en ny virkelighet. I praksis står ofte de nordiske land sammen ved at Norge og Island slutter seg til EUs innlegg og erklæringer. Vi vil videreføre denne praksisen, som ikke forhindrer oss i å markere egne saker og prioriteringer. Det er dessuten positivt at EU gjerne tar opp nordiske synspunkter som dermed får større tyngde.

Det er ikke minst gjennom det nordiske samarbeidet i FN at vi har skapt en nordisk profil i internasjonal politikk. Vår sterke satsing på FN er ledd i arbeidet med å skape en bedre og tryggere verden, som også vil bidra til å møte våre egne behov. FN vil fortsatt utgjøre en hjørnestein i norsk utenrikspolitikk. Reform og effektivisering av FNs arbeid har med rette stått høyt på dagsordenen de siste årene. Vi ser med forventning fram til at den nye generalsekretæren, Kofi Annan, omsetter sin klart uttrykte reformvilje i praktisk handling.

Det er behov for å styrke FNs rolle i arbeidet for fred og sikkerhet. Sikkerhetsrådet bør utvides for å ta hensyn til endringene siden FN-pakten ble til. Økt representativitet kan styrke Sikkerhetsrådets legitimitet og dermed evne til å spille en aktiv rolle i å hindre krigssituasjoner og bidra til konfliktløsning. I tett samarbeid med de andre nordiske land har Norge deltatt aktivt i diskusjonene og lagt fram forslag om reform av Sikkerhetsrådet. Vi legger vekt på å videreføre arbeidet. Regjeringen har lansert Norge som kandidat til Sikkerhetsrådet i 2001-2002.

Regjeringen har tatt en rekke initiativ for å styrke FNs rolle innen fred, sikkerhet og konflikthandtering. Det norske initiativet til å opprette et eget fond for konfliktforebyggende tiltak i FN er blitt godt mottatt så langt. Flere land vil bidra finansielt til fondet. Sammen med andre land har vi også tatt initiativ for å styrke FNs evne til å reagere raskt i kriser. Norge har bidratt aktivt til å etablere et nytt utrykningshovedkvarter som omgående skal kunne settes inn i arbeidet i forhold til konfliktområder. Vi arbeider for å få til en bedre og mer helhetlig planlegging av FNs innsats i kriseområder. Norge har i oppfølgingen av generalsekretærens "Program for fred" ledelsen av en arbeidsgruppe om samordning av politiske, humanitære, militære og økonomiske tiltak. Oppfølgingen vil stå høyt på FNs dagsorden i år.

Ulike oppfatninger mellom landene i sør og nord hindrer reformarbeidet i FN og er hovedforklaringen på at det går så tregt særlig på det økonomiske og sosiale området. Det er nødvendig å ta alvorlig bekymringen i mange utviklingsland om at enhver reform vil gå utover dem og tjene til å bygge ned, snarere enn til å styrke FN. Gjennom vårt aktive engasjement og betydelige finansiering av FN skulle Norge og Norden ha gode forutsetninger for å bidra til å bygge opp tilliten mellom nord og sør.

I hele fjor foregikk det et omfattende nordisk samarbeid for å utvikle forslag som kan bidra til å revitalisere FNs arbeid på det økonomiske og sosiale området. Parallelt med dette arbeidet har det vært gjennomført omfattende konsultasjoner, hovedsakelig med land i sør. Erfaringene fra konsultasjonsarbeidet er svært gode, både når det gjelder å skape aksept for nordiske forslag og bygge opp gjensidig tillit.

De nordiske reformforslagene som er utviklet gjennom det nordiske prosjektet, har som hovedmål å bedre effekten av FNs arbeid på landnivå, bl.a. ved at en felles representant har ansvaret for alle FN-organisasjonenes bistandsvirksomheter i landet. Dette stiller i sin tur krav til et mer samlet FN sentralt, med forslag om en større harmonisering og integrasjon av FNs bistandsaktiviteter på hovedkvarternivå. Det foreslås videre at Generalforsamlingen styrker sin rolle som utformer av FNs generelle politikk på det økonomiske og sosiale området, og at ECOSOC konsentrerer seg om strategier for oppfølging av FN-vedtak. De nordiske forslagene til reform vil bli nærmere omtalt i stortingsmeldingen som vil bli framlagt i april. I tida framover vil Regjeringen også engasjere seg i arbeidet med å styrke organiseringen av FNs menneskerettighetsinnsats, hvor det er mye som gjenstår.

