Tale ved fylkesmannskonferansen

Tale på Barne- og familiedepartementets fagmøte med relevante fagpersoner fra fylkesmannsembetene.
Holdt av Statssekretær Solveig Solbakken, Barne- og familiedepartementet

Holmen Fjordhotell, Asker, 23. - 24.11.00

Utfordringer i barne- og familiepolitikken i 2001 med fokus på fylkesmannsembetenes rolle og oppgaver på BFDs fagområder

Fylkesmennene er departementets viktigste samarbeidspartner for å nå nasjonale målsettinger innen barne- og familiepolitikken regionalt og for iverksettelse av sektorpolitikken på våre fagområder gjennom kommunene. Embetenes rolle som pådriver og tilsynsmyndighet samt råd og veiledningsfunksjon er viktig i barne- og familiepolitikken. I denne sammenheng står jo dere som fagpersoner på våre områder hos embetene meget sentralt og den kompetansen dere har er viktig for oss. Jeg har merket meg embetenes interesse og engasjement for å knytte og utvikle kontakten og dialogen med departementet . Fagmøtet disse to dagene bidrar til å forsterke dette inntrykket.

Jeg skal i det følgende trekke frem noen av de viktigste politiske utfordringene og hovedmål som regjeringen legger til grunn i utformingen av barne- og familiepolitikken for å gi dere et bakteppe og en inspirasjon til fagmøtet.

Barnehageområdet
På barnehageområdet skjer det mye for tiden! Vi står overfor store utfordringer i forbindelse med at vi skal følge opp behandlingen av stortingsmeldingen om barnehager. Disse oppgavene krever stor samlet innsats fra det offentlige, og jeg ser at dere spiller en helt sentral rolle i å nå målene på sektoren. I løpet av en tre års periode ønsker vi å ha fullført utbyggingen slik at alle familier som ønsker det får barnehageplass. Parallelt med innspurten i utbyggingen, vil vi sette fokus på kvalitet. Barnehagene er en tjeneste som brukerne er fornøyd med, og vi ønsker å være med å videreutvikle den gode kvaliteten som er i norske barnehager.

Stortinget har gitt klart uttrykk for at de mener at den samlede offentlige finansieringen av barnehagene må styrkes. Innen 2005 skal staten dekke 50 prosent og kommunene 30 prosent av kostnadene. Dette er viktige målsettinger både for å styrke økonomien i barnehagene generelt, og i private barnehager spesielt. Men det er også et viktig og helt nødvendig mål for å redusere nivået på foreldrebetalingen.

Det er bred politisk enighet om å nå målet om full behovsdekning i løpet av 2003. Vi har dermed noen krevende år foran oss! I vårt forslag til statsbudsjett for 2001 har vi på barnehageområdet foreslått at satsene for driftstilskudd gis full priskompensasjon. Det er første gang på mange år at tilskuddet prisjusteres på denne måten. Videre foreslås ytterligere en økning på satsene for småbarnsplasser på 2 prosent. Budsjettforslaget innebærer videre midler til 6 000 nye barnehageplasser. Innenfor svært trange budsjettrammer så mener jeg at Regjeringen virkelig har vist evne til å satse på barnehager!

Stortinget har tydelig signalisert at det ønsker å være oppdatert i siste fase av barnehageutbyggingen. Vi ser at dagens statistikk kommer for sent. Dermed blir departementets oversikt over utbyggingen ikke god nok. Dette er årsaken til at vi i tildelingsbrevet ber dere rapportere om status for antall barnehageplasser i hvert fylke per september 2001. Vi håper at det nye datasystemet som dere har tatt i bruk på barnehageområdet, er til hjelp i dette arbeidet!

Når sektoren er fullt utbygd ønsker vi å innføre et gratis korttidstilbud i barnehagene for 3-5 åringer både for å sikre at alle barn får et barnehagetilbud før de begynner på skolen, og som en forberedelse til selve skolestarten. Videre vil vi vurdere å innlemme det statlige driftstilskuddet i kommunenes inntektssystem når utbyggingsmålet er nådd.

