Barne- og familieminister Karita Bekkemellem Orheim

God kvalitet og plasser til alle som ønsker det

Foredrag på konferansen for Høgskolene og fylkesmennene vedrørende St. meld. nr. 27 (1999-2000) Barnehage til beste for barn og foreldre, 5. september2000

Kjære alle sammen!

Det er en glede for meg å få lov til å presentere regjeringens barnehagepolitikk for denne kompetente forsamlingen. Dere kjenner feltet godt og barnehagesektoren er helt avhengig av deres kunnskap og innsatsvilje. Jeg vet at dere hadde en interessant dag i går, der felles utfordringer og samarbeid om fremtidig barnehageutvikling stod på dagsorden. Programmet for i dag ser også svært lovene ut, med innslag både fra norsk, svensk og New Zealandsk barnehagevirkelighet!

Denne konferansen ble innledet med en markering av at barnehageloven nå er 25 år: I 1975 så den dagens lys – og vi kan alle være enige om at det har skjedd svært mye i sektoren siden den gang. Gjennom hele 1990-tallet har det vært en kraftig økning i antall nye barnehageplasser. De nye plassene er kommet både i private og offentlige barnehager. Det ble gjort en omfattende revisjon av barnehageloven i 96, og "Rammeplan for barnehager" ble samtidig innført som forskrift til loven. Det har også på 90-tallet blitt gjennomført flere store skole- og familiepolitiske reformer som har påvirket barnehagesektoren. Dette gjelder Reform 97 som medførte at det eldste årskullet; 6-åringene gikk ut av barnehagene. Videre har reformer som utvidelse av permisjonsordningene i tilknytning til fødsel og adopsjon, tidskontoordningen og kontantstøtteordningen påvirket etterspørselen etter barnehageplass for de yngste barna.

Det har skjedd mye på 25 år – men vi er ikke helt fornøyd ennå. Fortsatt er det barn og foreldre som ønsker barnehageplass, men som ikke får noe tilbud om dette.

Tittelen på mitt foredrag i dag er " God kvalitet og plasser til alle som ønsker det". Noe blir sikkert en repetisjon av det som ble sagt i går, men det får dere bære over med. Jeg syns det er viktig selv å få lov til å slå fast denne regjeringens mål og prinsipper for barnehagepolitikken, og også si noe om hvordan vi har tenkt å gjennomføre vår politikk.

Regjeringen har som mål at alle familier som ønsker det skal få et barnehagetilbud, og jeg vil gjerne presisere; til en pris som er akseptabel, senest i løpet av 2003.

Vi har som utgangspunkt at småbarnsfamilier skal få mulighet til å kombinere omsorg for barn med arbeid eller utdanning. Utbygging av barnehager slik at tilbudet er tilgjengelig for alle som ønsker det, er også viktig for å sikre velferd og gode utviklingsmuligheter for barna våre. Barnehageloven, sammen med rammeplanen og tilskuddene til sektoren, er ment å skulle sikre at barnehagetilbudet er godt samme hvor i landet en bor, og at det er tilgjengelig for de familiene som ønsker det, uavhengig av sosial eller økonomisk bakgrunn.

Denne regjeringens utgangspunkt er at barnehage er det beste omsorgstilbudet for barn utenfor hjemmet.

Barnehager er en investering for samfunnet. Barnehagen er viktig for familiens hverdagsliv, for å fremme likestilling mellom kjønnene, for næringsutvikling, for sysselsetting og for bosetting i distriktene. Men først og fremst er barnehagen viktig for barna. I Norge ser vi på barns oppvekst som en livsfase med egen verdi og ikke bare som forberedelse til det å bli voksen. Dette gjenspeiles i vårt syn på barns hverdag. Vi er opptatt av at barna skal få kjærlighet og omsorg, men også at de skal få leke, lære og utfolde seg fritt. Barn skal få lov til å være barn.

Samtidig er barnehagen barnets første møte med en arena utenfor hjemmet der kvalifisering og læring, sammen med andre barn og voksne, står i fokus.

I det kunnskapssamfunnet vi nå er inne i, får utdanning og utdanningsinstitusjonene en helt sentral plass. For det enkelte barn blir integrasjon i utdanningssystemet en forutsetning for integrasjon i arbeidslivet. Samfunnet vil stille høye krav til barns kunnskap og kompetanse og til deres sosiale, emosjonelle og kommunikative evner. Datateknologi og internasjonalisering vil skape helt nye muligheter for barn og unge. Dette krever en økende oppmerksomhet mot kvalifisering og kompetanse før barna begynner på skolen. Når målet om full behovsdekning nås om få år, vil de aller fleste førskolebarn ha med seg grunnlaget for formell læring og sosial mestring når de starter i skolen. Dette vil stille barnehagen overfor nye utfordringer med tanke på innhold og organisering. Barnehagen kan ses på som grunnmuren i utdanningssystemet. Denne regjeringens syn er at en fremtidig barnehagepolitikk må bygge på dette perspektivet.

