Til barnets beste…

Tale av statsråd Karita Bekkemellem Orheim ved Fylkesnemndenes samling på Leangkollen 1. februar 2001

Det er hyggelig å bli invitert til å åpne denne samlingen på Leangkollen. Takk for invitasjonen! Jeg skjønner at det i flere år har vært tradisjon for fylkesnemndslederne å møtes her hvert år i februar. I år er også sekretærene i fylkesnemndene med på samlingen. Jeg er sikker på at det er både nyttig og hyggelig å kunne møtes på denne måten, når dere i det daglige arbeider på 12 forskjellige steder i landet. Kanskje spesielt nyttig i år, etter en høst med omorganisering av fylkesnemndene. En omorganisering som jeg for øvrig skjønner dere har sluttet fullt opp om. Jeg ønsker dere lykke til videre med dette arbeidet.

La meg innledningsvis få si at dere jobber med en målgruppe jeg ønsker å ha et stort politisk fokus på. Dere kommer i kontakt med våre mest utsatte og sårbare barn. Dere skal forholde dere til barn med store emosjonelle skader, dere skal forholde dere til fortvilte foreldre som gjerne vil gi barna omsorg, men som ikke makter det. Og dere skal forholde dere til et lovverk og et fagfelt som skal ha barnets beste som utgangspunkt.

Jeg har lyst til å si noe om dette begrepet "barnets beste". Det er flott at vi slår fast at barnets beste skal stå i fokus. Ingen er vel uenige i det. Men begrepet er ikke et statisk begrep alle umiddelbart er enige i innholdet av. Derfor er det viktig at vi i en debatt om barn respekterer at mange kan ha barnets beste som utgangspunkt selv om man faller ned på ulike standpunkt når innholdet skal konkretiseres i tiltak.

Sosialministeren har sagt at hennes viktigste oppgave som sosialminister er å ha et spesielt øye rettet mot samfunnets bakgård. Jeg vil slutte meg til det. Min oppgave som Barne- og familieminister er alltid å vite hva som skjer i bakgården. Da trenger vi dyktige fagfolk, da trenger vi mennesker som bryr seg og roper varsko, da trenger vi frivillige organisasjoner som puster oss politikere i nakken – og da trenger vi politikere som fokuserer på barn.

Grunnen til at jeg er her i dag, er først og fremst den at arbeidsutvalget har bedt meg om å si noe om oppfølgingen av Befring- utvalgets utredning om barnevernet i Norge. Jeg skjønner veldig godt at dere er interessert i dette emnet. Men jeg vil deretter også benytte anledningen til å si litt om noen andre ting vi arbeider med i departementet, som jeg også vet dere er interessert i.

Oppfølgingen av Befring-utvalgets utredning
Som dere er vel kjent med, pågår det nå et arbeid i departementet med oppfølging av Befringutvalgets innstilling. Befringutvalgets mandat var forholdsvis omfattende. Dere har jo selv avgitt en lang høringsuttalelse og vet at utvalget fremsatte en rekke ulike tilrådinger og forslag på ulike områder innenfor barnevernet. Det har til sammen kommet inn 145 høringsuttalelser til utredningen. Gjennomgangen av disse høringsuttalelsene har derfor vært en stor og krevende oppgave i departementet. Dette arbeidet er nå i sluttfasen.

Jeg antar at fylkesnemndene er særlig interessert i høringsinstansenes mottakelse av de ulike forslagene til endringer i regelverket og til departementets oppfølging av de enkelte forslagene. Som dere er kjent med, ble det fremsatt en rekke forslag til regelverksendringer. Departementet har foreløpig ikke tatt endelig stilling til om - eller på hvilken måte - forslagene skal følges opp. Jeg kan imidlertid si litt om hvordan de ulike forslagene har blitt mottatt av høringsinstansene.

