Statssekretær Marianne Seip Haugsnes

Fornyelse av offentlig sektor

Foredrag på Norsk Helse- og sosiallederlags landskonferanse, Røros 12. oktober 2000

Jeg vil først få takke for invitasjonen til å delta i denne konferansen, som holdes i en av Norges mest interessante byer – også sett i fornyelsesperspektiv. Bare tenk på hva gruvedriften fikk å si for inntektsforhold, infrastruktur, miljø og levemåte oppe på disse forblåste viddene, og hva det krevde av omstilingsevne for alle involverte. Her kan man virkelig snakke om fornyelse – både på godt og på vondt.

Jeg stusset litt da invitasjonen til å holde foredrag på Norsk Helse- og sosiallederlags landskonferanse kom til Arbeids- og administrasjonsdepartementet, ikke til Sosial- og helsedepartementet, som jeg så på som en mer nærliggende samtalepartner for dere som sitter i salen her. Men jeg har skjønt at arrangementskomiteen ønsket et innlegg om fornyelsen av forvaltningen generelt, ikke nødvendigvis om den sektoren de fleste av dere representerer. Jeg har derfor ikke tenkt å tråkke i bedene til verken helseministeren eller sosialministeren, og ber om forståelse for at jeg ikke har samme dybdekunnskap som dere på dette arbeidsfeltet. Jeg kommer derfor til å snakke om fornyelsen av offentlig sektor generelt, og håper at noe av det jeg sier vil vinne gjenklang hos dere og være anvendelig innen deres sektor. Jeg legger opp til at jeg snakker en drøy halvtime og at vi deretter kan samtale resten av den tida jeg er satt opp med.

Jeg vil begynne med å skissere grunntrekkene i regjeringens fornyelsesprogram. Men før jeg gjør det, er det noe jeg føler behov for å presisere:

Både statsministeren og arbeids- og administrasjonsministeren har gått ut med relativt sterke formuleringer om og planer for offentlig sektor. Noen har tolket dette som en kritikk av de tilsatte i offentlig sektor – at de ikke gjør en skikkelig jobb. Dette vil jeg avkrefte på det sterkeste. Det vi stiller spørsmål ved i Fornyelsesprogrammet er ikke om den jobb som gjøres er god, men om arbeidskraftsressursene settes inn på de riktige områdene og benyttes på en mest mulig effektiv måte sett i forhold til brukernes behov.

Presentasjon av Fornyelsesprogrammet

Visjon

Regjeringen har en visjon for offentlig sektor som jeg gjerne vil gjengi:

• Vi ønsker en offentlig sektor som bidrar til utjevning av levekår, fordi vi tror at et samfunn med små forskjeller er bedre enn et samfunn der levekårsforskjellene mellom mennesker er store
• Offentlige tilbud skal være like for alle, uavhengig av kjønn, inntekt og bakgrunn. Det gode med en offentlig skole og et offentlig helsevesen er nettopp at tilbudet gjelder alle.
• Brukerne har krav på innsyn. Det skal være klart hvem som har ansvar og hvem som fatter beslutninger, og på hvilket grunnlag. Brukerne skal få vite hvor de kan henvende seg. Det fremmer tilgjengeligheten.
• Offentlig sektor skal levere tjenester av høy kvalitet, og ressursene skal anvendes på best mulig måte.
• Ethvert samfunn trenger regler og bestemmelser. Men i dag er det høy grad av overstyring og for mye regulering. Norske kommuner skal etterleve noe slikt som 6000 regler og bestemmelser. Over tid vil denne mengden regler bryte ned det lokale selvstyret. Det er ingen tjent med, og vi må gjøre noe med det.

Dette er noe av bakgrunnen for Fornyelsesprogrammet.

Behovet for omstilling

For at regjeringen skal nå sine politiske mål om å bevare og videreutvikle velferdsstaten er det helt avgjørende at vi har en velfungerende offentlig sektor med stor tillit i befolkningen. Fornyelsesprogrammet skal bidra til å styrke velferdsstaten ved å fornye, omstille og effektivisere forvaltningen slik at den kan fungere bedre både i forhold til samfunnsøkonomiens krav og befolkningens forventninger. Dette betyr blant annet at vi må få flere og bedre ytelser ut av offentlige midler, at vi innretter tjenestene etter brukernes behov og ønsker, og at vi må redusere den statlige detaljstyringen til fordel for lokal handlefrihet under ansvar.

