Statssekretær Solveig Solbakken, Barne- og familiedepartementet

To foredrag for rådmenn, ordførere/politikere, lederne i oppvekst-/undervisningsutvalg og oppvekst-/barnehageadministrasjon, representanter fra førskolelærerutdanningen ved Høgskolen i Agder, Norsk Lærerlag Aust-Agder, Norsk Kommuneforbund Aust-Agder. Møtet arrangeres av Fylkesmannen i Aust-Agder i Fylkeshuset i Arendal mandag 20.november 2000

Innledning på Aust-Agders barnehage-konferanse

Kjære alle sammen!

Takk for invitasjonen til å holde en innledning på denne barnehage-konferansen. Det er en glede for meg å komme til hjemfylket mitt !

Vi skal være sammen i hele dag; - det kan bli spennende ! Jeg skal holde to foredrag – begge om Regjeringens barnehagepolitikk, og dere skal stille meg spørsmål. I tillegg vil vi få et rent faglig innspill fra Berit Bae som arbeider ved førskolelærerutdanningen ved Høgskolen i Oslo.

Jeg vil starte dagen med å snakke om vår barnehagepolitikk og de virkemidler vi setter inn i 2001; senere på dagen vil jeg ta for meg noen detaljer om det 3-årige kvalitetsprogrammet som ble presentert i St.meld.nr 27 (1999-2000) Barnehage til beste for barn og foreldre.

Det første først;
Regjeringens barnehagepolitikk
Arbeiderpartiet mener barnehagene skal være et offentlig tilgjengelig velferdsgode. Barnehagen er i våre øyne den beste omsorgs- og læringsarena for barn i førskolealder når de ikke er sammen med sine foreldre. Alle småbarnsfamilier som ønsker det skal få tilbud om en god barnehageplass til en rimelig pris. Det er et grunnleggende prinsipp i regjeringens familiepolitikk at småbarnsfamilier skal ha mulighet til å kombinere omsorg for barn med arbeid eller utdanning. Barnehageloven, sammen med rammeplanen og tilskuddene til sektoren, er ment å sikre et godt barnehagetilbudet samme hvor i landet en bor. Barnehagen skal være tilgjengelig for de familiene som ønsker det, uavhengig av sosial, økonomisk eller kulturell bakgrunn.

Jeg vet at mange i dag benytter kontantstøtte eller bruker andre tilsynsordninger, selv om de egentlig ønsker seg en barnehageplass. Arbeiderpartiet er som kjent imot og vil fortsatt være imot kontantstøtten som vil koste i underkant av 3 milliarder i 2001. Men det er ikke flertall i Stortinget for å endre på dette nå. Tenk hvor mange barnehager som kan drives og bygges for 3 milliarder årlig ! I tillegg viste en undersøkelse Statistisk sentralbyrå gjennomført i fjor at så mange som 37 prosent av kontantstøttebrukerne heller ville hatt en barnehageplass. Bare ut i fra dette blir en opprettholdelse av kontantstøtten selvmotsigende – og noe vi bør gjøre noe med !

Slik Regjeringen ser det er barnehagen gitt et samfunnsmandat i Lov om barnehager, og ved at barnehagen har en nasjonal rammeplan som forskrift til loven. Dette må dere se som en kvalitetssikring av barnehagen ! Regjeringen vil tydeliggjøre barnehagens plass som en sentral samfunnsinstitusjon ved å foreslå innføring av en lovpålagt plikt for kommunene til å tilby barnehageplass til de som ønsker det. En Ot.prp. om dette vil bli lagt fram våren 2001.

Vi forventer at en slik plikt-bestemmelse vil bidra til at kommunene setter barnehager på den politiske dagsorden. At de sørger for å være aktive i den siste fasen av utbyggingen, og bidrar til å fokusere på god kvalitet i barnehagene som alt finnes. Innføring av "barnehage-plikten" (jeg setter det i hermetegn, for det er ikke ment som en individuell rettighet) – denne plikten må både ta hensyn til kommunalt selvstyre og nasjonale overordna mål om at folk skal få et likeverdig tilbud samme hvor i landet de bor. Paragraf 7 i barnehageloven sier at kommunen har ansvar for utbygging og drift av barnehager i kommunen. Denne lovbestemmelsen markerer at sektoren er et kommunalt ansvar, men bestemmelsen legger ikke noe rettslig ansvar på kommunen. Den nye plikten vil innebære et sterkere pålegg om å prioritere midler til barnehagesektoren. Hva som ligger i begrepet "barnehageplass til alle som ønsker det" vil selvfølgelig variere fra kommune til kommune avhengig av lokale forhold og lokale behov. Men den forutsetter at kommunene har oppdaterte brukerundersøkelser, slik at de vet om behovet er dekket eller ikke. Men det vil selvsagt være kommunen selv som avgjør når man har oppfylt lovens bestemmelse.