I det mer langsiktige utviklingsperspektivet står ikke minst den globale handelspolitikken sentralt. Vårt engasjement i forhold til Verdens handelsorganisasjon, WTO, har selvsagt også stor betydning for vår egen utadrettede økonomi. Som et lite land med stor handel og som står utenfor handelsblokkene, trenger Norge et effektivt regelbasert handelssystem. Regjeringen legger derfor stor vekt på at det multilaterale handelsregelverket styrkes og bidrar til en mer åpen handel. Singapore-konferansen sist måned har utvilsomt bidratt til å styrke det multilaterale handelssystemet gjennom forpliktelser om å gjennomføre uavsluttede forhandlinger og igangsette arbeid på nye, handelsrelaterte områder. Med den dynamikken WTO nå utviser, er det grunn til å forvente en ny omfattende forhandlingsrunde rundt tusenårsskiftet. Tidlig neste år skal GATT/WTO feire 50-årsjubileum. I denne forbindelse vil det bli sett nærmere på WTOs virkemåte og organisasjon.

Ministermøtet i Singapore og konklusjonene derfra avspeiler den økende globaliseringen av verdensøkonomien. Ett eksempel er den erklæringen som en rekke land sluttet seg til om å avskaffe all toll på IT-produkter innen år 2000. Den vil dekke 90% av verdenshandelen innen bl.a. data, dataprogrammer og telekommunikasjonsutstyr når en slik avtale iverksettes. Den er viktig for norsk IT-industri, en næring i sterk vekst, som eksporterer 80-90% av sin produksjon, og som kjent består av mange små og mellomstore bedrifter som skaper arbeidsplasser i distrikts-Norge. Regjeringen vil så snart forhandlingene er sluttført, fremme forslag for Stortinget om å avskaffe toll på IT-produkt.

Et gledelig trekk ved globaliseringen av verdensøkonomien er at stadig flere land drar nytte av internasjonal handel. For WTO er det en hovedutfordring å legge forholdene bedre til rette for de fattigste landene. I Singapore ble det vedtatt en handlingsplan for dette formål. Norge har gått foran ved å åpne markedet for produkter fra de minst utviklede land (MUL), og har bidratt til at WTO bedre kan ivareta disse landenes behov for faglig bistand. Regjeringen vil arbeide for at WTOs handlingsplan følges opp med konkrete tiltak for markedsadgang og samordning mellom nasjonale og multilaterale organisasjoner, slik at de minst utviklede land settes i stand til å delta aktivt i det globale handelssystemet.

Regjeringen arbeider for å få fortgang i forhandlingene om medlemskap for Russland og Kina så vel som de øvrige 28 søkerlandene. Flere av disse vil være viktige handels- og investeringsmarkeder for Norge. Norsk næringsliv opplever dessverre at handelsregimer i en del søkerland er kompliserte og lite forutsigbare, slik bl.a. nord-norske bedrifter har erfart i Nordvest-Russland. Disse problemene tas opp under tiltredelsesforhandlingene med WTO.

Norge har spilt en aktiv rolle for å få WTO til å bli opptatt av sammenhengene mellom handel og andre sentrale samfunnsinteresser. WTOs arbeid med forholdet mellom handel og miljø har nå pågått noen år og har avdekket sammensatte problemstillinger, hvor også norske interesser må avveies. Fra norsk side vil vi fortsette å arbeide for at det skapes en felles forståelse for problemene. Og her er dialogen med utviklingslandene særlig viktig.