Vi starter ikke på bar bakke i dette arbeidet. Utgangspunktet er ikke en stillestående forvaltning. Tvert om: vi har gode rutiner og en solid offentlig sektor å bygge på. Det har vært gjennomført forvaltningsreformer tidligere. Brukertankegangen har hatt god gjennomslagskraft, og bruk av ny teknologi i store sektorer har forenklet saksbehandlingen og gjort livet lettere både for brukere og for saksbehandlere. Det foregår en kontinuerlig utvikling i nesten alle etater. De ansatte i offentlig sektor er gjennomgående godt utdannet, og de leverer arbeid av solid kvalitet.

Men – vi mangler en kultur for å sørge for en kontinuerlig utvikling og tilpasning av offentlig sektor. Vi må alltid ha for øyet at etablerte ordninger og institusjoner til syvende og sist bare er virkemidler, ikke mål. De må kunne bygges om når rammebetingelsene endres, og de ikke lenger har noen hensikt.

I årene som kommer, må vi som nasjon forberede oss på store utfordringer når det gjelder evne til omstilling og fornyelse. Riktig nok er vi heldig stilt, for vi er ikke nødt til å kutte i offentlig sektor for å unngå budsjettunderskudd, slik andre land har måttet gjøre. Men, vi må være forberedt på nedgang i oljeinntektene og færre yrkesaktive, samtidig som en kommende eldrebølge vil kreve økte uttellinger både i form av offentlige tjenester og pensjonsytelser. Dette betyr et sterkt økende press på offentlige budsjetter i framtida – ikke minst i den sektoren dere representerer. Og allerede i dag ser vi hvordan utgiftene til Folketrygden øker, og den budsjettmessige handlefriheten reduseres.

Samtidig kan vi regne med at det stadig vil bli reist krav til det offentlige om å tilby flere typer tjenester, samtidig som kravene til kvalitet vil øke. Ikke minst må vi regne med krav til mer individuelt tilpassede tjenester. Dette gjelder også i deres sektor, der brukerne ofte har svært sammensatte behov.

Denne utviklingen må vi ta inn over oss og sørge for at offentlig sektor er godt skodd for å kunne tilpasse seg nye oppgaver. En av de tidligere administrasjonsministrene, Kristin Clemet, pleide å si at en organisasjon som ikke endrer seg ti prosent i året, må endre seg nitti prosent hvert tiende år for å overleve – og en så stor endring er så uendelig mye mer smertefull.

Samfunnsøkonomiens krav

Jeg sa innledningsvis at Fornyelsesprogrammet skal bidra til at forvaltningen skal fungere bedre både i forhold til samfunnsøkonomiens krav og befolkningens forventninger. Først litt om samfunnsøkonomien:

Jeg har allerede understreket at Norge har en god offentlig sektor. Men for å kunne opprettholde velferdsnivået er det helt nødvendig å overføre både penger, folk og kunnskap fra sektorer med minkende behov til sektorer med økende behov. Det er ikke gjort i en håndvending å skape postfunksjonærer om til sykepleiere for å bruke et drastisk eksempel. Men vi må starte en utvikling som fører til at offentlig sektor kan snu seg raskere enn i dag når det gjelder å møte utfordringene i framtida. Og jeg ser to steder vi kan begynne:

For det første må

• Staten drive mindre detaljstyring. Dette betyr blant annet at det må gis mer makt og mer frie penger til kommunesektoren, slik at kommunene i større grad sjøl må finne ut av hvordan de skal løse oppgavene sine. Utfordringen for staten er å finne den riktige balansen mellom overordnede nasjonale interesser og lokalt folkestyre. Som jeg sa finnes det fra statlig side mer enn 6000 lover og regler som kommunene må forholde seg til. Dette skurrer i forhold til vårt mål om et sterkt lokaldemokrati der de lokale folkevalgte har reelt ansvar og kan stilles til ansvar.

