Strategi for kvinne- og likestillingsrettet utviklingssamarbeid 1997-2005

Historisk arkiv

Publisert under: Regjeringen Jagland

Utgiver: Utenriksdepartementet

Utviklingen kan ikke bli bærekraftig hvis ikke kvinnene deltar fullt ut i utviklingsprosessen og får del i framskrittene som gjøres

Brosjyre/veiledning | Dato: 07.05.1997

Strategi for kvinne- og likestillingsrettet utviklingssamarbeid 1997-2005

Innhold

1. INNLEDNING

Stortingsmelding nr. 19 (1995-96) "En verden i endring. Hovedtrekk i norsk politikk overfor utviklingslandene" legger til grunn en økt erkjennelse av nødvendigheten av å styrke kvinners stilling og bidra til lik fordeling av rettigheter og muligheter for kvinner og menn. Utviklingen kan ikke bli bærekraftig, hvis ikke kvinnene deltar fullt ut i utviklingsprosessen og får del i framskrittene som gjøres. I St.meld. 19 er styrking av kvinners stilling og likestilling fremsatt som et hovedmål for norsk utviklingssamarbeid. Norsk bistand må derfor forsterke innsatsen og høyne kvaliteten på arbeidet med å bidra til likestilling mellom kvinner og menn.

Nødvendigheten av å integrere hensynet til kvinner i bistandsarbeidet ble første gang understreket i St.meld. nr 94 (1974-75) om "Norges økonomiske samkvem med utviklingslandene". I 1984-85 utarbeidet det daværende Departementet for utviklingshjelp en egen strategi for kvinnerettet bistand. Norge var blant de første land i verden som fikk en slik strategi. I 1991-92 kom St.meld. 51 "Om utviklingstrekk i nordsør forholdet og Norges samarbeid med utviklingslandene" som legger betydelig vekt på kvinner og utvikling.

Den overordnede målsettingen for norsk bistandspolitikk er å bidra til bedring av økonomiske, sosiale og politiske kår i utviklingslandene innen rammen av en bærekraftig utvikling. Ett av de fem hovedområdene som bistanden skal rettes mot for få til dette, er å bidra til å fremme like rettigheter og muligheter for kvinner og menn på alle samfunnsområder. Det er ikke tilstrekkelig at bistanden omfatter enkelte kvinnerettede prosjekter. Like rettigheter og muligheter for kvinner og menn må integreres i hele bistandsarbeidet. Det dreier seg ikke bare om å endre enkelte kvinner og menns vurderinger og atferd. For at prosessen med å skape like rettigheter for kvinner og menn skal lykkes, forutsettes det en dyptgående utviklingsprosess drevet fram av nasjonale krefter. Det forutsetter politisk vilje. Det dreier seg om en langsiktig endring med utgangspunkt i samfunnets behov for å utnytte både kvinner og menns kunnskap og erfaringer. Likestilling er et samfunnsanliggende og ikke bare en kvinnesak. Dette har Norge allerede lært av egne erfaringer. Norge er i verdenstoppen når det gjelder likestilling, noe som skaper forventninger til norsk innsats i internasjonal bistandssamarbeid. Norge er likevel ikke ved målet, og er midt i utviklingsprosessen på vei mot det likestilte samfunn.

Strategien skal være en rettesnor for arbeidet i bistandsforvaltningen både hjemme og ute, og skal synliggjøre norske prioriteringer med hensyn til kvinner og likestilling overfor partnere i bistandssamarbeidet i Nord og Sør. Den skal gi en bakgrunn for hvordan norske myndigheter kan bidra til at utviklingsland gjennomfører en politikk som fremmer likestilling. Strategien skal gjelde for det bilaterale såvel som det multilaterale arbeidet og skal bidra til å se disse bistandskanalene i sammenheng. Strategien omfatter også den humanitære bistanden. Strategien skal bidra til å forsterke effekten av norske bistandsmidler.

2. SAMMENDRAG

Rettigheter:

Bistanden skal bidra til formell likestilling. Bistanden skal bidra til at alle land slutter seg til FNs kvinnekonvensjon uten forbehold. Bistanden skal følge opp prinsippet om at kvinners rettigheter er menneskerettigheter. Bistanden skal fokusere på tiltak som reduserer vold mot kvinner. Bistanden skal sørge for at diskusjon om kvinners rettigheter er en obligatorisk del av Norges dialog med samarbeidslandet.

Beslutningsprosesser:

Bistanden skal legge vekt på at kvinner deltar på alle beslutningsnivåer i utviklingsprosessen. Bistanden skal bidra til at kvinner deltar i planlegging og gjennomføring av bistandsprosjekter. Bistanden skal legge vekt på at kvinner inngår i delegasjoner til internasjonale konferanser og at kvinneandelen i de internasjonale organisasjonenes stab øker. Bistanden skal støtte kvinners politiske deltakelse slik at kvinner på linje med menn former nye samfunnssystemer og er med i lokale beslutningsprosesser. Bistanden må se til at både kvinner og menn blir mobilisert til valgdeltakelse. Bistanden må synliggjøre kvinners konstruktive rolle i arbeidet med å skape fred og unngå voldelige konflikter.

Økonomisk deltakelse:

Bistanden skal sikre at kvinner får delta i den økonomiske utviklingen på linje med menn. Bistanden må bidra til kvinne- og likestillingsperspektivet ivaretas i utviklingen av internasjonale handelsregimer. Bistanden skal bidra til at det fremskaffes mer kunnskap om reformprosessenes effekt på kvinner og menn og det er en prioritert oppgave for Norge å bidra til at programmene ivaretar kvinners interesser. Bistanden skal støtte utviklingen av en nærings- og industripolitikk som sikrer kvinners deltakelse og bidra til at kvinners sysselsetting og tidsbruk synliggjøres. Bistanden skal bidra til at kvinner i jordbrukssektoren får rett til jorda de dyrker og inntektene av avkastningen samt tilgang på jordbruksveiledning, kreditt og offentlige støtteordninger.

Utdanning:

Bistanden skal legge størst vekt på at jenter får sin rett til grunnutdanning. Bistanden skal også bidra til at kvinner får høyere utdanning og yrkesopplæring. Bistanden må øke kvinners leseferdighet og motvirke at kvinner blir marginalisert av den tekniske utviklingen.

Helse:

Bistanden må bidra til utviklingen av en god primærhelsetjeneste som er en forutsetning for å kunne ivareta kvinners helse på en god måte. Bistanden skal bidra til at kvinners reproduktive helse blir ivaretatt innenfor helsesamarbeidet, og støtte kvinners rett til å velge hvor mange barn de skal ha og når de skal få dem. Bistanden må rette fokus mot seksuelt overførbare sykdommer som hiv/aids.

Miljø og naturressursforvaltning:

Bistanden skal ivareta hensynet til kvinner som utsatt for miljøforringelser og naturinngrep. Bistanden skal nyttiggjøre seg kvinners tradisjonelle kunnskap om natur og miljø. Bistanden skal sikre at kvinners lokale kunnskap om ernæring og helse blir ivaretatt i utviklingsprosessen.

Kvalitetssikring og resultatoppfølging

Det skal legges stor vekt på bruk av kjønnskonsekvensanalyser. Det må legges vekt på en kvalitativ såvel som kvantitativ tilbakerapportering. Det skal fremlegges årlige rapporter til bistandsministeren om hvordan målsettingen om kvinneretting og likestilling blir fulgt opp i norsk bistand.

