Utenriksminister Bjørn Tore Godal

Foreningen Nordens møte
Skien 17.4.97.

Utviklingen i Norden - hvor går vi?

Nordisk samarbeid er opp gjennom åra blitt tilegnet både høysanger og svanesanger. Fest- og dommedagstalene til tross er nok det nordiske samarbeidet en større del av politikkens hverdag enn mange kanskje er seg bevisst. Blant de som har bidratt til at det er blitt slik, er Foreningen Norden, som har vært en aktiv pådriver for et bredt folkelig ønske i de nordiske land om å samarbeide med hverandre.

Ikke alle er klar over at da Nordisk Råd skulle opprettes i begynnelsen av femtiåra, ble det møtt med betydelig skepsis. Blant de mest skeptiske var en stortingsrepresentant fra grensefylket Nordland, som uttrykte seg slik: "...Var det noe det norske folk skulle ha lært av sin historie, så var det at vi skulle passe oss for unionell samrøring og politisk samarbeid med andre land. ... Når vi har lært dette, og lært det så dyrt, skjønner jeg ikke at vi nå skal til med et samarbeid som en ganske sikkert må gå ut fra kan, og vel også vil, komme til å skape gnisninger og vansker." Med dette siste var det først og fremst forholdet til Sverige han siktet til, et forhold som han mente aldri hadde "...vært så godt som siden vi kom hver for oss".

Det aller meste av slik grunnleggende skepsis forsvant etter hvert. De fleste i Norden kom til å betrakte nordisk samarbeid som mer eller mindre selvsagt. Men da det ble klart at 80 % av Nordens innbyggere også kom til å bli EU-borgere, ble det nordiske samarbeidet stilt på nye prøver. Carl Bildt skrev den gang at nordisk samarbeid stod i fare for å bli "et reservat for stadig mer irrelevant retorikk". Men han la til at dette ville være tragisk.

Og tragedie ble unngått. Det nordiske samarbeidet ble verken irrelevant eller nedlagt. De nordiske regjeringene og nasjonalforsamlingene valgte i stedet å satse på at det nordiske samarbeidet i sterkere grad skulle være del av et bredere europeisk samarbeid. De nordiske samarbeidsorganene kunne benyttes som plattform for å ivareta nordiske interesser og påvirke den europeiske politiske dagsordenen. Samarbeidet ble derfor omorganisert og konsentrert rundt tre "søyler": 1) nordiske saker knyttet til kultur, identitet og samfunnsspørsmål av felles nordisk interesse; 2) europeiske og andre internasjonale spørsmål; og 3) Nordens nærområder, dvs. Baltikum, Nordvest-Russland og Arktis.

I år er det Norges tur til å lede arbeidet med å videreføre et effektivt nordisk samarbeid gjennom vårt formannskap i Nordisk Ministerråd og i det uformelle nordiske regjeringssamarbeidet. Vi vil arbeide aktivt for å utvikle samarbeidet om informasjonsteknologi, barn og ungdom, den frivillige sektor og velferdssamfunnets utfordringer. Regjeringen vil videre legge særlig vekt på sikkerhetspolitiske spørsmål, EU- og EØS-saker og nærområdesamarbeidet. Det blir særlig Nordens plass i forhold til omverdenen, de nevnte søylene 2) og 3), jeg kommer til å snakke om her i kveld.

I utgangspunktet bør vi ha klart for oss at de politiske forutsetningene for det nordiske samarbeidet påvirkes særlig av tre faktorer. For det første: EUs utvikling, både videre fordypelse av samarbeidet og utvidelse østover. For det andre: regionaliseringen i Europa, det vil si regionenes økende betydning i nordisk og europeisk politikk, med framvekst av nye regionale politiske aktører. Og for det tredje: de nye utenriks- og sikkerhetspolitiske utfordringer i et Europa som legger den kalde krigen bak seg.

For få år siden var det tabu å diskutere utenriks- og sikkerhetspolitikk i Nordisk Råd. Det skyldtes de nordiske lands ulike sikkerhetspolitiske veivalg. Nå står utenrikspolitiske og europeiske spørsmål på dagsorden for alle Nordisk Råds møter, og Nordisk Råd har tatt initiativ til høringer og konferanser med utenrikspolitiske tema. Samarbeidet om utenriks-, sikkerhets- og forsvarspolitiske spørsmål er rett og slett blitt en særdeles viktig del av det nordiske samarbeidet.