Regjeringen har derfor bestemt at det skal foretas en gjennomgang av statlig regelverk knyttet til kommunesektoren. Prosjektet er for så vidt ikke nytt, det ble startet av regjeringen Bondevik, og da igjen som en oppfølger av det såkalte særlovsprosjektet som ble gjennomført av regjeringen Brundtland. Slik sett skulle det ha bred politisk støtte. Prosjektet skal bidra til bedre og mer effektiv tjenesteyting i kommunesektoren og gi kommunesektoren større handlefrihet. Slik kan vi gi lokaldemokratiet bedre vilkår. Unødige bindinger på tjenesteproduksjon, organisering og forvaltning i kommuner og fylkeskommuner skal avskaffes eller endres. Bare tungtveiende nasjonale hensyn – f.eks rettssikkerhetshensyn - skal ligge til grunn for å opprettholde regelverk og pålegg, eller for å innføre nytt regelverk. På denne måten håper jeg vi kan lette kommunene for en del av de byrdene de blir pålagt gjennom statlige krav til detaljert planverk, rapporteringskrav, standarder og normer.

Prosjektet er knyttet til Statssekretærutvalget for forenklinger i kommunesektoren, der jeg selv er medlem. Det skal avsluttes i første halvdel av 2001 og oppsummeres i kommuneøkonomiproposisjonen for 2002. Men konkrete lovforslag og andre endringsforslag kan fremmes av hvert enkelt departement tidligere og helst så snart som mulig.

Når det gjelder målet om mer frie midler til kommunene, betyr dette nok ikke noe generelt frislepp av midler. Jeg vet at dere tilhører en sektor som hele tiden konfronteres med mangel på penger til gode tiltak. Jeg kan dessverre ikke love noe som helst på det området. Men vi må sørge for at kommunene står friere til å sette inn overførte midler der de selv mener de gjør best nytte for innbyggerne. Det vil si at staten hele tiden må legge bånd på seg når det gjelder øremerking.

Øremerking av midler har vært begrunnet med hensynet til likhet i utviklingen av velferdstilbudene,mens vi i virkeligheten har opplevd en utvikling i retning av store forskjeller i velferdstilbudene. På statsbudsjettet for år 2001 er det 92 øremerkede ordninger for kommuner og fylkeskommuner, mens det for et par år sidenr var 116 hvis jeg ikke husker feil. Utgiftene til de øremerkede tilskuddene utgjør til sammen ca. 40 milliarder kroner – en formidabel binding av store summer. I løpet av det siste tiåret har andelen øremerkede tilskudd økt fra 20% til 40%. Hensikten har vært god nok, men i kjølevannet av satsingene er det bygd opp omfattende rapporterings- , planleggings- og kontrollordninger som beslaglegger mye ressurser både i midler og personell. Nettobeløpene til formålene er på denne måten blitt langt mindre enn forutsetningene var. Treffsikkerheten for øremerkede tilskudd har heller ikke vist seg å være så god som man kunne ønske. En opprydding på dette området er følgelig helt nødvendig.

• Det andre forholdet jeg vil nevne, er at det offentlige må legge mer vekt på tjenesteyting og mindre vekt på administrasjon. Hvis vi i dag skulle organisere en offentlig forvaltning fra grunnen av, ville vi antakelig ikke ha bygd opp egne etater for alle offentlige oppgaver,;for man trenger da ikke èn etat for å utføre bare èn oppgave eller yte èn tjeneste. Slik det er i dag, må vi nok erkjenne at det er for mange enheter – og dermed for mange ressurser knyttet til administrasjon – til at vi kan si at vi har en rasjonell forvaltningsstruktur.

Det er på tide å se kritisk på arbeidsfordelingen både mellom og innenfor nivåene i forvaltningen. Formålet må være å effektivisere, fjerne overlapping og forenkle det administrative apparatet og å overføre folk og ressurser fra administrasjon til tjenesteyting.

