Svar på spørsmål i Stortingets spørretime

Arbeids- og administrasjonsministeren i Stortingets spørretime

Spørsmål og svar f.o.m. 21.2.2001

Konkurransetilsynet og evt. fusjon Kværner/Aker RGI
Brannvern i pleieinstitusjoner
Forbedring av NSBs og Jernbaneverkets tjenester
Sjølhjelpsprosjektet Revita
Samarbeid for fornyelse av offentlig sektor
Statens kjøp av returbasert papir
Konkurranseutsetting i offentlig sektor
Vedlikehold av offentlige bygninger
Yrkeshemmede uten trygderettigheter
Granskningskommisjon om pionerdykkingen i Nordsjøen
Misbruk av personnummer

Konkurransetilsynet og evt. fusjon Kværner-Aker RGI

Spørsmål fra Morten Lund (Sp): "Konkurransetilsynet har stilt spørsmål til oljeselskapene på sokkelen for å kunne vurdere om en ev. fusjon mellom Kværner og Aker Maritime kan aksepteres. Ut fra tidligere uttalelser fra selskapene var det ventet at svarene kunne bli negative for de som ønsker fusjon. Ifølge media har statsråden gitt instruks om at den fastsatte svarfrist forlenges til etter Kværners generalforsamling 4. mai.
Hvorfor vil statsråden hindre at aktører får kjennskap til en lovs konsekvenser før beslutninger tas?"

Statsråd Jørgen Kosmo:
En eventuell fusjon mellom Aker Maritime og Kværner vil være av en slik karakter at det er naturlig å vurdere den etter konkurranseloven. Konkurransetilsynet kan gripe inn mot bedriftserverv dersom tilsynet finner at ervervet vil føre til eller forsterke en vesentlig begrensning av konkurransen i strid med formålet i loven. Dette er bakgrunnen for at Konkurransetilsynet har bedt om uttalelser fra berørte aktører om en eventuell fusjon mellom Aker Maritime og Kværner. Å innhente høringsuttalelser fra berørte aktører er vanlig praksis i saker som omhandler bedriftserverv.

Tilsynet hadde satt en høringsfrist til 27. april, bare noen dager før generalforsamlingen i Kværner skulle holdes. Jeg understreker at Konkurransetilsynet skal gjøre sitt faglige arbeid etter loven, å vurdere en eventuell fusjon opp mot lovens bestemmelser, uten innblanding fra departementet som overordnet myndighet. Men jeg anså det som meget uheldig dersom selve prosessen som Konkurransetilsynet hadde satt i gang - altså ikke beslutningen, men prosessen - skulle få direkte innvirkning på generalforsamlingen. Jeg bad derfor Konkurransetilsynet om å utsette høringsfristen til etter at generalforsamlingen hadde funnet sted, nettopp fordi jeg ikke ville at disse høringsuttalelser skulle kunne tolkes til fordel for én av partene.

Det er i denne saken ikke snakk om å hindre at aktørene får kjennskap til en lovs konsekvenser før beslutning tas, slik representanten Morten Lund hevder. Lovgivningens konsekvenser her ville først være klar etter en forsvarlig vurdering av en eventuell fusjon. Konkurransetilsynet ville aldri kunne foreta en forsvarlig vurdering av de konkurransemessige virkningene av en slik fusjon på så kort tid, som fra 27. april til 4. mai.

Brannvern i pleieinstitusjoner

Spørsmål fra John Alvheim (Frp): "En fersk undersøkelse foretatt av Norsk Brannvern Forening avslører alvorlig svikt i brannberedskapen ved et betydelig antall pleieinstitusjoner i landet. Det fremgår videre av rapporten at en fjerdedel av våre helseinstitusjoner har hatt branntilløp det siste året, og i enkelte tilfeller med alvorlig utgangspunkt.

Hva vil statsråden gjøre for å bedre brannsikringen ved de offentlige pleieinstitusjonene?"

Statsråd Jørgen Kosmo:
Brannvern i institusjoner, offentlige så vel som private, er først og fremst et ansvar for eieren av institusjonen. Tilfredsstillende brannvern må være et mål for eieren av pleieinstitusjonen på linje med f.eks. god omsorg, hygiene og trivsel for pasientene.

