Konferansen "Barn mellom børs og katedral – Barndommens vilkår i et nytt årtusen" 6. november 2000
Åpningstale av statssekretær Solveig Solbakken, Barne- og familiedepartementet

Barn mellom børs og katedral

Kjære konferansedeltakere;

Jeg ønsker dere alle velkommen og takker for muligheten til å få lov å åpne denne konferansen "Barn mellom børs og katedral – Barndommens vilkår i et nytt årtusen".

Konferansen samler forskere, kulturarbeidere, politikere og andre som arbeider med barn til daglig. Det er en møteplass for folk med interesse for barn fra ulike sektorer og arbeidsfelt, og hensikten er å belyse og diskutere barns hverdag og oppvekstvilkår i lys av de lange historiske linjene og en fremtid vi skimter konturene av. Årtusenskiftet gir oss en anledning til å lene oss litt tilbake fra den hektiske hverdagen for å spørre oss selv hvor er vi og hvor går vi i vårt arbeid med og for barn; hvilke veivalg har vært gjort i århundret som gikk, hva kan vi lære av dem og hvilke valg bør vi ta framover? Konferansen har som ambisjon å kaste lys over disse spørsmålene. Derfor er den viktig.

Politikk i barnets århundre
Ved det forrige århundreskiftet var barns grunnleggende behov en sak som fikk stadig større plass på den politiske dagsorden i Norge. Fattigdomsproblemet var stort. Det å bedre barns kår var i stor grad et spørsmål om å sikre barn nok mat, klær og bolig – og ikke minst å sikre at barn levde opp. Det forrige århundreskiftet befant seg i en periode der staten tok ansvar for barn på en ny måte. Det at barn levde i nød og fattigdom var blitt et statlig ansvar, og en rekke sosialpolitiske grep ble gjort for å bedre barns situasjon; da særlig barn fra marginaliserte grupper. Jeg nevner vergemålsloven og de castbergske barnelover som eksempel. Det at staten nå så barn som sitt ansvar kom også til uttrykk ved at staten engasjerte seg i barns utdannelse. Barnearbeid ble avskaffet og skoleplikt innført og utvidet. Barns oppvekst og læring var blitt viktig for staten.

På 40-tallet hadde sosialpolitikken kommet så langt at husmorfamilien var etablert som ramme rundt barns verden. Mor hadde råd til å være hjemme med barna, far gikk på jobb og alle barn over 7 år gikk på skole. Da dukket det opp et nytt fenomen; fritid. Etter andre verdenskrig ble det etablert en egen politikk for å stimulere barns fritids- og kulturaktiviteter, både gjennom frivillige organisasjoner og kommunale tilbud. Statens engasjement i barns fritid hadde to målsetninger; å bygge gode samfunnsborgere og å forebygge problemer.

På 70-tallet gikk stadig flere mødre ut i arbeidslivet, og det oppsto behov for omsorgstilbud for barn i offentlig regi. Vi har sett en gradvis utbygging av barnehager og skolefritidsordning, der staten legger praktisk til rette for toinntektsfamilien. Det har ført til radikale endringer i hvilke arenaer barn oppholder seg på og i rammene for barns verden.

Felles for statens politikk i forhold til barn er at barn i store deler av 1900-tallet ble sett på som en del av et kollektiv; som en del av familien eller som samfunnets fremtidige borgere. Mot slutten av 1900-tallet kom en endring i dette synet. I 1989 vedtok FNs generalforsamling konvensjonen om barnets rettigheter. Denne konvensjonen inneholder to grunnleggende prinsipper for statenes barnepolitikk, både at barn har rett til beskyttelse og at de har rett til å bli hørt i saker som angår dem. Det fastslås at barn er medborgere i samfunnet som har rett til innflytelse på statens beslutninger.

FNs konvensjon om barnets rettigheter ble ratifisert av Norge i 1991, og vi fører en aktiv politikk for å styrke barns innflytelse både i eget hverdagsliv og i samfunnsutviklingen generelt.

1900-tallet har altså ført med seg et stadig større statlig engasjement i mange aspekter ved barns hverdag og oppvekst; i deres grunnleggende behov, i utdanning, i fritid, i omsorg for barn og i barns innflytelse i samfunnet. Jeg vil i den sammenheng fremheve at vi i Norge har både et eget Barneombud og et Barne- og familiedepartement. Barns plass på den politiske agenda er institusjonalisert ved at barn har en egen talsmann, og ved at det finnes et eget departement med et helhetlig ansvar for barne- og ungdomspolitikken i Norge. Dette er unikt i internasjonal sammenheng.