Jeg vil allikevel understreke at behovet for samarbeid og samordning er stort uansett forvaltningsstruktur. Bare tenk på deres egen sektor – det finnes vel fremdeles upløyd mark når det gjelder samarbeid mellom for eksempel helse – sosial – arbeidsmarked- og skolesektor.

Effektivisering av tjenester

Etter hvert skal jeg bevege meg over mot brukerne av offentlig sektor – de vi er satt til å tjene, våre egentlige arbeidsgivere. Men i og med at folk, både brukere og borgere, er opptatt av er effektiviteten i tjenesteytingen, synes jeg det passer å nevne det nå. Og da vil jeg først peke på at den beste måten å oppnå effektivitet på, er ved kvalitetsutvikling av tjenestene – for eksempel ved at sakene blir behandlet riktig ved første gangs behandling, at rutinesaker kommer raskt gjennom systemene, og at kundene sluses til riktig instans ved første henvendelse til et offentlig kontor.

Et viktig spørsmål er

Arbeidsdeling mellom offentlig, privat og frivillig sektor

Etter min mening bør vi velge en pragmatisk tilnærming til spørsmålet om ansvars- og arbeidsdeling mellom offentlig, privat og frivillig sektor. Poenget er å finne fram til hvordan disse sektorene best kan spille på hverandre i oppgaveløsningen.

Utviklingen av det norske samfunn har jo nettopp vært preget av et samspill mellom offentlige og private aktører. Blant annet kan nevnes boligkooperasjonen som vår kanskje viktigste medspiller på boligmarkedet. Mange andre private aktører og frivillige organisasjoner er inne på mange samfunnsområder og produserer tjenester som i andre sammenhenger kunne vært produsert av det offentlige. F.eks. er to tredjedeler av legene i primærhelsetjenesten private. Og flertallet av barnehagene er private, drevet av foreldre, bedrifter eller organisasjoner.

Slik arbeidsdeling skal vi fortsette med. Men jeg vil understreke at det viktigste for en best mulig tjenesteproduksjon er ikke konkurranseutsetting eller privatisering, men å omstille offentlige virksomheter og å utvikle, motivere og ansvarliggjøre de ansatte i disse virksomhetene. Og når det gjelder grunnleggende velferdstjenester på områder som helse, omsorg og skole, ser vi i det hele tatt ikke konkurranseutsetting som noe aktuelt virkemiddel.

Derimot kan det være aktuelt å ta i bruk

Konkurranseliknende mekanismer innen offentlig virksomhet

Offentlig sektor kan for øvrig også stimuleres til videreutvikling av egne tjenester uten å ta i bruk konkurranse med private aktører. Vi kan i større grad legge opp til sammenligning av likeartede virksomheter, såkalt benchmarking. Dette kan brukes til å skape konkurranse innenfor det offentlige ved at brukerne gis frihet til å velge mellom tjenesteytere, for eksempel fritt sykehusvalg. Dette forutsetter at en har sammenlignbare enheter og kan utarbeide et felles informasjonsgrunnlag som kan brukes til sammenligning. Spørsmålet blir hvordan slike sammenligninger oppfattes. I Danmark offentliggjøres regelmessig rangeringer av sammenlignbare enheter knyttet til tjenestetilbud, kvalitet osv.

Offentlig sektor som tjenesteyter

Hva forventer befolkningen av offentlig sektor?

Dette finnes det ikke noe enkelt svar på. Antakelig ønsker folk både melk og honning og brød, for å bruke et velkjent bilde fra bøkene om Ole Brumm. Nå er det likevel ikke slik at det offentlige kan hjelpe med alt som hender oss i dagliglivet. Men folk må kunne forvente at det offentlige tar ansvar for at det finnes god infrastruktur på de viktigste samfunnsområdene, og at vi opprettholder et sosialt og helsemessig sikkerhetsnett som vi alle kan dra nytte av, uavhengig av egen betalingsevne. Vi ønsker ikke en utvikling der velferdsstaten forvitrer.

Og når det gjelder folks ønsker om service i det offentlige, vet vi at det er viktig for folk at de slipper å gå seg vill i forvaltningen. Og folk venter seg ikke nødvendigvis medhold i saken de presenterer for offentlige myndigheter, men skikkelig behandling og klare svar.