3. UTVIKLING OG LIKESTILLING

Likestilling mellom kvinner og menn er avgjørende for å skape bærekraftig utvikling. Kvinner i utviklingslandene, erfaringer fra bilateralt og multilateralt bistandsarbeid, forskning og analyser har til sammen bidratt til å øke forståelsen om dette. Å satse mer på kvinner handler om sosial rettferdighet og demokrati, men like viktig er kvinners betydning for å få til en bærekraftig økonomisk vekst. Verdensbanken har slått fast at den viktigste samfunnsøkonomiske investeringen er å satse på jenters utdanning. De store FN-konferansene og en rekke globale rapporter konkluderer med at fullverdig utvikling ikke kan oppnås uten at kvinnene og ressursene de representerer, integreres i utviklingsprosessen. Det er således bred internasjonal enighet om at likestilling mellom kjønnene er et bidrag til og en forutsetning for bærekraftig utvikling.

Det overordnede mål for norsk sørpolitikk er å bidra til bedrede økonomiske, sosiale og politiske kår i utviklingslandene, innen rammen av en bærekraftig utvikling. Bekjempelse av fattigdom er et underliggende prinsipp for norsk bistand, noe som forutsetter både økonomisk vekst og sosial utvikling. Kvinners bidrag og deltakelse er helt nødvendig for å få til en vellykket vekst og sosial utvikling. UNDPs Human Development Report 1996 satte søkelyset på sammenhengen mellom økonomisk vekst og menneskelig utvikling, og slo fast at varig økonomisk vekst er avhengig av investeringer i menneskelige ressurser. Rapporten peker også på at undertrykking av kvinner har en særlig negativ effekt på den menneskelige utviklingen i et land.

Fattigdom er et større problem for kvinner enn for menn. Om lag 70 prosent av verdens fattige er kvinner, og fattigdom rammer kvinner hardere enn menn. Man snakker om feminisering av fattigdommen, siden kvinner utgjør en stadig økende del av verdens fattige. Det er et resultat av den kjønnsbaserte fordelingen av arbeid og ansvar i husholdningen. I de fleste samfunn faller den tyngste børen på kvinnene. Kvinner er fattige fordi de mangler penger, og fordi de ikke får utdanning, yrkesopplæring, tilgang på makt og produktive ressurser. En fattigdomsorientert bistand må være kvinnerettet. Det er derfor viktig å bruke kjønnskonsekvensanalyser som grunnlag for fattigdomsreduserende tiltak. Feminiseringen av fattigdommen er en alvorlig utfordring for bistandssamarbeidet i nærmeste framtid.

Størstedelen av verdens flyktninger er kvinner. Den humanitære bistanden er derfor ofte klart definert mot kvinner og barn som målgrupper. Det er likevel nødvendig at forvaltningen av norsk humanitær bistand sikrer at bistanden målrettes mot kvinner, og at kvinners lokale erfaringer legges til grunn for bistandens innhold og form på stedet.

Halvparten av jordas befolkning er kvinner, men i de fleste land har de mindre muligheter enn menn til å påvirke, delta i og dra fordel av utviklingen. Det er ubalanse mellom kvinners og menns arbeidsbyrde og i deres tilgang til ressurser og makt. Kvinner har i mange samfunn ikke arve- og eiendomsrett på linje med menn. De har også dårligere mulighet for å få lønnet arbeid og til å delta i beslutningsprosessene. Det er langt flere fattige kvinner enn menn i verden, og av verdens 900 millioner mennesker som ikke kan lese, er 75 prosent kvinner. UNDPs Human Development Report 1995 viser at kvinner har lengre arbeidsdager enn menn i praktisk talt alle land. Sammenlagt har verdens kvinner bare 10 prosent av plassene i nasjonalforsamlingene og 6 prosent av regjeringsplassene. Få kvinner sitter i lederposisjoner i offentlig forvaltning, næringsliv og internasjonale organisasjoner.

Spesielle kvinnerettede initiativ og tiltak kan kompensere for skjevheter som rammer kvinner. Dette er imidlertid ikke tilstrekkelig for å få til en utvikling som gir kvinner og menn like rettigheter, muligheter og plikter på alle områder. Det krever grunnleggende endringer i samfunnet. For å få til et likestilt samfunn må oppmerksomheten også rettes mot menns ansvar og rolle. Kvinner og menn må løfte sammen for å skape et bedre og mer likestilt samfunn. Det krever at likestillingshensynet må integreres i alt utviklingsarbeid. En slik arbeidsmetode setter krav til generell kunnskap om sammenhenger og effekter hos alle i bistandsforvaltningen. Å arbeide for likestilling gjennom bistanden, er tidkrevende. Det må disponeres tilstrekkelige ressurser i prosessen for å få til et så kvalitativt godt resultat som mulig.

4. VEIEN FRAM

Norsk bistand har lenge vært opptatt av kvinnenes situasjon. De siste 20 årene har norske bistandsmidler blitt brukt til en rekke kvinnerettede prosjekter i multilateral og bilateral regi. Norge har gjennom sitt bilaterale bistandssamarbeid ført dialog med landets myndigheter og kvinneorganisasjoner for å fremme integrasjon av kvinne- og likestillingsperspektivet i utviklingsarbeidet. I de prioriterte samarbeidslandene har støtte gått til tiltak i regi av mottakermyndigheter over landprogrammene og til lokale frivillige organisasjoner over andre bevilgninger.

Kvinnespørsmål har stått sentralt på den internasjonale dagsorden gjennom hele 1990-tallet i forbindelse med de store FN-konferansene. Resultatene av dette må følges opp i bilateral såvel som multilateral sammenheng. Alvorlige brudd på kvinners rettigheter over tid vil kunne få konsekvenser for omfanget og innretningen på den norske bistanden til landet. I denne sammenhengen står Norges dialog med mottakerlandets myndigheter sentralt. Det er avgjørende å benytte dialog og konsultasjoner for å avklare prioriteringer i et gitt land, for å påvirke og få gjennomført målsettingen om likestilling. Norsk bistand kan være et effektivt påvirkningsmiddel i politiske prosesser innen land og i regioner. I forholdet til mange utviklingsland kan dette bety at Norge i dialogen med samarbeidslandet må ta opp vanskelige problemstillinger knyttet til tradisjon, religion og kultur for å rette søkelyset mot kvinners rettigheter. Like viktig er det at disse hensynene innarbeides i planleggingsprosesser på de ulike nivåene i mottakerlandene innen statsforvaltningen og i det sivile samfunn. Det er samtidig viktig å sikre at kvinnene deltar i planlegging og gjennomføring av utviklingstiltak.

I de multilaterale bistandsorganisasjonene har norske myndigheter brukt ulike virkemidler for å få oppslutning om kvinne- og likestillingsprofilen. Norge har kunnet følge opp saker ved å gi økonomiske bidrag til gjennomføring av ønskede tiltak og prosjekter. Norge har finansiert og støttet opp om etableringen av egne kvinne-enheter og kvinnerådgiverstillinger i organisasjonene. Samtidig har norske representanter vært påpasselige med å understreke betydningen av hensynet til kvinner både i uformelle kontakter med de multilaterale bistandsorganisasjonenes representanter såvel som i formelle møter. Norge har hatt et tett og nært samarbeid med de øvrige nordiske land om dette. Samlet har disse virkemidlene bidratt til en helt nødvendig politisk forankring i de ulike organisasjonene av betydningen av å nå fram til kvinner på alle nivåer i utviklingsprosessen.