For første gang i GATT/WTOs historie er arbeidsstandarder omtalt i en ministererklæring. En kan si det er på høy tid, men nå har det altså skjedd. Medlemslandene bekreftet der sin forpliktelse til å respektere internasjonalt anerkjente arbeidsstandarder. Men forholdet mellom handel og arbeidsstandarder var det mest kontroversielle under ministerkonferansen, og det er satt klare grenser for oppfølgende arbeid i WTO. Ikke minst utviklingslandenes frykter for at arbeidsstandarder skal benyttes i proteksjonistisk øyemed, for å holde deres produkter ute fra verdensmarkedet. En målsetting fra norsk side ved å få drøftet sammenhengen mellom handel og arbeidsstandarder var nettopp å unngå ensidige handelstiltak. Regjeringen vil fortsatt søke å få i stand en dialog i WTO om disse spørsmålene, men vil ellers arbeide med å fremme arbeidsstandarder i alle relevante fora, også i bistandssammenheng.

I det bredere utenrikspolitiske engasjement blir Norges store humanitære innsats en stadig viktigere del. Det er ikke noe annet enn norsk utenrikspolitikk. Det er en sentral del av utenrikspolitikken. Bak innsatsen ligger en etisk forpliktelse som også gir økt trygghet for oss. Ved å fremme rettferdighet og velferd for verdenssamfunnets svakeste vil vi i det lange løp tjene fredens sak og trygge vår egen sikkerhet, samtidig som vi styrker vår internasjonale stilling.

Vår humanitære innsats skal være med og legge grunnlaget for en bedre framtid for folkene i mottakerlandene. Den er en erkjennelse av at sikkerhet ikke lenger knytter seg til militære virkemidler alene. Vi trenger virkemidler som retter seg mot enkeltmenneskers situasjon, det være seg fattigdom, arbeidsløshet, et truet eller ødelagt miljø og ikke minst stadig flere etniske, sosiale og religiøse konflikter. Arbeidet for fred, menneskerettigheter og demokrati må være en helhetlig del av vår totale internasjonale innsats.

Vår samlede humanitære innsats kom i fjor opp i om lag 1,5 mrd. kr. eller om lag 1/6 av det totale bistandsbudsjettet. Det er lagt opp til et like omfattende engasjement i år. De viktigste innsatsområdene i 1996 var det tidligere Jugoslavia, Sentral-Afrika, de palestinske områder, Afghanistan og Sudan. Mange av de samme land og regioner forventes å stå høyt på dagsorden også i 1997. Og vi vet av erfaring at nye kriser kan oppstå i løpet av året.

Enkelte lyspunkter bør absolutt trekkes fram. I Guatemala ble den endelige fredsavtalen undertegnet ved utgangen av 1996. Det norske freds- og forsoningsarbeidet siden 1990 og vår langvarige humanitære virksomhet gjennom frivillige organisasjoner bidro sterkt til å gjøre dette mulig. Vi viderefører vår støtte til fredsprosessen i Guatemala, bl.a. med hjelp til demobilisering av gerilja og hærstyrker.

I det tidligere Jugoslavia er det også undertegnet en fredsavtale, men heller ikke der har vi noen garanti for en varig fred. Det er av avgjørende betydning at det internasjonale samfunn stiller opp, både med konfliktforebyggende tiltak, fortsatt humanitær bistand og gjenreisning av produksjonsliv og ødelagt infrastruktur. Vi vil gi økt støtte til uavhengige nyhetsmedia og menneskerettsorganisasjoner. Norges totale innsats i regionen vil fortsette på et meget høyt nivå, bl.a. med noe over 700 personell i stabiliseringsstyrken, SFOR.

I Midtøsten er det positivt at partene omsider har inngått en avtale om israelsk tilbaketrekking fra Hebron og en timeplan for den videre tilbaketrekking fra Vestbredden. Avtalen må gjennomføres snarest i samsvar med det øvrige avtaleverk, slik at tilliten mellom partene kan gjenoppbygges. Regjeringen vil opprettholde det norske engasjementet i fredsprosessen. Anmodningen om norsk ledelse av den internasjonale observatørstyrken i Hebron viser at vi har partenes tillit. I dag undertegnes det viktige avtaler her i Oslo i forbindelse med arbeidet i Hebron.

