Åpningstale for barnehagekonferansen

"Helt – ikke stykkevis og delt"

ved Statssekretær Solveig Solbakken, barne- og familiedepartementet

på Høyskolen Dronning Mauds minne , torsdag 26.10.00

Kjære konferansedeltakere – vel møtt, og takk til Høyskolen Dronning Mauds minne for innbydelsen og anledningen til å utdype regjeringens syn på barnehagens innhold.

Vi er beskyldt for å bare tenke på rammer for utbygging. Dette er ikke riktig, og jeg er glad for at jeg nå kan bidra til å si mer om barnehagen som institusjon.

Jeg vil allikevel innledningsvis si noe mer om regjeringens forslag til statsbudsjett for neste år, for å vise satsningen totalt sett. Hovedtrekkene i forslaget innebærer en betydelig økning for barnehagesektoren. Vi ønsker å ta et krafttak og foreslår en målsetting om 6 000 nye plasser i 2001. Gitt at utbyggingen går som forventet i 2000, har vi anslått at det vil gjenstå å etablere om lag 12 000 barnehageplasser fra og med 2001. Vi legger opp til at halvparten av disse etableres neste år.

Det statlige driftstilskuddet gis til alle barnehager og er bærebjelken i økonomien for mange barnehager. I budsjettforslaget er satsene økt for å holde tritt med prisveksten. Vi har derfor lagt inn 213 mill kroner for å heve satsene tilsvarende nivået på prisveksten. Det er flere år siden prisvekst på barnehagetilskuddet har ligget inne som en del av et budsjettforslag. I tillegg til prisvekst, er satsene for småbarnsplasser økt med ytterligere 2 prosent. Vi mener at en økning i driftstilskuddet er det beste virkemiddelet når det skal satses på barnehagesektoren. Tilskuddet kommer alle barnehageeiere til gode, det skiller ikke mellom privat og offentlig eierskap og det bidrar til stabile vilkår for driften.

Vår langsiktige strategi er å øke den statlige andelen av finansieringen av sektoren. 50 prosent statlig finansiering er målet. Hovedbegrunnelsen for å ha en slik målsetting er behovet for å få ned nivået på foreldrebetalingen. Vi ser i dag at barnehager er blitt altfor dyre og vi er redd for at dette betyr at en del familier ikke har reell mulighet til å sende barna sine i barnehage.

I budsjettforslaget ligger det også midler til en satsing på kvalitetsutvikling i sektoren. Jeg vet at dette er etterlengtet, og vil omtale denne satsingen mer i detalj senere i innlegget.

La meg så konsentrere meg om tittelen på konferansen som jeg synes er veldig god når vi bruker den i forbindelse med barnehagens innhold "Helt – ikke stykkevis og delt". Samtidig er det ikke så lett å beskrive denne helheten som er så viktig – til det er samfunnet for mangfoldig og barna så forskjellige. Men vi skal absolutt forsøke, derfor er denne konferansens tema også viktig når vi framover skal satse på kvalitet. Jeg vil prøve å vise at det er stort sammenfall med hva som skal til for å oppnå helhet i barns tilbud, og hva som er viktig for å sikre kvalitet.

Som kjent la regjeringen Stoltenberg fram samme stortingsmelding om barnehager som regjeringen Bondevik. Dette betyr ikke at det ikke er klare forskjeller på vår politikk og den forrige regjeringens. Vi ønsker ikke kontantstøtten, men konstaterer at det er flertall for ordningen i Stortinget. Vi mener at barnehager er det beste tilbudet barn kan ha utenfor hjemmet. Vi ønsker at ingen skal behøve å nytte seg av dagmamma eller familieløsninger. Vi sidestiller ikke dette med barnehagene heller.

Vi fikk Stortinget med på at vi i 2003 skal ha full behovsdekning, det vil si barnehage til alle barn i alderen 1 – 5 år der foreldrene etterspør det. Mange mener at dette ikke er en barnehage for alle barn – hva med de 20 – 30% som ikke kommer til å gå i barnehage?

For det første skal vi ikke slå oss til ro med at vi etter planen når 70 – 75% dekning i 2003. Selv om vi da har dekket den største etterspørselen, tyder all erfaring på at økt tilgang betyr økt etterspørsel. For det andre skal vi heller ikke slå oss til ro med at da skal resten av barna være hjemme hos foreldrene – eller mor som det i praksis er fortsatt. Jeg understreker at det ikke er snakk om å gjøre barnehagen obligatorisk eller at foreldre skal måtte sende barn i barnehage mot sin vilje. Men det er snakk om å tydeliggjøre hvor viktig og nødvendig barnehagen er i et framtidsperspektiv. Vår ambisjon er at barnehagen vil bli så viktig at de fleste vil velge den .