Det har vært av stor betydning for utviklingen av den internasjonale forståelsen om nødvendigheten av at kvinner deltar i samfunnsutviklingen, at tunge multilaterale aktører som Verdensbanken og FNs utviklingsprogram (UNDP) har lagt fram rapporter som understreker dette. FNs store temakonferanser de siste år som Befolkningskonferansen, Det sosiale toppmøtet og Kvinnekonferansen har alle lagt vekt på kvinnenes deltakelse i utviklingsprosessen og også bidratt til å skape internasjonal enighet om likestillingens betydning. I handlingsplanen fra Kvinnekonferansen i Beijing fokuseres det spesielt på det nasjonale ansvar for å fremme kvinners stilling. Norsk bistand har en viktig rolle å fylle i å stimulere oppfølgingen av dette ansvaret gjennom bilateralt og multilateralt arbeid.

Resultatet av de multilaterale prosessene har skapt ny legitimitet for kvinne- og likestillingshensynet i utviklingsprosessene. Dette må utnyttes og resultatene videreføres i det bilaterale samarbeidet for at utviklingen mot et likestilt samfunn skal bli vellykket. Det er viktig å dokumentere sammenhenger om kjønnsdimensjoner i samfunnsutviklingen, og kontakt med forskningsmiljøer og eventuelt direkte støtte til forskningsvirksomhet om temaet er et sentralt virkemiddel for å få til en likestillingsorientert bistand.

Pengeoverføringer er ikke nødvendigvis det viktigste virkemiddelet for å bistå et land i å velge en utvikling som ivaretar hensynet til kvinner og forholdet mellom kjønnene på en god måte. Norge må bidra til å øke kunnskapen om dette forholdet hos mottakerlandet. Det er spesielt viktig å ha kontakt med det sivile samfunn og organiserte grupper som arbeider lokalt for å bedre kvinners muligheter og rettigheter. Frivillige organisasjoner har både kompetanse og engasjement som utfyller samarbeidet mellom stater. Kvinneorganisasjonene har også vært aktive med å utvikle nettverk på tvers av landegrensene. Organisasjonene engasjerer også grunnplanet i samfunnet på en måte som offentlige myndigheter ikke kan ivareta. Frivillige organisasjoner kan være en hensiktsmessig kanal for å bidra til både institusjonsutvikling og kompetanseoverføring til samfunnet. Uansett om kanalen er privat eller offentlig, er det viktig å være oppmerksom på at tiltak rettet mot utvikling av institusjoner ikke er kjønnsnøytrale, og at slik støtte derfor må forankres slik at kvinners posisjon i samfunnet styrkes.

Institusjonsutvikling er et viktig satsingsområde for norsk bistand for å bidra til å bedre mottakerens mulighet til å styre sin egen utvikling. Den støtten som Norge har gitt til utvikling av institusjoner og organisasjonsenheter som har et særlig ansvar for å bedre kvinners situasjon, bør fortsatt vektlegges. På dette området ligger det godt til rette for samarbeid mellom norske institusjoner og institusjoner eller miljøer i samarbeidslandet.

Mottakeransvar er et sentralt prinsipp for norsk bistandsvirksomhet såvel som for internasjonale bistandsorganisasjoners virksomhet. Den politikken som er vedtatt av nasjonalforsamling eller styrende organer, skal omsettes til konkrete handlinger i samarbeid med landets myndigheter. Norsk bistandspolitikk gjennomføres i stat-til-stat samarbeid, og gjennom multilaterale finans- og bistandsorganisasjoner. Det er imidlertid utviklingslandenes egen politikk som er avgjørende for hva slags utvikling landet får. Mottakeransvar innebærer at mottaker har ansvar for planlegging, gjennomføring og oppfølging av tiltak. Mottakers engasjement og forpliktelse er derfor helt vesentlig for at et bistandstiltak skal kunne lykkes. Bistandens rolle er å stimulere og støtte aktuelle deler av utviklingslandenes egne utviklingsplaner. Prinsippet om mottakeransvar innebærer at norske myndigheter må fremme klare holdninger og synspunkter om prioriteringer i den direkte dialogen med mottakerlandet både lokalt og sentralt og i multilaterale fora.

Kvinne- og likestillingshensynet må vurderes når det prioriteres mellom ulike sektorer, mellom ulike prosjekt innenfor sektorene og når prosjektenes innhold avgjøres. I det internasjonale utviklingssamarbeidet må landstrategier og sektorstrategier baseres på grundig analyse av forholdet mellom kvinner og menn. Informasjon om kvinner og menns respektive stilling og status i samfunnet og forholdet mellom kjønnene, er viktig for å få til et helhetlig bilde av fordelingen av ressurser og ansvar, fordeler og rettigheter, makt og privilegier. Det skal gjennomføres kjønnskonsekvensvurderinger før bilaterale bistandsprosjekter og -programmer settes i gang for å kunne vurdere mulige konsekvenser for henholdsvis kvinner og menn. En slik vurdering vil klargjøre om mottaker bør gjennomføre en kjønnskonsekvensanalyse. Kjønnskonsekvensvurderinger og -analyser bør også være viktige deler av de multilaterale organisasjonenes arbeidsområde. Kvinner og menns behov må også vurderes i forhold til det omfattende norske bidraget til flyktning- og nødhjelpsarbeid.

Norsk bistand må tilstrebe bedre koordinering av tiltak i bilateral og multilateral regi. Lokalt må giversiden, som består av ulike aktører som multilaterale organisasjoner, statlige givere og nasjonale og internasjonale frivillige organisasjoner, samarbeide bedre for å underbygge viktige og sammenfallende motiver. Dette vil øke effekten av bistanden, og er en forutsetning for å kunne nå likestillingsmålet.

5. INNSATSOMRÅDER

Norsk bistandspolitikk skal bidra til å fremme

like rettigheter og muligheter for kvinner og menn på alle områder i samfunnet.

Grunnlaget for strategien er Regjeringens ønske om å "..satse systematisk på at kvinne- og likestillingsperspektivet blir integrert i internasjonalt utviklingssamarbeid og i norsk bistand" (St.meld.19 1995-96). Dette er i tråd med anbefalingene (par.38) fra FNs kvinnekonferanse i Beijing om at kvinne- og likestillingsperspektivet må legges til grunn i alle sektorer og politikkområder.

Hvordan skal norsk bistand prioritere med tanke på kvinne- og likestillingsperspektivet de nærmeste årene? Hvilke internasjonale strømninger er det viktig å underbygge, og hvilke sektorer er det viktig å prioritere?

Norsk bistandspolitikk skal bidra til å fremme like rettigheter og muligheter for kvinner og menn på alle områder i samfunnet. For å nå dette målet, skal Norge fram til år 2005, prioritere innsats for kvinner og likestilling på følgende områder:

rettigheter, deltakelse i beslutningsprosesser, økonomisk deltakelse, utdanning, helse og miljø- og ressursforvaltning.