Vi forventer at kommunene tar sin barnehagemyndighet langt mer alvorlig enn noen av dere har gjort til nå – innføringen av "barnehage-plikten" synliggjør hvor viktig Regjeringa synes barnehager er, men det er kommunene som må føre denne politikken ut i praksis – og det bør være viktig for dere også .

I denne sammenheng vil jeg – siden jeg vet dere er bekymret for konsekvensen av kommuneøkonomien – skissere noen av barnehagesektorens økonomiske utfordringer i framtida:

Regjeringa ønsker å legge til rette for likeverdige økonomiske rammevilkår for alle barnehager, uavhengig av eierform.

Statens andel av kostnadene i sektoren skal økes til 50 prosent innen 2005, fra dagens 40%.

Vi vil at kommunene tar et større ansvar for den resterende utbyggingen, og for driften av eksisterende barnehager - også de private. Kommunen skal dekke 30 prosent av kostnadene i sektoren – uansett eierskap.

Foreldrebetalingen skal ikke overstige 20 prosent av kostnadene, dersom det ikke er tilfelle, så vil vi vurdere tiltak for å regulere foreldrebetalingen.

Når barnehagesektoren er fullt utbygd ønsker vi å innføre et gratis korttidstilbud i barnehagene for 3-5 åringer – å la barnehagen være det første trinnet for alle barn i et livslangt lærings perspektiv.

Vi vil også vurdere å innlemme det nåværende statlige øremerkede driftstilskuddet til barnehagene i kommunenes ordinære inntektssystem når sektoren er fullt utbygd.

Staten har gitt øremerkede tilskudd til barnehagesektoren siden 60-tallet. De nåværende tilskuddene ble introdusert da barnehageloven kom i 1975. Tilskuddene tildeles på grunnlag av årlige budsjettvedtak i Stortinget, og er ikke hjemlet i noen lov – heller ikke i Barnehageloven. I loven ligger derimot en plikt for kommunene til å godkjenne en barnehage som oppfyller lovens krav, og alle godkjente barnehager har rett til statlig driftstilskudd uansett eierskap og driftsform. De nåværende driftstilskuddene har vært en stabil og trygg inntektskilde for barnehagene selv om de ikke er hjemlet i noen lov.

Vi vet at det stilles spørsmål ved det nåværende statlig driftstilskuddet til barnehagene. I stortingsmeldingen forutsettes det at statstilskuddet skal innlemmes i inntektssystemet til kommunene når sektoren er fullt utbygd. Men Stortinget har bedt Regjeringen om å legge fram en egen sak om dette før Stortinget endelig vedtar en endring i dagens finansieringsform.

Statlige finansieringsordninger må ivareta de nasjonale mål for barnehagesektoren jeg har nevnt tidligere. Det er grunn til å advare mot de mest liberale ideene som enkelte partier har. Det vil innebære en finansiering etter såkalt "trygdemodellen", som innebærer at alle dagens offentlige støtteordninger til småbarnsfamilier - inkludert statstilskuddet til barnehager - samles i èn pott og utbetales gjennom barnetrygden til alle barn. Dette vil gi lik behandling for alle småbarnsforeldre og hver familie har full frihet til å velge tilsynsordning for sine barn. I utgangspunktet kan det kanskje høres ut som en rettferdig ordning. I praksis kan det føre til en rasering av barnehagesektoren slik vi kjenner den i dag. Kvaliteten i tilbudene vil bli vektet mot pris, og jeg er redd for at mange familier som ønsker en god barnehage for barnet sitt velger bort den til fordel for andre billigere tilsynsordninger som ikke reguleres av noe lov og regelverk. Tilbud som vil være uten mulighet for kontroll og innsyn for foreldrene eller offentlige myndigheter.

Regjeringen ønsker ikke en utvikling der barnehagen blir uten tilsyn og innsyn. For oss er barnehagen en naturlig og viktig første trinn i et kunnskapssamfunn – læring i førskolealder vurderes som helt nødvendig menneske-kapital i en globalisert verden – Barn må tidlig lære å lytte og sampille med "de andre" - de som er forskjellige fra oss (hvem nå vi enn er).

Vi er derfor glad for at Stortinget i forbindelse med behandlingen av St.meld.nr.27 (1999-2000) Barnehage til beste for barn og foreldre ga sin tilslutning til at statens andel av kostnadene skal økes til 50 prosent innen 2005. Stortinget signaliserer ved dette en vilje til et sterkere statlig grep om barnehagesektoren mens en forutsetter at kommunene skal dekke 30 prosent - også i de private barnehagene. Dette for å få en større grad av likeverdighet i driftsvilkårene for private og offentlige barnehager og en jevnt over lavere foreldrebetaling.