Den nye nordiske dynamikken på det utenriks- og sikkerhetspolitiske området har altså oppstått på tross av de ulike veivalg i forhold til EU og NATO. Den endrete sikkerhetspolitiske situasjonen i Europa innebærer at Norden i dag i stadig større utstrekning har felles utenriks- og sikkerhetspolitiske interesser. Jeg har inntrykk av at bevisstheten om dette vokser ikke minst på svensk og finsk side.

Interessefellesskapet sammen med vårt felles kulturgrunnlag bidrar til at vi kan utnytte ulik tilknytning til internasjonale organisasjoner til en fruktbar meningsutveksling og til felles standpunkter og tiltak. Dette kan gi konstruktive nordiske bidrag til utviklingen i Europa og internasjonalt. Med Danmark i formannsstolen i Organisasjonen for sikkerhet og samarbeid i Europa, Finland som leder av Ministerkomitéen i Europarådet og Sverige som medlem av FNs sikkerhetsråd skulle mulighetene i år være gode for å få gjennomslag for nordiske interesser på den internasjonale arena.

De nordiske utenriksministermøtene er et sentralt forum for samråd og meningsutveksling om europeiske og andre internasjonale spørsmål. Etter den siste EU-utvidelsen diskuterer vi i større grad europeiske samarbeids-spørsmål og mer eksplisitt sikkerhetspolitiske emner, f.eks. Vestunionens rolle og utvidelse av NATO. Vi bruker også dette forumet for bl.a. å støtte opp under EUs interesse for Barents- og Østersjøsamarbeidet.

Noe av det mest interessante er det utvidete nordiske sikkerhets- og forsvarspolitiske samarbeidet som nå avtegner seg. Den konkrete bakgrunnen for dette er særlig erfaringen med den nordisk-polske brigaden i IFOR- og seinere SFOR-styrken i det tidligere Jugoslavia, så vel som samarbeidet om Partnerskap for fred i NATO-sammenheng. Dette har medvirket til at de nordiske land sammen, innenfor de gitte rammer, kan støtte opp under europeisk sikkerhet.

I fjor høst startet man på nordisk plan et arbeid for å videreutvikle samarbeidet om internasjonale fredsoperasjoner. Prosjektet ble gitt navnet NORDCAPS (Nordic Coordinated Arrangement for Military Peace Support). Hensikten er å forbedre de nordiske lands evne til felles innsats i alle deler av internasjonale fredsoperasjoner. Dette vil gjelde både planlegging og gjennomføring av operasjonene, så vel som den etterfølgende evaluering.

På sikt er målsettingen en ordning der de nordiske land har identifisert ulike enheter, beredskapsstyrker, som kan settes sammen til en felles-nordisk fredsstyrke av ulik størrelse og art alt etter behov, helt opp til brigadestørrelse (4000-5000 personell). Et hovedformål med NORDCAPS vil være å styrke de nordiske lands evne til å operere sammen i konkrete fredsoperasjoner. En del av denne styrken skal kunne rykke ut på svært kort varsel til kriseområder. Innenfor NORDCAPS skal det også arbeides for å utvikle en kapasitet for hurtig innsetting (15-30 dager) som skal kunne knyttes til det danske SHIRBRIG-initiativet, som går ut på å opprette en flernasjonal brigade som skal kunne stilles til rådighet for FN på kort varsel.

Dette forsvarssamarbeidet vil kunne ha en positiv virkning på andre sider av det nordiske utenriks- og sikkerhetspolitiske samarbeidet. På det siste nordiske utenriksministermøtet fattet vi prinsippvedtak om et nordisk samarbeid om fredsbevarende operasjoner i det sørlige Afrika. Det arbeides nå for at offiserer fra det sørlige Afrika får delta i opplærings-aktiviteter i de nordiske land, og at vi i tillegg gjennomfører egne opplæringsprogrammer i det sørlige Afrika.

Det skal dessuten avholdes en felles nordisk militærøvelse, Nordic Peace 97, innenfor rammen av NATOs Partnerskap for fred-program. Øvelsen vil finne sted i Troms neste måned og har som hensikt å samøve de ulike nordiske styrker innen fredsbevarende disipliner. Andre PfP-land, inkludert Russland, er invitert til å delta som observatør under øvelsen.