5.1. RETTIGHETER

Demokratisk deltakelse, rettsstatsprinsipper og menneskerettigheter er sentrale elementer for norsk bistandspolitikk. Et reelt fungerende demokrati forutsetter likestilling, likhet for loven for kvinner og menn og respekt for menneskerettighetene.

Kvinners underordnede stilling opprettholdes i mange land gjennom et diskriminerende rettssystem og under henvisning til tradisjon, religion og kultur. Diskriminering og overgrep mot kvinner og jentebarn kommer til uttrykk på en rekke områder gjennom hele livsløpet. Det mest ekstreme utslag av undertrykking viser seg i flere kulturer allerede ved livets start ved at jenter velges bort gjennom kjønnsselektive aborter.

Det er en stor utfordring å bidra til å redusere diskriminering og overgrep mot jenter og kvinner. Det rettslige system har stor betydning for kvinners stilling i et samfunn, og er et nødvendig grunnlag for å beskytte og fremme kvinners rettigheter. Formelle rettigheter og reelle rettigheter er imidlertid ikke det samme.

Kvinner har ofte frykt for "det offentlige rom", og det er en forklaring på hvorfor kvinner oftere enn menn kontakter det uformelle rettssystemet knyttet til kulturell tradisjon eller religion. For å styrke kvinners rettigheter i et land trenger man også kunnskap om disse uformelle rettssystemene. Norge var tidlig ute med å etablere Avdeling for kvinnerett ved Universitetet i Oslo, og avdelingen har, med støtte av norske bistandsmidler, i flere år bidratt til å utvikle kompetanse i enkelte samarbeidsland blant annet på dette området.

Kvinnekonferansen i Beijing bekreftet og forsterket vedtak fra FNs menneskerettighetskonferanse i Wien 1993. Handlingsplanen fra Beijing fastslår at kvinners rettigheter er menneskerettigheter og ikke en egen kategori rettigheter. Dokumentet åpner også for å se på kvinners rettigheter på det reproduktive og seksuelle området som menneskerettigheter. I tillegg slår Beijing-dokumentet fast prinsippet om lik rett til å arve for jenter og gutter. I Beijing gjorde man også framskritt i forhold til å hindre straffeforfølgelse av kvinner som har tatt ulovlig abort.

5.1.1. Formell likestilling.

Det er et mål for norsk bistandspolitikk å bidra til formell og reell likestilling. Mange steder er det nødvendig å reformere lovverket for å gi kvinner bedre rettigheter. Kvinner må sikres selvstendig rett til å inngå kontrakter, rett til å eie jord, arverettigheter, kontroll over og adgang til å låne penger og adgang til arbeidsmarkedet. For at kvinnene skal kunne ta i bruk sine rettigheter, må de vite om deres eksistens. Det er derfor ikke tilstrekkelig å få gjennomslag for rettigheter, det må også sikres at rettighetene blir kjent i samfunnet. Norge legger vekt på å integrere likestillingsperspektivet i det generelle arbeidet for demokratiutvikling og fremme av rettsstatsprinsipper.

I det multilaterale samarbeidet er det viktig å bidra til at så mange land som mulig slutter seg til FNs kvinnediskrimineringskonvensjon. Konvensjonen, som har et svært omfattende innhold, kalles gjerne "et redskap for utvikling". I dag er svært mange land tilsluttet konvensjonen, men ofte med omfattende forbehold. Norge skal derfor arbeide for at landene slutter seg til konvensjonen uten forbehold, og at land som allerede er tilsluttet konvensjonen trekker tilbake eller modifiserer eventuelle vidtrekkende forbehold.

Norge skal arbeide for at diskusjonene om kvinners rettigheter i internasjonale fora bringes videre inn i det bilaterale samarbeidet både på nasjonalt og regionalt nivå. Kunnskap om et lands tilknytning til Kvinnediskrimineringskonvensjonen og de rettigheter og plikter som dette medfører for samarbeidslandet, er nyttig bakgrunnskunnskap også for dette samarbeidet. Diskusjonen om kvinners rettigheter skal være en obligatorisk del av Norges dialog med samarbeidslandet. Det kan være aktuelt å gi faglig bistand i forbindelse med utvikling av hensiktsmessige lover og retningslinjer og eventuelt til oppbygging av institusjonelle mekanismer. Det er imidlertid også viktig å støtte det sivile samfunn i dets bestrebelser på å bedre eksisterende rettigheter samt å spre informasjon om eksisterende rettigheter i samfunnet.

Også i den humanitære bistanden aktualiseres formelle rettigheter. Ikke minst for flyktninger i repatrieringsfasen kan det avtegne seg ulike rettigheter for menn og kvinner. Innenfor nød hjelpen vil det ofte være hensiktsmessig å målrette bistanden mot kvinner i slike situasjoner.

5.1.2. Menneskerettigheter

Bistandspolitikken skal følge opp det internasjonale gjennombruddet for at prinsippet om at kvinners rettigheter er menneskerettigheter. Norge skal legge vekt på at hensyn til kvinner og likestilling blir fullt ut integrert i det generelle menneskerettighetsarbeidet. Tradisjonelt har rettighetene ofte vært sett på som menns rettigheter, fordi kvinner rett og slett ikke ble oppfattet som individer, men som medlemmer av en manns husholdning.

Hovedinnsatsen fra norsk side i forhold til menneskerettigheter for kvinner bør skje multilateralt på det normdannende området og når det gjelder internasjonalovervåking av nasjonale forpliktelser. Norge skal følge med i det som skjer i FNs kvinnekommisjon og menneskerettighetskommisjon med tanke på å utvikle et bedre vern for kvinners menneskerettigheter. Norge må bidra til at vedtakene følges opp i FN, FNs fond og programmer og i særorganisasjonene.

I det bilaterale samarbeidet blir det viktig å markere den norske holdningen på dette området. Norge skal støtte den internasjonale utviklingen som tydeliggjør at kvinners rettigheter også er menneskerettigheter. Lokale og nasjonale initiativ som har med kvinners menneskerettigheter å gjøre, skal gis høy prioritet. Kontakt med frivillige menneskerettighetsorganisasjoner i samarbeidslandet er viktig, fordi manglende rettigheter i et samfunn som regel må synliggjøres av aktører utenfor den offentlige forvaltningen.

5.1.3. Vold mot kvinner

Vold mot kvinner og jenter, både i og utenfor hjemmet, er en utfording både globalt og lokalt. Det store antall væpnete konflikter rammer kvinner og barn sterkt, og majoriteten av flyktninger er kvinner og barn. I slike situasjoner forekommer seksuelle overgrep i skremmende grad, blant annet på grunn av kaos og sosial normoppløsning. Voldtekt benyttes som bevisst strategi og kampmiddel i borgerkriger og andre væpnede konflikter. Privat vold, altså vold som rettes mot kvinner i den private sfære, er forholdsvis nylig akseptert som et internasjonalt anliggende. FNs generalforsamling vedtok i 1993 en erklæring om vold mot kvinner, definert som kjønnsbasert vold som resulterer i fysisk, seksuell eller psykisk skade eller lidelse for kvinner, inkludert trusler om slike handlinger, tvang eller tvungen frarøvelse av frihet uavhengig om det skjer offentlig eller privat. I 1994 utpekte FNs menneskerettighetskommisjon en spesialrapportør for vold mot kvinner.