Brannvern i pleieinstitusjoner har i en årrekke hatt særlig fokus fra brannvernmyndighetene. Gjennom lovgivningen er det satt strenge krav til brannsikkerheten i bygninger hvor det oppholder seg et større antall mennesker, og hvor brann kan medføre mer enn alminnelig fare for tap av menneskeliv. Pleieinstitusjoner hører inn under denne kategori bygninger. Eieren må selv arbeide aktivt og kontinuerlig for å bedre brannsikkerheten.

Brannvesenet er satt til å føre tilsyn med brannsikkerheten. Slikt tilsyn skal gjennomføres en gang pr. år. Brannvernmyndighetene kan gi pålegg til eier for å gjennomføre tiltak og forfølge disse gjennom tvangsmidler.

Ellers foregår det et kontinuerlig arbeid med å evaluere om gjeldende regelverk er tilfredsstillende. Blant annet gjennomføres granskinger av spesielle branner bl.a. for å avdekke eventuelle svakheter i regelverket eller om de er andre forhold som myndighetene må følge opp, bl.a. forsterket og forbedret tilsyn samt krav til sprinkleranlegg, noe som er toppaktuelt i denne type institusjoner.

Nylig ble St.meld.nr.41 (2000-2001) om brann og eksplosjonsvern lagt fram for Stortinget. Her blir det gitt en bred fremstilling av brannvernområdet, herunder gitt en drøfting av behovet for strengere krav til bygnings- og branntekniske tiltak i objekter med potensiale for storulykker.

Jeg regner med at det materialet som er framlagt i stortingsmeldingen gir Stortinget en god mulighet til å drøfte ulike tiltak for å redusere brannrisikoen ved våre institusjoner.

Fra Stortingets spørretime 9. mai 2001

Hele spørretimen med tilleggsspørsmål og –svar finner du på Stortingets nettsider www.stortinget.no.

Forbedring av NSBs og Jernbaneverkets tjenester

Ole Johs. Brunæs (H): Hva vil statsråden gjøre for å sette de statseide virksomhetene NSB BA og Jernbaneverket i stand til å yte tjenester og kvalitet på en måte som tilfredsstiller kundenes krav, og på hvilken måte vil han etablere et samarbeide med samferdselsministeren for å få dette til?

Statsråd Jørgen Kosmo: Ansvaret for NSB BA og Jernbaneverket ligger som kjent hos samferdselsministeren på vegne av Regjeringen. Når ovennevnte spørsmål er rettet til arbeids- og administrasjonsministeren, går jeg ut fra at det kommer som følge av et oppslag i media i den senere tid, hvor innholdet i et notat fra meg til samferdselsministeren var gjengitt.

Notatet var ment å være en meningsytring, der jeg som togbruker hadde synspunkter på en utvikling jeg som reisende synes var negativ.

Også på mitt ansvarsområde møter jeg innimellom frustrerte og til dels sinte brukere. Kritikk er aldri hyggelig, men likevel er det viktig å lytte til den - ta den på alvor - og bruke den som en kilde til forbedring.

I Regjeringens fornyelsesprogram er et av hovedmålene at organisasjon og tjenesteproduksjon skal være basert på brukernes behov. Skal vi kunne ivareta dette, må vi være i dialog med brukerne og ta deres behov og synspunkter på alvor. Og særlig må vi høre på de misfornøyde brukerne. Bare da kan vi rette opp de feilene som vi gjør.

Dette er viktig for alle offentlige virksomheter, og faktisk helt livsnødvendig for de deler av offentlig virksomhet som opererer i et marked, slik NSB gjør.

For samfunnet er det viktig at jernbanen fortsatt kan utvikle seg som et godt, attraktivt og miljøvennlig transporttilbud. Når det gjelder virkemidlene for å lykkes med denne målsettingen, vil det bli presentert forslag til en jernbanepolitikk som Stortinget aktivt kan medvirke til å få best mulig. Dette er imidlertid, som jeg tidligere har sagt, en oppgave som samferdselsministeren vil håndtere på vegne av Regjeringen.

Sjølhjelpsprosjektet Revita

Karin Andersen (SV): Revita er et sjølhjelpsprosjekt for uføretrygdede, arbeidsledige og etablerere; primært ufrivillig yrkespassive. De lykkes i både å få folk tilbake til arbeid, i utdanning og i å etablere egen bedrift. Forskriften til Jobbskapingsprosjekter hindrer at Revita kan få tilskudd til sitt brukerfokuserte konsept. Vil statsråden ta initiativ til å endre dette rigide og uhensiktsmessige regelverket, slik at dette nødvendige og vellykkede tiltaket kan fortsette?