Stortinget ønsker å framskynde gjennomføringen av en plikt for kommunene til å tilby barnehageplass, og har gitt uttrykk for at plikten skulle være et virke-middel for å få kommunene til å bidra sterkere i siste fase av utbyggingen. Etter en høringsrunde er det vårt mål at saken skal legges fram for Stortinget våren 2001. La meg si litt om våre tanker rundt en slik pliktbestemmelse:

I dagens barnehagelov heter det at kommunen har ansvar for drift og utbygging av barnehager. Dette markerer at barnehagesektoren er en kommunal oppgave; men bestemmelsen legger ikke noe rettslig ansvar på kommunen. Vi mener at dersom Stortingets og Regjeringens mål om full behovsdekning skal bli en realitet, er det nødvendig å pålegge kommunene sterkere forpliktelser enn det dagens lovgivning gir. Vi ønsker imidlertid ikke å innføre en individuell rett til barnehageplass. Dette vil etter vår oppfatning legge altfor sterke bindinger på kommunenes prioriteringer. Ved å foreslå en plikt for kommunene, markerer vi at kommunene er pålagt å prioritere barnehageutbygging. Samtidig vil en slik bestemmelse gi rom for at den enkelte kommune kan utforme barnehagetilbudet ut fra lokale prioriteringer.

Arbeidet med utforming av en pliktbestemmelse fører oss rett inn i diskusjonen om kommunalt selvstyre versus statlig styring. Vi ser at en plikt til å tilby barnehage vil bety at vi legger føringer på lokale prioriteringer. I vurderingen av om en slik plikt skal innføres, må hensynet til behovet for barnehageplasser veies mot hensynet til kommunalt selvstyre. Vi mener at det er gode argumenter for innføring av en slik plikt for å nå målet om full behovsdekning. Hva som ligger i begrepet "full behovsdekning " vil selvfølgelig variere fra kommune til kommune. En pliktbestemmelse forutsetter at kommunene har oppdaterte kunnskaper om behovet. Etter vårt syn vil kommunen selv måtte avgjøre når man har oppfylt lovens bestemmelse. Erfaring viser at økt tilgjengelighet gir økt etterspørsel.

Fylkesmennene skal både sørge for at kommunene følger opp politisk prioriterte områder og nasjonale målsettinger, og dere skal rapporterer tilbake om situasjonen til departementet. Jeg vet at fylkesmennene gjør mye godt arbeid for å bidra til at kommunene når målet om barnehageplass til alle som ønsker det. Dere bringer kommunene sammen, sprer informasjon og er helt klart en inspirasjonskilde! I 2001 tar vi sikte på å utarbeide flere veiledere som vi tror kan være til god hjelp i både deres arbeid og i kommunenes arbeid som barnehagemyndighet. Vi planlegger veiledere på følgende områder:
- en veileder om kommunens tilsynsansvar
- en veileder om samarbeidet mellom kommunen og private barnehageeiere
- en veileder om drift, godkjenning mv av driftsformen åpen barnehage

Embetene vil også få en rolle i forhold til den 3-årige kvalitetssatsingen som starter neste år. Her vil jeg gjenta de tre satsningsområdene for kvalitetsutvikling som dere nå skulle være kjent med:
- barnehage for alle barn,
- tilgjengelig barnehager
- et kompetent personale.

Vi nesten fordobler rammen for spesielle tiltak (21 posten) fra i fjor til i år. For 2001 er det foreslått nærmere 14 millioner kroner til informasjon og utviklingsarbeid. 5,6 millioner av disse skal brukes for å starte den 3-årige kvalitetssatsingen.

Kvalitetssatsningen skal bygge på de områdene jeg har nevnt over, men det er ikke dermed sagt at vi har fått med alt. Rammeplanen for barnehagen ligger i bunnen, og vil sikre et godt innhold og en hensiktsmessig virksomhet. Hovedmålet for satsningen framover er at hver enkelt barnehage i løpet av 2003 har utviklet rutiner og verktøy for å sikre og videreutvikle kvalitet i barnehagen. Kommunene må ha et ansvar for å følge opp her. Dette kan gjøres på mange måter – departementet har ikke tenkt å bestemme verken verktøy eller rutiner. Men vi tar sikte på, etter at de tre årene er omme, å fastsette noen kvalitetskriterier for sektoren, der vi er omforent i synet på hva som er viktigst. Dette vil altså komme som et resultat av hva sektoren selv mener er viktigst – ikke som en bestemmelse på forhånd.