Norge skal rette særskilt oppmerksomhet mot tiltak for å redusere privat og offentlig vold mot kvinner og tiltak rettet mot kvinner rammet av væpnede konflikter.

Det er viktig at norsk bistand også dekker kvinners spesielle behov og situasjon i forbindelse med nødhjelp og rehabilitering. Også gjennom den humanitære bistanden må det søkes å fange opp kvinners behov for bistand som resultat av voldelige handlinger. Nødhjelpsengasjementet kan gi verdifull innsikt og erfaring om disse forhold som kan komme til nytte i det langsiktige utviklingssamarbeidet.

Innenfor det multilaterale samarbeidet skal Norge ha oppmerksomheten rettet mot temaet vold mot kvinner. Norge skal fortsatt støtte utviklingen av et forbedret internasjonalt rettsvern for voldsrammede kvinner. Dette skal det tas hensyn til i forbindelse med utviklingen av internasjonale straffedomstoler. Norge skal i sitt multilaterale arbeid også bidra til å øke kompetansen om kvinners rolle i konflikter, som ofre og konfliktløsere. Slike hensyn må også trekkes inn i de multilaterale organisasjonenes bistandsprogrammer.

I det bilaterale arbeidet må også oppmerksomhet rettes mot tiltak som reduserer privat og offentlig vold mot kvinner. Det blir viktig å fokusere på holdningsskapende arbeid og støtte opp om institusjoner som arbeider på dette feltet.

5.2. BESLUTNINGSPROSESSER

Målet er å gi kvinner rett og mulighet til å delta på like fot med menn i alle deler av samfunnslivet. Økt kvinnelig deltakelse er en forutsetning for demokratisk utvikling og for at kvinner kan være med å legge premisser for samfunnsutviklingen. Dette gjelder ikke minst for utviklingssamarbeidet. Kvinners deltakelse må styrkes på alle nivå, fra engasjement i lokal planlegging til økt medvirkning på ledernivå. For at kvinner skal kunne delta fullt ut i samfunnsutviklingen, må det tas hensyn til og legges til rette for å ivareta deres kombinerte produktive og reproduktive rolle.

Kvinners deltakelse i de offentlige beslutningsprosessene er viktig for at samfunnet skal kunne dra nytte av kvinners erfaringer. Det er også viktig for at kvinners interesser skal kunne være med i avgjørelsesprosessene. Erfaringen viser imidlertid at det kreves kvinnerepresentasjon over et visst nivå for å sikre gjennomslagskraft for kjønnsspesifikke synspunkter og verdier. 30 prosent representasjon ser ut til å være en minimumsgrense.

5.2.1. Utviklingsprosesser

Kravet om at kvinner skal delta i utviklingsprosessen er bredt akseptert. Likevel er det i praksis ofte vanskelig å få kvinnene med. Det må satses på alle nivå i utviklingsprosessen for å få til dette. Det er særlig viktig at kvinner deltar i forberedelsene, utarbeidelsen og gjennomføring av bistandsinnsatser i multilateral eller bilateral regi.

Norske representanter skal fortsette sitt arbeid i det multilaterale systemet for at de internasjonale organisasjonene opprettholder målsettinger om tilstrekkelig deltakelse av begge kjønn. De fleste av FNs bistandsorganisasjoner og finansieringsinstitusjonene har vedtatt forpliktende målsettinger om dette. Norge skal etterspørre tilbakerapporteringer og bidra til at organisasjonene følger opp målsettingene. Dette gjelder kvinners deltakelse i det sentrale organisasjonsapparatet såvel som deltakelse i planlegging og oppfølging av program og prosjekter lokalt. Norge skal fortsatt bidra til at kvinner deltar i nasjonale delegasjoner til større internasjonale konferanser og til at kvinneandelen i de internasjonale organisasjonene, spesielt i de høyere stillingskategorier, økes.

I den tosidige dialogen med myndighetene i samarbeidsland skal Norge bidra til at kvinner får delta i planleggingen og gjennomføringen av bistandsprosjekter. Det kan være nødvendig å legge vekt på arbeidet med å bidra til at myndighetene har den nødvendige kunnskap om betydningen av kvinners deltakelse.

Kvinners deltakelse i beslutningsprosesser om nødhjelpens sammensetning og distribusjon må også sikres. Det er spesielt viktig å legge kvinners kunnskap om lokale ernærings- og helseforhold til grunn for den type støtte som gis.

5.2.2. Demokratiprosesser

En viktig del av norsk bistand de senere år har gått til demokratiseringsprosesser. En rekke land har avskaffet autoritære regimer, ikke minst i Europa og Afrika. Støtte til utvikling av demokratiske systemer er aktuelt både i det bilaterale og multilaterale bistandssamarbeidet.

I slike prosesser er det svært viktig å vurdere hvordan man kan sikre kvinnenes deltakelse i utviklingen av det nye samfunnssystemet. En betydelig del av den humanitære bistanden går til å støtte gjennomføringen av demokratiske valg. Bistanden går ofte til tiltak med sikte på å mobilisere befolkningen til å delta i valget. Det er viktig å sikre at både kvinner og menn blir mobilisert til valgdeltakelse. Kvinner nås ofte ikke med de samme virkemidlene som rettes mot menn, og må derfor mobiliseres ved egne tiltak og i egne miljøer.

Kvinners deltakelse i lokale beslutningsprosesser er et viktig mål for både bilateralt og multilateralt bistandssamarbeid. Dette kan skje indirekte ved at samfunnet tilrettelegger for kvinnenes deltakelse ved å bidra med tekniske forbedringer som frigjør kvinners tid, eller direkte ved hjelp av tiltak som utvikler kvinnenes kompetanse og erfaring i forhold til politisk deltakelse. Det skal legges vekt på å utvikle slik kompetanse på lokalt nivå. Norge skal bidra til kompetansebygging hos myndighetene på mottakersiden for å integrere kvinner i nasjonal politikk og utviklingsplanlegging.

Norsk bistand skal bidra til å legge forholdene til rette for kvinners politiske deltakelse i et samfunn. For å få til dette, er det nødvendig å ha et bredt kontaktnett blant landets kvinneorganisasjoner.

5.2.3. Konflikt- og fredsprosesser

Norsk bistand har de senere år i økende grad vært kanalisert inn i pågående konflikt- og fredsprosesser. Store norske bidrag har gått til slike prosesser i det tidligere Jugoslavia, Guatemala, Mosambik og Midtøsten samt en rekke andre land. Hensynet til kvinner som målgruppe er ofte godt ivaretatt i prosessene, men kvinnene er i liten grad viet oppmerksomhet som aktører i fredsprosessene. Mye tyder imidlertid på at kvinner utfra sine erfaringer kan bidra konstruktivt i konflikt- og fredsarbeidet. Dette er områder som det foreløpig har vært forsket lite på, og hvor det er behov for å dokumentere sammenhenger. Norsk bistand bør derfor bidra til å synliggjøre kvinners konstruktive rolle i arbeidet med å skape fred og unngå voldelige konflikter.