Jeg vil stille følgende spørsmål til arbeids- og administrasjonsministeren:

"Revita er et sjølhjelpsprosjekt for uføretrygdede, arbeidsledige og etablerere; primært ufrivillig yrkespassive. De lykkes i både å få folk tilbake til arbeid, i utdanning og i å etablere egen bedrift. Forskriften til Jobbskapingsprosjekter hindrer at Revita kan få tilskudd til sitt brukerfokuserte konsept.

Vil statsråden ta initiativ til å endre dette rigide og uhensiktsmessige regelverket, slik at dette nødvendige og vellykkede tiltaket kan fortsette?"

Statsråd Jørgen Kosmo: Tilskudd til jobbskapingsprosjekter går av midler til arbeidsmarkedstiltak. Med det som utgangspunkt er ordningen rettet inn mot de grupper av arbeidssøkende som arbeidsmarkedsetaten har ansvaret for etter bl.a. vedtak i Stortinget. Formålet med ordningen er å gi et tilbud til de registrerte arbeidsledige og yrkeshemmede som har en idé, og som ønsker å etablere egen virksomhet. Jeg synes ikke det er urimelig at vi stiller et minimumskrav om deltakelse fra de arbeidssøkende Aetat skal bistå, i prosjekter som får støtte av arbeidsmarkedsmidler.

Kravet er ikke satt høyere enn 50 %, dvs. at minst halvparten av deltakerne må være registrert arbeidsledige eller yrkeshemmede for at det kan ytes tilskudd.

Jobbskapingsprosjektene må gjerne ha og har også andre målgrupper i tillegg til de som kommer fra Aetat. Jeg finner det derfor rimelig at det kreves at en del av finansieringen av driften av prosjektene kommer fra andre kilder enn Aetat. Det kan være andre offentlige myndigheter som ønsker å kjøpe tjenester fra prosjektene, f.eks. kommuner som slik vil aktivisere grupper som de skal bistå. Eller det kan være privatpersoner som ikke er arbeidsledige, men som ønsker å prøve ut en forretningsidé og derfor vil delta i etjobbskapingsprosjekt og betaler for dette selv. At andre finner tilbud fra jobbskapingsprosjekter interessante og er villige til å betale for tjenester fra disse, sikrer kvaliteten på prosjektene.

Representanten Karin Andersen mener at regelverket for jobbskapingsprosjekter som sådan er rigid og uhensiktsmessig. Jeg kan ikke, som det går fram av svaret mitt, være enig i en slik vurdering. Jeg mener dagens forskrift for tilskudd til Jobbskapingsprosjekter er hensiktsmessig sett fra målsettingene og prioriteringene i arbeidsmarkedspolitikken. Den legger også opp til samarbeid med andre. Videre minner jeg om at det er mange andre jobbskapingsprosjekter enn Revita. Disse klarer å tilpasse virksomheten innenfor rammene av dagens regelverk. Jeg ønsker derfor ikke å foreta endringer i forskriften basert på søknaden fra Revita Drammen alene. Derimot ser jeg ikke bort fra at resultatet av ulike forsøksordninger som bl.a. Stortinget har tatt initiativ til, på alternativ bruk av tiltaksmidlene kan føre til forskriftsendringer, dersom forsøkene viser seg vellykket.

Uansett må imidlertid forutsetningen for tilskudd relatere seg til de målgruppene Aetat skal følge opp.

Samarbeid for fornyelse av offentlig sektor

Jan Petter Rasmussen (A): Skal fornyelses- og effektiviseringsprosessen av offentlig sektor bli vellykket, er det bl.a. nødvendig med et sterkt samarbeid på tvers av etatsgrenser og på tvers av forvaltningsnivå. Hvordan vil statsråden sørge for at dette virkelig vil skje i praksis?

Statsråd Jørgen Kosmo: En sterk velferdsstat er grunnlaget for Regjeringens satsing på fornyelse av offentlig sektor. Skal velferdsstatens verdier overleve, må vi begrense veksten i offentlige utgifter og greie å få mer ut av de ressurser vi har tilgjengelig, både menneskelig og økonomisk. Brukerne må også oppleve at deres behov blir prioritert og ivaretatt.

Utfordringene berører hele offentlig sektor og forutsetter et felles løft på tvers av sektorgrenser og forvaltningsnivåer, noe som er en stor utfordring og tas svært alvorlig av Regjeringen.

Ni sentrale reformer samt en rekke tiltak rettet mot indre anliggender skal til sammen bidra til at målene i fornyelsesarbeidet nås.