Jeg mener Regjeringens budsjettforslag for 2001 viser at vi er i stand til å omsette ord til handling – både i et langsiktig og i et kortsiktig perspektiv.

Den kortsiktige strategien først:
Vi foreslår at det gis full priskompensasjon på satsene på det statlige driftstilskuddet. Vi foreslår 213 millioner ekstra for å dekke prisveksten, her er innlagt bl.a. kompensasjon for førskolelærernes lønnsoppgjør. Vi foreslår en reell økning i satsene for barn under 3 år på 2 prosent. Budsjettforslaget innebærer videre midler til 6 000 nye barnehageplasser. Vi beholder det øremerkede driftstilskuddet til barnehagene til sektoren er fullt utbygget. Vi nesten fordobler rammen for spesielle tiltak (21 posten) fra i fjor til i år. For 2001 er det foreslått nærmere 14 millioner kroner til informasjon og utviklingsarbeid. (5,6 millioner av disse skal brukes for å starte den 3-årige kvalitetssatsingen.)

Innenfor generelt meget trange budsjettrammer så mener jeg dermed at Regjeringen har vist at de ønsker å satse på barnehagene – det må kommunene også gjøre.

I tillegg vil vi hjelpe kommunene i deres rolle som barnehagemyndighet ved å lage:
- en veileder for kommunens tilsynsansvaret (for alle barnehager, private som offentlig eide)
- en mal for samarbeidet mellom kommunen og private barnehageiere
- en veileder som tar opp organiseringen av Åpen barnehage

Så den langsiktig strategien som kan leses ut av budsjettet for 2001:
En bevisst opptrapping av den offentlige finansieringen av barnehagesektoren for å nå Stortingets vedtak om en ny kostnadsfordeling mellom stat (50%), kommunen (30%) og foreldre (20%) av totalkostnadene innen 2005 – som jeg har nevnt tidligere.

Det innebærer også at vi vil gjøre noe for de "ny-fattige" som Folkehelsa har avdekket i en ny undersøkelse. Jeg må innrømme at jeg ble rystet over å lese at omlag 70 000 barn må betraktes som fattige – i Norge. Vi kan anta at foreldrene også er fattige, og at en stadig økende foreldrebetaling i barnehagen frarøver disse barna en barnehageplass – et sted de kunne lære og få omsorg i trygge omgivelser med andre barn.

Ved at vi økonomisk gjør barnehager mer tilgjengelig med nye ferske midler, forbereder vi vårt eget mål om et gratis korttidstilbud til alle barn ved full behovsdekning. I denne sammenhengen må en også se vår støtte til et forsøksordning med gratis korttidstilbud for alle 5-åringer i bydel Gamle Oslo. Denne ordningen vil avsluttes i juni 2001. Vurderingen av dette forsøket vil vi spre til andre kommuner. Alle som ble tilbudt en gratis plass sa ja!

Det er for øvrig en side av barnehagedrift og økonomi som er lite fokusert, og det er barnehagens samfunnsøkonomiske betydning. Jeg er redd for at kommunene har en tendens til å se på barnehagedrift som en ren utgiftspost. Men, barnehager betyr arbeidsplasser i kommunen. Barnehager betyr også at flere småbarnsforeldre kan gå tidligere ut igjen i arbeidslivet etter en fødsel. Helse- og sosialsektoren trenger og kommer i framtida til å trenge mange flere ansatte. Det gjelder også barnehagesektoren som vi nå vil bygge ytterligere ut. I en slik sammenheng må vi lete etter de arbeidskraftsreservene som finnes i samfunnet. Barnehager som er tilgjengelige og rimelige – og som er tilpasset foreldrenes arbeids- og studiesituasjon - vil kunne medvirke til at mange kvinner vil kunne øke sin yrkesdeltakelse. Det trenger vi i dag – og kommer til å trenge enda mer i framtida. Jeg vil alt i dag utfordre kommunene til å regne på den verdiskapning barnehagedrift totalt sett innebærer. Jeg tror et slik regnestykke vil være en tankevekker for mange beslutningstakere i kommunene.