Et av forslagene er å lovfeste barn og unges rett til barneverntjenester, dvs at barn skal få en rett til tiltak som omhandlet i barnevernloven. Utvalget har først og fremst begrunnet forslaget med symbolverdien av at barn og unges interesser settes i fokus og har i veldig liten grad problematisert temaet. Som dere er kjent med var spørsmålet om rettighetsfesting en diskusjon også da gjeldende lov skulle vedtas. I forarbeidene til gjeldende lov fremgår det at departementet den gang bl.a. la til grunn at rettighetsfesting innen barnevernet er problematisk fordi det er vanskelig å definere hvilken situasjon som skal utløse rettigheten og hva rettigheten eventuelt skal bestå i. I tillegg mente departementet at en rettighetsbestemmelse i barnevernloven kunne få den uheldige vridningseffekt at det ville være de mest vanskeligstilte som ville bli dårligst prioritert fordi det er de mest ressurssterke som lettest vil kunne gjøre en slik rettighet gjeldende. Den gangen var det et klart flertall i Stortinget mot en slik lovfesting. Komiteens flertall pekte på at det sentrale med barnevernloven er at barn faktisk får nødvendig hjelp og omsorg til rett tid og at hjelpen fungerer på en god måte.

Blant høringsinstansene har forslaget nå fått bred støtte. 77 høringsinstanser har uttalt seg spesielt til dette forslaget. 58 av disse støtter det, 9 går i mot, mens 10 ikke har noen klar konklusjon. Blant de som er i mot forslaget, er – ikke uventet - KRD og KS. KRD ønsker ikke ytterligere forpliktelser overfor kommunene i form av instrukser gjennom lovverket.

Forslaget om å stryke eksemplifiseringen av hjelpetiltak i § 4-4 har også – fått tilslutning blant et flertall av de instansene som har uttalt seg. Gjeldende bestemmelse inneholder, som dere vet, en opplisting av eksempler på ulike hjelpetiltak. Denne opplistingen er ikke uttømmende, noe som fremgår både av bestemmelsen selv og av forarbeidene til loven. Dette er også presisert i retningslinjer til bestemmelsen. Befringutvalget har begrunnet forslaget med at eksemplifiseringen kan bidra til å hemme kreativitet og mangfold. Utvalget legger imidlertid til at de ikke har faglig dokumentasjon som underbygger denne påstanden. 45 instanser har uttalt seg til dette forslaget, og av disse er 36 positive, bare 7 er negative og 2 har ingen klar konklusjon.

Et knapt flertall av høringsinstansene går i mot forslaget om å lov- eller forskriftsfeste at når barneverntjenesten skal finne fosterhjem til barn, skal de først søke etter fosterhjem i barnets familie eller nettverk. Vi har ingen oversikt over hvor ofte barn fosterhjemsplasseres hos foreldrenes familie eller nettverk, men utvalget mener tydeligvis at dette i alle tilfeller skjer for sjelden. 36 av høringsinstansene er i mot forslaget, 30 er for. I tillegg har hele 23 instanser uttalt seg uten å konkludere.

Når det gjelder forslaget om å begrense plasseringstiden ved frivillige plasseringer etter § 4-4 femte ledd til seks måneder, går også et knapt flertall av høringsinstansene i mot. 35 er mot, 28 er for, 5 har ikke konkludert.

Både forslaget om å flytte oppfølgingen av fosterforeldre til fylkeskommunen og forslaget om å gi fylkeskommunen myndighet til å avgjøre spørsmål om uenighet mellom kommune og fylkeskommune om forsterkningstiltak, møter sterk motstand blant høringsinstansene.

Befringutvalget har også foreslått å endre barnevernloven § 6-3 om barnets mening ved at aldersgrensen på 12 år senkes eller oppheves. 44 høringsinstanser støtter forslaget, mens 5 går i mot. 2 instanser har ikke konkludert. Akkurat dette forslaget kan jeg si litt mer om fordi dette er noe departementet allerede arbeider med – og har arbeidet med lenge – uavhengig av Befringutvalgets innstilling. I 1999 ble det nedsatt en interdepartemental arbeidsgruppe for å se på innarbeiding av barnevernkonvensjonen i norsk lov. Arbeidsgruppen har også sett på ulike innarbeidingsmåter. I denne forbindelse har Barne- og familiedepartementet kommet til at barnevernloven § 6-3 bør endres for å bli bedre i samsvar med barnekonvensjonen og for å synliggjøre konvensjonens krav klarere. I dag har bare barn over 12 år en ubetinget rett til å få si sin mening i barnevernsaker. Barn under 12 år skal informeres og tas med på råd når barnets utvikling, modning og sakens art tilsier det. Etter barnevernkonvensjonen artikkel 12 skal et barn gis rett til fritt å gi uttrykk for sine synspunkter når det er i stand til å danne seg egne synspunkter. Departementet har vurdert om det skal være en nedre aldersgrense for når et barn skal ha rett til å uttale seg, slik det er i dag, eller om det bare skal fastsettes en ren skjønnsmessig bestemmelse helt i tråd med barnekonvensjonen.