Gjennomføringen av flere av reformene i fornyelsesarbeidet, f.eks. arbeidskraftreformen, forutsetter aktivt samarbeid mellom flere departementer og ulike sektorer. Andre reformer skjer innenfor den enkelte sektor.

Økende bruk av IKT gjør gjensidig informasjon mellom etater enklere enn før og bidrar dermed til bedre samordning.

En stor konferanse i begynnelsen av januar med ledelsen i alle departementene, satte fokus på hvordan forene felles krefter i fornyelsesarbeidet. Arbeids- og administrasjonsdepartementet samler ellers jevnlig departementene og statsetatene for gjensidig informasjon og erfaringsutveksling for å følge med og følge opp den nødvendige samordning. Det overordnede samordningsbehovet i fornyelsesprosessen ivaretas av et eget regjeringsutvalg og selvsagt av Regjeringen selv i alle viktige saker.

Et eget samarbeidsorgan mellom Arbeids- og administrasjonsdepartementet, Kommunal- og regionaldepartementet og Kommunenes Sentralforbund på høyt administrativt nivå ivaretar den løpende samordning og samarbeidet mellom staten og kommunal sektor. Kommunesektoren står for den største andelen av den offentlige tjenesteytingen, og det er derfor viktig at dette samarbeidet fungerer godt.

Departementene har pålagt sentrale, statlige etater å samarbeide med kommunene om etablering av offentlige servicekontorer. Pilotprosjektet, med innføring av offentlige servicekontor i alle Akershus-kommunene, har allerede vist at dette følges opp.

Det vurderes for øvrig å styrke fylkesmannens samordningsrolle i fornyelsesarbeidet regionalt.

Jeg er klar over at behovet for bedre samordning mellom forvaltningsnivåene og sektorene er betydelig, også når det gjelder å ivareta utilsiktede konsekvenser i kommunene av fornyelsesarbeidet. Dette vil stå sentralt i det videre arbeid.

Statens kjøp av returbasert papir

Erik Dalheim (A): Papir basert på retur av drikkekartonger er i dag et hovedprodukt fra Hurum Fabrikker AS. Skal man lykkes i materialgjenvinning av avfall må innsamling, produksjon av nye produkter og salg av disse sees som en helhet. Staten har sitt prosjekt Grønn Stat knyttet til denne utfordring. Hva er i denne sammenheng status på statens innkjøpsrutiner knyttet til returbaserte papirprodukter?

Statsråd Jørgen Kosmo: Statlige anskaffelser er et desentralisert ansvar. Det vil si at det tilligger den enkelte virksomhet å gjennomføre sine innkjøpsprosesser i henhold til gjeldende rammebetingelser. Det er altså ikke slik at staten har faste, felles innkjøpsrutiner utover det som følger av sentrale rammeavtaler og gjeldende regelverk.

Statens forvaltningstjeneste har inngått slike rammeavtaler med to leverandører som leverer papir laget av returemballasje. Imidlertid utgjør slikt papir en liten del av det totale avrop over rammeavtalene. Årsakene er at slikt papir ikke oppfyller kravene til arkivbestandighet. Derfor brukes det hovedsakelig til trykksaker som ikke er ment å ha varig verdi. Videre benyttes produkter som permer og skilleark laget av resirkulert papir.

Staten ønsker å legge til rette for en bærekraftig utvikling og bidra til å ivareta miljøhensyn gjennom offentlige innkjøp så vel som på andre områder. Sammen med Miljøverndepartementet har vi initiert prosjektet Grønn Stat, der hovedtemaet er å finne metoder og tiltak som kan redusere miljøbelastninger fra statlige virksomheter. Ett av elementene i dette prosjektet er å øke andelen emballasje og papirprodukter basert på/laget av returmasse. Prosjektet Grønn Stat

Prosjektet Grønn Stat, som er et treårig prosjekt, går ut dette året,2001, og skal deretter evalueres. Et annet element er for så vidt å søke å publisere og distribuere informasjon elektronisk, og således redusere bruken av papir som sådan.

I løpet av 2001 tar vi sikte på å utarbeide en innkjøpspolicy for offentlige anskaffelser hvor et av satsingsområdene vil være å tenke nytt for å ivareta miljøhensyn ved innkjøpsvirksomheten. Dette skal gjøres innenfor rammen av gjeldende regelverk for offentlige anskaffelser.