Avslutningsvis vil jeg si at mindre bruk av øremerkede tilskudd – og det gjelder også det øremerkede barnehagetilskuddet – vil bidra til større kommunalt selvstyre. Fordelingen og prioriteringen av de statlige midlene vil skje på kommunalt nivå. Det er viktig for Regjeringen å øke det kommunale selvstyret. Men dette selvstyre må ikke stå i motsetning til nasjonale målsettinger. På barnehagesektoren gjenstår det å få bygget et tilstrekkelig antall plasser slik at alle småbarnsfamilier som ønsker det skal ha tilbud om en godt tilpasset barnehageplass til en rimelig pris. Vi må også sikre likebehandling i rammebetingelser for private og offentlige barnehager. Og få et nivå på den samlede offentlige finansieringen (det vil si statlig og kommunal) som gir en rimelig foreldrebetaling – for alle foreldre og barn. Bare slik kan vi nå de mål som vi har fremmet i den 3-årige kvalitetssatsingen – nemlig:
1. En barnehage for alle barn
2. Tilgjengelig og brukertilpassede barnehager i tråd med barns og foreldres behov og
3. Et kompetent personale.

Jeg skal avslutte her nå, men komme tilbake til noen detaljer om den 3-årige kvalitetssatsingen senere i dag.

Jeg vil gjenta:
Regjeringens budsjettforslag for 2001 viser at vi er i stand til å omsette ord til handling. Det er viktig å huske på at med stortingsbehandlingen av barnehagemeldingen fikk vi lagt et viktig felles grunnlag for framtidas barnehagepolitikk. Det er bred politisk enighet i Stortinget om viktige økonomiske, juridiske og kvalitetsmessige virkemidler som må settes inn i den siste sluttspurten mot full behovsdekning av barnehageplasser.

Men det forutsetter at kommunene også gjør sitt ! Slik jeg ser det, må kommunene – som ikke alt har gjort - sørge for å forankre sin barnehagevirksomhet i politiske og administrative dokument – og ved det viste befolkningen at de tar tilbudet til små barn på alvor, at de faktisk ønsker å dekke foreldres behov for en trygg og god lærings- og lekearena for sine små barn mens de selv arbeider eller studerer.

De nasjonale målsettingene vi har satt for sektoren kan bare nås om vi sammen drar i samme retning !

Takk for oppmerksomheten - så langt !

Statssekretær Solveig Solbakkens tale under konferansen:

Regjeringens 3-årige kvalitetssatsing

Innledningsvis vil jeg gjenta de tre satsningsområdene for kvalitetsutvikling – barnehage for alle barn, tilgjengelighet og et kompetent personale. Kvalitetssatsningen står på disse tre bena, men det er ikke dermed sagt at vi har fått med alt. Rammeplanen for barnehagen ligger i bunnen, og vil sikre et godt innhold og en hensiktsmessig virksomhet. Hovedmålet for satsningen framover er at hver enkelt barnehage i løpet av 2003 har utviklet rutiner og verktøy for å sikre og videreutvikle kvalitet. Dette kan gjøres på mange måter – departementet har ikke tenkt å bestemme verken verktøy eller rutiner. Men vi tar sikte på, etter at de tre årene er omme, å fastsette noen kvalitetskriterier for sektoren, der vi er omforent i synet på hva som er viktigst. Dette vil altså komme som et resultat av hva sektoren selv mener er viktigst – ikke som en bestemmelse på forhånd.

Barnehagene i Norge kjennetegnes av høy kvalitet og fornøyde brukere. Flere brukerundersøkelser viser at barnehagene kommer best ut blant tjenestetilbudene i kommunene. Etter hvert som foreldrene blir trygge på å få plass, vil de stille nye og sterkere krav. De vil ønske seg et tilbud som i større grad er tilpasset deres behov og som har en kvalitet de mener er god nok for barna sine. Barna må også bli viktige som premissleverandører for hvordan tilbudet legges opp. Fleksibilitet og brukertilpassing må ikke gå utover de kvaliteter barnehagene har for barna.

God kvalitet i barnehagen er altså viktig både for barna og foreldrene. Den gode barnehagen må utvikle seg i takt med samfunnsendringene. Barnehageloven og Rammeplan for barnehagen gir overordnede mål og rammer for kvaliteten i barnehagen. At tilbudet er tilpasset for å kunne omfatte alle barn, uavhengig av kjønn, etnisk og språklig bakgrunn, livssituasjon og religion er et klart mål. Et egnet og hensiktsmessig fysisk miljø er nødvendig. Og personalet må være godt utdannet, være motiverte, ha høy endringskompetanse og bestå av begge kjønn.

På vei mot full behovsdekning vil fokus gradvis flyttes fra tilstrekkelig antall plasser til kvalitet i det pedagogiske tilbudet. Kvalitetsutvikling vil i de kommende tre årene være et felles ansvar for samtlige aktører; staten, kommunene, barnehageeiere og den enkelte barnehage. Alle disse skal medvirke for å opprettholde, sikre og videreutvikle kvaliteten i barnehagetilbudet i framtida.