Faren ved en rent skjønnsmessig bestemmelse er at det helt overlates til den enkelte barnevernansatte å avgjøre når et barn bør få anledning til uttale seg. Dette vil kunne føre til at barn som burde blitt hørt, ikke blir det, samtidig som det kan utvikle seg forskjellig praksis ved ulike barnevernkontorer. En rent skjønnsmessig bestemmelse vil ikke gi noen barn en absolutt rett til å bli hørt. En nedre aldersgrense for retten til å si sin mening, vil derimot sikre alle barn over aldersgrensen denne retten, og det vil heller ikke være rom for å forskjellsbehandle disse barna. Departementet har derfor vurdert det slik at vi sikrer flest barn muligheten til å bli hørt ved å fastsette en nedre aldersgrense for hvem som har en rett til å si sin mening, mens barn under grensen gis en skjønnsmessig adgang til å uttale seg.

Når det gjelder spørsmålet om hvor lavt aldersgrensen bør settes, finnes det en rapport – som dere sikkert kjenner til - som gir en viss veiledning, nemlig rapporten om Barnets talsperson. Den er utgitt av NOVA og Barnevernets utviklingssenter på Vestlandet (1988 nr. 4, Bente Moldestad, Toril Havik og Elisabeth Bache-Hansen.) Bl.a. på bakgrunn av konklusjonene i denne rapporten har departementet foreløpig kommet til at aldersgrensen bør settes til syv år.

Forslaget går ut på at barn som har fylt 7 år, skal ha rett til å gi uttrykk for sin mening i barnevernsaker. Dette innebærer en plikt for barnevernmyndighetene til å gi barnet anledning til å komme med sitt syn. Når det gjelder barn under 7 år, foreslås en skjønnsmessig bestemmelse om at barn skal informeres og gis anledning til å uttale seg dersom det er i stand til å danne seg egne synspunkter.

Forslaget vil bli sendt på høring, så dere vil få anledning til å komme med deres synspunkter på forslaget.

Befringutvalget har videre foreslått at det skal være nødvendig å overta omsorgen for barn som har alvorlige atferdsvansker. Dette forslaget har 38 av høringsinstansene sluttet seg til, mens 26 er i mot og 8 ikke har noen konklusjon.

Når det gjelder forslaget om å utvide opplysningsplikten etter § 6-4, har også dette fått stor oppslutning. Dette forslaget går ut på at alle som etter gjeldende rett har opplysningsplikt til barneverntjenesten i situasjoner der det foreligger mistanke om alvorlig omsorgssvikt, også skal få opplysningsplikt etter at det er truffet vedtak om omsorgsovertakelse, altså når det på senere tidspunkt behandles sak om for eksempel samvær eller fratakelse av foreldreansvar. Etter gjeldende rett er det lagt til grunn at det ikke foreligger noen opplysningsplikt i slike tilfeller fordi barnet på dette tidspunktet er under omsorg av barneverntjenesten og altså ikke lenger lever i en omsorgssviktsituasjon. Dette forslaget er 42 av høringsinstansene enige i og bare 2 uenige.

Befringutvalgets forslag om at rettslig overprøving av fylkesnemndsvedtak skal skje direkte for lagmannsretten, har 45 høringsinstanser sluttet seg til – bl.a. dere. Ingen av høringsinstansene går direkte i mot forslaget, mens 3 har uttalt seg uten direkte konklusjon. Blant disse er Justisdepartementet og Sosial- og helsedepartementet.