Ny lov om offentlige anskaffelser, som er basert på EUs innkjøpsdirektiver og dermed EØS-relevant, vil tre i kraft 1. juli i år. Her heter det i § 6 at statlige organer skal ta hensyn til livssykluskostnader og miljømessige konsekvenser av anskaffelsen under planleggingen av den enkelte anskaffelse.

Dette medfører at man skal vurdere miljømessige konsekvenser av anskaffelsen på sikt, og at man kan stille krav til et produkts miljøkvaliteter. Den offentlige oppdragsgiver må da dokumentere at de krav som stilles, er påkrevd for å nå de forventede miljømålene han har oppstilt. Kravene må knytte seg til produktets nytteverdi og ikke til produksjonsprosessen som sådan.

Det er imidlertid ikke noe i veien for at man kan stille krav til produktet som også vil få konsekvenser for produksjonsprosessen. Kravet må rette seg mot resultatet av produksjonsprosessen.

Det kan også stilles krav til at leverandøren av produktet har en sertifiseringsordning for sine produkter, og det kan stilles krav til miljøhensyn som er knyttet til levering, emballasje, returordninger og gjenbruk i forbindelse med produktet som anskaffes.

Jeg vil også si at NHD, som er regelverksforvalter på området, er i ferd med å utarbeide en veileder for miljøbevisste anskaffelser tilpasset det regelverk som trer i kraft 1. juli. AAD vil søke å samarbeide med Nærings- og handelsdepartementet og Miljøverndepartementet og fokusere på de mulighetene man har til å vektlegge miljøhensyn når vi skal utarbeide innkjøpspolicy for staten.

Fra Stortingets spørretime 25. april 2001

Hele spørretimen med tilleggsspørsmål og –svar finner du på Stortingets nettsider www.stortinget.no.

Konkurranseutsetting i offentlig sektor

Torbjørn Andersen (FrP): Ifølge Kommunal Rapport 22. mars 2001 er Sandbekk-utvalgets utredning om konkurranseutsettelse i offentlig sektor lagt i en skuff av Regjeringen. Flertallet i Sandbekk-utvalget mente at mellom 10-30 pst. kunne spares dersom man brukte konkurranseutsetting for å effektivisere offentlig sektor. Velger virkelig Regjeringen å ikke se nærmere på dette arbeidet når det anslås så store innsparingspotensialer, og bryr Regjeringen seg overhodet ikke om at milliardbeløp muligens kan spares gjennom konkurranseutsetting?

Besvartav kommunal- og regionalminister Sylvia Brustad
på vegne av arbeids- og administrasjonsminister Jørgen Kosmo:
Regjeringa vil i første rekke satse på å fornye og ikke privatisere offentlig sektor. Regjeringa vil derved også velge de virkemidlene som vi mener er forenlig med dette målet.

En sterk velferdsstat er grunnlaget for Regjeringas politikk. Skal velferdsstatens verdier overleve, må vi greie å få mer tjenesteyting ut av de ressurser - både menneskelige og økonomiske - som i dag overføres til offentlig sektor. Dette fordi offentlig sektor må løse sine oppgaver innenfor et stadig strammere arbeidsmarked, og brukerne må i større grad oppleve at deres behov er satt i sentrum. I tillegg setter hensynet til landets økonomi grenser for veksten i offentlige utgifter.

Offentlig sektor stilles overfor nye krav fordi befolkninga og næringslivet ikke lenger vil finne seg i lange ventelister, uforståelige regler, komplisert byråkrati og mangelende service. De gamle idealer om likebehandling utfordres av krav om mangfold og fleksibilitet. Rigide regler utfordres av krav om skjønn og fornuft. Byråkratiske strukturer settes under press av krav om effektive løsninger. Brukeren vil være i sentrum, og det preger i stadig større grad de ansattes holdninger.

Evne til fornyelse og omstilling skal prege offentlig sektor i framtida. Derfor må rammene for offentlig sektor gjennomgås, slik at unødige hindringer for fornyelsesarbeidet fjernes. Ved å gjennomgå personalpolitikk, budsjett- og økonomistyringssystem, informasjonsteknologi og forvaltningsregelverk skal vi sikre at rammene understøtter målene i fornyelsesarbeidet.

Fornyelse av offentlige sektor forutsetter imidlertid et nært samarbeid med de ansatte og deres tillitsvalgte, kommunesektoren, befolkningen og næringslivet. Medvirkning og dialog er både et mål og et middel i foryelsesarbeidet. Dette er veien Regjeringa ønsker å gå videre på.

