Hvordan når vi de fattigste barna?

av barne- og familieminister Karita Bekkemellem Orheim

I Norge har de aller fleste barn det godt. De har nok mat, et sted å bo, klær, og de har foreldre som bryr seg om dem. Den tradisjonelle fattigdommen er så godt som utryddet. Vi har gode velferdsordninger tilgjengelig for alle og et sikkerhetsnett som skal fange opp de som faller utenfor. Allikevel sies det at Norge har 70.000 fattige barn. Hvordan er det mulig?

Folkehelsa har gjennomført en undersøkelse som viser at 70.000 barn i Norge må betraktes som fattige. Dette er ikke fattige barn i tradisjonell forstand. De har mat, klær og tak over hodet. Men det er barn som av økonomiske grunner ikke har mulighet til å delta på de samme arenaer som andre barn. En slik presisering er viktig. Vi må ikke skape en forståelse av at fattige barn i Norge kan sammenlignes med fattige barn ellers i verden som verken har mat, hus eller klær. Men vi må heller ikke la være å ta den norske fattigdommen på alvor av den grunn.

Det er flere grunner til at vi har fattige barn i Norge. Problemet er sammensatt, men grovt sett kan det forklares med at foreldrene enten ikke har penger, eller de har ikke evne til å prioritere barna når de bruker penger. Dette gjør at mange barn ikke får mulighet til å delta på fellesarrangement som bursdager, leirskole, idrettsarrangement og andre ting som koster penger. Det er klart at det gjør noe med deg når du allerede som barn nektes å delta i det fellesskapet de andre barna tar som en selvfølge. I tillegg har mange i Norge svært god råd. Dette, kombinert med et sterkt kommersielt kjøpepress mot barn og unge, skaper stor avstand mellom de barn som kan følge karusellen med mobiltelefon, Pokemon og moteklær og de barna som ikke kan det. Fremskrittspartiet i Os har valgt å løse dette ved å innføre skoleuniformer. Det er vel kanskje en slags logikk i at et parti som ser det positive i store forskjeller mellom folk ser seg om etter billige virkemidler for å skjule de samme forskjellene. Skoleuniformer løser dessuten ikke det at mange barn ikke har råd til å delta i barne- og ungdomsaktiviteter. For meg handler dette om en dypere problemstilling enn at den lar seg løse gjennom kosmetiske grep som skoleuniform.

Kristin Halvorsen og SVs svar er å legge inn 2 milliarder ekstra i budsjettet. Det høres besnærende ut, men kan også fort bli en kosmetisk endring så lenge vi ikke går dypere inn i problematikken. Det er heller ikke sånn at et budsjetts evne til å nå disse barna er avhengig av at vi har en post øremerket "fattige barn." Det er budsjettets totale profil som er avgjørende for om vi lykkes i å nå de mest utsatte barna.

Vi kan anta at mange av disse barna har foreldre som enten er langtidsledige, sosialklienter eller utenfor arbeidslivet på grunn av sykdom/uførhet. Svært mye av velferden i Norge er knyttet til deltagelse i arbeidslivet. I dag er det grunn til å anta at mange som med litt hjelp og tilrettelegging kunne ha vært i jobb, faller utenfor. Vi kan ikke ha et arbeidsliv som støter ut alle de som av ulike årsaker ikke kan jobbe 100 prosent. Langtidsledige kan nås gjennom målrettede arbeidsmarkedstiltak. I regjeringens budsjett legges det opp til 10.000 slike plasser bare i 1. halvår av 2001. Men uansett hvor godt vi lykkes i et slikt arbeide må vi erkjenne at noen personer av ulike årsaker ikke kan delta i arbeidslivet. Flere av disse vil ha små barn og vi må også nå disse. Jeg vil i løpet av neste år legge frem en stortingsmelding om barn og unges levekår. Der vil det være naturlig å ta opp denne problemstillingen i sin fulle bredde. De 70.000 fattige barna i Norge må sikres en bred plass i en slik stortingsmelding. Men vi må fortløpende se på tiltak som kan nå disse barna i påvente av en slik melding.

For at de fattigste skal få mer, må de rikeste få mindre. For regjeringen har det vært viktig å omfordele velstanden i Norge. Vi har sett at de rikeste har blitt stadig rikere, mens de fattigste har blitt hengende etter. Derfor har vi i statsbudsjettet foreslått endringer som trekker inn kjøpekraft hos de med høy inntekt og gir de med lavest inntekt høyere kjøpekraft. Vi har av den grunn innført skatt på aksjeutbytte og redusert skatten på arbeidsinntekter med 1 milliard kroner. Enslige mødre med 1-2 barn får økt barnetrygd og minstefradraget økes. Avgiftene reduseres for folk flest. Prisene på kjøtt og bensin skal ned. Alt dette vil bidra til å lette presset for de fattigste familiene.

Gode fellesskapsløsninger er bra for alle, men er spesielt viktig for de som står i fare for å falle utenfor. Barnehage til alle som ønsker det er en slik fellesskapsløsning. Derfor ønsker vi å satse på billigere barnehager. En gradvis økning av statstilskuddet og en bedret kommuneøkonomi er viktige virkemidler for å få ned foreldrebetalingen. Vi gjør begge deler. I dag finansieres barnehagene gjennom foreldrebetaling, statlige tilskudd og kommunale tilskudd. Dersom de to sistnevnte økes vil foreldrebetalingen gå ned. Dette vil være spesielt viktig for de med dårligst råd.

Gode boforhold bidrar til å heve en families levestandard. Kvaliteten på boligen er viktig i seg selv og prisen på boligen avgjør hvor mye du sitter igjen med og som blant annet kan brukes på barnet. Spesielt i de store byene er det svært dyrt å bo. Vi må gjenreise en sosial boligpolitikk. Som et element i det øker vi for neste år rammene for tilskudd til bygging av utleieboliger og andre gode boligløsninger for unge og vanskeligstilte. I tillegg gir vi mange flere mulighet til å få etableringslån. Det kommer blant annet de fattigste familiene og deres barn til gode.

Mange har harselert over regjeringens målsetting om å fornye det offentlige Norge. Ord som forenkling, effektivisering og modernisering har da heller ingen mening i seg selv. Det som er viktig er at befolkningen føler at de blir møtt av fellesskapsløsninger som treffer de behov de har. Folk vil bli møtt med respekt, de vil ha hjelp til å finne frem i den offentlige jungelen og har sjeldent behov for å forholde seg til mange ulike instanser med det de opplever som en problemstilling. Det må vi ta på alvor. Dersom skole, arbeidsetat, sosialkontor, barnevern og PP-tjenesten ikke klarer å samarbeide, rammer dette de svakeste barna. Det skaper dobbeltarbeid for det offentlige og frustrasjon hos de som trenger hjelp. Det beste beviset offentlige etater kan få på at de har lykkes er når brukerne knapt merker at de har forholdt seg til ulike etater og instanser i løpet av en prosess. En samlet kommune – en samlet hjelp.

Vi brukte det forrige århundre til å utrydde den tradisjonelle fattigdommen. Ved inngangen til det nye årtusen vil utryddelsen av den nye fattigdommen være en av de største velferdsoppgavene vi står ovenfor. Da må vi bl.a. ta fra de som har mye og gi til de som har mindre. Odvar Nordli har flere ganger uttalt at det er en skam for velferdsstaten at vi har så mange fattige barn. Det er jeg helt enig med han i. Arbeiderpartiet vil ikke svikte disse barna.

Kronikk i VG 26.10.00