Ansvar og oppgaver i kvalitetsarbeidet må fordeles mellom tre hovedaktører: den enkelte barnehage/barnehageeier, kommunen og staten. Men i framtiden må kommunene som barnehagemyndighet både overta og videreutvikle ansvaret for kvalitetsutviklingen, være seg i egne som i private barnehager.

Kommunene skal legge til rette for at alle barnehager, private som offentlige, engasjerer seg i lokal kvalitetsutvikling. Vi forbereder en Ot.prp. om plikt til å tilby barnehageplass våren 2001. Kommunene må se den treårige kvalitetsutviklingen og innføringen av plikten i sammenheng. Kommunene har et stort arbeid foran seg. Kommunene vil måtte forankre barnehagetilbud i sentrale politiske dokument i kommunen, slik dere alt gjør med annen lovpålagt virksomhet i dag. Det vil blant annet innebære at en har lokalpolitiske visjoner og mål for barnehagesektoren. Kommunen bør også kunne hjelpe alle barnehager med å ha en felles informasjonsprofil, ikke minst gjennom å utvikle IKT-tilbudet i den enkelte barnehage.

Staten, ved Barne- og familiedepartementet, har ansvar for å legge til rette overordnede mål og rammer for den nasjonale kvalitetssatsingen. Og vil gjennom fylkesmennene og egne tiltak bistå kommunene i deres arbeid. Departementet vil bidra til at brukerne utvikler systemer for kvalitetsutvikling som kan brukes i alle landets kommuner. Kvalitetssatsingen forberedes i inneværende år og gjennomføres altså i 2001-2003. For 2001 er det foreslått nærmere 14 millioner kroner til informasjon og utviklingsarbeid. Disse midlene skal også brukes for å starte den 3-årige kvalitetssatsingen.

Både barna selv og personalet er tiltenkt en aktiv rolle i kvalitetsutviklingen. Barnehagene skal selv være med å utforme lokale kvalitetshjelpemidler. For noen vil dette være lett, det vil mer være snakk om å ha fokus på de tre områder vi har bestemt. For andre vil satsningen kreve større innsats, og kanskje mer støtte fra kommunalt hold.

Folk lever ulikt og har ulike behov. Barnefamiliene krever tilgjengelige barnehager til en overkommelig pris som dekker deres behov, slik at barna får et egnet og utfordrende lærings- og lekemiljø og foreldrene kan delta aktivt i yrkes- og samfunnsliv. Dette må føre til flere barnehager som har åpningstider tilpasset foreldrenes behov og fleksible arbeidstidsordninger, men også valgfrihet til å velge barnehageplass - dersom man ønsker det – for en kortere eller lengre periode. I en fullt utbygd sektor må barnehagene være mangfoldige og endringsvillige – hele tiden. Men alltid med barnets interesser i sentrum!

Siden vi ser barnehagen som grunnlaget for livslang læring, er en nasjonal kvalitetsutvikling spesielt viktig for å sikre at barna skal få et best mulig tilbud. Hvordan kan barnehagen bidra til å legge et best mulig grunnlag for barns videre utvikling og læring senere i livet? Jeg vil svare på denne måten:

Internasjonalisering og kravene til kompetanse i et nytt informasjonssamfunn gjør det nødvendig å tenke samfunnets ansvar for barns kvalifisering som noe mer enn skolegang. Samtidig krever utdanningssamfunnet at vi innser at utdanning er veien til arbeid.

Nettopp utdanningssamfunnets logikk med det lange utdanningsløpet krever en økende oppmerksomhet mot kvalifisering og kompetanse før barna begynner formell skolering. Dette gir barnehagen og dens kvaliteter en ny samfunnsmessig plass. Barnehagen blir på mange måter grunnmuren hele kompetanseutviklingen bygger på.

For å kunne fungere som medlemmer i et demokratisk samfunn må vi kunne lese og uttrykke oss, vi må kunne granske og vurdere informasjon, hevde vår mening og utnytte ytringsfriheten, vi må kunne ta valg som vi kan begrunne overfor både oss selv og andre.

Vi lever i et samfunn som preges av raske forandringer, og da er det viktig at barn kjenner at de selv kan påvirke sin situasjon og bli delaktige. Media- og kommunikasjonssamfunnet gjør det viktig å utvikle barns kommunikative kompetanse. Internasjonalisering og global tenkning øker i tillegg kravene til sosialt samspill. Utvikling av basiskvalifikasjoner krever egen deltaking og at du kan drøfte premisser for leken eller oppgaven.

Barnehagen gir allmen språkkompetanse, utvikling av sosiale og kulturelle ferdigheter og læring av kunnskap generelt, men kvalifiserer også til senere skolegang. Ikke minst kan barnehagen utvikle særtiltak og støtte for utvikling av kompetanse hos barn som trenger spesiell oppfølging. Og ikke bare det - barnehagen kan være med på å bygge opp kompetanse og ferdigheter for foreldre som ellers ikke fungerer godt nok som veiledere for sine barn. Barnehagen representerer det helt fundamentale forebyggende arbeid.