5.3. ØKONOMISK DELTAKELSE

Kvinners økonomiske deltakelse i utviklingsland begrenses av en rekke ulike faktorer. Først og fremst skal kvinners økonomiske deltakelse kombineres med andre oppgaver som ansvar for barn og husholdning. Kvinners formelle økonomiske deltakelse begrenses dessuten av at de ikke har samme muligheter til utdanning og yrkesopplæring som menn. I tillegg har kvinner begrenset tilgang til kreditt og produksjonsmidler, noe som ofte forsterkes ytterligere av manglende arve- og eiendomsrett.

Økonomisk vekst er en nødvendig men ikke tilstrekkelig forutsetning for å redusere fattigdommen i et samfunn. Tiltak som settes igang for å skape økonomisk vekst må følges av tiltak som bidrar til sosial og menneskelig utvikling. Norsk bistand skal bidra til å sikre rettigheter for de svakeste utfra grunntanken om at en bedre fordeling av godene vil skape en bedre verden å leve i for alle. I et slikt perspektiv er det viktig å sikre at kvinner får ta del i den økonomiske og sosiale utviklingen på lik linje med menn.

Kvinner i utviklingsland er ofte familiens matprodusent og har derfor et hovedansvar for familiens levevilkår. Kvinner investerer mer av sin inntekt i barns helse og utdanning enn menn gjør. Ved å styrke kvinners økonomiske situasjon, støtter man i realiteten både familien og lokalsamfunnet på en mer direkte måte enn ved lignende investeringer i den mannlige delen av befolkningen.

5.3.1. Internasjonale rammebetingelser

Utviklingslandene er gjerne svake handelspartnere som vil tjene på at handel skjer innenfor et velfungerende multilateralt system som gir stabile og forutsigbare rammebetingelser. Det internasjonale handelsregimet har passert en milepæl ved etableringen av Verdens handelsorganisasjon, WTO. I arbeidet med å videreutvikle de internasjonale handelsregimene, som skjer i krysningspunktet mellom norsk handelspolitikk og norsk bistandspolitikk, må det innarbeides et kvinne- og likestillingsperspektiv. Det er viktig at også kvinnene får nytte av utviklingen av de internasjonale rammebetingelsene, som er av stor betydningen for utviklingen i sør. Dette er først og fremst en utfordring for Norges innsats i det multilaterale systemet.

5.3.2. Økonomiske reformer

Reformer er ofte nødvendig for at et land skal kunne bygge opp en bærekraftig økonomi som kan sikre tilfredsstillende rammebetingelser for innbyggernes velferd. Økonomiske reformprogrammer har i liten grad tatt høyde for at reformene har ulike konsekvenser for kvinner og menn. Dette er en følge av at kvinner og menns posisjon i markedet som regel er forskjellig. Mye tyder på at kvinner kommer dårligere ut av reformprosessene enn menn og at de i mindre grad enn menn kan nyttiggjøre seg de tilbudene som skapes i forbindelse med reformene. Det vil bli lagt opp til økt forskningsinnsats på dette området. Fra norsk side skal det bilateralt såvel som multilateralt legges vekt på å frembringe større kunnskap om reformprosessenes effekt på henholdsvis kvinner og menn.

Det er en prioritert oppgave for Norge å arbeide for at reformprogrammene skal utformes og gjennomføres på en måte som ivaretar kvinners interesser spesielt. Verdensbanken er en viktig arena for slik politikk, og Norge skal understreke betydningen av dette hensynet i bankens styrende organer og gjennom aktiv deltakelse i øvrige fora hvor dette er tema. Norge skal også bidra med finansielle bidrag til konkrete tiltak i det multilaterale systemet som ivaretar de sosiale aspektene ved reformprosessene. Reformprogrammene iverksettes imidlertid av landets myndigheter, og det er derfor viktig at Norge også i det bilaterale arbeidet bidrar til at myndighetene tar kjønnsspørsmålet på alvor i planlegging og gjennomføring av makroøkonomiske reformer.

5.3.3. Næringsutvikling

Utvikling av privat sektor er ett av delmålene for norsk bistand. Det er svært viktig at tiltak for å fremme privat sektorutvikling er basert på et bevisst forhold til hvordan kvinner kan bidra og delta i utviklingen. Norge skal bidra til at multilaterale organisasjoners tiltak for privat sektor har et kvinneperspektiv, og at organisasjonene i sin dialog med myndighetene fremmer en nærings- og industripolitikk som sikrer kvinners deltakelse. Dette skal det også legges vekt på i Norges bilaterale kontakt med utviklingslandene.

Kvinners økonomiske deltakelse skjer gjerne i uformell sektor og i liten skala. Samfunnet må gi kvinner tilgang til lån og kreditt for at de skal ha reell sjanse til økonomisk deltakelse. Mikrokreditter er et viktig virkemiddel for å stimulere kvinners økonomiske deltakelse. Norge skal fortsatt arbeide for å bidra til at kvinners sysselsetting og tidsbruk synliggjøres i den nasjonale økonomien. Dette kan for eksempel skje ved at det utarbeides såkalte satelittregnskaper til nasjonalbudsjettene.

Kvinners økonomiske engasjement skjer ofte i liten skala. Dette skyldes at kvinner er nødt til å kombinere sin økonomiske virksomhet med ansvar for barn og husholdning. Norge skal bidra til at det iverksettes tiltak som letter denne delen av kvinners arbeidsbyrde slik at tid frigjøres til deltakelse i økonomisk virksomhet.

Jordbrukssektoren er et viktig satsingsområde for å styrke kvinners økonomiske posisjon. Dette gjelder spesielt i Afrika der kvinnene står for hoveddelen av matproduksjonen. Norsk bistand skal øke sitt engasjement for å utvikle mer produktive og differensierte landbrukssystemer. På bakgrunn av kvinnenes sentrale rolle som matprodusenter, er det nødvendig å sikre kvinnene rett til jorda de dyrker, rett til å eie og arve jord og tilgang på jordbruksveiledning, kreditt og offentlige støtteordninger samt fulle rettigheter til avkastning av jordbruket.

Den humanitære bistanden er også relevant når det gjelder kvinners rolle i det økonomiske liv. Det er viktig å målrette nødhjelpstiltak mot kvinner, for eksempel ved utdeling av såkorn og hakker. Dette vil spesielt være aktuelt i forbindelse med repatrieringsprosesser.

5.4. UTDANNING

En rekke undersøkelser viser at investering i kvinners utdanning er den enkeltinvesteringen som et samfunn får mest igjen for. Kvinner med utdanning får færre barn, barna får gjennomgående bedre helse og økte muligheter til egen skolegang. Utdanning gir økte inntektsmuligheter, styrker den kulturelle tilhørighet og fremmer kvinners deltakelse i demokratiske prosesser.

Utdanning er det fremste virkemiddelet for å styrke kvinners stilling. Dette er blitt et gjennomgangstema i internasjonal sammenheng, ikke minst etter kvinnekonferansen i Beijing. Ifølge barnerettskonvensjonen har alle barn rett til utdanning. I mange utviklingsland foregår det likevel en systematisk forskjellsbehandling av gutter og jenter. Gutter blir oftere sendt på skole, mens jenter holdes tilbake. Gutter får tid til å gjøre lekser, jentene må prioritere pliktene i hjemmet foran skolegangen. Årsakene til dette er komplekse, og dreier seg både om kulturelle og økonomiske forhold. Det hender også at foreldre har grunn til frykt for jentenes sikkerhet både på skoleveien og på skolen. Mange jenter blir gravide og får tidlig ansvar for egne barn. Resultatet er at frafallet i skolen er langt større for jenter enn for gutter. Dessuten er karakternivået lavere og strykprosenten høyere blant jenter enn blant gutter. Dette er problemer som representerer store utfordringer for bistandssamarbeidet.