Uformelt nordisk samråd og kontakt i internasjonale organisasjoner har lenge vært viktig. Vi har nå tilpasset oss Nordens nye EU-virkelighet. I praksis innebærer den at de nordiske land ofte samler seg om tilslutning til EUs innlegg og erklæringer. Det er tradisjon for at de nordiske land står sammen i kampen for demokrati og menneskerettigheter på den internasjonale arena. Dette prioriterer vi høyt. Sammen med andre øker mulighetene våre for påvirkning og effekten av de tiltak vi iverksetter.

Jeg er ikke minst glad for den enighet det er om fortsatt å søke et så nært nordisk samråd som mulig i FN-sammenheng. Det er først og fremst i FN vi har skapt en nordisk profil i internasjonal politikk. Vi vet likevel at EU-samordningen og felles EU-innlegg har forrang for EU-medlemmene, og at Norge og Island må gjøre en ekstra innsats for å ta vare på den nordiske profilen i FN. Vi vil også søke å fortsette den gode tradisjonen med å fremme fellesnordiske kandidater til ulike internasjonale verv.

I tillegg til det mer globale er det naturlig for de nordiske land å legge vekt på samarbeid om EU/EØS-spørsmål. Det økonomiske og politiske forholdet mellom Norge og de nordiske nabolandene er i all hovedsak konstruktivt og nært. Også de nordiske EU-land ønsker et nært nordisk samarbeid om EU/EØS-spørsmål. I langt de fleste saker har Norge sammenfallende syn med andre nordiske land, selv om det også forekommer enkelte interessemotsetninger, først og fremst av næringsmessig karakter.

EØS-avtalen er tilpasset den nye situasjonen som oppstod etter at Sverige og Finland gikk inn i EU, og fungerer bra sett fra norsk side. EUs tillit til EØS-organene synes ikke å være svekket, noe Sverige og Finland som tidligere EFTA-land har bidratt til. De nordiske EU-medlemmene er med og høyner bevisstheten om EØS i EU. For Norge er det viktig å sikre en enhetlig regelutvikling i EØS-området, og i den forbindelse er det en stor fordel for oss å få delta i komitéer og arbeidsgrupper på ekspertnivå under Kommisjonen. Her får vi støtte ikke minst fra nordiske EU-medlemmer. Vi er alle opptatt av å ha et ensartet marked innenfor EØS og dermed i Norden.

Regjeringen legger særlig vekt på å etablere pålitelige og hensiktsmessige rutiner for nordisk behandling av EU/EØS-saker. På alle møter mellom nordiske ministre eller på embetsplan skal relevante EU/EØS-spørsmål kunne diskuteres. Det er også regelmessig kontakt mellom de nordiske lands delegasjoner i Brussel. Likeledes har Nordisk Ministerråds sekretariat fått i oppdrag, i samråd med hovedstedene, å analysere langsiktige og prinsipielle spørsmål - basert på EUs såkalte grønn- og hvitbøker - hvor det finnes en nordisk dimensjon.

Det vil dessuten bli gjennomført en nordisk ordning for "tidlig varsling" av aktuelle EU/EØS-saker. Dermed vil vi kunne identifisere og samrå oss nordisk om konkrete EU-saker der Norden har felles interesser, eller slik at vi kan forhindre konflikt der interessene er ulike. Dette vil også kunne gi større gjennomslag i Brussel. Som et ledd i dette vil det bli en fastere og mer omfattende uformell kontakt mellom fagmyndighetene i de nordiske land om EU-spørsmål. Flere tiltak som skal sikre nordisk EU/EØS-samarbeid, er på trappene.

Jeg vil også nevne det grenseregionale samarbeidet, som nå er gitt et betydelig økonomisk løft. Gjennom etableringen av de nye EU-programmene, INTERREG II A, har det fått en ny dimensjon som både innebærer betydelig økte finansielle rammer og endrete organisasjons-former. De seks INTERREG-arrangementene som hittil er satt i verk langs grensa mellom Norge og EU, går fra INTERREG Barents i nord til samarbeidet mellom Østfold og Bohuslän i sør. Siktemålet er nærings-utvikling, økt sysselsetting og verdiskaping i grenseområdene.

