Frivillighetens politikk

Av arbeids- og administrasjonsminister Jørgen Kosmo

Nationen har i flere artikler åpnet for en debatt om behovet for bedre samordning av statens forhold til frivillig sektor. Jeg synes derfor at det er på sin plass å redegjøre litt for det arbeidet som faktisk gjøres på dette området – og i tillegg kommentere enkelte av de synspunkter som er fremmet så langt i denne debatten.

La meg først få presisere at regjeringen er svært opptatt av å styrke det frivillige organisasjonslivet i Norge. Vi har nylig arrangert en stor konferanse i anledning FNs år for frivillighet – hvor formålet nettopp var å drøfte utvikling og behov for fornyelse i frivillighetspolitikken med representanter fra både kommuner og frivillige organisasjoner fra hele landet.

Regjeringen ser de frivillige organisasjonene, og - mer generelt - et levende sivilsamfunn, som en forutsetning for videreutvikling av velferdsstaten. Vi vil ta med oss de frivillige organisasjonene i det arbeidet vi har igangsatt med å fornye offentlig sektor. En av de første beslutningene denne Regjeringen foretok var da også å opprette et tverrdepartementalt utvalg som ble gitt i oppgave å arbeide med samordning og forenkling av politikken overfor de frivillige organisasjonene.

Dette var en oppfølging av Stortingets vedtak i tilknytning til behandlingen av Frivillighetsmeldingen (St.meld. nr. 27 – 1996-97). Utgangspunktet var behovet for bedre samordning av de statlige tilskuddsordningene, både for å gjøre de mer tilgjengelige og oversiktlige, men også for å bidra til en mer rettferdig fordeling av de midlene som stilles til rådighet til frivillige organisasjoner.

En følge av dette er derfor at regjeringen allerede har samlet viktige tråder i frivillighetspolitikken i ett departementet – Arbeids- og administrasjonsdepartementet. Her skal vi samordne den del av frivillighetspolitikken som dreier seg om det de frivillige organisasjonene har til felles, og da særlig organisasjonenes grenseflate mot offentlig sektor. Departementet legger til grunn at organisasjonene både er brukere og samarbeidspartnere med offentlig forvaltning, og ikke bare utgiftsposter som må kontrolleres og revideres. Brukerorientering og tilgjengelighet er derfor nøkkelord i den politikken vi ønsker å utvikle på dette området.

Når det er sagt vil jeg understreke at dette ikke er det samme som at ansvaret for alle de frivillige organisasjonene er samlet i ett departement, slik bl.a. nestleder i Senterpartiet, Åslaug Haga, etterlyser. Det skal fremdeles være fagdepartementene som ivaretar kontakten med de enkelte frivillige organisasjonene. Dette handler ikke bare om mangfoldet i frivillig sektor, men også om at den økonomiske støtten de frivillige organisasjonene mottar, først og fremst gis til prosjekter og tiltak fagdepartementene ønsker gjennomført på et rent faglig grunnlag, og ikke i et mer overordnet frivillighetsperspektiv.

Innlegg i Nationen 8.2.2001