Hvordan vi vil at regional stat skal arbeide med kvalitetssatsingen, vil bli presentert senere i dag.

Krisetiltak (krisesentre og incestsentre)
Jeg har også lyst til å komme med noen betraktninger om krisesentrene og incestsentrene, som fylkesmennene også har som ansvarsområde, selv om det ikke er noen omfattende oppgave.

Fylkesmannens oppgave består for en vesentlig del å innhente og videreformidle godkjente budsjett fra vertskommunene, og deretter utbetale statstilskuddet til kommunene. De siste årene har sen utbetaling fra statens side skapt store problemer for krisetiltakene og med dertil stor pågang på fylkesmennene. Med overslagsbevilgningen har heldigvis dette bedret seg. Men vi kommer fortsatt for langt ut på året før midlene overføres.

I Statsbudsjettet har det i senere år vært varslet mulighet for en omlegging av statstilskuddet, og det har skapt en viss usikkerhet. Det fremlagte statsbudsjettet for 2001 er imidlertid noe mer konkret.

Fram til 2004 vil tilskudd til krisetiltak bli videreført etter dagens regelverk. Fra og med 2004 vil vi få en overgangsperiode på 5 år hvor overgangen til innlemming i inntektssystemet vil bli forberedt. Som et hjelpemiddel i dette arbeidet vil det bli utarbeidet en modell for hva det koster å drive et krisetiltak. Det vil også bli vurdert hvorvidt og eventuelt hvordan en lovgivning rundt krisetiltakene kan utformes.

Regjeringen ser krisetiltakene som svært sentrale overfor mishandlede og incestutsatte. Når det gjelder mishandling eller vold i hjemmet rammer dette særlig kvinner. Den forrige regjeringen har utarbeidet en egen handlingsplan mot "Vold mot kvinner" – som den sittende regjeringen ønsker å følge opp. Planen fokuserer mye på kompetanse, kunnskap og samarbeid. Kompetansesenter for voldsofferarbeid, ved Høgskolen i Oslo, har fått en sentral rolle i oppfølgingen av planen, som er et samarbeid mellom JD/SHD og BFD.

Familierettsområdet
På familierettsområdet arbeider departementet med flere relativt store reformer. Jeg vil særlig nevne barnebidragsreformen og andre endringer i barneloven, herunder spørsmål om hvordan sikre barn best mulig kontakt med begge foreldrene etter samlivsbrudd – spørsmål om delt bosted osv, som bl.a. er en oppfølging av NOU 1998:17 om barnefordelingsprosessen.

Barnefordelingsprosessutvalget foreslår som kjent i sin innstilling som dere vel kjenner til nye saksbehandlingsregler i saker om foreldreansvar, barnets bosted og samvær, og på denne bakgrunn foreslår utvalget også at fylkesmannsbehandlingen av slike saker opphører. Utvalgets innstilling har vært på høring, og forslagene vurderes nå politisk i lys av bl.a. høringsuttalslsene. Fylkesmannsembetene har i høringsrunden hatt ulike synspunkter på hvorvidt slike saker fortsatt bør kunne behandles hos fylkesmannen. Det er ennå ikke truffet noen politiske beslutninger om, eventuelt hvordan, forslagene skal følges opp. Utvalget foreslår også vesentlige endringer i meklingsordningen etter ekteskapsloven og barneloven. Den obligatoriske ordningen foreslås erstattet med en obligatorisk veiledning, mens meklingsordningen styrkes bl a i form av utvidelse av tilbudet i antall timer. Heller ikke her er det tatt noen endelig beslutning.

Meklingsordningen
Når det gjelder meklingsordningen etter ekteskapsloven og barneloven er situasjonen i fylkene den samme i år som i fjor – det er en økende tendens til at familievernets andel av meklingene synker – noe som betyr at fylkesmennene må ha mer midler til å utbetale til eksterne meklere enn tidligere. Også i år utfordres derfor embetene til å tenke igjennom om dette er en tendens som det er mulig å snu. Kan rutiner, informasjon, henvisningsordninger gjennomgås med tanke på å kanalisere flere meklinger til familievernet.