I desember 1999 ble St.meld. nr 27 Barnehager til beste for barn og foreldre lagt frem. Det var regjeringen Bondevik som fremmet barnehagemeldingen, og for ikke å miste tid, hadde ikke denne regjeringen ønske om å legge frem en tilleggsmelding. Barnehagemeldingen ble behandlet i Stortinget i juni. Stortinget gav sin tilslutning til målene i meldingen. Stortingets flertall var imidlertid enig med regjeringen i at det er nødvendig å sette inn sterkere virkemidler for å nå målet om full behovsdekning i 2003, enn det som opprinnelige var foreslått i meldingen.

Før jeg går nærmere inn på virkemidlene vil jeg gjerne dvele litt ved dette med full behovsdekning. Ved utgangen av 1999 hadde nærmere 195 000 barn et tilbud i barnehage. St.meld. nr. 27 legger til grunn at full behovsdekning vil være oppnådd med 213 000 plasser. Denne regjeringen vil imidlertid ikke tallfeste full behovsdekning, fordi etterspørselen etter barnehageplass vil kunne øke med økt tilbud og lavere foreldrebetaling. Behov og etterspørsel varierer dessuten fra kommune til kommune. Yrkesaktivitet, bosettingsmønster, næringsgrunnlag og andre faktorer er med på å bestemme hva som er det "riktige barnehagetilbudet" i enhver kommune. Kunnskap om lokale forhold og innsikt i befolkningens behov er en forutsetning når det skal legges planer for å nå vårt mål om barnehage til alle som ønsker det. Utbyggingsbehovet må vurderes løpende.

For å redusere foreldrebetalingen og bidra til å sikre tilgjengeligheten for alle, vil det være behov for å styrke den statlige finansieringen av sektoren. Jeg er derfor svært glad for at det er flertall i Stortinget for at statstilskuddet trappes opp slik at det innen 2005 dekker 50 pst av kostnadene i sektoren. Målet er at kommunene skal bidra med 30 pst. og foreldrene med 20 pst. av kostnadene. Med dagens kostnadsnivå på barnehagedriften, vil dette nærmere halvere den gjennomsnittlige foreldrebetalingen i barnehagen. Økt øremerket statstilskudd sikrer at pengene uavkortet går til barnehagesektoren og gir bedre økonomiske vilkår både for eksisterende barnehager og for nye barnehager. Dette vil også sikre en større statlig støtte til såvel private som offentlige barnehager.

Det var videre flertall i Stortinget for en raskere innføring av kommunal plikt til å tilby barnehageplass enn det som opprinnelig var foreslått i meldingen. Det legges opp til at en slik plikt kan tre i kraft fra og med 1.1.2002. En slik bestemmelse vil kunne bidra til at kommunene deltar aktivt i den siste fasen av utbyggingen, samtidig som det sikrer at barnehager gis prioritet i kommunene også på lengre sikt.

Målet på sikt er å innlemme statstilskuddet i inntektssystemet. Men det er nødvendig å holde på de øremerkede, statlige tilskuddsordningene inntil sektoren er fullt utbygd og vi har nådd en offentlig finansieringsandel som er tilfredsstillende.

De private barnehagene er en viktig og nødvendig del av det totale barnehagetilbudet og er kommet for å bli. Selv om barnehager først og fremst er et kommunalt ansvar, så stod private utbyggere (særlig foreldre!) for en betydelig del av barnehageutbyggingen på første halvdel av 90-tallet. I 1998 hadde 40 prosent av alle barnehagebarn plass i private barnehager. Kommunene står i dag fritt til å velge om de vil støtte privat barnehagedrift. I 1997 utgjorde den kommunale støtten bare rundt 7 prosent. Dette medfører at mange private barnehager kun drives med statstilskudd og foreldrebetaling. Det er likevel viktig å understreke at et flertall av kommunene tilrettelegger for private eiere på andre måter, for eksempel gjennom lånegaranti, investeringsstøtte og andre tiltak som bidrar til å redusere kostnadene i private barnehager.