Barnehagen er en investering for samfunnet, samtidig gir den mye tilbake. Barnehagen er viktig for familiens hverdagsliv, for å fremme likestilling mellom kjønnene, for næringsutvikling, for sysselsetting og for bosetting i distriktene. Det er dessverre langt fra alle partier på Stortinget som innser dette. Men jeg vil først og fremst påpeke barnehagens betydning som en start på livslang læring. Barnehagen er blitt et tilbud for det store flertall av barn, og da særlig de over tre år hvor mer enn 70% i dag har tilbud. Den er derfor en viktig institusjon for førskolebarna, en institusjon for å ivareta barnets behov for lek, egen kultur og læring.

I konferanseprogrammet spørres det om hvordan barnehagen kan bidra til å legge et best mulig grunnlag for barns videre utvikling og læring senere i livet. Jeg vil svare på denne måten:

Internasjonalisering og kravene til kompetanse i et nytt informasjonssamfunn gjør det nødvendig å tenke samfunnets ansvar for barns kvalifisering som noe mer enn skolegang. Samtidig krever utdanningssamfunnet at vi innser at utdanning er veien til arbeid.

Nettopp utdanningssamfunnets logikk med det lange utdanningsløpet krever en økende oppmerksomhet mot kvalifisering og kompetanse før barna begynner formell skolering. Dette gir barnehagen og dens kvaliteter en ny samfunnsmessig plass. Barnehagen blir på mange måter grunnmuren hele kompetanseutviklingen bygger på.

For å kunne fungere som medlemmer i et demokratisk samfunn må vi kunne lese og uttrykke oss, vi må kunne granske og vurdere informasjon, hevde vår mening og utnytte ytringsfriheten, vi må kunne ta valg som vi kan begrunne overfor både oss selv og andre.

Vi lever i et samfunn som preges av raske forandringer, og da er det viktig at barn kjenner at de selv kan påvirke sin situasjon og bli delaktige. Media- og kommunikasjonssamfunnet gjør det viktig å utvikle barns kunnskap om kommunikasjon. Internasjonalisering og global tenkning øker i tillegg kravene til sosialt samspill. Utvikling av basiskvalifikasjoner krever egen deltaking og at du kan drøfte premisser for leken eller oppgaven.

Barnehagen gir allmen språkkompetanse, utvikling av sosiale og kulturelle ferdigheter og læring av kunnskap generelt, men kvalifiserer også til senere skolegang. Ikke minst kan barnehagen utvikle særtiltak og støtte for utvikling av kompetanse hos barn som trenger spesiell oppfølging. Og ikke bare det - barnehagen kan være med på å bygge opp kompetanse og ferdigheter for foreldre som ellers ikke fungerer godt nok som veiledere for sine barn. Barnehagen representerer det helt fundamentale forebyggende arbeid.

Om barnehagen skal kunne være en grunnmur for senere obligatorisk skolegang må den være tilgjengelig og i prinsipp for alle barn. Det må være de overordnete samfunnsmessige behov for kunnskap og kvalifisering som styrer utbyggingen og barnehagepolitikken, sammen med foreldrenes etterspørsel. Da må også samfunnet framheve barnehagen som viktig for alle barn. Det forutsetter imidlertid at det er nok plasser.

Framover vil vi vektlegge to ting – tilgjengelighet og kvalitet.

I begrepet tilgjengelighet ligger at barnehagen er mest mulig og best mulig tilpasset familiens behov. Men det er nyanser. Barnas behov, både gutters og jenters, skal være det primære - foreldrenes behov det sekundære. Dette forutsetter allikevel at samfunnets behov totalt sett må være overordnet. Derfor må tilbudet utformes i tråd med foreldrenes yrkesliv, yrkesaktivitet og deres betalingsevne. Dette krever et mangfold i oppholdstid, modeller, alternative livssyn og forståelse av ulik kulturell bakgrunn.

Grunnlaget for læring legges jo allerede i de første leveårene, men forutsetter at særlig de yngste barna får omsorg, nærhet og kjærlighet. Barnehagen har muligheter til å legge et grunnlag for alle barn, såfremt foreldrene velger det og barnehagens rammer er gode nok. Det betyr at barnehagen må være tilgjengelig, i den forstand at den har riktig pris (lav foreldrebetaling), og at den kan tilby det oppholdet barn og foreldre har behov for (fleksibilitet) og trygghet. Samtidig må den være så åpen og inkluderende at alle kan føle seg hjemme der, og ha så god kvalitet at den blir etterspurt.