Om barnehagen skal kunne være en grunnmur for senere obligatorisk skolegang må den være tilgjengelig og i prinsipp for alle barn. Det må være de overordnete samfunnsmessige behov for kunnskap og kvalifisering som styrer utbyggingen og barnehagepolitikken, sammen med foreldrenes etterspørsel. Da må også samfunnet framheve barnehagen som viktig for alle barn. Det forutsetter imidlertid at det er nok plasser.

Barnehagen er en investering for samfunnet, samtidig gir den mye tilbake. Barnehagen er viktig for familiens hverdagsliv, for å fremme likestilling mellom kjønnene, for næringsutvikling, for sysselsetting og for bosetting i distriktene. Det er dessverre langt fra alle partier på Stortinget som innser dette. Barnehagen er blitt et tilbud for det store flertall av barn, og da særlig de over tre år hvor mer enn 70% i dag har tilbud. Den er derfor en viktig institusjon for førskolebarna, en institusjon for å ivareta barnets behov for lek, egen kultur og læring. Skal vi sikre at barnehagen blir et godt oppvekstmiljø, er vi helt avhengig av et kvalifisert og stabilt personale.

Personalet er den viktigste ressursen i barnehagen og har en nøkkelrolle i å utvikle barnehagen i tråd med barns, foreldres og samfunnets krav og behov. Barnehagepersonalet møter mange utfordringer fra ulike hold. Yrket krever stadig utvikling, fornyelse og kvalitetssikring. Hovedutfordringen ligger i å skape en hverdag i barnehagen der omsorg, lek og læring fungerer som en helhet, gitt av voksne som tar ansvar og som møter og støtter barna på måter som gir dem mestringsopplevelser, glede, pågangsmot og lyst til å lære. Det betinger at det er pedagoger med nødvendig kunnskap og i riktig antall. Begge deler er det et kommunalt ansvar å legge opp til, gjennom etter- og viderutdanningstiltak – gjerne i samarbeid med høyskoler og fylkesmenn for å utvikle hensiktsmessige tilbud.

Barne- og familiedepartementets treårige Utviklingsprogram for barnehagesektoren (1995 – 1997), viste at det er stor grad av endringskompetanse og omstillingsvilje blant barnehagepersonalet. Det pedagogiske personalet var og er opptatt av å skape en barnehage som kan møte barns og foreldres behov for brukertilpassede tilbud – det må de få anledning til å fortsette med. Det krever fleksibilitet og vilje i kommunene til å møte den enkelte barnehages særlige utfordringer, for eksempel gjennom å nytte et utvidet antall pedagogtimer der det er riktig. Alle må innse at pedagogene må få tid og rom til å drive virksomheten på en slik måte at barna får oppleve utfordringer, mestringsglede, samtale, spenning, ro, ettertanke, fabulering – i det hele tatt få være seg selv sammen med andre mennesker av begge kjønn og ulik alder.

Vi kan ikke drive barnehager uten et engasjert og kompetent personale. Det er først og fremst personalet, med førskolelærerne i spissen, som kan sikre kvaliteten. Men vi ønsker også en økning av andelen assistenter med fagbrev. Flere assistenter med fagarbeiderbakgrunn vil styrke den samlede kompetansen i barnehagen. Det er nødvendig at vi klarer å rekruttere voksne fra minoritetsgrupper i samfunnet. Og vi må få flere menn til å jobbe i barnehagene.

Den drastiske nedgangen i antall søkere til førskolelærerutdanningen gir grunn til bekymring. Undersøkelser viser at relativt få nyutdannede førskolelærere ønsker arbeid i barnehage. Samtidig viser Stortingsmelding nr. 36 (1998-99 ) Om dimensjonering av høgre utdanning, at det kommer til å være utdannet nok førskolelærere om få år. Utfordringen ligger derfor i å beholde førskolelærerne som alt arbeider i barnehagen og å rekruttere inn nye for å dekke opp behovet mot en fullt utbygd sektor.

En arbeidsgruppe bestående av representanter fra Barne- og familiedepartementet, Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet, Kommunenes Sentralforbund og Norsk Lærerlag har fremlagt en rapport som peker på utfordringene for å sikre rekruttering og stabilitet i førskolelæreryrket. Rapporten ligger tilgjengelig for alle på internett, finn den på BFDs hjemmeside – og les den !