Regjeringa er opptatt av å vurdere alle tilgjengelige virkemidler og strategier for å nå hovedmålet om en best mulig offentlig sektor, herunder også de ulike virkemidler som ble behandlet i Sandbekk-utvalgets innstilling. Det er ikke bare viktig å få til en effektiv ressursutnyttelse, men også å bevare oppslutninga om fellesskapsløsningene. Konkurranseutsetting er etter Regjeringas syn ikke hovedsvaret på de utfordringene offentlig sektor står overfor.

Fra Stortingets spørretime 28. mars 2001

Hele spørretimen med tilleggsspørsmål og –svar finner du på Stortingets nettsider www.stortinget.no.

Vedlikehold av offentlige bygninger

Spørsmål fra Per Sandberg (Frp): "I mange tilfeller har det vist seg at offentlige bygninger ikke får tilstrekkelig vedlikehold. Dette gjelder bl.a. mange statlig eide bygninger som nærmest faller sammen før de får nødvendig vedlikehold. Som eksempel på dette kan nevnes Slottet og Universitetets urbygning. Dagens praksis med at mange offentlige bygninger ikke får nødvendig vedlikehold før det er tvingende nødvendig er en meget kostbar praksis.
Har statlige etater en klar instruks om hvordan de skal føre vedlikehold av sine bygninger?"

Statsråd Jørgen Kosmo: Representanten peker på en ganske omfattende, interessant og utfordrende oppgave for statsforvaltningen.

Staten eier i dag ca 6 mill. m ²> , og av dette forvalter og vedlikeholder Statsbygg 2 mill. m ²> . En betydelig del forvaltes og vedlikeholdes således av brukerne selv; f.eks. universiteter, sykehus, Riksantikvaren, Kystverket, for å ha nevnt noen.

Til representanten Sandbergs spørsmål kan jeg innledningsvis si at det finnes ingen generell felles instruks for hvordan statlige eiendommer skal forvaltes eller vedlikeholdes. Så vidt jeg vet, er dette også tilfellet i fylker og kommuner.

Det er imidlertid ingen tvil om at utsatt eller mangelfullt vedlikehold er dyrt vedlikehold. Dette gjelder for alle, både i offentlig og privat sektor. Den eneste måten å sikre et godt og løpende vedlikehold er derfor etter min mening å skille mellom bruker og forvalter. Dette er et innført prinsipp i den virksomheten jeg har ansvaret for, Statsbygg, og bør etter mitt skjønn innføres som et grunnleggende prinsipp i øvrig offentlig eiendomsforvaltning.

Jeg kan i den forbindelse nevne at Statsbygg for sine eiendommer hvert år budsjetterer i snitt med ca 135 kr pr. m ²> til vedlikehold, noe som for øvrig er i tråd med anbefalinger fra bransjehold. Videre fører Statsbygg en ganske detaljert statistikk over vedlikeholdet for sine eiendommer, og vedlikeholdsinnsatsen omtales relativt utførlig i de årlige budsjettproposisjoner til Stortinget.

I 1993 ble det, som Stortinget kjenner til, innført en egen husleieordning med Statsbygg i en sentral rolle. Ordningen omfatter likevel ikke mer enn ca en tredjedel av all statlig eiendomsmasse.

Hovedhensikten med ordningen er gjennom en kostnadsdekkende leie å synliggjøre kostnadene ved bruk av lokaler samt å få et tydelig skille mellom primærvirksomheten til vedkommende etat og bygningsdriften i Statsbyggs regi. Begge deler er som nevnt viktig for på en profesjonell måte å kunne sikre de verdiene som ligger i eiendomsmassen, da vedlikeholdet for de fleste etater lett kan bli en sekundæroppgave. Ved å overføre forvaltning og drift til dem som kan det best, gis etatene nye muligheter for en bedre utførelse av sine hovedoppgaver.

Det koster stat og kommune millioner av kroner å ikke prioritere løpende vedlikehold av bygninger og anlegg. Hvorvidt det er behov eller mulighet for å innføre en egen instruks om vedlikeholdet av statens bygninger, er noe jeg vil se nærmere på. Ennå viktigere imidlertid mener jeg det er å få brukernes forståelse for at en målrettet oppfølging av vedlikeholdet er helt essensielt for å sikre verdiene av statlige og offentlige eiendommer. I den sammenheng kan f.eks. Statsbyggs opplegg tjene som et godt eksempel.