Barnevernet
Det kom fortsatt et stort antall meldinger til barneverntjenesten i kommunene i 1999. På tross av denne økningen ble over 96 % av meldingene på landsbasis gjennomgått i løpet av fristen som er en uke. Antallet undersøkelsessaker viste også en svak økning fra gjennomsnittlig 4630 per kvartal i 1998 til 4820 i 1999. Noe under halvparten av sakene ble henlagt etter undersøkelse som tidligere år, hvilket innebærer at barnevernet ikke finner grunn til å sette i verk konkrete tiltak etter loven.

Under hele 90-tallet har barneverntjenestens bruk av hjelpetiltak mens barn og unge fremdeles bor hjemme hos sine biologiske foreldre, økt betydelig. Jeg vil i denne sammenhengen berømme de ansatte i barnevernet, som hver dag hjelper barn i nød og som hele tiden har barnets beste som utgangspunkt for sitt arbeid. Dette er et vanskelig arbeid ; å bevege seg i den private sfære kan ofte være et minefelt. Fordi barnet settes i sentrum og gjennom det utfordrer andre voksne som omsorgspersoner, blir barnevernet ofte utsatt for hard kritikk. Denne kritikken er ofte uberettiget, men av og til ikke. Derfor må vi, sammen med barnevernets ansatte, bestrebe oss på stadige forbedringer av tjenesten.

Det er fremdeles en utfordring å utvikle det forebyggende barnevernarbeidet. Vi må fortsette arbeidet med å utvikle gode hjelpetilbud til utsatte barn og unge for å forhindre unødvendige plasseringer av barn og unge utenfor hjemmet. Iverksetting av tiltak i familien og i barnets lokalmiljø skal helst skje på et så tidlig tidspunkt som mulig før det ikke utvikles mer alvorlige problemer. Mye tyder på at når det offentlige overtar omsorgen for et barn, skjer det ofte fordi hjelpeapparatet ikke har maktet å gi god nok hjelp i tidligere faser. Gjennom styrket forebyggende innsats vil flere kunne hjelpes, samtidig som dramatiske tiltak blir sjeldnere og foreldrenes omsorgsevne ikke brytes ytterligere ned. På dette punkt er jeg glad for at så mange kommuner har gode erfaringer med Foreldreveiledningsprogrammet. Erfaring og kunnskap fra dette arbeidet er viktige elementer i en videre utvikling av det forebyggende barnevernet.

For 2001 vil en fortsettelse av foreldreveiledningsprogrammet være viktig. Barne – og familiedepartementet vil i samarbeid med Kirke – utdannings – og forskningsdepartementet og Sosial og helsedepartementet på bakgrunn av erfaringer så langt iverksette en strategi for hvordan foreldreveiledningsprogrammet skal utformes videre. Utsendinger av nytt materiell og konferanser vil være sentrale virkemidler framover, ikke minst skolemateriell som det er enorm etterspørsel etter.

I forbindelse med forebyggende arbeid vil samarbeidet imellom fylkesmennene, fylkeslegene og utdanningsdirektøren fortsatt være viktig med sikte på bedre koordinering av tiltak for barn og unge i kommuner og fylkeskommuner. Når det gjelder organisering lokalt vil styrkingen av det tverretatlige samarbeidet være en kjerneoppgave som bør videreutvikles for å utnytte den lokale fagkompetansen. Senere på konferansen vil dere få høre mer om dette fra Buskerud fylke.

Styrking av fosterhjemsarbeidet
Fosterhjemsplassering var også i 2000 det viktigste omsorgstiltaket i barnevernet. Samtlige fylkeskommuner og de fleste kommuner har utarbeidet planer for oppfølging og styrking av fosterhjemsarbeidet.

Departementet har videreført støtten til utviklingsarbeidet i fylkeskommunene for å bedre rekrutteringen og opplæringen av fosterforeldre. Det vil bli igangsatt en større rekrutteringskampanje på landsbasis for å skaffe fosterhjem til de barn og unge som trenger dette tilbudet. Videreføringen av opplæringsprogrammet PRIDE fortsetter også i 2001. For å bedre rekrutteringen av tilsynsførere til fosterhjemmene er det avviklet kurs overfor tilsynsførere og de ansvarlige for opplæring i kommunene. Dette arbeidet vil bli videreført også neste år.