Utenom medfinansiering fra Nordisk Ministerråd er den norske deltakelsen i sin helhet finansiert med egne midler fra nasjonalt og regionalt eller lokalt nivå. Regjeringen har i år satt av i overkant av 60 millioner kroner til norsk deltaking i INTERREG og såkalte "artikkel-10"-pilotprosjekter som er en del av EUs virksomhet for å videreutvikle regionalpolitikken.

Det nordiske regionale samarbeidet vil gjennom de nye transnasjonale INTERREG-programmene, INTERREG II C, få en ny dimensjon. Norge får delta i både INTERREG II C for Østersjølandene og INTERREG II C for landene rundt Nordsjøen. Disse ordningene illustrerer hvordan EU-ordninger kan styrke det nordiske samarbeidet, ikke minst på regionalt og lokalt plan.

Rammevilkårene for det grenseregionale samarbeidet tilsier en felles nordisk tilknytning til det mye omtalte Schengen-samarbeidet om reisefrihet i Europa. Da dette i sin tid ble satt på dagsorden, viste styrken i den nordiske solidariteten seg. En sentral del av det etablerte nordiske samarbeidet stod på spill, nemlig passunionen. Det ble tatt initiativ for å sikre en felles nordisk tilnærming og samordning, og det har vært løpende nordiske samordningsmøter i forbindelse med forhandlingene. Vi har nå oppnådd en løsning som er brukbar for alle, og som bevarer passfriheten innen Norden. Skulle det som et resultat av EUs regjeringskonferanse bli en nærmere tilknytning av Schengen-samarbeidet til EU, tviler jeg ikke på at de nordiske EU-landene gjør sitt til at det blir funnet hensiktsmessige ordninger for Norge og Island.

Vi har her et godt eksempel på at den nordiske dialogen om hovedspørsmål på regjeringskonferansen som drøfter endringer i EUs traktatverk, er viktig for Norge. Verdier som har bred oppslutning i Norden, som sysselsetting, miljø, likestilling, demokrati og åpenhet har stått sentralt under regjeringskonferansen. Norge støtter bl.a. de nordiske EU-medlemmenes krav om at traktaten får nye bestemmelser om sysselsetting og setter høyere krav til miljøet. For alle nordiske land er det av stor betydning hvilket grunnlag Europas viktigste samarbeidsorgan legger for sin videre utvikling.

Det europeiske samarbeidet må få en sterkere demokratisk forankring med størst mulig åpenhet om beslutningene. Det er nær nordisk kontakt og bred enighet om sentrale spørsmål på regjeringskonferansen og om framtidig EU-utvidelse. Utvidelse vil også berøre oss, bl.a. fordi nye medlemsland vil bli en del av EØS. Når EUs regjeringskonferanse etter planen avsluttes på toppmøtet i Amsterdam i juni i år, kan man gå i gang med utvidelsen av EU.

Utfallet av konferansen blir viktig for EUs evne til å møte den største utfordringen europeisk samarbeid nå står overfor, nemlig å ta opp nye land fra Sentral- og Øst-Europa. Norden står samlet om at de baltiske land må stille på startstreken på lik linje med andre søkerland. Utvidelsen er en historisk mulighet til å skape det brede europeiske fellesskap som vil være et vesentlig bidrag til fred, demokrati og stabilitet i vår verdensdel.

Alle de nordiske landene har i de seinere år utviklet et nært samarbeid med reformlandene i den tidligere østblokken, først og fremst med land og regioner som ligger i vår geografiske nærhet. Utviklingen i Russland, Baltikum og det øvrige Sentral- og Øst-Europa er av stor betydning for Norden. Vi har en felles interesse i å medvirke til en mest mulig stabil og forutsigbar utvikling i området. Det overordnede siktemålet med nærområdesamarbeidet er å bidra til å utvikle og befeste demokrati, rettsstat og markedsøkonomi i disse landene. Hovedtyngden av den norske innsatsen har vært finansiert over Handlingsprogrammet for Sentral- og Øst-Europa. Bl.a. har Høgskolen i Telemark fått støtte til et samarbeid med universitetet i Novgorod om utdanning i markedsøkonomi og utveksling av studenter.

Nordisk Ministerråd nedsatte i februar i fjor en arbeidsgruppe for å utrede forslag til en langsiktig nordisk strategi for nærområdene. Arbeidsgruppa trakk fram de regionale samarbeidsstrukturene i Østersjø- og Barentsregionen som nyttige og hensiktsmessige fora, hvor de nordiske land med fordel kan kanalisere en større del av sin felles innsats. Det ble fastslått at Barents- og Østersjøsamarbeidet må sees i sammenheng som gjensidig utfyllende, og ikke konkurrerende prosesser.