Befringutvalget har også foreslått at det skal innføres en godkjenningsordning for barneverninstitusjoner. 57 instanser støtter forslaget, mens bare 2 er uenige. Dette vil jeg følge opp. Jeg mener det er viktig å sikre at kvaliteten på barneverninstitusjoner er god nok. Jeg vil derfor foreslå at det innføres en godkjenningsordning og en hjemmel i loven til å stille kvalitetskrav til barneverninstitusjonene. Jeg kan ikke gå nærmere inn på forslaget nå, fordi detaljene ikke er avklart. Jeg synes det er viktig å få etablert en godkjenningsordning så raskt som mulig, og jeg vil derfor prioritere arbeidet med dette. Et lovforslag til en godkjenningsordning vil derfor bli sendt på ny høring om ganske kort tid. Vi har vurdert det sånn at en ny høring er nødvendig fordi Befringutvalget sitt forslag var lite konkret og bare i liten grad begrunnet. Dere vil derfor få anledning til å uttale dere til forslaget.

Av de forslagene Befringutvalget har foreslått som krever endringer i regelverket, er det altså bare det forslaget som gjelder godkjenning av institusjoner det er tatt endelig stilling til i departementet. Når de andre forslagene er vurdert, vil eventuelle lov- og forskriftsendringer bli sendt på høring. Dette høringsnotatet vil imidlertid bli sendt ut på et senere tidspunkt enn høringsnotat om godkjenningsordningen, og vil også ta med forslag til enkelte andre lovendringer. Jeg vet bl.a. at dere – i forbindelse med høringsuttalelsen til Befringutvalgets innstilling – har kommet med forslag til andre endringer. Disse forslagene har departementet foreløpig ikke tatt stilling til, og jeg kan derfor ikke gi noen nærmere tilbakemelding om disse nå.

Jeg vet for øvrig at dere ønsker at det også foretas en fullstendig gjennomgang av hele fylkesnemndssystemet, og at dere bl.a. har tatt til orde for at fylkesnemndene burde gjøres om til særdomstoler. Som dere vet er det mange utfordringer i barnevernet - det er mange sider av barnevernet som ikke fungerer godt nok. Selv om det kan være rom for forbedringer og endringer, vet jeg faktisk at fylkesnemndssystemet fungerer veldig godt. Det er ingen opplysninger som tilsier at ikke fylkesnemndsordningen ivaretar de nødvendige rettssikkerhetshensyn og for øvrig fungerer på en god måte. Alle undersøkelser viser det. En fullstendig gjennomgang av fylkesnemndssystemet vil nok derfor ikke skje med det aller første. Det er andre områder i barnevernet hvor det virkelig er behov for endringer og forbedringer. Jeg kan for eksempel nevne institusjonene, hvor vi altså nå vil prioritere å få gjennomført en godkjenningsordning. Det jeg har sagt nå betyr ikke at en gjennomgang av fylkesnemndssystemet ikke vil skje, eller at ikke departementet er opptatt av fylkesnemndenes utvikling. Det er vi, og jeg er veldig glad for at vi har et avgjørelsessystem som fungerer så godt som dette gjør.

Handlingsplanen mot barne- og ungdomskriminalitet
Et sentralt tema i den senere tid – både for barnevernet og i den offentlige debatten – har vært alvorlig atferdsproblematikk blant barn og unge. I juni i fjor ble "Handlingsplanen mot barne- og ungdomskriminalitet" behandlet i Stortinget (St. meld. nr. 17 (1999-2000)). Handlingsplanen gir en samlet oversikt over hvordan myndighetene vil styrke og videreutvikle innsatsen med å forebygge og bekjempe problematferd, og samtidig styrke oppvekstmiljøet for barn og unge.