Tilsyn
Den største utfordringen framover vil være å få fylkesmennene til å utøve tilsyn i tråd med lover og forskifter. Det er tydelig at det er stor variasjon de ulike fylkesmenn imellom på hvordan tilsynet utøves. Utvikling av en mer systematisk tilsynsmodell vil sannsynlig bidra til en mer enhetlig praksis overfor institusjonene, samtidig som dette kan bidra til å bedre den enkeltes beboers rettsikkerhet. Dette er forhold som vil bli vurdert i sammenheng med gjennomgang av Befring – utvalgets tilrådinger og i sammenheng med bl. a en eventuell godkjenningsordning for barneverninstitusjonene.

Etter at den nye barnevernloven nå har virket i noen år, er tiden inne for en bred gjennomgang av barnevernfeltet. Befring-utvalget leverte sin rapport i vår etter å ha gått gjennom alle sentrale områder i barnevernet. Utvalget drøfter hvordan man bedre kan utvikle forebyggende tiltak i familiene og i nærmiljøet. Det vurderer også hvordan foreldrenes og barnas rettssikkerhet i barnevernsaker kan styrkes. Utvalget har også tatt for seg omsorgstiltak i fosterhjem og institusjoner, samt ansvarsdeling og samarbeid mellom barneverntjenesten og andre etater som arbeider med barn og unge. Kompetansen i barneverntjenesten blir også drøftet. Fristen for å gi høringsuttalelser gikk ut 15. oktober og departementet vil komme tilbake til de mest sentrale forslagene, bl annet i en stortingsproposisjon som kommer i løpet av 2001.

Et sentralt tema i den senere tid - både for barnevernet og i den offentlige debatten - har vært alvorlig atferdsproblematikk blant barn og unge. I juni i år ble "Handlingsplanen mot barne- og ungdomskriminalitet" behandlet i Stortinget(St. meld. nr.17 (1999-2000)), og alle berørte departementer deltar nå i oppfølgingen av planen. Planen gir en samlet oversikt over hvordan myndighetene vil styrke og videreutvikle innsatsen med å forebygge og bekjempe problematferd, og samtidig styrke oppvekstmiljøet for barn og unge. Bedre samordning og koordinering av det forebyggende arbeidet står sentralt. Konkret omfatter planen mer enn 40 igangsatte nye innsatsområder og tiltak.

La meg kort trekke fram to eksempler fra tiltakene i planen:

Ungdomskontrakter er en ordning med alternativ til straff for kriminalitet, for ungdom under kriminiell lavalder, og først og fremst for de mellom 15 og 18 år. Ordningen er innført i Danmark etter forsøk og evaluering. Nærmere bestemt er ungdomskontrakt en avtale mellom en ung lovbryter med samtykke av foresatt på den ene side og politi og kommunale myndigheter på den annen side. I kontrakten forplikter den unge seg til å gjennomføre spesifiserte aktiviteter mot at rettsmyndighetene avstår fra ytterligere rettsforfølgelse. Betingelsene i kontrakten kan fastsette at den unge skal fortsette utdanning, få arbeid, delta i aktiviteter eller rusavvenningsprogram. Tiltakene kan også fastsette krav om erstatning, handlinger for å rette opp skader, konfliktrådsmekling mv. Ordningen med Ungdomskontrakter vil bli utprøvd i noen kommuner spredt over hele landet. Forsøket skal starte opp i år og gjennomføres over en periode på to år som et samarbeid mellom Justisdepartementet og Barne- og familie-departementet.

Det andre eksemplet jeg vil nevne er Multisystemisk terapi. Det er enighet blant fagfolk om at institusjonsplassering stort sett ikke hjelper i forhold til barn og unge som har utviklet alvorlige atferdsproblemer. Det er bakgrunnen for at det nå er satt i gang behandling etter den såkalte MST metoden (Multisystemic Therapy). Metoden er utviklet med tanke på særlig atferdsvanskelig ungdom og består av et intensivt, familiebasert behandlingsopplegg. Det er et hovedpoeng at behandlingen skal gjennomføres i ungdommens naturlige omgivelser, og at alle aktuelle instanser blir involvert (familie, skole, venner, arbeidsgiver, politi osv). Gjennomsnittlig behandlingstid er fire måneder hvor behandlerne er tilgjengelige hele døgnet så lenge behandlingen varer. Det foreligger en betydelig forskningsdokumentasjon som viser at MST gir resultater. Utagerende og kriminell atferd blir redusert. I Norge er evalueringen ikke ferdig, men rapportene så langt peker i samme positive retning.