På grunnlag av arbeidsgruppas rapport er det bestemt at den nordiske innsatsen skal konsentreres om de områder der det nordiske samarbeidet gir en merverdi. Innsatsen skal samles om større prosjekt og program, slik at resultatene blir mer synlige. De prioriterte felt for de nordiske lands innsats i nærområdene er bl.a. den nordiske samfunnsmodellen og verdier som folkestyre, rettsstatsprinsippet, likestilling, minoritetsrettigheter, samt fremme av nordiske språk.

Miljøvern er en særlig viktig del av nærområdesamarbeidet. De utfordringer vi står overfor i denne sammenheng, krever større midler enn de som kan stilles til disposisjon over Ministerrådets budsjett. Her spiller det nordiske miljøfinansieringsselskapet NEFCO en viktig rolle. De nordiske statsministrene ble i august i fjor enige om å opprette en særskilt miljølåneordning i Nordisk Investeringsbank. Den er beregnet på nærområdesamarbeidet og har en utlånsramme på vel 800 mill. kr.

Vi må nå sammenlikne de erfaringer som er gjort, og samarbeide om hvordan virksomheten kan videreføres mest effektivt. I denne prosessen må vi blant annet vurdere om det er hensiktsmessig at en større del av innsatsen gjøres av de nordiske land i fellesskap, og hvordan innsatsen kan samordnes for å unngå overlapping. Vi må også se på om de felles-nordiske institusjonenes prioriteringer er riktige, sammenholdt med innsatsen på nasjonalt nivå.

En nordisk nærområdestrategi kan naturligvis ikke vedtas en gang for alle. Den må legges opp som en prosess der brede miljøer trekkes med, og der vi fortløpende kan vurdere erfaringer og fange opp nye utviklings-trekk. Også i denne delen av utenrikspolitikken vil de nordiske land nærme seg hverandre. Og det er av stor betydning at den nære nordiske tilknytningen til EU bidrar til økt EU-interesse for Nordens nærområder.

EU vil nok også i årene framover bestemme stadig mer den politiske dagsorden for det nordiske samarbeidet. Men medaljen har, som jeg har forsøkt å skissere, også en forside. Ved at Danmark, Finland og Sverige er med i EU, og Norge og Island er tilknyttet gjennom EØS-avtalen, har Norden større påvirkningskraft overfor den europeiske utviklingen enn noen gang før. Det er ikke tvil om at det nordiske samarbeidet nå fungerer som en viktig plattform for å påvirke utviklingen ikke bare i Norden og Europa, men også i våre nærområder.

Det kanskje mest dynamiske regionale samarbeidet i Europa i dag skjer i Østersjø- og Barentsregionene. Her bidrar de nordiske landene konkret til integrasjonen mellom øst og vest i Europa, til å styrke de baltiske landenes selvstendighet og til å trekke Russland med i europeisk samarbeid. Alt dette er med og styrker freden, stabiliteten og den økonomiske utvikling i et område som ellers hadde hatt et betydelig potensial for konflikter.

Men det er ikke bare "utenrikspolitisk" at det nordiske samarbeidet går bra og er framtidsrettet. Også det formelle samarbeidet i Nordisk Ministerråd og Nordisk Råd har vist en gledelig evne til fornyelse og initiativ. Dette har kommet de "intranordiske" oppgavene til gode. Blant annet er den nylig vedtatte åpningen av nordiske universiteter for studenter fra alle nordiske land verdt å nevne. Dette har ikke minst stor betydning for norske utdanningssøkende og vil nok også være med og bygge opp under den nordiske samkjensle. Det er gjennom slike praktiske tiltak at det nordiske samarbeidet fortsetter å vise sin relevans. Arbeidet med kultur og identitet, utdanning og forsking forblir dermed sentralt, selv om jeg ikke har sagt så mye om det ved denne anledning.

Til slutt vil jeg bare ønske de lokale lagene av Foreningen Norden lykke til med arbeidet videre. Også Telemark trenger en livskraftig Foreningen Norden som gjør sitt til at det nordiske samarbeidet fortsettes og utvikles videre.