Fra Stortingets spørretime 14. mars 2001

Hele spørretimen med tilleggsspørsmål og –svar finner du på Stortingets nettsider www.stortinget.no.

Yrkeshemmede uten trygderettigheter

Spørsmål fra Morten Lund (Sp): "Det nye regelverket for arbeidsmarkedstiltakene som er på høring, vil ikke forbedre mulighetene for at enkelte grupper av yrkeshemmede kan motta skattbar inntekt fra arbeidsmarkedstiltaket eller fra en ekstern arbeidsgiver.
Vil statsråden se til at bl.a. sosialt yrkeshemmede uten trygderettigheter får mulighet til å motta lønn for derved å tilnærme seg status som ordinær lønnsmottaker?"

Svar fra statsråd Jørgen Kosmo: Deltakere på arbeidsmarkedstiltak har ulik støtte til livsopphold, bl.a. avhengig av hvilken type tiltak de er på. Det gjelder i dag, og det ser jeg som et viktig prinsipp å videreføre.

Jeg legger vekt på at lønn skal knyttes til arbeid. Derfor foreslår departementet - som tidligere - lønn i ordninger med lønnstilskudd og ved deltakelse i midlertidige sysselsettingstiltak. Lønnstilskudd gis ved ansettelse i arbeid på ordinære ansettelses- og arbeidsvilkår. I midlertidige sysselsettingstiltak, som skal gi arbeidserfaring, er det også arbeid som utføres. Arbeidet skal riktignok være ekstraordinært, men da i den forstand at det ikke skal fortrenge ordinær arbeidskraft i virksomheten. Tiltakene vil være åpne for sosialt yrkeshemmede.

Ved arbeidspraksis - tiltaksplasser som gir avklaring og tilrettelagt arbeidstrening med oppfølging - har jeg ment at det ikke skal betales lønn. Det samme gjelder opplæringstiltak. Da bør deltakerne få individstønad som ikke er skattbar. Samme prinsipp gjelder i dag.

Departementet har også foreslått å videreføre dagens regel om at det ikke er mulig å beholde individstønaden hvis vedkommende samtidig får lønn. Jeg ser det som viktig at deltakerne etter hvert som de oppøver sin arbeidsevne, enten kommer over på andre arbeidsmarkedstiltak som gir lønn eller opplæring, eller kommer over i ordinært arbeid. Det er lagt opp til at Aetat kan få dette til gjennom tiltakskjeding eller formidling. I det hele tatt er mer bruk av lokalt skjønn i bruk av sammensetning av tiltak et viktig element i den nye tiltaksstrukturen.

Målet er vellykket integrering av utsatte grupper i ordinært arbeid. Da mener jeg det blir feil å kombinere lønn med kortvarige livsoppholdsytelser som er det spørreren vil.

Jeg sendte et forslag til et nytt og enklere regelverk for arbeidsmarkedstiltakene på høring 19. januar i år. Høringsfristen er satt til 20. april. Uansett vil jeg selvsagt først ta standpunkt til eventuelle endringer i opplegget når jeg har fått - og har fått vurdert - høringsuttalelsene samlet.

For øvrig vil jeg vise til at representanten Lund reiser en problemstilling som har vært tatt opp i et tidligere spørsmål og som statsråd Giske besvarte på mine vegne 22. november i fjor.

Fra Stortingets spørretime 28. februar 2001.

Hele spørretimen med tilleggsspørsmål og –svar finner du på Stortingets nettsider www.stortinget.no.

Granskningskommisjon om pionerdykkingen i Nordsjøen

Spørsmål fra Harald T. Nesvik (Frp): "I forbindelse med behandlingen av Innst.S.nr.243 (1999-2000) 13. juni 2000 ble Regjeringen bedt om å nedsette en granskingskommisjon om pionerdykkingen i Nordsjøen. Det ble videre bedt om at en vurderte å gi Nordsjødykkeralliansen en observatørplass i denne kommisjonen.
Det er nå gått 8 måneder siden dette vedtaket ble fattet, og jeg finner derfor grunn til å spørre om denne kommisjonen nå er nedsatt, hvilke dykkerfaglig kompetanse denne har, og om Nordsjødykkeralliansen har fått observatører?"