I programmet spørres det også om oppdragelse og pedagogisk virksomhet i barnehage og skole kan hjelpe dagens barn til å utvikle en trygg og harmonisk identitet. Dette er et meget komplisert spørsmål som jeg ikke vil våge meg på å svare direkte ja eller nei på. Selvsagt bidrar begge institusjoner i formingen av barn, samtidig er det sterke motkrefter. Skal derfor hjelpen som disse institusjonene bidrar med, være tung nok, må kvalitet i barnehagene være en forutsetning for at det skal kunne være mulig å svare ja på spørsmålet.

Kvalitet innebærer at barnehagen fungerer slik at barn og foreldre får det de trenger. Kvalitet er et fellesbegrep som innebærer holdninger til og praksis på hva som er bra, og er ingen vitenskapelig betegnelse uten at det følges opp med nærmere beskrivelser og målinger opp mot noe som ikke er så bra - eller eventuelt bedre. Det er lite ønskelig at departementet så og si på egen hånd definerer hva som er kvalitet i barnehagen uten å spille sammen med aktørene i barnehagesektoren.

Regjeringen mener at det er kommunene som barnehagemyndighet som må ta ansvar også for de kvalitative sidene ved barnehagen. Siden Rammeplanen er en nasjonal forskrift, er det imidlertid BFDs ansvar å kvalitetssikre sektoren. Vi har ingen intensjoner om at alle skal gjøre det samme, men vi har fastsatt et hovedmål med kvalitetssatsingen - alle barnehager skal ha system for kvalitetssikring og kvalitetsutvikling om tre år. Mange kommuner er godt i gang med dette arbeidet, mange barnehager også.

Å sikre kvalitet gjør vi gjennom

• at nødvendige kunnskaper om jenters og gutters behov, utvikling og læring er ivaretatt gjennom personalets faglige utdanning og faktiske kompetanse
• at foreldre og personalet samhandler
• at arbeidsforholdene, herunder fysisk miljø og sikkerhet, er hensiktsmessige og forskriftsmessige for barn og ansatte.

• at barna blir hørt og deltar i utformingen av sitt eget tilbud.

Kvalitet oppnås ikke en gang for alle – derfor må kommunene legge et langsiktig perspektiv til grunn for kvalitetsarbeidet.

Når jeg sa at barnehagen i prinsipp skal være for alle barn, så mener jeg at den skal ta utgangspunkt i det allmene. Barnehagen skal være så godt fungerende at den kan gi tilbud også til barn med særlige behov. Det er alle barns behov som er utgangspunkt, tilpasset at barn med særlige behov skal tilgodeses. For at disse barna ikke bare skal ha nytte av oppholdet, men også oppleve kvalitet, må tilbudet være tilrettelagt for den eller de barna som har slike særbehov. Og da snakker vi om mange ulike grupper av barn – barnevernets plasserte barn, funksjonshemmede barn, barn med annen kulturbakgrunn enn norsk, vårt eget urfolk og våre nasjonale minoriteter.

Barnehagene er ikke diskriminerende, og antall gutter og jenter er stort sett 50% i de fleste barnehager. Problemet er at gutter og jenter har svært ulike sosialiseringsbetingelser i barnehagene fordi voksne menn er mangelvare. Jentene får kanskje noen fordeler som ikke nødvendigvis barnehagesektoren er oppmerksom på og profesjonelle nok på. Det ser ut til at høyskolene ikke problematiserer dette – og det ser ut til at få barnehager er opptatt av dette.

Vi vil framover initiere og fokusere på dette, og utfordre feltet på å tenke gutter og jenter – ikke bare barn.

Kan pedagogene bidra til at barn skaper en opplevelse av sammenheng ut fra det som tilsynelatende spriker i alle retninger? spørres det i programmet. Ja, åpenbart, er mitt svar. Men da må pedagogene få tid og rom til å drive virksomheten på en slik måte at barna får oppleve utfordringer, mestringsglede, samtale, spenning, ro, ettertanke, fabulering – i det hele tatt få være seg selv sammen med andre mennesker av begge kjønn og ulik alder.

Det er først og fremst personalet, ikke minst førskolelærerne, som kan sikre den nødvendige kvaliteten. Og her er vi selvsagt helt avhengig av høgskolenes kompetanse og oppdatering i forhold til de utfordringer samfunnet gir for virksomheten i barnehagene. La det være helt

klart fra min side at vi ønsker å bidra til å heve statusen på arbeidet i barnehagene, vi ønsker å sette fokus på utdanningen, vi ønsker at mangelen på førskolelærere i barnehagene blir bedret. Vi må få større stabilitet i personalet, og vi må få det nødvendige antall førskolelærere – kanskje også i en del sammenhenger få flere førskolelærere i den enkelte barnehage enn nåværende bemanningsnorm.

