Å være liten – før og nå

av barne- og familieminister Karita Bekkemellem Orheim

Barn av i dag synger ikke lenger Margrethe Munthe-sanger. De hører på rap. Barn av i dag ser ikke "Lekestue" på TV, men "Hotel Cæsar". Det er mangt og meget barn holder på med som skaper bekymring hos oss voksne. Vi sammenlikner dagens barn med vår egen barndom og lurer på hvordan framtida vil se ut. Men hvor mye har egentlig barnas verden endret seg? Og hvordan oppleves det å være liten i dag?

De som vokste opp på 50- og 60-tallet forteller gjerne om sin oppvekst som en gyllen tidsalder. Det var den gangen barn kom rett hjem fra skolen til en trygg og smilende hjemmearbeidende mor, som var der for dem. Det var den gangen alle barn benket seg rundt radioen hver lørdag klokka fem – med forventningsfulle øyne og ukas tilmålte rasjon søtsaker – for å høre Barnetimen.

Det er ingen tvil om at barns verden i år 2000 på mange punkter skiller seg fra de erfaringene barna på 50- og 60-tallet gjorde seg. Det er ikke lenger slik at Barnetimen er det eneste tilbudet til barn fra eteren. Tvert i mot, har barn av i dag en flora av medietilbud å velge mellom; et utall TV-kanaler, dataspill og tegnefilmer på video konkurrerer om ungenes oppmerksomhet.

Kommersielle krefter har valgt barn og unge som målgruppe. Dette innebærer at stadig mer reklame rettes direkte inn mot barn. Forventninger om hva man skal eie og hvordan man skal se ut finnes stadig lavere ned i aldersklassene. Dette kan for noen barn resultere i bl.a. spiseforstyrrelser.

Det er heller ikke så mange barn som kommer hjem til en ventende mamma i dag. Familien med mor, far og to barn er ikke lenger det eneste alternativet. Det finnes mange familier med tre, fire og fem barn, og samtidig stadig flere familier med bare ett barn. Mange barn vokser opp med bare en forelder. Noen vokser opp med to foreldre av samme kjønn. Og mange barn bor i lokalmiljøer der naboungens foreldre snakker et annet språk enn egne foreldre. Barn av i dag vokser opp i en tid der forskjeller mellom folks levesett er en del av dagliglivet.

Tid er blitt en knapphetsfaktor i dagen samfunn, også for barn. De voksnes tid er stadig mer bundet opp, samtidig som barnas arenaer i større og større grad utgjøres av barnehage, skole, skolefritidsordning, karatetrening, fiolintime og sangkor. Når det gjelder fritidsaktiviteter har barn mange ulike tilbud å velge mellom. Foreldrene ser gjerne at de velger organiserte aktiviteter flere ganger i uka. Hverdagen blir for mange en skytteltrafikk mellom bursdagsselskap, fotballkamp og speideraktiviteter. Barna har i stadig mindre grad råderett over sin egen tid.

Men den største endringen som har skjedd i vårt århundre, og særlig i etterkrigstida, er den hastighet endringene foregår i. Aldri før har samfunnet endret seg så raskt som nå. Ingen generasjoner har tidligere måttet tilpasse seg så store endringer som oss i løpet av livet. Barn som vokser opp i dag er vant til endring, og de er ofte de beste til å tilpasse seg endring.

Dette ser vi blant annet på teknologifronten. Hvilke foreldre har ikke kommet til kort i forhold til ungenes kunnskaper om PC’ens muligheter og bruk av mobiltelefon? Barn har blitt eksperter på områder voksne ikke behersker.

Samtidig har det skjedd en stor endring i voksnes holdninger til barn. På 50- og 60-tallet ble barn sett på som uferdige voksne som skulle fylles med innhold , som skulle oppdras, lytte og lære til de voksne. Utvikling innenfor både vitenskap og politikk har vist oss at barn kan mer enn å bli lært opp. Hver ny generasjon barn er med på å skape sin egen barndom, samtidig som vi vet at de rammer barna vokser opp innenfor har enorm betydning for deres liv som voksne. Både barns meninger og deres oppvekstvilkår tas i større grad på alvor.

Kombinasjonen av en ny holdning til barn med en stadig raskere samfunnsutvikling har ført til at voksenrollen fra 50- og 60-tallet må revideres. Barn møtes av voksne som oppfatter dem som selvstendige individer med konstruktive ideer og meninger. Samtidig har barn kunnskap de voksne ikke behersker. Dermed kan ikke voksne lenger opptre som allvitende autoriteter som skal lære barn opp og instruere dem i hvordan de skal oppføre seg. Men voksne har en livserfaring barn mangler, og barn trenger støtte, veiledning og entydige signaler om hva som er rett og galt. En av de største utfordringene i vår tid er å finne nye måter å være gode voksenfigurer ovenfor barn, i en ny tid, med nye utfordringer.

For det er ikke alt i barns oppvekst som har endret seg. Det å være liten innebærer å oppdage verden og lære å kjenne og forstå det voksensamfunnet tar for gitt. Det å være liten innebærer å måtte klare seg på egen hånd blant en gruppe jevnaldrende, å finne noen å være sammen med og prøve å oppnå anerkjennelse blant dem, å bli likt og verdsatt av andre. Dette var det viktigste prosjektet barn på 50- og 60-tallet måtte hanskes med, og det er det viktigste prosjektet barn av i dag begir seg ut på. Det å lære seg å mestre forholdet til andre mennesker er like viktig i hver generasjon, for de som mislykkes i dette er morgendagens tapere i storsamfunnet. I dette prosjektet er vi voksne bare tilretteleggere. Barna må gå veien selv. Men vi voksne er viktige, fordi vi skaper rammene rundt ungenes livsprosjekt og gir dem redskaper å gjennomføre det med. Uavhengig av hvordan samfunnet ser ut er det å skape gode rammer for barns oppvekst en av våre viktigste oppgaver som samfunnsmedlemmer, både for meg som statsråd og for hver enkelt voksen som møter barn i sin hverdag.