Regjeringen vil på bakgrunn av rapporten ta fatt i utfordringene. Statsråden hadde nylig et møte på politisk nivå mellom partene i arbeidsgruppen, der vi drøftet innholdet i rapporten og planer framover. Før departementene går nærmere inn på de ulike forslagene til tiltak, vil vi, sammen med KUF, avholde en høringskonferanse tidlig i 2001. Deltakere her vil være kommuner, barnehager og høyskoler i tillegg til de aktuelle partene i arbeidsgruppa.

Vi ønsker å sette sterkt fokus på førskolelærermangelen og strategier for å møte de utfordringene vi står overfor. Men vi er avhengig av flere medspillere for å nå målet, ikke minst de pedagogiske høgskolene som skal utdanne førskolelærere for framtidas barnehage.

Som en del av rekrutterings- og stabiliseringsarbeidet vil vi fortsette arbeidet med å få flere menn i barnehagene. Vi tar sikte på å sende ut en tiltaksplan som skal gjelde fra 2001, og der peker vi blant annet på de utfordringene som høyskolene, kommunene og arbeidsmarkedsetaten står overfor. Vi har akkurat mottatt rapporten fra høyskolen Dronning Mauds Minne, som med delfinansiering fra oss og KUF har undersøkt mannlige førskolelæreres motivasjon for valg av utdanning og yrke, sammenholdt med kvinners. Rapporten har den noe spørrende tittelen "Hva skal vi med menn?". Jeg vil svare at de skal bidra til å gjøre barnehagen til et mer helhetlig oppvekstmiljø.

Grunnlaget for læring legges altså allerede i de første leveårene, men forutsetter at særlig de yngste barna får omsorg, nærhet og kjærlighet. Barnehagen har muligheter til å legge et grunnlag for alle barn, såfremt foreldrene velger det og barnehagens rammer er gode nok. Det betyr at barnehagen må være tilgjengelig, i den forstand at den har riktig pris(lav foreldrebetaling), og at den kan tilby det oppholdet barn og foreldre har behov for(fleksibilitet). Samtidig må den være så åpen og inkluderende at alle kan føle seg hjemme der, og ha så god kvalitet at den blir etterspurt.

Kvalitetsbegrepet

Kvalitet innebærer at barnehagen fungerer slik at barn og foreldre får det de trenger.
Kvalitet er et fellesbegrep som innebærer holdninger til og praksis på hva som er bra, og er ingen vitenskapelig betegnelse uten at det følges opp med nærmere beskrivelser og målinger opp mot noe som ikke er så bra - eller eventuelt bedre.

Å sikre kvalitet gjør vi gjennom at:
- nødvendige kunnskaper om jenters og gutters behov, utvikling og læring er ivaretatt gjennom personalets faglige utdanning og faktiske kompetanse
- foreldre og personalet samhandler
- arbeidsforholdene, herunder fysisk miljø og sikkerhet, er hensiktsmessige og forskriftsmessige for barn og ansatte.
- barna blir hørt og deltar i utformingen av sitt eget tilbud.

Kvalitet oppnås ikke en gang for alle – derfor må kommunene legge et langsiktig perspektiv til grunn for kvalitetsarbeidet.

Når jeg sa at barnehagen i prinsipp skal være for alle barn, så mener jeg at den skal ta utgangspunkt i det allmene. Barnehagen skal være så godt fungerende at den kan gi tilbud også til barn med særlige behov. Det er alle barns behov som er utgangspunkt, tilpasset at barn med særlige behov skal tilgodeses. For at disse barna ikke bare skal ha nytte av oppholdet, men også oppleve kvalitet, må tilbudet være tilrettelagt for den eller de barna som har slike særbehov. Og da snakker vi om mange ulike grupper av barn – barnevernets plasserte barn, funksjonshemmede barn, barn med annen kulturbakgrunn enn norsk, vårt eget urfolk og våre nasjonale minoriteter.

Barnehagene er ikke diskriminerende, og antall gutter og jenter er stort sett 50% i de fleste barnehager. Problemet er at gutter og jenter har svært ulike sosialiseringsbetingelser i barnehagene fordi voksne menn er mangelvare. Jentene får kanskje noen fordeler som ikke nødvendigvis barnehagesektoren er oppmerksom på og profesjonelle nok på. Det ser ut til at høyskolene ikke problematiserer dette – og det ser ut til at få barnehager er opptatt av dette.

Vi vil framover initiere og fokusere på dette, og utfordre feltet på å tenke gutter og jenter – ikke bare barn.