I første omgang vil vi, på bakgrunn av rapporten fra arbeidsgruppen som har bestått av representanter fra Norsk Lærerlag, KS, KUF og BFD, arrangere en høringskonferanse der vi fokuserer på de utfordringer vi står overfor for å sikre et mer stabilt og tilstrekkelig personale. Vi regner selvsagt med at det her også vil bli skissert forslag til tiltak. Vi tar sikte på å avholde konferansen tidlig neste år. Deltakere her vil bli de som er de største premiss-leverandørene til spørsmålet om personalets betydning i barnehagen, dvs høgskoler, kommuner og personalet.

Som en del av rekrutterings- og stabiliseringsarbeidet vil vi fortsette arbeidet med å få flere menn i barnehagene. Vi tar sikte på å sende ut en tiltaksplan som skal gjelde fra 2001, og der peker vi blant annet på de utfordringene som høyskolene, kommunene og arbeidsmarkedsetaten står overfor. Vi har akkurat mottatt rapporten fra nettopp denne høyskolen, som med delfinansiering fra oss og KUF har undersøkt mannlige førskolelæreres motivasjon for valg av utdanning og yrke, sammenholdt med kvinners. Rapporten har den noe provoserende tittelen "Hva skal vi med menn?". Jeg vil svare at skal barnehagen bli et helhetlig oppvekstmiljø, må vi få flere menn.

Uansett hvordan voksne organiserer og tilpasser barnehagen til det enkelte barn og den enkelte barnegruppe, kan aldri barn lære det de trenger i sin grunnleggende fase uten at en tar i bruk nærmiljøet. Her ligger mulighetene til hverdagslæring gjennom å oppleve natur, virksomheter, friluftsliv og årstider, samarbeid med skolen og med eldre og andre i bomiljø og lokalsamfunn. Ikke minst bør de mange "Frivillighetssentralene" som er opprettet rundt om i kommunene kunne være viktige samarbeidsparter. Kort sagt la nærmiljøet bli kilde til opplevelser og utfordringer som grunnlag for den tidlige læringen. Mye læring skjer nettopp gjennom kulturell overføring - barn må derfor ikke bli fremmedgjort overfor egen kultur ved at barnehagen fungerer lukket mot omverdenen og lokalsamfunnet. Det er viktig å skape nødvendige forutsetninger for samspill og felles syn på barns og unges utvikling og læring. Det innebærer at læring må ses på som en ubrutt prosess der både erfaringer fra hverdagslivet i familien, i nærmiljøet, i venneflokken og den pedagogiske virksomheten i barnehage og senere skolen har sammenheng. Et slikt syn på læring forutsetter et nært samarbeid med alle dem som har ansvaret for de ulike miljøer og virksomheter som barn er en del av. Uten nærmiljøkontakt ingen helhetlig barnehage.

Vi må heller ikke glemme at for å utvikle kompetente barn, må barn få slippe til i mer styrende grad enn kanskje vanlig er i dag. Styring av en barnehage bør ikke bare være et voksent anliggende. FNs barnekonvensjon gir barn rett til å ha oppfatninger og meninger om saker som angår dem - og uten aldersbegrensninger. Barnets rett til selv å bestemme over sitt eget livsprosjekt må selvsagt "oversettes" til virksomheten i institusjonene og tilpasses alder og modningsnivå. Barnehagens grunnlag må bygge på en pilar vi kan kalle barneperspektivet, noe som for øvrig også er omtalt i Rammeplan for barnehagen. En helhetlig barnehage har dette perspektivet langt framme.

Når vi snakker om barneperspektivet, må vi også snakke om barns lek. Veldig mye av barns læring bygger på den kultur barn har og utvikler seg i mellom. Denne kulturen overføres fra eldre barn til yngre, og må læres dersom det ikke skal bli brudd mellom generasjoner av barn. Kunnskapen om å være barn har 10 - 11-åringene, de er derfor svært viktige som læremestre i barns liv. Spesielt derfor er det nødvendig for å oppnå helhet at det er kontakt til skolen der disse barna er.

Som jeg regner med alle her er enige i, trener leken barn i sosialt samspill, å hevde meninger og oppfatninger, å kunne diskutere seg fram til regler for leken. Alt dette gjør at leken er en enorm "læringsmaskin" og den er, sammen med foreldrenes omsorg, grunnleggende for all læring barna gjør. La meg understreke at leken som grunnlag for all læring skal fortsatt være barnehagens viktigste varemerke.