For å sikre en likebehandling av offentlige og private barnehager, vil regjeringen, i samarbeid med berørte parter, utarbeide en mal for samarbeidsavtaler mellom kommuner og private barnehager. I denne avtalen må det utarbeides krav til både kommunen og de private barnehagene, om for eksempel type støtte, felles opptak, innlemming i kommunenes barnehageplaner og at de private tar et større ansvar for at barn med spesielle behov får plass.

Barnehagetilbudene kjennetegnes av høy kvalitet og fornøyde brukere. Flere brukerundersøkelser viser at barnehagene kommer svært godt ut blant tjenestetilbudene i kommunene. Kravet til utvikling og endring vil imidlertid hele tiden være til stede. Etter hvert som foreldrene blir trygge på å få plass, vil de stille nye krav. De vil ikke lenger godta et tilbud som ikke er tilpasset behovet eller ikke holder den kvalitet de mener barna bør få. Barnas rett til å bli hørt i spørsmål som gjelder deres eget liv i barnehagen må vektlegges enda sterkere enn det gjøres i dag. Brukertilpasning og fleksibilitet er og blir viktige stikkord fremover.

Regjeringen vil sette i gang en tre-årig satsing på kvalitet i barnehagesektoren. Fleksibilitet i forbindelse med oppholdstider og innhold og et godt pedagogisk tilbud til alle barn uansett sosial og geografisk bakgrunn, er en forutsetning for å nå målet om full behovsdekning. En kvalitetstilnærming de neste årene skal sikre at barnehagene kan møte brukernes behov og krav i en fullt utbygd sektor.

Nå har jo arbeidet med kvalitet alltid vært en underliggende forutsetning i utviklingen av barnehagesektoren. Dette ble også understreket i den forrige stortingsmeldingen om barnehagen (St.meld. nr 8 (1987-88) Barnehager mot år 2000). Denne meldingen førte blant annet til det som ble kalt Lokalt utviklingsarbeid i barnehagene (LUA) og forsøks- og utviklingsprogrammene Barnehageutvikling i kommunene (BIK) og Utviklingsprogrammet for barnehagesektoren (UP). Så arbeid med kvalitet er ikke noe nytt for noen av aktørene i sektoren. Brukertilpasning og fleksibilitet er ord som barnehagesektoren og kommunene har jobbet med i lang tid. Det er allerede stor spennvidde både i drifts- og eierformer. Det jobbes også aktivt med mangfoldet innad i den enkelte barnehage .

Tre temaområder er sentrale i kvalitetssatsingen: En barnehage for alle barn; brukertilpassede barnehager i tråd med barns og foreldres behov og et kompetent personale. Målet er at alle barnehager skal ha etablert et system for utvikling og sikring av kvalitet i løpet av 2003. Det innebærer blant annet å utforme, vurdere og følge opp kvaliteten i tilbudet.

Ansvar og oppgaver i kvalitetsarbeidet må fordeles mellom tre hovedaktører: den enkelte barnehage/barnehageeier, kommunen og staten.

Kommunene skal legge til rette for at alle barnehager, private som offentlige, engasjerer seg i lokal kvalitetsutvikling. Kommunene trenger samtidig å utvikle sin rolle som barnehagemyndighet. Fylkesmennene har ansvar for veiledning og oppfølging av kommunenes arbeid i sektoren. Fylkesmennene tilrettelegger allerede for utviklings- og omstillingsarbeid i kommunene gjennom nettverk, veiledning og lokale utviklingsarbeid med sikte på å styrke barnehages kvalitet og de ansattes kompetanse. Fylkesmennene vil være svært sentrale aktører i arbeidet med oppfølgingen av den planlagte kvalitetssatsningen fremover.

Barne- og familiedepartementet har ansvar for å legge til rette overordnede mål og rammer for den nasjonale kvalitetssatsingen. Departementet vil bidra til at brukerne utvikler systemer for kvalitetsutvikling som kan brukes i alle landets kommuner. Det legges opp til aktiv dialog med aktørene på feltet både i forberedelsesfasen og i gjennomføringen. Kvalitetssatsingen skal forberedes i inneværende år og gjennomføres i 2001-2003.

Personalet er den viktigste ressursen i barnehagen og har en nøkkelrolle i å utvikle barnehagen i tråd med barns, foreldres og samfunnets krav og behov. Pedagogene har ansvar for å sette mål og intensjoner i barnehagelov og rammeplan om til praksis. Barnehage-personalet møter mange utfordringer fra ulike hold. Yrket krever stadig utvikling, fornyelse og kvalitetssikring. Hovedutfordringen ligger i å skape en hverdag i barnehagen der omsorg, lek og læring fungerer som en helhet, gitt av voksne som tar ansvar og som møter og støtter barna på måter som gir dem mestringsopplevelser, glede, pågangsmot og lyst til å lære.