Fra statens side har vi satt i gang noen særskilte prosjekter på dette området som kanskje har overføringsverdi til deres sektor:

Det gjelder for det første

serviceerklæringer

Innen utgangen av år 2000 skal de aller fleste tjenesteytende statlige etatene ha laget såkalte serviceerklæringer. En del etater, for eksempel trygdeetaten, har allerede lansert sine. En serviceerklæring er et dokument som etaten deler ut til sine brukere, og som forteller hvilke tjenester brukeren kan få fra etaten, og hvilket kvalitets- og servicenivå som kan forventes. Erklæringene kan være spesielt nyttige for å fortelle folk om saksbehandlings- og ventetider, rettigheter og plikter som knytter seg til tjenesten og innsyns- og klagemuligheter. En god serviceerklæring skal gi brukerne realistiske forventninger til etaten, vise hva som er godt arbeid i etaten, og bidra til å skape tillit til etaten og forhåpentligvis til offentlig forvaltning generelt.

Og det er et stort

behovet for samordning av tjenestetilbud

Vi vet at mange ikke vet hva som er statlige og hva som er kommunale eller fylkeskommunale oppgaver. Det bør heller ikke være nødvendig at folk skal vite dette. Ved å henvende seg ett sted bør det være mulig å få utført de fleste av de ærendene man har i forhold til det offentlige. Det er ikke fornuftig at folk ikke kan få utført enkle trygdetjenester fordi det statlige trygdekontoret er stengt. Kommunalt tilsatte burde kunne levere ut søknadsskjemaer eller ta i mot enkle krav om reiserefusjon eller liknende.

Offentlige servicekontorer kan være en løsning for å opprettholde viktige statlige tjenestene over hele landet, etablere et møtepunkt mellom mange etater og brukerne, og samtidig gjøre det mulig for statlige etater å gjennomføre nødvendige omorganiseringer.

Om offentlige servicekontorer

På offentlige servicekontorer skal brukerne kunne få hjelp med både statlige og kommunale ærender. Hvis tjenesten ikke er for komplisert og krevende, kan den utføres fullt ut i det offentlige servicekontoret, men større, mer kompliserte oppgaver skal fortsatt bli utført i trygde-, arbeids- eller likningskontoret. Det offentlige servicekontoret skal da formidle kontakten mellom brukeren og disse kontorene. De offentlige servicekontorene skal være bemannet med kompetente personer; der skal man kunne få snakke med et menneske . Men riktig bruk av informasjonsteknologi er forutsetningen for at offentlige servicekontorer i det hele tatt kan bli etablert.

For regjeringen er denne saken viktig. Vi vil legge spesiell vekt på å få de statlige etatene med i de offentlige servicekontorene, enten ved egen tilstedeværelse eller ved overføring av en del av etatens oppgaver som for eksempel informasjon og veiledning til kommunalt ansatte.

De mest aktuelle statlige etatene, skatteetaten, trygdeetaten og arbeidsmarkedsetaten må bestemme hvilke oppgaver de vil legge til offentlige servicekontorer, og lage saksbehandlingsssystemer som gjør at andre enn etatens egne tilsatte kan utføre oppgavene. Vi vet at mange kommuner har etablert eller er i ferd med å etablere offentlige servicekontorer, og at mange av dem ønsker at statlige etater også skal gjøre sine tjenester tilgjengelig i disse kontorene. Jeg vil tro at sosial- og helsesektoren har tjenester som passer ypperlig til å legges ut i slike servicekontorer. Og i den forbindelsen vil jeg også nevne at SHD og AAD sammen med Oslo kommune, arbeidsmarkedsetaten og trygdeetaten har startet et forsøk med et brukerkontor for brukere av helse- og sosiale tjenester og av trygde- og arbeidsmarkedsetaten som ikke finner fram i hjelpeapparatet, eller som ikke har fått den hjelpen de trenger og eventuelt har krav på.