Stortingsmelding om barns og unges oppvekst- og levekår
Barne- og familiedepartementet har nå fått i oppdrag av Stortinget å skrive en stortingsmelding om oppvekst- og levekår for barn og ungdom i Norge. Den skal legges fram til neste år. Det er en melding som skal framstille ikke mindre enn helheten i barns og unges situasjon i Norge i dag og i den politikken som føres i forhold til barn og unge. Det er en stor utfordring.

Stortingsmeldinga må bygge på prinsippene som ble utviklet i forrige århundre om å sikre barns grunnleggende behov og like muligheter for alle, men en ny melding må også se på nye utfordringer i barne- og ungdomspolitikken

Nye utfordringer
Barn har fått en sentral posisjon på den politiske dagsorden, og barne- og ungdomspolitikk har fått økt oppmerksomhet og prioritet. Et overordnet mål for barne- og ungdomspolitikken er at det skal tas hensyn til barns og unges behov og interesser innenfor alle sektorer. Men er det slik i dag at alle sektorer i samfunnet tar hensyn til barn når de foretar sine valg og prioriteringer? Når vi ser arbeidslivets krav til sine ansatte, kan man lure på om det er tatt hensyn til at mange av dem er småbarnsforeldre.

En annen utfordring er knyttet til selve tittelen på konferansen: "Barn mellom børs og katedral". Barn er stadig oftere målgruppe for reklame og annen kommersiell virksomhet. Den kommersielle verden har oppdaget at barn er en kjøpergruppe og ønsker, som kommersielle aktører flest, å tjene penger. Reklame er blitt en del av barns hverdag, og stadig mer av det barn holder på med til daglig koster penger. Jeg tror ikke nødvendigvis at det er noe galt fatt hver gang barn leker scener fra en reklame. Men det er bekymringsfullt når det koster så mye å være med å leke at noen barn ikke har råd til det. Vi må forhindre at kommersialiseringen av barns verden går så langt at den stenger noen barn ute.

Det som skiller barn som vokser opp ved dette århundreskiftet fra de som hadde sin barndom ved det forrige, er først og fremst barnas forhold til endring og ulikhet. Barn av i dag reiser over store avstander og opplever andre folks levevis, samtidig som en naturlig del av deres dagligliv er at Ahmed fra Pakistan bor i nabohuset. Mens afrikanere var eksotiske innslag på utstilling for hundre år siden, er de i dag våre naboer. Kulturelle forskjeller er noe dagens barn kan forholde seg til.

Samtidig vet barna også å forholde seg til endring. Det århundret vi har forlatt er den historiske perioden der verden har opplevd den raskeste endringstakt noensinne, og samfunnet endrer seg stadig raskere. Barn av i dag er vant til at om en stund skal det nye dataprogrammet byttes ut igjen, og man må lære seg et nytt.

Denne evnen til å beherske endring og ulikhet gir barn av i dag en kompetanse som foreldregenerasjonen ikke behersker på samme måte. Særlig i forhold til den teknologiske utviklingen er det ingen tvil om at barn er mer kompetente enn voksne. Samfunnsutviklingen utfordrer også våre forventninger om de roller barn og voksne har i forhold til hverandre. Den voksne kan ikke lenger framstå som allvitende ovenfor barnet, men må fremdeles være en voksen. Voksenrollen må revideres, men hvordan? Dette er et spørsmål som er like relevant for forskere som for alle voksne som har barn.

Barndommen i det 21. århundre
Jeg tror at rammene rundt barns verden vil være i stadig endring og vil gi oss stadig nye utfordringer. Men jeg tror at vi skal holde fast ved en kjerne i barns verden. For det er ikke alt i barns oppvekst som har endret seg.

Det å være liten innebærer å oppdage verden og lære å kjenne og forstå det voksensamfunnet tar for gitt. Det å være liten innebærer å måtte klare seg på egen hånd blant en gruppe jevnaldrende, å finne noen å være sammen med og prøve å oppnå anerkjennelse blant dem, å bli likt og verdsatt av andre. Dette var noe av det viktigste barn ved det forrige århundreskiftet måtte hanskes med, og det er det viktigste barn av i dag begir seg ut på. Det å lære seg å mestre forholdet til andre mennesker er like viktig i hver generasjon. De som mislykkes er morgendagens tapere i storsamfunnet. I dette prosjektet er vi voksne bare tilretteleggere. Barna må gå veien selv. Men vi er viktige, fordi vi skaper rammene rundt ungenes livsprosjekt og gir dem redskaper til å gjennomføre det med. Uavhengig av hvordan samfunnet ser ut er det å skape gode rammer for barns oppvekst en av våre viktigste oppgaver som samfunnsmedlemmer, både for meg som ansvarlig for barne- og ungdomspolitikken og for hver enkelt voksen som møter barn i sin hverdag.

Jeg synes dette er et godt utgangspunktet for konferansen! Den er herved åpnet. Takk for oppmerksomheten!