Ikke bare bøker og andre trykte media blir viktige og nødvendige i førskolealderen - også de elektroniske mediene har gjort sitt inntog. Dagens barn er familiære med video, film og fjernsyn og en rekke førskolebarn har lært seg å bruke datamaskin. De elektroniske mediene er blitt en uvurderlig og helt nødvendig del av vår moderne virkelighet. I framtiden vil de spille en stadig større rolle som informasjons- og kunnskapsbaser i tillegg til å være underholdende - på engelsk kalt "edutainment". Som kilde til kunnskap, informasjon og opplevelser er det nødvendig at barnehagen kan gi barn et realistisk og konkret forhold til disse mediene. Barn må lære bildespråk, å tolke bilder og effekter som slike media nytter seg av. Barnehagen må utvikle barns medieinnsikt slik at barna i større grad kan styre mediene - ikke omvendt. Også dette perspektivet må vi ta med når vi framover skal definere hva en helhetlig barnehage skal være.

Brukt riktig, med de kunnskaper og den praksis som de fleste barnehager har opparbeidet seg, er Rammeplanen for barnehagen antakelig det viktigste verktøyet vi har for å oppnå konferansens tittel: "Helt – ikke stykkevis og delt". Men som for planer flest trengs oppdatering og endringer etter hvert som samfunnet og barndommen endrer seg. Og det er med planer som med Bibelen. Noen oppfatter den som absolutt, noen leser den som veileder – og noen har bare hørt om den. Med så mange muligheter til tolkning bør vi få til en vurdering av planens form og struktur. Det har vært sagt at den ikke bør være så omfattende når den er en forskrift – se på svenskenes læreplan blir vi oppfordret. Det kan hende – det har jeg ingen formening om her og nå. Det som er sikkert, er at Rammeplanen skal brukes av alle barnehager, tilpasset de rammefaktorer som til en hver tid og et hvert sted eksisterer. Da har vi også en garanti for at personalet kan trekke i samme retning. Men det forutsetter at vi til en hver tid har en rammeplan som er mest mulig hensiktsmessig og godt målformulert. En vurdering av dette vil være aktuelt i løpet av denne perioden vi skal satse spesielt på kvalitet.

At vi er på vei mot en bedre helhet har jeg sagt mye om. At vi skal streve mot en bedre helhet er jeg enig i. Det betinger at departementet, kommunene, høyskolene og den enkelte barnehage tar sin del av ansvaret og gjør en innsats for både å definere og skape denne helheten. Denne Regjeringen vil bidra til dette, og ta sin del av ansvaret. Kvalitetssatsingen forberedes i inneværende år og gjennomføres i 2001-2003. For 2001 er det foreslått nærmere 14 millioner kroner til informasjon og utviklingsarbeid. Disse midlene skal også brukes for å starte den 3-årige kvalitetssatsingen.

I invitasjonen til konferansen er det vist til Zacharias Topelius dikt "Verden er så stor, så stor, Lasse Lasse liten". Jeg vil referere til Olle Adolphson som i en av sine sanger sier "Barn er et folk og de bor i et fremmed land". På en måte er dette et godt bilde på barns rett til å ha sin egen verden som ikke blir invadert av voksne. På den annen side er det et dårlig bilde – det kan se ut som om trubaduren mener at barn lever en uavhengig tilværelse uten preg av det samfunnet de er en del av. Men barn er en del av vårt felles samfunnsansvar, og de må få prege og skal preges av det samfunnet de og vi som voksne har sammen. Disse to tankene må vi klare å ha i hodet samtidig. Da kan vi klare å gjøre barnehagen til det stedet som hjelper barn til å oppleve at mye henger sammen, at det finnes en helhet.

Men vi må huske på at det ikke er sikkert at vi voksne har forstått eller grepet denne helheten, vi må vokte oss vel for å tro at vi har noe fasitsvar å gi barna. Vi må få til svaret sammen med barna. Og vi skal passe oss for å romantisere – denne verdens barn er som folk så undertrykt og så grusomt behandlet, sett i verdensmålestokk, at vår forstand ikke kan fatte det. Vi skal se framover, og vi skal bidra til at respekten for andre kulturer og andre skikker blir en del av det totale bildet våre barn vokser opp med – samtidig som vi skal ta avstand fra undertrykking og utbyttingen av barn i all krig, fra alt fornedrende arbeid som hindrer barns brede utvikling og fra all seksuell handel med og alle andre fysiske overgrep mot barn. Det handler også om helhet.

Takk for oppmerksomheten, og lykke til med konferansen.