Bruk av IT i serviceutviklingen

Internett

Bruken av IT har økt svært raskt på nesten alle samfunnsområder i 1990-årene. Og med den nye teknologien har det også oppstått nye muligheter for kommunikasjon og tilgang til og håndtering av informasjon. Problemet er ikke lenger å få tilgang til informasjon, men å kunne sortere ut all den informasjonen vi overøses med, slik at vi får korrekte og nøyaktige svar på spørsmålene våre.

Bruken av Internett har eksplodert – over 60 % av Norges befolkning over 13 år har i dag tilgang til Internett, og 876 000 private husstander har til nå koblet seg opp mot nettet. Dette har ført til at vi er blitt dyktige til informasjonsbearbeiding, og til å hente ut informasjon som er sammensatt og tilpasset våre behov.

Samtidig ser vi at Internett utvikles fra mer tradisjonell informasjons formidling til økt bruk av kommunikasjonsbaserte tjenester. Elektroniske varehus for eksempel gjør det mulig å skaffe seg ting on-line og ved enkle tastetrykk kan man innhente og sammenligne informasjon som gjør hverdagens valg mye enklere.

Døgnåpen forvaltning

Informasjonssamfunnet preges av et utvalg av muligheter og valg. F.eks kan vi betale regningene våre gjennom Internett, sende dem som brevgiro, betale dem via telefonen eller rett og slett stikke innom banken og betale dem der. Vi har blitt kompetente og krevende informasjonsborgere.

Også forvaltningen vil etter hvert merke økte krav til effektive og brukervennlige løsninger uavhengig av tid, sted eller geografi. Informasjonssamfunnet setter nye krav til fleksible, nøyaktige og individtilpassede løsninger. Regjeringen har lansert begrepet "Døgnåpen forvaltning" – der målet er at publikum skal få tilgang på elektronisk informasjon og tjenester fra det offentlige 24 timer i døgnet, syv dager i uken. Dette innebærer ikke at forvaltningens kontorer nødvendigvis skal ha lengre åpningstider, men at forvaltningen ved hjelp av IT skal kunne tilby offentlige tjenester som elektroniske selvbetjeningsløsninger. Vi vet at det ligger betydelige ubrukte effektiviseringsmuligheter i en målrettet bruk av IT både når det gjelder organisering og oppgaveløsning, særlig innen noen former for tjenesteyting. Derfor er det et mål at forvaltningen skal utvikle gode og helhetlige elektroniske tjenester som tilbud til brukerne.

Slike informasjonstjenester er med på å legge grunnlaget for kommunen som serviceinstitusjon. En helthetlig oppbygd hjemmeside kan på en lettfattelig måte vise hvem i kommunen som gjør hva, og hva man som innbygger kan forvente seg å få hjelp til. Nettstedet fungerer på denne måten som en veileder for å slippe å gå seg vill i forvaltningen. Gevinstene, både for kommunens saksbehandlere og brukeren selv, kan man allerede se – ved at brukeren skaffer seg forberedende informasjon som gjør videre henvendelse og saksbehandling lettere. Men kanskje like viktig er det at slik informasjon skaper åpenhet og innsyn i forvaltningens arbeid.

Likevel er det fremdeles en lang vei å gå før vi kan ta ut alle gevinstene ved mer elektronisk tjenesteyting. Potensialet ser vi alle sammen; når vi for eksempel kan søke om barnehageplass gjennom nettet, sende byggesøknaden elektronisk og så etterpå gå inn og sjekke status for behandlingen av denne søknaden – den dagen har vi oppnådd mye av visjonene om kommunen som serviceinstitusjon – med fokus på brukernes behov og premisser, uavhengig av tid eller sted.

