Arrangert ekteskap

Arrangerte ekteskap – kvinner og menns utgangspunkt

av barne- og familieminister Karita Bekkemellem Orheim

I en saklig og informativ kronikk i Aftenposten 30. juli, gir Kadafi Zaman et godt bidrag til debatten om arrangerte ekteskap. Ikke minst peker han på viktige årsaker til at noen ønsker arrangerte ekteskap for seg selv og sine barn. Han trekker også opp nødvendige grenser mellom arrangerte ekteskap og tvangsekteskap.

Det er lett å være enig i at arrangerte ekteskap ut fra et økonomisk perspektiv og sett med familiens øyne kan ha sine fordeler. Sterke kulturelle strukturer handler ofte om historie, men de handler vel så ofte om at noen ser seg tjent med at de opprettholdes. Zamans konklusjon er at arrangerte ekteskap kan være av det gode, og at vi som samfunn bør innta en mer positiv holdning til arrangerte ekteskap. Han argumenterer da også godt for fordelene med arrangerte ekteskap. Men før man konkluderer så entydig positivt som Zaman, kan det være verdt å stille et kontrollspørsmål: Er det her noen tapere og noen vinnere vi ikke ser ved første øyekast? Sentrale begrep i den norske likestillingsdebatten er kjønn, makt, og omsorg. Arrangerte ekteskap handler også om disse tre begrepene.

Zaman skriver: "Jentene gifter seg og flytter ut av huset, omsorgsplikten tilfaller guttebarna. Hvilke svigerdøtre er det som er villig til å pleie sine svigerforeldre"? Plikten er altså guttens, men den skal utøves av svigerdatteren. Menn har makt – kvinner skal gi omsorg. Dette er ikke et ukjent fenomen i Norge. Mange svigerdøtre stiller opp for sine svigerforeldre – på vegne av sine menn. Jeg har ikke sansen for at norske menn svikter sine omsorgsoppgaver. Også de kan vise til tradisjoner og historie. Men dypest sett handler det om at mange menn finner det bekvemt med koner som gjør noe de selv ikke har lyst til. Her er det ikke nødvendigvis så stor forskjell på norske og indiske menn.

Zaman skriver videre om mannen som "hentes inn": " Han er oppvokst i et patriakalsk og sterkt kjønnsdelt samfunn. Den økonomiske avhengigheten av kvinner er ukjent for menn i Pakistan". Dette handler om likestilling. Et patriakalsk og sterkt kjønnsdelt samfunn kontrollerer kvinner og gir menn stor grad av frihet. Dette har vi sett og kan vi fortsatt se noen steder i Norge. Også her kan vi se paralleller i vår egen kultur og historie.

Jeg ønsker selvsagt ikke at arrangerte ekteskap skal forbys. Men når Zaman hevder at arrangerte ekteskap fremhever de sosiokulturelle egenskapene fremfor de romantiske og de seksuelle, er det i beste fall bare delvis sant. Menn har seksuell og romantisk frihet i de fleste samfunn. Det grunnleggende spørsmålet blir om den sosiale kontrollen som ligger i arrangerte ekteskap kun gjelder kvinnen.

Zaman ser for seg en utvikling der ulike kulturer tilpasser seg. Han tror fremtidens arrangerte ekteskap vil være fleksible kompromissløsninger der også kjærlighetsekteskap har sin plass. Jeg tror han har rett i det. Men jeg tror også at kravet om endring vil komme fra kvinnene. Den individuelle kjønnsnøytrale friheten kan nok ha sin pris, men den står langt tilbake fra den prisen noen kvinner må betale om menn setter premissene for hvordan familie og samfunn skal forstås.

Jeg tror ikke på lukkede enheter som ikke gir kvinner like vilkår som menn. Det er et standpunkt jeg forfekter enten mine motstandere er prester eller immamer og enten underordningen begrunnes med religion, kultur eller tradisjoner. Det er viktig at vi dykker ned i kulturer for å forstå. Men vi må aldri glemme å lete etter maktstrukturene. Vi må heller aldri la kultur bli et argument for å opprettholde urettferdighet. Da svikter vi kvinnene.

På trykk i Aftenposten 3. august 2000.