Det krever et stort politisk løft av nasjonale myndigheter for å skape et skolesystem som også sikrer jenter rett til utdanning. Myndighetene må skape trygge skoleforhold, relevant læringsinnhold, motivasjon i lokalsamfunnet og et helhetlig utdanningssystem. Landets myndigheter har også en stor oppgave i å styre utviklingen av utdanningssystemet og koordinere givernes bidrag til å støtte opp om den ønskede utviklingen.

5.4.1. Grunnutdanning

Norske myndigheter legger spesiell vekt på at jenter får sin rett til grunnutdanning. Det bør være et mål å gjøre grunnutdanningen tilgjengelig for alle for å styrke muligheten til skolegang for alle jenter. Det er viktig at giverne støtter opp om landets sektorplan for utdanning. Norge må i dialogen med samarbeidslandet være orientert om hva andre givere gjør, også de multilaterale, og bidra til å understreke betydningen av at jentene gjennomfører sin utdanning. Det er viktig at alle aktører, multilaterale som bilaterale, understreker betydningen av at også jenter får grunnutdanning. Dette er også et viktig hensyn for flyktningarbeidet, og således viktig i forhold til den humanitære bistanden.

I den grad Norge ønsker å bidra til endring av et nasjonalt skolevesen, vil det være formålstjenlig å kanalisere støtte gjennom det multilaterale systemet. De store internasjonale organisasjonene har kompetanse og apparat til å påta seg en slik omfattende oppgave i samarbeid med landets myndigheter, noe som krever store ressurser både i tid og penger. Norsk bilateral bistand kan supplere organisasjonenes arbeid og eventuelt kompensere for utilstrekkelige skolemuligheter for jenter. Slik kompensasjon bør sees i direkte sammenheng med Norges bistandsdialog med landets myndigheter. Norsk bistand skal søke programmer og prosjekter som har en katalytisk effekt overfor myndighetene og deres prioritering av jenter.

5.4.2. Videregående utdanning

Det er også viktig å sikre at kvinner får tilgang til høyere utdanning og yrkesopplæring. I mange land er det for eksempel ønskelig å høyne andelen kvinnelige lærere. Dette er viktig både for å skape nødvendig trygghet på skolen, fordi det gir en viktig modelleffekt og fordi det bidrar til å styrke kvinners stilling generelt innenfor skoleverket. Bistanden må derfor også bidra til å øke kunnskapen om jenters forutsetninger og muligheter til å skaffe seg utdanning blant ansatte i skoleverket. Det er nødvendig med holdningsskapende arbeid, og utfordringen er å skape forståelse hos nasjonale myndigheter om hvor viktig dette er. Det er også viktig å bidra til at foreldre og lokale opinionsledere får forståelse for disse sammenhengene. I all bistand som har med videregående utdanning å gjøre, skal man sikre at kvinnene er målgruppe for en betydelig del av tiltak som settes i verk. Både bilateral og multilateral bistand kan bidra til dette. Yrkesopplæring er også sentralt i flyktning- og repatrieringsarbeidet.

5.4.3. Voksenopplæring

Blant voksne som ikke har lært å lese, er det flest kvinner. Skal kvinner bidra til en generell demokratisk utvikling, og i større grad kunne dra nytte av den økonomiske utviklingen, er det nødvendig å kunne lese. Kvinner må også få tilgang til yrkesopplæring og mulighet til å gjøre seg nytte av vitenskap og teknologi for å motvirke tendensen til at kvinner blir marginalisert av den tekniske utviklingen. Dette er viktige mål for både bilaterale og multilaterale bistandsprosjekter.

5.5. HELSE

Kvinner har rett til helsetjenester og behandling av alle typer lidelser på linje med menn. I store deler av verden lider kvinner under mangel på omsorg, rettigheter og tilbud når det gjelder forhold knyttet til seksualitet, svangerskap og fødsel. Et skremmende høyt antall dør på grunn av risikofylte aborter og komplikasjoner i tilknytning til fødsel. For å endre dette forholdet, er det stort behov for å rette søkelys på ungdoms seksualitet og behov for opplysning og tjenester. Kulturell diskriminering av kvinner har ofte alvorlige helsemessige konsekvenser for jenter og kvinner. Hustrumishandling og omskjæring er eksempler på dette. Bedring av kvinners helse er derfor avhengig av en generell og integrert innsats for styrking av kvinners kår. Menns rolle og ansvar må også settes mer i fokus. Hvis ikke menn involverer seg og endrer kulturelt betingede holdninger vis a vis kvinner, blir det vanskelig å redusere mange av de helseproblemer kvinner opplever. Når kvinners helse er god, får det ringvirkninger for hele familien. Den samfunnsøkonomiske effekt av å investere i kvinners helse, er derfor stor.

5.5.1. Primærhelsetjeneste

En god primærhelsetjeneste er en forutsetning for å kunne ivareta kvinners helse på en tilfredsstillende måte. Norsk bistandspolitikk må bidra til utviklingen av et godt primærhelsetjenestesystem. Norge har gode forutsetninger til å bidra med erfaringer på dette området, fordi det norske helsevesenet er sterkt desentralisert med en godt utbygd primærhelsetjeneste. Norge har i lang tid vært sterkt engasjert på dette området i bistandspolitikken. I oppbyggingen av primærhelsetjenesten er det spesielt viktig at man legger vekt på kvinnenes spesielle behov fordi de er så sentrale for utviklingen av hele familiens helse.

Nasjonale myndigheter støtter seg ofte på resurssterke multilaterale organisasjoner når det gjelder utvikling av det nasjonale helsesystemet. I de fleste land pågår det reformprosesser i helsesektoren. Dette innebærer at giverne må samarbeide og koordinere innsatsen langt bedre enn tidligere. Norge vil derfor bidra til å utvikle en godt organisert primærhelsetjeneste både bilateralt og gjennom bidrag til multilaterale organisasjoner. Norsk bistand på dette området bør ikke bare være i form av penger, men også i form av fagkompetanse og institusjonsutvikling.

5.5.2. Reproduktiv helse

Kvinners reproduktive helse har vært gjenstand for stor oppmerksomhet både i forbindelse med Befolkningskonferansen i Kairo (1994) og videre under Kvinnekonferansen i Beijing (1995). Reproduktiv helse omfatter alle helsebehov tilknyttet seksualitet, svangerskap og fødsler. Norsk bistand skal bidra til at kvinners reproduktive helse blir ivaretatt innenfor samarbeidet på helsesektoren. Omlag 30 prosent av kvinners helseproblemer er relatert til reproduktiv helse. Det er derfor viktig å opprettholde et bredere perspektiv på kvinners helse og behov for tiltak i tråd med Handlingsplanen fra Beijing.

I tillegg til helseaspektet, er kvinners rett til å velge hvor mange barn de skal ha og når de skal få dem, et viktig moment. Ivaretakelse av kvinners reproduktive helse og rettigheter er ikke bare viktig i et kvinne- og likestillingsperspektiv. Det er også den mest strategiske tilnærmingen for å stabilisere befolkningsveksten.