Men det er fortsatt mange som av ulike årsaker ikke kan nyttiggjøre seg av moderne teknologi, og i mange sammenhenger vil det fortsatt være brukerne som trenger å bli betjent av et levende menneske for å få en offentlig tjeneste. Dette gjelder særlig i helse- og sosialsektoren, som treffer menneskene i utsatte situasjoner. I sommer hadde Dag Kullerud, journalist i Dagbladet, en artikkel som han kalte "Effektivt bedrag". Jeg vil gjerne sitere litt fra denne:

Han skriver:

"Det skjer overalt i samfunnet. De daglige gjøremålene og rutinene, som tidligere krevde menneskelige samtaler og sosial kontakt, og der verken spørsmål eller svar var standardisert, er nå blitt systematisert etter teknologien og økonomiens krav. Jeg har tastet meg vill i NSBs toginformasjon -–jeg ringer derfor til en lokal jernbanestasjon hvor det er betjening – og jeg er blitt tastet hit og dit i bankenes kontorer; jeg vet ikke hvor mange sentralbordsbetjenter jeg har tryglet om ikke å gi slipp på meg før jeg har fått kontakt med et menneske, bare et menneske… Er det for mye forlangt?"

Kullerud er ikke egentlig teknologi- og effektiviseringsfiendtlig i artikkelen sin. Men han undrer seg på hva som skjer med oss når stadig større deler av de daglige rutinene og de daglige rammene om våre liv ikke består av menneskelig kontakt, men at vi enten betjener eller betjenes av en maskin.

Jeg ser godt Kulleruds poeng. "Effektivitet" er ikke akkurat noe pluss-ord i mellommenneskelig sammenheng. Og vi ønsker ikke å bruke effektiviteten til å skape et kaldere samfunn. Tvert i mot - ved å gi de brukerne som ønsker det, muligheten til å betjene seg selv i møtet med det offentlige, kan man frigjøre ressurser til å ta seg av de som trenger personlig oppfølging. Satsningen på økt elektronisk tjenestetyting er ikke tenkt som et middel for å fjerne eller legge ned offentlige kjerneoppgaver, men som et supplement til tradisjonell offentlig tjenesteyting. Og tjenester som er automatisert på en måte som er vanskelig for brukerne, må forbedres. Det er fremdeles mye prøving og feiling i omleggingen av tjenester til elektroniske medier, mange uforståelige hjemmesider. Men jeg regner med at denne "bruker-uvennligheten" vil forsvinne etter hvert som erfaringene med bruken av elektroniske medier øker.

Samarbeidet mellom stat og kommune

Jeg har allerede nevnt et par områder der stat og kommune har store oppgaver foran seg som må løses i samarbeid. Et akyuelt eksempel er Oppgavefordelingsutvalgets forslag, som nå er ute på høring, og som kan få konsekvenser bl.a. for kommunenes oppgaveløsning. Jeg sa også tidligere at regjeringen via Fornyelsesprogrammet ønsker å styre i større saker og delegere myndighet fra sentrale ledd til de leddene som utfører tjenestene. Dette gir kommunene større frihet til å innrette seg slik de mener er fornuftig, men også større ansvar for oppgaveløsningen. Og - staten verken kan eller skal ha hovedansvaret for fornyelse av kommunal sektor. Men stat og kommune får hjelpe hverandre, vurdere samarbeidsprosjekter, samordne elektroniske løsninger og lære av hverandre. Det er jo de samme kundene vi skal betjene.

Ledelse

Temaet for denne konferansen er "Ledelse inn i et nytt årtusen. Enklere og morsommere – og kanskje bedre?" Og det er sannelig sant at en fornyelsesprosess som den vi skal gjennom nå, krever ledere med et positivt syn på endringer. Det er mye forlangt at ledere skal evne å gjøre arbeidsoppgavene enklere og morsommere for seg selv og andre, men i alle fall må vi tilstrebe ubyråkratiske arbeidsmetoder og strukturer som fører til at oppgavene kan løses enklere, bedre og nærmere brukeren. Kanskje de da også kan løses på morsommere måter.

Fornyelsesprogrammet påpeker behovet for delegering, fristilling og ansvarliggjøring. Og dette krever at vi vurderer ledelsesfunksjonen og kravene til ledere i staten. Men samtidig som lederne gis videre fullmakter, må det også stilles høyere krav. I staten vil vi vurdere å etablere mer kontraktslignende avtaler med lokale virksomhetsledere. I så fall kan vi stille reelle resultatkrav med påfølgende belønning av ledere når det kan dokumenteres gode resultater. På den annen side må det da selvsagt også gis en utvetydig tilbakemelding når resultatene ikke blir som forventet. Ansvar uten konsekvens er ikke noe egentlig ansvar. Ikke minst bør ledere kunne flyttes på når de ikke fungerer. For å få til dette bør det bl.a. stimuleres til mer mobilitet blant alle ledere, og vi bør prøve ut opplegg for lederevaluering.