Statsråd Jørgen Kosmo: Arbeidet med å opprette kommisjonen har tatt lengre tid enn beregnet, og det beklager jeg. Årsaken til dette har sin bakgrunn i at det har vært vanskelig å finne kandidater med riktig kompetanse. Dykkermiljøet i Norge er lite, slik at antallet aktuelle kandidater har vært nokså begrenset. Kommisjonen skal videre være uavhengig, noe som betyr at både myndigheter og personer som tidligere har vært involvert i dykkervirksomheten på norsk sokkel, ikke kan sitte i kommisjonen. Dette har også begrenset utvalget av aktuelle kandidater ytterligere.

Det har vært viktig for meg å unngå enhver tvil om kommisjonsmedlemmenes kompetanse og habilitet. Av den grunn har utvelgelsesprosessen tatt tid. Jeg kan imidlertid forsikre om at kommisjonen vil bli opprettet i løpet av meget kort tid.

Jeg har for øvrig lagt opp til at det opprettes en forholdsvis liten kommisjon, bestående av fire personer. Disse vil inneha juridisk, medisinsk og teknisk kompetanse. I tillegg har jeg lagt stor vekt på at kommisjonen skal benytte seg av annen tilgjengelig medisinsk og teknisk kompetanse både i innland og utland.

Jeg har merket meg at Stortinget har bedt Regjeringen vurdere å gi Nordsjødykkeralliansen observatørstatus i kommisjonen. Regjeringen har formelt ikke oppnevnt kommisjonen ennå. Jeg kan imidlertid forsikre om at det er en forutsetning for meg at kommisjonen sikrer en god dialog med alle berørte parter, herunder representanter for dykkerne, for å få belyst alle forhold.

Misbruk av personnummer

Spørsmål fra Olav Gunnar Ballo (SV): "Av en reportasje i TV2s nyhetssending 11. februar 2001 framgår det at tilfeldige personer kan skaffe seg andres personnumre ved å ringe offentlige personregistre og be om nummeret. Reportasjen avdekket også de muligheter for misbruk som foreligger ved tilgang til andres personnumre, blant annet gjennom bruk av falsk identitet.
Hvilke tiltak vil statsråden gjennomføre for å ivareta personvernet på en bedre måte enn i dag?"

Statsråd Jørgen Kosmo: Innledningsvis vil jeg kort bemerke at det allerede er gjort veldig mye for å styrke personvernet den siste tiden. 1. januar 2001 trådte det i kraft en ny lov og nye forskrifter om personopplysninger. Dennye loven vil i større grad enn tidligere lovverk bidra til å styrke personvernet.

Spørsmålet fra representanten Olav Gunnar Ballo gjelder konkret misbruk av andres personnummer. Jeg vil her vise til at personnummer ifølge forvaltningsloven ikke er en taushetsbelagt opplysning. Dette er faktisk et bevisst valg. Personnummer er et utmerket middel når det brukes til identifikasjon der det er behov for å ha oversikt over en rekke personer. Ved innføringen av personnummeret var hensikten nettopp at hver person skulle få et unikt nummer for identifisering, og at nummeret skulle brukes der det saklig er behov for dette. Hver enkelt vil være tjent med et godt redskap for å identifisere og skille personer fra hverandre. Når personnummeret brukes på den rette måten, vil det derfor være en styrke for personvernet at dette er offentlig. Det er derfor ikke aktuelt å unnta personnummeret fra offentlighet.

Personnummeret er imidlertid ikke egnet til legitimasjon, og bruken av dette som legitimasjonsmiddel bør derfor ikke aksepteres. Som reportasjen i TV2 viste, er det i dag enkelt å få tak i andres personnummer og enkelt å kunne misbruke denne kjennskapen. Det er derfor viktig å få allmenn forståelse for at personnummeret ikke kan brukes på samme måte som en pinkode, som kun innehaveren av koden skal kjenne til. Praksisen med bruk av personnummer som legitimasjon må derfor endres. Det vil i utgangspunktet være opp til den enkelte virksomhet selv å etterkomme dette.

Det er etter mitt syn ikke ønskelig å klassifisere personnummer som en taushetsbelagt opplysning. Lovverket, slik det foreligger i dag, forutsetter at den enkelte virksomhet følger opp sitt ansvar i forhold til å kreve sikker legitimasjon for de oppgaver som krever dette. Jeg mener imidlertid at det avdekkede misbrukspotensialet gjør det nødvendig å vurdere om det bør presiseres i lov eller forskrift at personnummer ikke skal brukes som legitimasjon. Jeg vil derfor ta initiativ til en slik vurdering.

Fra Stortingets spørretime 21. februar 2001

Hele spørretimen med tilleggsspørsmål og –svar finner du på Stortingets nettsider.