1996 vil bli husket for særlig to alvorlige tilbakeslag på den humanitære front. Det ene var gjenoppblussingen av konflikter i Sentral-Afrika med påfølgende flyktningekrise. Norge og andre giverland gikk inn med store humanitære ressurser i Rwanda og Zaire i fjor høst. Problemene er langt fra løst. Volden tiltar i Rwanda og Burundi, og forholdene i Zaire er svært urovekkende. Regionen vil utvilsomt måtte prioriteres høyt også i inneværende år.

Det andre dramatiske tilbakeslaget var drapet på seks internasjonale hjelpearbeidere, hvorav to var norske, i Tsjetsjenia like før jul. Denne udåden har rammet alt humanitært arbeid hardt, og dette synes være noe av det gjerningsmennene ønsket å oppnå. Vi må vise at internasjonalt hjelpearbeid ikke kan stanses av terror. Sikker og trygg tilgang til kriserammede sivilbefolkninger er grunnleggende i internasjonal humanitær rett. Dette må respekteres av alle. Samtidig må FNs arbeid for å trygge sikkerheten til hjelpearbeidere i utsatte områder styrkes. Ansvarlige for terroraksjoner mot hjelpearbeidere må pågripes og straffes.

Ikke alle humanitære krisesituasjoner oppnår store oppslag i media, i den forstand at vi alle engasjeres av dem. Kaukasus preges fortsatt av uro og uløste etniske konflikter. Det samme gjelder for de sentral-asiatiske republikker der utsatte befolkningsgrupper måtte ha ren nødhjelp mot slutten av 1996. Også i Nord-Irak og Sudan vedvarer borgerkrigsliknende tilstander, og hjelpebehovet er svært omfattende. Regjeringen kan ikke glemme de "skjulte" kriseområdene, selv om de ikke står høyt på medienes dagsorden. De fleste steder kan vi nå fram med hjelp, enten gjennom FN-systemet eller frivillige organisasjoner.

President!

Vårt internasjonale engasjement er blitt et stadig viktigere redskap for å skape trygghet i det norske samfunn, fordi vi på flere og flere samfunnsområder påvirkes av det som skjer utenfor landets grenser. Denne utviklingen vil fortsette. For femti år siden var den store utfordringen i dette samfunnet gjenreisningen etter krigen. I 60-årene ble dagsordenen preget av tidligere koloniers internasjonale inntreden som selvstendige stater. For ti år siden var alle opptatt av supermakten Sovjetunionens skjebne foran avgjørende veivalg. Ingen ante den gang omfanget av de endringene som skulle komme i Sovjetunionen og i de sentral- og østeuropeiske landene.

Selvsagt bør vi være forsiktige med å uttale oss med sikkerhet om kommende tiår, for vi har alle tatt feil før. På ett område føler jeg meg likevel trygg: Årene framover vil først og fremst stå i informasjons- og kommunikasjonssamfunnets tegn. Dette vil ha politiske, økonomiske og sosiale følger for vår hverdag. Betydningen av nasjonale grenser vil stadig minke. Vi kommer stadig nærere hverandre, men skillene bygd på ulik tilgang til kunnskap og teknologi kan også bli større. Behovet for internasjonalt samarbeid om felles løsninger øker. Mer enn noe annet viser dette at det klassiske skillet mellom utenrikspolitikk og nasjonal politikk gradvis viskes ut. Vi må skaffe oss innsikt og ressurser som forbereder oss på å møte informasjons- og kommunikasjonssamfunnets utfordringer. Dette må vi gjøre på en slik måte at innsatsen kommer vårt eget samfunn til gode, samtidig som den bidrar til en mer rettferdig verden. Siden kunnskapspotensialet er likelig fordelt i menneskeheten, er dette et løfterikt perspektiv foran inngangen til et nytt årtusen.