MST har også en tvilling - PMT (Parent Management Training) - som er utviklet med tanke på yngre barn. Kort fortalt går behandlingen her ut på å trene foreldre i å bruke mer hensiktsmessige strategier i håndteringen av sitt atferdsvanskelige barn. Ved bedre håndtering reduseres risikoen for at alvorlige atferdsproblemer oppstår eller får utvikle seg videre. Det er satt i gang arbeid med begge disse metodene i de fleste fylkene. BFD samarbeider med andre berørte departementer om å opprette et eget senter på Universitetet i Oslo. På dette senteret er det tenkt å utvikle, implementere og evaluere nye metoder bl.a MST og PMT.

Tiltak for å hindre tvangsgifte
Når det gjelder etablering av tiltak for å hindre tvangsgifte ble det i desember 1998 offentliggjort handlingsplanen mot tvangsekteskap. Denne planen ble fulgt opp med et dokument som heter ; Innsats mot tvangsekteskap våren 2000 som er en prioritering av hvilke tiltak i handlingsplanen som ble gjennomført våren 2000. Mål for 2001 vil være å gjennomføre resterende tiltak fra handlingsplanen mot tvangsekteskap.

Departementet arbeider nå med handlingsplan mot omskjæring av jenter. Omskjæring er forbudt ved norsk lov og dette området har følgelig høy prioritet fra departementets side. En handlingsplan vil være ferdig før jul.

Arbeidet med enslige mindreårige asylsøkere
Det er iverksatt to prosjekter om enslige mindreårige flyktninger og asylsøkere for å utvikle modeller for kommunalt arbeid med enslige mindreårige. Formålet med prosjektet er å finne fram til arbeidsformer som bidrar til å skape gode oppvekstvilkår. Prosjektet ferdigstilles i 2001. Høgskolen i Telemark er også i gang med et prosjekt som skal kartlegge hvordan det har gått med enslige mindreårige som kom til landet for 10 år siden.

Erfaringene med foreldreveiledning i flyktninger – og asylmottak har vist at det er nødvendig å yte hjelp til familier som har vært utsatt for krigsopplevelser. Senter for krisepsykologi ved universitetet i Bergen, vil i samarbeid med departementet og fylkesmennene, arbeide for at barn ,unge og foreldre i mottak får et tilbud som kan bidra til å styrke deres samhandlingskompetanse og forhindre utviklingen av psykososiale vansker. Dette arbeidet vil bli videreført i 2001.

Stryke arbeidet mot seksuelle overgrep
Arbeidet for å bekjempe seksuelle overgrep mot barn og styrke tilbudene til barna og deres familier vil videreføres. Prioriterte tiltak er heving av kunnskaps-nivået i hjelpeapparatet når det gjelder hvordan en skal behandle mistanke, avdekking og behandling og bedring av barnas rettssikkerhet og vern mot nye overgrep. Tiltak for å styrke samordningen og helheten i arbeidet med slike saker vil bli iverksatt i 2001. Under sosial – og helsedepartementets ansvars-områder er Nasjonalt ressurssenter for seksuelt misbrukte barn forlenget med tre år ( 2000 – 2002 ). Senteret skal i denne perioden bidra til å bygge opp kompetansen på saksfeltet i regioner og fylker. Senterets informasjons – og fomidlingsfunksjoner vil styrkes.

Departementet vil følge opp den norske handlingsplanen mot kommersiell seksuell utnytting av barn. En aktuell sak i media er samvær ved mistanke om seksuelt misbruk av barn. Her vil jeg signalisere at dersom det er det minste tvil, må et minimumskrav være samvær med tilsyn. Her må barnas beste telle mest. Det vil gå ut brev til alle kommunene om dette.

Endring i den kommunale egenandelen fra 01.01.2001
I tråd med kommuneøkonomiproposisjonen ( 2001 ) pkt 2.7, vil kommunenes egenandel ved bruk av fylkeskommunale tiltak fra 01.01.2001 øke. Endringen innebærer en økningen av egenbetalingen til 22 000 kroner per barn per måned. Den kommunale egenandel i forhold til enslige mindreårige asylsøkere vil opprettholdes på 11 000 kroner. Det samme gjelder kommunens andel i forhold til barn og unge som får et tilbud om Multisystemisk behandling (MST) fra fylkeskommunen.