Uansett hvordan voksne organiserer og tilpasser barnehagen til det enkelte barn og den enkelte barnegruppe, kan aldri barn lære det de trenger i sin grunnleggende fase uten at en tar i bruk nærmiljøet. Her ligger mulighetene til hverdagslæring gjennom å oppleve natur, virksomheter, friluftsliv og årstider, samarbeid med skolen og med eldre og andre i bomiljø og lokalsamfunn. Kort sagt la nærmiljøet bli kilde til opplevelser og utfordringer som grunnlag for den tidlige læringen. Mye læring skjer nettopp gjennom kulturell overføring - barn må derfor ikke bli fremmedgjort overfor egen kultur ved at barnehagen fungerer lukket mot omverdenen og lokalsamfunnet. Det er viktig å skape nødvendige forutsetninger for samspill og felles syn på barns og unges utvikling og læring. Det innebærer at læring må ses på som en ubrutt prosess der både erfaringer fra hverdagslivet i familien, i nærmiljøet, i venneflokken og den pedagogiske virksomheten i barnehage og senere skolen har sammenheng. Et slikt syn på læring forutsetter et nært samarbeid med alle dem som har ansvaret for de ulike miljøer og virksomheter som barn er en del av. En viktig del av kvalitetsutviklingen vil være barnehagens forhold til nærmiljøet.

Vi må heller ikke glemme at for å utvikle kompetente barn, må barn få slippe til i mer styrende grad enn kanskje vanlig er i dag. Styring av en barnehage bør ikke bare være et voksent anliggende. FNs barnekonvensjon gir barn rett til å ha oppfatninger og meninger om saker som angår dem - og uten aldersbegrensninger. Barnets rett til selv å bestemme over sitt eget livsprosjekt må selvsagt "oversettes" til virksomheten i institusjonene og tilpasses alder og modningsnivå. Barnehagens grunnlag må bygge på en pilar vi kan kalle barneperspektivet, noe som for øvrig også er omtalt i Rammeplan for barnehagen. En kvalitetsbevisst barnehage har dette perspektivet langt framme.

Som jeg regner med alle her er enige i, trener leken barn i sosialt samspill, å hevde meninger og oppfatninger, å kunne diskutere seg fram til regler for leken. Alt dette gjør at leken er en enorm "læringsmaskin" og den er, sammen med foreldrenes omsorg, grunnleggende for all læring barna gjør. La meg understreke at leken som grunnlag for all læring skal fortsatt være barnehagens viktigste kvalitative varemerke.

Ikke bare bøker og andre trykte media blir viktige og nødvendige i førskolealderen - også de elektroniske mediene har gjort sitt inntog. Dagens barn er familiære med video, film og fjernsyn og en rekke førskolebarn har lært seg å bruke datamaskin. De elektroniske mediene er blitt en uvurderlig og helt nødvendig del av vår moderne virkelighet. I framtiden vil de spille en stadig større rolle som informasjons- og kunnskapsbaser i tillegg til å være underholdende - på engelsk kalt "edutainment". Som kilde til kunnskap, informasjon og opplevelser er det nødvendig at barnehagen kan gi barn et realistisk og konkret forhold til disse mediene. Barn må lære bildespråk, å tolke bilder og effekter som slike media nytter seg av. En barnehage som er opptatt av kvalitet må utvikle barns medieinnsikt slik at barna i større grad kan styre mediene - ikke omvendt.

Brukt riktig, med de kunnskaper og den praksis som de fleste barnehager har opparbeidet seg, er Rammeplanen for barnehagen antakelig det viktigste verktøyet vi har for å oppnå ønsket kvalitet. Men som for planer flest trengs oppdatering og endringer etter hvert som samfunnet og barndommen endrer seg. Vi må derfor foreta en vurdering av planens form og struktur. Det har vært sagt at den ikke bør være så omfattende når den er en forskrift – se på svenskenes læreplan blir vi oppfordret. Det kan hende – det har jeg ingen formening om her og nå. Det som er sikkert, er at Rammeplanen skal brukes av alle barnehager, tilpasset de rammefaktorer som til en hver tid og et hvert sted eksisterer. Da har vi også en garanti for at personalet kan trekke i samme retning. Men det forutsetter at vi til en hver tid har en rammeplan som er mest mulig hensiktsmessig og godt målformulert. En vurdering av dette vil være aktuelt i løpet av denne perioden vi skal satse spesielt på kvalitet.

Vi vil som sagt på nyåret komme tilbake til både fylker og kommuner med mer informasjon om kvalitetsutviklingen og hva departementet vil nytte midler til. I mellomtiden er det viktig at kommunene informerer alle barnehager om målet for satsningen, og at barnehagene kartlegger hvor langt de har kommet i å utvikle de nødvendige verktøy og systemer for kvalitetssikring og kvalitetsutvikling. Kommunene bør også ta opp til drøfting hvordan et slikt utviklingsarbeid bør tilrettelegges lokalt.

Lykke til, og takk for oppmerksomheten.