Vi har imidlertid en betydelig jobb å gjøre for å utvikle gode nok systemer for resultatvurdering. Dette innebærer blant annet å finne fram de sidene ved resultatoppnåelsen som lokale virksomhetsledere faktisk har mulighet til å påvirke.

27 september i år holdt Orkla-sjefen Jens P. Heyerdahl den såkalte Lemkuhl-forelesningen på Handelshøyskolen i Bergen, der han blant annet snakket om ledelse. Riktignok var det sine kolleger i næringslivet han omtalte, men det jeg vil sitere ham på, har også gyldighet for ledelse av offentlige virksomheter:

"Det er pinlig at enkelte norske næringslivsledere faller for den overflatiske påstanden om at "en god leder kan lede alt". En av de første forutsetningene for at en leder skal være god, er naturligvis at han har respekt for de ulike typer faglig kompetanse som må til dersom man skal kunne bidra til å utvikle en virksomhet. Oftest er en slik kompetanse utviklet gjennom årtier i en og samme bransje. Erkjenner man de realitetene, erkjenner man samtidig sine egne begrensninger i så måte."

Dette er etter min mening kloke ord om respekt for fagkunnskap, og om behovet for at også lederne har gode fagkunnskaper. For at en leder skal kunne angi retning og fart på arbeidet i virksomheten, er det helt nødvendig at man har en god forståelse for hva arbeidet innebærer. Jeg tror dette er særlig viktig i tider der virksomhet er under omstilling.

Endringskompetanse, motivasjon og arbeidsformer

Fornyelse kan ikke bare rettes mot strukturene, men må også omfatte en bedre utnytting og utvikling av de menneskelige ressursene. For å få til en varig fornyelsesprosess må vi legge stor vekt på de ansattes utviklingsmuligheter. Det gjelder både motivasjon og endringskompetanse. Vi må ta i bruk fleksible arbeids- og organisasjonsformer som fremmer ansvarliggjøring, kreativitet og samarbeid. Både stat og kommune har et hierarkisk og til dels statisk organisasjonsmønster. Det gir trygghet når enkeltsaker skal behandles, men blir lett en tvangstrøye når det er behov for å jobbe på tvers. Vi må stimulere til mer bruk av nettverk og prosjektorganisering, også på tvers av sektorgrenser, og arbeide mer i dialog med de ansatte og deres organisasjoner. Alt dette vil bidra til å gjøre forvaltningen mer attraktiv for dyktige folk, noe som kan bli ganske avgjørende for om offentlig sektor også i framtida skal klare å holde det kvalitetsnivået som forventes. Igjen har lederne i forvaltningen en nøkkelrolle for å få til en positiv utvikling. De bør utnytte de mulighetene de har for å tilpasse arbeidsformen til oppgavene, og ikke omvendt.

Avslutning

Jeg tenkte at jeg skulle avslutte med å lese et sitat som handler om vår kompliserte verden: Det lyder slik:

"Verden er for stor for oss. Det hender for mye, for mange forbrytelser, for mye vold og spenning. Hvor mye du enn forsøker, kommer du etter i utviklingen. Det er et stadig økende press for å holde ut tempoet ……. Man mister fotfestet. Vitenskapen gjør nye oppdagelser i en takt som gjør at man famler etter i håpløs forundring. Det politiske kartet endres i en takt så man mister pusten i forsøket på å holde orden på hvem som styrer. Alt går med høytrykk. Menneskeheten klarer ikke mye mer."

Mange av oss vil vel – i alle fall i tunge stunder – kunne skrive under på dette. Det er krevende å henge med i utviklingen. Det er krevende å forsøke å styre utviklingen. Det er derfor ikke noe overraskende eller fremmed i dette sitatet – bortsett fra at det altså er hentet fra "The Atlantic Journal" 16. juni 1833.