Bedre samordning og koordinering av det forebyggende arbeidet står sentralt. Konkret omfatter planene mer enn 40 igangsatte og nye innsatsområder og tiltak innenfor seks hovedområder:
- Helhetlig forebyggende arbeid
- Innsats i skolen
- Innsats rettet mot fritid og nærmiljø
- Oppfølging av barn og ungdom med alvorlige atferdsproblemer

Alle berørte departementer deltar nå i oppfølgingen av planen. Det ble i høst avholdt en idédugnad som en del av denne oppfølgingen, der fylkesnemnda også var representert og kom med innspill. Jeg har også, sammen med Justisministeren, nedsatt en arbeidsgruppe som ser på tiltak overfor lovbrudd begått av barn og unge. Senere er også Kirke- utdannings- og forskningsdepartementet og Sosial- og helsedepartementet trukket inn i dette arbeidet. Målsettingen med arbeidet er å gi en vurdering og komme med forslag til hvordan innsatsen og oppfølgingen av unge lovbrytere under 15 år kan styrkes og videreutvikles. Det er spesielt viktig å se på tiltak som sikrer at unge lovovertredere får oppfølging av det offentlige, og da mener jeg det er viktig å ha et særlig fokus på kommunikasjon og samarbeid mellom politi og barnevern.

La meg også trekke frem ett eksempel fra tiltakene i Handlingsplanen mot barne- og ungdomskriminalitet:

Ungdomskontrakter er et alternativ til straff når ungdom begår kriminalitet. Etter forsøk og evaluering er ordningen allerede innført i Danmark. Nærmere bestemt er en ungdomskontrakt en avtale mellom en ung lovbryter med samtykke av foresatte på den ene side – og politi og kommunale myndigheter på den annen side. I kontrakten forplikter den unge seg til å gjennomføre spesifiserte aktiviteter mot at rettsmyndighetene avstår fra ytterligere rettsforfølgelse. Betingelsene i kontrakten kan for eksempel være at den unge skal fortsette utdanning, få arbeid, delta i aktiviteter eller rusavvenningsprogram. Det kan også fastsettes erstatning eller handlinger for å rette opp skader, konfliktrådsmegling mv. Ordningen med Ungdomskontrakter vil bli utprøvd i noen kommuner spredt over hele Norge. Forsøket gjennomføres over en periode på to år som et samarbeid mellom Justisdepartementet og Barne- og familiedepartementet.

Stortingsmelding om oppvekst- og levekår for barn og ungdom i Norge
Som en del av oppfølgingen av både handlingsplanen mot barne- og ungdomskriminalitet og av Befring-utvalgets utredning om barnevernet i Norge vil Regjeringen legge frem en stortingsmelding om oppvekst- og levekår for barn og ungdom i juni i år - Barne- og ungdomsmeldingen. Dette skal bli en helhetlig stortingsmelding om oppvekst- og levekår for barn og ungdom i Norge.

Meldingen skal gi et samlet bilde av de utfordringer vi står overfor i arbeidet med å sikre alle barn og ungdommer gode oppvekstkår. Gode oppvekstkår er et overordnet mål for regjeringen, og utjevning av levekårsforskjeller står sentralt i dette arbeidet. For å sikre en god politikk er det etter min vurdering behov for en drøfting og gjennomgang av levekårssituasjonen for barn og ungdom knyttet til nye levekårsforskjeller og klassedannelser. Hvordan kan vi tilrettelegge en politikk som motvirker marginalisering og fattigdom, og som bidrar til utjevning av levekårsforskjeller blant barn og ungdom? Meldingen skal vise hvordan barne- og ungdomspolitikken skal utformes for å sikre alle likeverdige utviklingsmuligheter, uavhengig av sosial bakgrunn og status, og uansett hvor i landet barna bor.

Avslutning
Barn trenger voksne – og voksne trenger barn. Barn som lever i familier der voksne ikke makter å stille opp, trenger andre voksne. Av og til er det nødvendig å ta barn ut av familier og flytte de sammen med andre voksne. Dette er ofte voksne som er betalt for å ta seg av barna. Slik må det være. Men barna må møte kontinuitet i hjelpeapparatet, de må møte voksne som tør sette grenser, som tør være tydelige. Vi lykkes ofte – men ikke alltid. Når vi nå skal se på organiseringen av barnevernet må vi være villige til å tenke nytt. Hva virker bra? Hva er vi mindre fornøyd med? Eller sagt med andre ord: Hvordan skal dagens kunnskap definere barnets beste?

Jeg ønsker dere alle en nyttig og hyggelig samling!