Barne- og familiedepartementets treårige Utviklingsprogram for barnehagesektoren (1995 – 1998), viste en stor grad av endringskompetanse og omstillingsvilje i barnehagepersonalet. Det pedagogiske personalet, som ledere i barnehagen, var og er opptatt av å skape en barnehage som kan møte barns og foreldres behov for brukertilpassede tilbud.

Den drastiske nedgangen i søkere til førskolelærerutdanningen gir grunn til bekymring. Undersøkelser viser at relativt få nyutdannede førskolelærere ønsker arbeid i barnehage. Samtidig viser Stortingsmelding nr. 36 (1998-99) Om dimensjonering av høgre utdanning, at det med den nåværende utdanningskapasiteten kommer til å være utdannet nok førskolelærere om få år. Utfordringen ligger derfor ført og fremst i å rekruttere studenter til utdanningen og yrket og å beholde førskolelærerne som arbeider i barnehagen.

OECD har i sin vurderingsrapport om norske barnehager i prosjektet "Thematic review of Early Childhood Education and Care" påpekt at Norge, med sine nåværende bestemmelser, har en lav andel (i overkant av 30 prosent ) utdannede pedagoger i forhold til total bemanning, sammenliknet med de øvrige skandinaviske land som har om lag 60 prosent. Dette vil vi se nærmere på for å vurdere en større andel pedagogisk personale i barnehagen.

Som det også ble redegjort for i går, har en arbeidsgruppe bestående av representanter fra Barne- og familiedepartementet, Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet, Kommunenes Sentralforbund og Norsk Lærerlag komme med en rapport som peker på utfordringene, og kommer med forslag til tiltak, for å sikre rekruttering til og stabilitet i førskolelæreryrket.

Regjeringen vil på bakgrunn av rapporten vurdere ulike strategier for å møte utfordringene. Jeg har innkalt til et møte på politisk nivå mellom partene i arbeidsgruppen, der vi skal drøfte innholdet i rapporten og planer fremover. Statsråd Trond Giske i Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet og jeg vil samarbeide sentralt om noen av de oppgavene arbeidsgruppa har levert oss. Som ansvarlige for henholdsvis utdanningspolitikken og barnehagepolitikken, er det selvfølgelig viktig at vi samordner strategiene fremover.

Men vi er avhengig av flere medspillere for å nå våre mål. Alle aktørene i sektoren må arbeide for at barnehagen skal være et attraktivt sted å arbeide, der både pedagogisk og annet personale ønsker å bli værende og bidra til å gi barn i førskolealder et sted for utvikling, læring og omsorg.

Det er nødvendig med et godt samarbeid mellom fylkesmenn, utdanningsdirektører, høgskoler og kommuner for å legge til rette for samordnede regionale og lokale opplærings- og kompetansetiltak. Jeg vet at mange fylker allerede har ulike regionale samarbeidsgrupper med ulike mandat.

Vi er helt avhengig av høgskolenes kompetanse og oppdatering i forhold til de utfordringer samfunnet gir for virksomheten i barnehagene. Det er nødvendig med et godt samarbeid mellom kommunene, fylkesmannen og høgskolene, også for å sikre at innholdet i utdanningen er tråd med hva behovet er i den praktiske barnehagehverdagen.

Vi kan ikke drive barnehager uten et engasjert og kompetent personale. Det er først og fremst personalet, med førskolelærerne i spissen, som kan sikre kvaliteten. Men vi ønsker også en økning av andelen assistenter med fagbrev. Flere assistenter med fagarbeiderbakgrunn kan styrke den samlede kompetansen i barnehagen.

I dag går mer en 60 prosent av alle førskolebarn i barnehage. I grunnskolen går alle barn, og nærmere 40 prosent av alle barn i barnetrinnet går i skolefritidsordning. I alle disse institusjonene er det et mindretall menn. I barnehagene har vi nærmere 7 prosent menn, og i grunnskolens barnetrinn og skolefritidsordning 12-13 prosent menn. Hvilken effekt vil dette få over lang tid for synet på likestilling og likeverd? Vi vet at menn i dag tar mer og mer ansvar for barna sine, benytter seg av sin del av foreldrepermisjonen og blir bedre fedre i betydningen av å være tilstede og ta omsorg for egne barn. Det er veldig positivt. Men det må følges opp, også i barns organiserte oppvekst; i barnehagen og i skolen. Arbeidsmarkedsetaten, Utdanningskontorene, Høgskolene, kommunene som arbeidsgivere, kvinnene i institusjonene – alle har et medansvar for å få flere menn inn i institusjonene barn møter. Departementet forbereder i disse dager en ny tiltaksplan for å rekruttere flere menn til barnehageyrkene. Denne skal ses i sammenheng med departementets satsing på kvalitet de tre neste årene.