Familievern
Et av målene på familievernområdet er å etablere et effektivt familievern med høy faglig kvalitet, tilpasset brukernes behov. NIBR ( Norsk institutt for By – og regionutvikling ) fikk støtte til avslutningen av arbeidet med å kartlegge kompetansesituasjonen i familievernet. Rapporten fra prosjektet viser at tjenesten gjennomgående har et høyt faglig nivå. Svært mange ( ca 70 % ) av de tilsatte har en form for videreutdanning i familieterapi. Det er imidlertid stor variasjon kontorene imellom, og kompetanseutviklingen synes preget av noe tilfeldighet. For å følge opp utredningen organiserte departementet et prosjekt med sikte på å etablere et landsomfattende kompetansetiltak for familievernet.

Det øremerkede tilskuddet til drift av familievernkontorene er nå lagt inn i inntektssystemet. Det er et mål å sikre barns situasjon etter samlivsbrudd mellom foreldrene. I denne sammenheng er det viktig at meklingsapparatet er fylkesvis tilpasset, slik at det skal være geografisk tilgjengelig for alle uten vesentlig ventetid. Mekling er videreført på samme kvalitative nivå som hittil. Fylkesmannsembetene arrangerer fylkesvis minst en faglig samling for meklerne i året. Det er gitt midler til opplæring av nye meklere og faglig oppfølging av allerede oppnevnte meklere, for å sikre godt kvalifisert meklingsapparat.

FNs konvensjonen om barns rettigheter fylte 10 år i fjor. Men barnekonvensjonens innhold er fortsatt ikke godt nok kjent, selv om vi både gjennom lovverket og ved ratifiseringen av konvensjonen har slått fast prinsippet om barn og unges rettigheter. FN-konvensjonen om barnets rettigheter understreker i en rekke artikler barns rett til å bli hørt og tatt med på råd, og vi har alle et ansvar for å skape gode oppvekst- og læringsmiljøer der barn og unge opplever egenverd og tilhørighet.

Det høres så enkelt ut når vi sier at alle barn har rett til:
- Liv og helse
- Skolegang og utvikling
- Deltakelse og innflytelse
- Omsorg og beskyttelse

Og så enkelt er det, og likevel så vanskelig. Det handler om i fellesskap å skape et samfunn som legger til rette for kvalifisering og deltakelse, et samfunn som i størst mulig grad forhindrer marginalisering og ekskludering av barn og unge.

Stortinget har bedt om en helhetlig stortingsmelding om barne- og ungdoms-politikk til neste år. Dermed har vi en gylden anledning til å sette de forannevnte utfordringene enda sterkere på dagsorden og ikke minst de problemstillinger som fremkommer i Befring – utvalgets tilrådinger.

Gjeldsrådgivning

Mht fagområdene vil jeg til slutt knytte noen kommentarer til arbeidet med gjeldsrådgivning. Arbeidet gjennom fylkesmennene har pågått siden 1993, og har bidratt til at det i de aller fleste kommuner er etablert et tilbud om individuell økonomisk rådgivning overfor personer med betalingsproblemer. Opplæring av rådgivningspersonale i kommunene og tilrettelegging bl. a. gjennom utviklingen av rutiner og verktøy, har vært de viktigste tiltakene. Utviklingen på bolig- og kredittmarkedet i dag tilsier at kommunene fortsatt bør opprettholde tiltak innen økonomisk rådgivning.

Avslutningsvis vil jeg si at jeg har merket meg at budsjettsituasjonen for embetene fortsatt oppleves som trang og at det kan være vanskelig å nå målene. Vi har tro på at overgangen til ett budsjettkapittel og ett tildelingsbrev være et skritt i riktig retning, da dette vil være et viktig bidrag til å fremme en mer effektiv ressursutnyttelse hos embetene. Det som er viktig er at dette grepet vil gi embetsledelsen bedre muligheter for å utøve helhetlig styring.

Jeg har forventninger om at møtearenaer som dette høstmøtet vil bidra til en tettere og fortsatt god dialog mellom departementet og dere i embetene for å møte de utfordringer som ligger foran oss!

Ha en fin og trivelig konferanse, og takk for oppmerksomheten!