Det er behov for særlig innsats i forhold til seksuelt overførbare sykdommer som hiv/aids. Aids rammer stadig flere kvinner og ikke minst unge jenter, spesielt i Afrika sør for Sahara. Problemet må sees i sammenheng med utdanning, både fordi skolen har en nøkkelrolle når det gjelder opplysningsarbeid og mulighet til å styrke jenters kunnskap og selvbestemmelse, men også fordi sykdommen i mange tilfeller overføres fra mannlige medelever og lærere. Problemet må også sees i forhold til prostitusjon. Aids får alvorlige ringvirkninger, først og fremst for familien og lokalsamfunnet. Når unge foreldre blir syke og dør, blir barn og eldre etterlatt uten omsorgspersoner. I tillegg blir landbruksproduksjonen og annen økonomisk aktivitet berørt og helsevesenet overbelastet. Norge har kanalisert store bidrag til aidsarbeidet både gjennom bilaterale og multilaterale kanaler og skal holde en fortsatt høy profil i det internasjonale arbeidet mot aids. Kvinneperspektivet må stå sentralt i denne innsatsen.

5.6. MILJØ OG NATURRESSURSFORVALTNING

Kvinners tradisjonelle arbeidsoppgaver er en integrert del av det økologiske system, spesielt når det gjelder forvaltning av naturressurser. De har et nært forhold til miljøforholdene som de og familien lever under, og oppfatter tidlig trusler mot naturressursene som forringelse av jord, planter og vann. I mange jordbrukssamfunn er det kvinnene som utfører det meste arbeidet i landbruket; jordbruk, husdyrhold, tilberedning av mat, vannhenting, høsting av brensel og nyttevekster, avfallsbehandling og ledelse av husholdningen. I enkelte land i Afrika står kvinnene for så mye som 75 prosent av matproduksjonen for husholdsbruk. Ofte vil det være kvinnene som er de første ofrene for lokale miljøforringelser ved at de for eksempel får større arbeidsbyrde i forbindelse med å hente vann, ved og andre naturressurser, får mindre tilgang på jord og helseskader som følge av bruk av plantevernmidler og av feil- og underernæring. Dette betyr at det er viktig å lytte til kvinnene når det gjelder deres erfaringer og behov, og at de er med i planleggingsprosesser om endringer av miljøet.

To viktige, konkrete resultater for bistandssamarbeidet etter Miljøkonferansen UNCED er Konvensjonen om biologisk mangfold og Forørkningskonvensjonen. Biokonvensjonen er et bidrag til bedre ressursforvaltning og konvensjonen støtter også opp om overføring av midler til globale miljøtiltak i utviklingsland. Forørkningskonvensjonen er spesielt sentral for Afrika, og understreker nettopp den viktige rollen som kvinner spiller i områder som rammes av forørkning og tørke. Norsk bistand må bidra til å sikre at kvinners erfaringer og kompetanse integreres i nasjonal oppfølging av konvensjonene.

5.6.1. Tradisjonell kunnskap

Kvinner i utviklinglandene har hovedansvar for matproduksjon, og er sentrale som forvaltere av naturressurser og miljø. Disse kvinnene besitter viktig kunnskap og erfaring som er helt essensiell i forbindelse med beslutninger som angår miljø og bærekraftig utvikling. Deres livsgrunnlag berøres i sterk grad av forhold som endrer betingelsene for matproduksjonen, som økte satsinger på fiske eller landbruksproduksjon for eksport. Kvinners erfaringer må inkluderes i avveiningen om slike produksjonsendringer. Norsk bilateral bistand skal ivareta hensynet til kvinner som utsatt for miljøforringelser og naturinngrep. Samtidig skal det tilrettelegges for at kvinners verdifulle kunnskaper på dette området kommer til nytte i det bilaterale bistandssamarbeidet. Dette må også følges opp i de multilaterale organisasjonene.

5.6.2. Ernæring og helse

Kvinner har også betydelig kunnskap om ernæring og helse som er av vital betydning for hele samfunnet. Kvinnene har også en nøkkelrolle når det gjelder informasjon og opplæring om helse og sanitære forhold. Kvinnene har ansvar for familiens vannforbruk. Det er i stor utstrekning kvinnene som vet hvilke planter som kan brukes til ulike formål og som er nødvendige blant annet for et variert og godt kosthold. Norsk bistand må bidra til at slik kunnskap ivaretas og tas hensyn til i utviklingsprosessene. Kvinners sentrale rolle i ressursforvaltningen, gjør dem også utsatt for skadevirkninger. Det er viktig å bidra til at det tas tilstrekkelig hensyn til å reparere og ivareta kvinners helse utfra den sentrale rolle de har for helsetilstanden i hele samfunnet. Multilaterale organisasjoner som har utviklet kompetanse og erfaring på feltet, er viktige aktører i denne sammenhengen. Deres erfaringer må nyttiggjøres i det bilaterale samarbeidet. Kvinners lokale kunnskap om ernæring og familiens og lokalsamfunnets behov, er også et viktig bidrag til en så effektiv humanitær bistand som mulig.

6. KVALITETSSIKRING OG RESULTATRAPPORTERING

Det legges i økende grad vekt på kvalitetssikring av norsk bistand. I tillegg til kjønnskonsekvensanalyser, er det viktig å styrke resultatrapporteringen ved å forbedre kriteriene for tilbakemelding om resultater av bistand i forhold til fastsatte mål. I lys av dette skal resultatene med å integrere og fremme kvinne- og likestillingsperspektivet synliggjøres og vektlegges i årlige rapporteringer. Dette gjelder for den økonomisk rapporteringen som er grunnlag for det statistiske bildet av norsk bistand såvel som for en kvalitativ vurdering av norsk bistand. I det arbeidet som pågår med å forbedre rapporteringssystemene, må forvaltningen legge vekt på å finne gode indikatorer for den kvinne- og likestillingsrettede bistanden. Det skal stilles krav om at det rapporteres spesielt om hvilke resultat som oppnås overfor mottakere av norsk bistand, enten det er multilaterale organisasjoner, samarbeidsland eller frivillige organisasjoner.

En likestillingsrettet bistand er imidlertid i høy grad avhengig av en kvalitativ vurdering. Det blir tatt mange viktige initiativ som ikke fanges opp av den økonomiske statistikken. Denne strategien skal derfor være et grunnlag for å gi en kvalitativ tilbakemelding om situasjonen i våre samarbeidsland. I landrapporteringene skal det gis en omtale av status for kvinne- og likestillingsarbeidet, og kommentarer om norske initiativ i forhold til dette. Rapporteringen skal synliggjøre forhold som fremmer, eventuelt hemmer, likestillingsarbeidet. I de multilaterale organisasjonene skal kvinne- og likestillingsarbeidet inngå som en fast post på dagsordenen for Norges samrådsmøter med organisasjonene. Det bør også være omtale av dette arbeidet i referater fra organisasjonenes årsmøter, når temaet står på dagsordenen.

Dette skal danne grunnlag for årlig rapportering til Bistandsministeren om hvordan målsettingene om kvinneretting og likestilling blir fulgt opp i norsk bistand.

Lagt inn 7 mai 1997 av Statens forvaltningstjeneste, ODIN-redaksjonen