Barnehagen skal være et tilbud for alle barn, også for barn med spesielle behov. Oppvekstvilkårene er ulike både sosialt og kulturelt, men i de fleste tilfeller har barna en trygg ramme rundt barndommen. For noen barn kan likevel oppvekstvilkårene være vanskelige, og hjemmemiljøet til barnet kan i noen tilfeller ikke yte det som er nødvendig for en god oppvekst. Sammenhengen mellom vanskelige oppvekstvilkår og risikoen for å utvikle avvikende adferd som ungdom og voksen, er etter hvert veldokumentert. Det er derfor en særlig viktig samfunnsoppgave å sette inn tiltak overfor barn som er i en utsatt livssituasjon. Samtidig som det blir satt inn hjelpetiltak i familien, kan det også være nødvendig å skaffe barna andre arenaer for utfolding. Det krever at det finnes gode og varierte omsorgs- og læringsarenaer som kan møte de behovene disse barna har. Barnehage som hjelpetiltak er hjemlet i barnevernloven. Kriteriet for å sette i verk hjelpetiltak er når barnet på grunn av forholdene hjemme eller av andre grunner har særlig behov for det. Barnehagepersonalet skal også være oppmerksomme på forhold som kan føre til tiltak fra barneverntjenestens side. Dette innebærer at barnehagen både er i en hjelperolle og observatørrolle overfor familien. Det er en utfordring for barnevernet og barnehagen å utvikle en mer åpen dialog innenfor de rammer lovverket setter. Regjeringen vil utarbeide tiltak som kan bedre samarbeidet mellom barnehage, barnevern og foreldre. Tverrfaglig og tverretatlig samarbeid er helt nødvendig for å skape gode velferdstilbud for barn og foreldre.

Familier med funksjonshemmede barn er i ulike livssituasjoner. Felles for dem er at de trenger tilrettelegging for å kunne ta del i samfunnet på lik linje med andre familier. Funksjonshemmede barn har rett til prioritet ved opptak i barnehage (barnehagelovens §9). Regjeringen vil sikre at funksjonshemmede barn får et best mulig tilbud innenfor en samlet barnehagesektor.

Dagens barnehager preges av et kulturelt mangfold. Vi er blitt flere med annen etnisk bakgrunn enn den norske. Barn med minoritetsbakgrunn er underrepresentert i barnehagene. En undersøkelse foretatt av FAFO i 1998 om minoritetsfamiliers holdninger til barnehage, viste at mange av disse foreldrene ønsker barnehageplass, men at de ikke har tilbudet. Pris, tilgjengelighet, alder på barnet og mangel på informasjon ble oppgitt som de viktigste grunnene til at familier med minoritetsspråklig bakgrunn ikke hadde barnehageplass. Foreldrene i undersøkelsen så på barnehage som viktig for barns mulighet til å lære norsk og få leke med norske barn. Manglende kommunikativ kompetanse i bred betydning vil kunne føre til manglende integrasjon i skolesystemet. Dette har vi mange eksempler på. For å møte disse utfordringene, er det blant annet igangsatt et forsøk med gratis barnehagetilbud for femåringer i bydel Gamle Oslo (fra høsten 2000 også fireåringene). Forskning og erfaring har vist at bevisst språkstimulering i førskolealder gir minoritetsbarn klare fortrinn i skolesammenheng. Barnehageerfaring vil være med på å gi barn med minoritetsbakgrunn et bedre grunnlag for skolegang og senere utdanning.

Det er bred politisk enighet om viktige økonomiske, juridiske og kvalitetsmessige virkemidler som må settes inn i den siste sluttspurten mot full behovsdekning av barnehageplasser. Jeg har derfor stor tro på at et felles løft vil føre oss i mål i løpet av 2003. Kommunene og staten, i samarbeid med Høgskolene, skal sammen utvikle gode barnehagetilbud til beste for barn og foreldre.

Takk for oppmerksomheten, og lykke til videre med en spennende konferanse!